Maja Sojtaric

Forestill deg en landsdel i Norge, der det er et kraftoverskudd og attpåtil skitbillig strøm. Det må være attraktivt å bygge industri i en slik landsdel, tenker du?

Det er rikelig med plass, gigantiske forsvarsinvesteringer og enormt behov for folk.

For en drøm, tenker du!

Heldigvis har du Statnett som lar det bli med drømmen. For Statnett har ikke sett det som samfunnsøkonomisk lønnsomt å styrke strømnettet i den landsdelen på mange, mange år.

Det som var lønnsomt, var å legge strømforbindelsen mellom Hamang i Bærum og Smestad i Oslo i tunnel under bakken. Det skulle opprinnelig bygges ut med 11 kilometer med kraftlinjer. Men protestene ble så store fordi eiendommene var så forbaska verdifulle.

Dermed bestemte Støre-regjeringen prompte at man heller skulle bygge kabel i tunnel. Prisen? Den hoppet fra 800 millioner for kraftmaster til 7,2 milliarder for kabler i bakken. Enn så lenge.

Og det fordi eiendomsbesittere i Bærum ikke skulle tape 1,4 milliarder i verdier. Snakk om subsidiering. 

Støre-regjeringa kan altså lytte til hva folk på bakken forteller dem. Dessverre er det langt fra bakken i nordområdene til det nye regjeringskvartalet i Oslo.

Statnett har forsømt kritisk infrastruktur i landets viktigste strategiske område. De eier både sentralnettet, og har ansvar for at det skal henge sammen med resten av kraftsystemet.

De kunne forsømme seg, fordi politiske beslutninger som det tar noen få måneder å fatte for Oslo og Bærum, tar minst 30 år å fatte for det samfunnsøkonomisk unyttige nord.

Nå stenger Statnett køa for industri i nord helt uten politisk debatt. Det vil legge den strategisk viktige landsdelen brakk.

Nord i Nordland, Troms og Finnmark, Lofoten, Helgelandskysten kan knapt et nytt hotell få mulighet til å koble seg på nettet.

For ikke å snakke om kraftkrevende industri.  

Nå, når Arbeiderpartiet og Senterpartiet har koblet Melkøya på dette nettet. Nå når Røkke og Open Ai kobler Europas største datasenter til dette nettet. Nå er det ikke plass til noe mer. Nå setter Statnett kroken på døra.

Det bør ikke overraske en kvart politisk rådgiver i det skinnende regjeringstårnet i Akersgata, hvis dette blir en katastrofe for Arbeiderpartiet i nord. Den vil knagges umiddelbart på Støres prestisjeprosjekt i Hammerfest, og det tomme Kraftløftet som fulgte med. 

Kraftløftet der regjeringen lovet å bygge ut vindkraft i Finnmark for å kompensere for Melkøya, for så å glemme det man selv har sagt. 

«I dag tok Statnett livet av all utvikling nord om Svartisen», skriver strømleverandøren min, Troms Kraft, i en pressemelding.

Det er ikke ofte trauste kommunale strømselskaper tar til de store ordene. Men Troms Kraft har advart siden 2021 at dette kom til å skje. Systemet som Statnett har ansvar for har skrantet lenge.

Kraftoverskuddet i Nord-Norge produseres nemlig sør i Nordland. Det må fraktes over store avstander, gjennom et dårlig dimensjonert nett der hele 10 prosent av effekten forsvinner i løse lufta.

Det gjør kritisk kraftforsyning til de norske nordområdene ekstremt sårbart. Man må bygge både bedre nettkapasitet og mer kraft nord for Saltfjellet, skal man fikse dette. Men da må regjeringen kontant beslutte at Statnett skal ta fatt på oppgaven. 

Det er grunnleggende arbeiderpartipolitikk: Bygg kritisk infrastruktur!

Regjeringen får nå en ny kraftkrise i fanget. Den burde ikke overrasket noen. Flere advarte om at tilstanden i hele kraftnettet var dårlig belyst i forbindelse med Kraftløftet.

Analysene på belastningen på nettet som Statnett leverte da var altfor svake, mente folk på bakken. Selv om man bygget ned halve Finnmark med vindmøller, var nettet for dårlig til å frakte den krafta. Sentralnettet manglet, og regionalnettet haltet.

Nå ser vi at folk på bakken hadde rett.

Dette får store konsekvenser for den politiske gjennomføringsevnen til Støre-regjeringen. Man kan ikke be havbruksnæringen å kutte klimagassutslipp med 30 prosent, for så å si at de ikke får lov å koble seg på strømnettet.

Man kan ikke pushe grønn omstilling uten strøm. Man kan ikke forvente elektrifisering av havner, når man knapt har effekt i nettet til å elektrifisere busser.

Politikken må henge på greip.

Regjeringa må ta ansvar. Det betyr at de også må ta ansvar for utbygging av vindkraft nord for Ofoten.

Tiden der Terje Aasland dyttet over beslutninger knyttet til denne kritiske ressursen på ordførere i små og utarma kommuner i nord, er over. Denne kampen må han selv ta, på Stortinget og med sine samarbeidspartnere.

Vi har dessverre et storting som ikke bryr seg om akutte beredskapsproblemer i Norge. De er altfor opptatt av å kutte avgifter på drivstoff til å se at strømraset i nord også vil treffe dem i ryggen.

Jeg frykter at regjeringen ikke er handlekraftig nok til å ta kraftkrisa i nord til stortinget og løse den.

