Helge G. Galtrud

Nå budsjettene vedtatt i landets kommuner. De vedtatte tiltakene, oftest kutt i tjenester, skal gjennomføres.

Et stort spørsmål får for lite oppmerksomhet. En uhyggelig høy andel av kvinner i offentlig sektor går ut av arbeidslivet som helt eller delvis uføre. De fleste blir uføre etter fylte 50 år. Ikke før de er 30 slik vi ofte får inntrykk av. 

Kommunal Landspensjonskasse (KLP) er pensjonselskapet til de fleste kommuner og sykehusene. Deres Arbeidslivsrapport for 2025 inneholder mange interessante tall. Kommunepolitikere bør lese den.

Vi vet fra før at omtrent hver tredje kvinne og hver femte mann går ut av arbeidslivet som ufør.

I de kvinnerike yrkene i offentlig sektor er nok dessverre bildet enda mer dystert.

Fagforbundet Lillehammer har de siste ti årene tre ganger sjekket hvor mange av våre medlemmer som er helt ute av arbeidslivet før 67 år.

I hele perioden har andelen medlemmer som jobber etter 67 år vært omlag to prosent av de yrkesaktive. Av de som slutter før 67, er det flere som går ut av arbeidslivet som uføre enn som tidligpensjonister.

Mange går også lenge på arbeidsavklaringspenger (AAP) før de blir uføre. Mange opplever flere perioder med sykdom i kortere tid enn ett år før de går over på AAP.

I ei tid med mangel på fagfolk i både barnehage og helse, burde kommunene ta problemet med bruk og kast av arbeidsfolka sine mye mer alvor enn de ser ut til gjøre.

Ikke bare mangler kommunene fagfolk. Langvarig sykdom og uførhet koster dem også mye økonomisk. Tariffavtalen sikret full lønn, inkludert feriepenger, i ett år. Folketrygden dekker bare feriepenger i 48 dager.

Offentlig ansatte har en tjenestepensjon som gir et tillegg til Folketrygdens ytelse under AAP og uføretrygd, det koster også kommunen mye i pensjonspremie.

 Vi veit mye om hva som kan gjøres for å hindre sykdom som helt eller delvis skyldes forhold på jobben. For eksempel har Statens Arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) klare anbefalinger for hva som kan gjøres i forhold de to største gruppene av jobbrelaterte diagnoser.

Det gjelder lettere psykiske lidelser og muskel- og skjelettsykdommer.

 På slutten av 1990-tallet og for et par år siden kom det offentlige utredninger om kvinnehelse og manglene i helsevesenets behandling av sykdommer som bare rammer kvinner. Det samme gjelder i stor grad sammenhengen mellom kvinners biologi og kvinners arbeidshelse.

Konklusjonene og anbefalingene i utredningene var ganske like med over 20 års mellomrom. Lite var blitt bedre på de åra. 

Kommunene er «storprodusenter» av uhelse og uførhet hos sine ansatte, det store flertallet av ansatte er som kjent kvinner. Det er på tide at kommunestyrene tar sitt ansvar som arbeidsgivere mer alvorlig.

Start med å lese første paragraf i Arbeidsmiljøloven, formålsparagrafen. Det bør alle ansatte også gjøre.

Rebecca Bræin, Anders Fredheim og Anja P. Ahlstrøm

På vegne av Regionutvalget øst, Parat

Vektere er en del av den reelle beredskapen i helse og omsorgsinstitusjoner. Når situasjoner eskalerer på sykehus og sykehjem, tilkalles de ofte ved krevende og uforutsigbare situasjoner.

Vektere rykker inn først fordi Helsedirektoratet anbefaler å bruke vektere når det er truende eller voldelige situasjoner, når ambulanse eller politi varsler om risiko, når ansatte kan være i fare, eller når alarmer går og fysiske sperrer ikke holder.

Utviklingen i helse- og omsorgstjenesten forsterker behovet. Vold og trusler øker flere steder, og presset flyttes inn i sykehusene. Der står vekterne ofte alene i front.

Nordlandssykehuset meldte tidlig i 2025 om 293 skader blant ansatte, der to av tre gjaldt vold, trusler eller psykisk belastning.

Kommunene merker også trykket: Sykehjem i Bergen brukte 8 millioner kroner på vektertjenester i 2024, opp fra 800.000 i 2016, parallelt med økning i voldshendelser.

I ambulansetjenesten ble 70 prosent truet og 37 prosent utsatt for fysisk vold siste år, og pasientene ender i sykehusetmottakene.

Vekterne opplever selv et stadig tøffere arbeidsmiljø. Securitas rapporterte 22 prosent flere anmeldelser for vold og trusler mot ansatte fra 2023 til 2024. Dette er ikke enkeltstående hendelser, men et mønster.

Vektere på sykehus og i akuttmottak, går rett inn i farlige og uforutsigbare situasjoner, ofte alene, mellom pasienter i krise og ansatte som trenger beskyttelse. Likevel omfattes de ikke av strafferettslig vern som gjelder for andre utsatte yrkesgrupper.

Straffeloven beskytter i dag blant annet helsepersonell, lærere og konduktører, men ikke vektere. Dette til tross for at vekterne står i noen av de mest alvorlige situasjonene.

Fafo dokumenterer at ansatte i helse- og sosialsektoren er blant de mest utsatte for vold og trusler. Arbeidstilsynet understreker behovet for systematisk håndtering gjennom risikovurdering, opplæring og fysiske tiltak ofte, og sammen med vektere lokalt.

Politikken henger etter. Da saken var oppe i Stortinget våren 2025, utsatte flertallet beslutningen til ny utredning, til tross for forslaget om å inkludere vektere i §§ 265 og 286 allerede nå.

Problemene er godt dokumentert.

Når samfunnet ber vektere ta risikoen for å beskytte pasienter og ansatte, må de få samme vern som andre som ikke kan trekke seg unna farlige situasjoner.

Hva må gjøres nå?

1) Inkluder vektere i straffeloven §§ 265 og 286.

2) Følg Helsedirektoratets anbefalinger i praksis: øvelser, alarmer, riktig bemanning og synlig sikkerhet i akuttmottak med vektere inkludert.

Norsk helsetjeneste skal være trygg for pasienter og ansatte. Vekterne står allerede i front. Det minste de kan få, er et vern som speiler virkeligheten de jobber i nå.

Les også: Vektere blir slått og spyttet på uten at det får konsekvenser