Dette angår sikkerheten for hele landet. Vi kan ikke ha bom stopp i all utvikling i Norges strategisk viktigste landsdel, som er navet for forsvaret av havområdene i nord. Det er dette forsvaret som gjør Norge til en arktisk stormakt i Nato.

Det viktigste et land må gjøre for å sikre seg selv, er å sikre egen energiforsyning.

Ikke engang Ramsund orlogsstasjon fikk plass i Statnetts kø. Der måtte regjeringen gripe inn for å instruere Statnett om å prioritere forsvarets behov. Likevel må man endre en hel energilov for å gjøre dette. Ting tar tid.

Hvis noe skjer med en alliert ubåt i Barentshavet, kan vi trøste oss med at det tar fem døgn å seile forbi Ramsund og til Bergen for reparasjon.

Statnett har fått en uforholdsmessig stor makt over forsvar, industri og utvikling i nordområdene. Det er uholdbart.

Jonas Gahr Støre risikerer å gå inn i historien som statsministeren som skrudde av strømmen i nord og lukka døra med ræva.

Det bør bekymre nordområdepolitikkens far.

Finn Madssen jr.

Leverandørindustrien består av mange hjørnesteinsbedrifter som skaper store verdier – ikke bare for selskapene selv, men for hele lokalsamfunn, staten og leverandørkjeder.

Det gjør det ekstra viktig at rammevilkårene legger til rette for videre utvikling og aktivitet. Men …

Det ordner seg ikke av seg selv

Vi oppfører oss ikke som et land som faktisk vil ha leverandørindustri. I stedet oppfører vi oss som om det ordner seg av seg selv. Det gjør det ikke.

Mulighetene er der, og industrien er klar. Det som mangler, er de politiske beslutningene som faktisk setter retning.

Leverandørindustrien står midt i en nødvendig omstilling.

Etter oljeskattepakken var planen klar: nye prosjekter skulle komme, og industrien skulle få tid til å rigge seg for fremtiden. Grønne satsinger skulle gi aktivitet og bygge nye bein å stå på.

Leverandørindustrien tok det på alvor. Det ble investert, planlagt og omstilt. Det som har kommet i stedet er utsettelser, omkamper og utydelige signaler.

Konsekvensene er helt konkrete.

Investeringer uteblir. Kompetanse bygges ikke. Industri utvikles ikke i Norge. Resultatet er en leverandørindustri som sakte tappes for kraft.

Mange fagfolk vil stå uten arbeid. Lærlinger får ikke utvikle seg. Fagmiljøer som har tatt generasjoner å bygge opp, står i fare for å forvitre. Dette er framtida vi styrer mot.

Dette er en syklisk bransje. Aktiviteten går opp og ned. Men denne gangen er det annerledes. Nå handler det ikke bare om svingninger det handler om retning.

Skal vi lykkes med omstilling, må vi ha noe å omstille oss til. Et hjemmemarked. Prosjekter. Forutsigbarhet.

Se på havvind. Utsira Nord skulle være et viktig steg videre. I stedet blir det diskusjoner om utsettelser og nye runder. Det sender ett tydelig signal: Usikkerhet.

Samtidig møter vi motstand fra ulike politiske hold mot det som skal bygges – både innen olje og gass og i grønne satsinger. Det er tydelig hva vi ikke skal bygge, men uklart hva vi faktisk skal leve av videre.

Resultatet blir det samme uansett. Stillstand.

Og i mellomtiden skjer det noe annet. Andre land bygger industri målrettet. De satser. De prioriterer. De tar risiko. Kontrakter går til utlandet. Kompetanse bygges andre steder. Kapasitet flyttes ut.

Vi gjør det motsatte.

Vi utreder.

Vi utsetter.

Vi tar omkamper.

Og vi håper at markedet skal ordne resten.

Det kommer ikke til å skje.

Markedet spiller en avgjørende rolle. Det er markedet som bestemmer hvor kontrakter går, og hva som er lønnsomt.

Men markedet flytter seg dit det er enklest, billigst og mest forutsigbart. Nettopp derfor er de politiske rammene så viktige.

Historien viser at vi kan noe annet.

Da Norge valgte å bli en oljenasjon, tok vi politisk eierskap. Vi pekte ut en retning, bygde hele verdikjeden og satset på egen kompetanse. Det var ikke risikofritt, men det var nødvendig – og det er grunnlaget for verdiskapingen vi lever av i dag.

Den samme viljen ser vi ikke nå.

Men den må komme.

Nå må de store partiene samle seg og peke ut en tydelig retning. Hva er det vi faktisk ønsker å bygge i dette landet? Skal vi fortsatt være en energi/industri nasjon og i så fall hvordan?

Det handler ikke om at politikken skal velge vinnere, det handler om at politikken må gjøre det mulig å investere å satse i Norge.

Vi kan ikke fortsette med endeløse arbeidsgrupper og treneringsdebatter, hvor partiene peker på hverandre. Resultatet er tamme strategidokumenter fulle av fine formuleringer, men uten tydelige valg og reelt innhold.

Skal vi ha leverandørindustri i Norge, må vi begynne å opptre som om vi mener det. Det krever politiske valg, tydelig retning og vilje til å stå i beslutningene over tid.

Det handler ikke om ett prosjekt. Det handler om vi faktisk vil ha industriarbeidsplasser i dette landet.

Vi er heldige i Aker Solutions som har eiere som ønsker å satse og investere i verftene. Men den viljen alene er ikke nok. Det forutsetter at det er kontrakter i sikte, kontinuitet i aktiviteten og en viss politisk forutsigbarhet.

For når verft stenges og kompetansen forsvinner, er det ikke bare å bygge det opp igjen.

Da er det borte.