Cornelia Kristiansen

Ti­dens me­lo­di går i moll, i hvert fall når det hand­ler om vel­ferds­sta­tens fram­tid, og sta­tens ut­gif­ter. Høy­re­si­dens ut­send­te kap­per om å over­by hver­and­re i kutt i stats­bud­sjet­tet.

Høyst­by­den­de har vært samfunnsøkonom og tidligere Mc­Kin­sey-kon­su­len­t Mar­tin Bech Hol­te, som har fulgt opp sin fa­mø­se «Lan­det som ble for rikt» med «Al­ter­na­tivt stats­bud­sjett».

Holte vil kut­te i støt­te til land­bruk, el­bil og bar­ne­ha­ge og spa­re inn på bi­stand, of­fent­li­ge inn­kjøp og pro­sjek­ter. Han fore­slår kutt for 225 mil­li­ar­der lø­pet av fire år. Mye av inn­spa­rin­ge­ne skal li­ke­vel ut igjen, i skat­te­let­ter som skal sti­mu­le­re til mer pro­duk­ti­vi­tet, mer ver­di­er. Det er i hvert fall tan­ken.

For det er jo all­tid det private som gir og det offentlige som tar når høy­re­si­den snak­ker: By­rå­kra­ti­et er dyrt og in­ef­fek­tivt og vil bli dy­re­re fram­over! Ver­di­ene ska­pes i det pri­va­te og bru­kes av det of­fent­li­ge! Slik ly­der her­re­nes ord.

På kar­tell­kon­fe­ran­sen la Tankesmien Agenda fram sitt nye no­tat, skre­vet av sam­funns­øko­nom Morgan Alangeh.

No­ta­tet har fått den snert­ne tit­te­len «Opp­fat­nin­ger og mis­opp­fat­nin­ger om of­fent­lig sek­tor», og går gjen­nom på­stan­der som at of­fent­lig sek­tor eser ut og at pen­ge­bru­ken er ute av kon­troll. Det er vel vedtatte sannheter?

Vel, Alangeh har noe å si om det.

For mens be­drifts­øko­no­mer (og oss and­re på pri­va­ten) må sør­ge for at inn­tek­te­ne er høy­ere enn ut­gif­te­ne, me­ner le­den­de sam­funns­øko­no­mer at pen­ger ikke er den vik­tig­ste be­grens­nin­gen.

Sta­ten kan «tryk­ke» fle­re pen­ger, om den vil. Selvsagt kan over­dre­ven pen­ge­tryk­king ska­pe in­fla­sjon, men alt er mer fly­ten­de på mak­ro­pla­net, der fi­nans- og pen­ge­po­li­tik­ken le­ver.

Så når sam­funns­øko­no­mer vur­de­rer ver­di­skap­ning, er be­grens­nin­gen mer i ret­ning tek­no­lo­gi og men­nes­ker. En per­son som ska­per ver­di­er i hel­se­ve­se­net, gir én mind­re i in­du­stri­en el­ler and­re bran­sjer. Og mot­satt.

Sam­funns­øko­no­mer flest ser dess­uten ikke det of­fent­li­ge og det pri­va­te som mot­set­nin­ger, men som et sam­spill mel­lom sek­to­rer med gjen­si­dig av­hen­gig­het: Be­drif­ter tren­ger an­sat­te ut­dan­net av sta­ten, som får hel­se­hjelp og stat­lig dek­ke­de lang­tids­syk­mel­din­ger.

På mot­satt side må sta­ten kjø­pe inn va­rer og tje­nes­ter fra det pri­va­te: Mat til sy­ke­hjem, IT-sy­ste­mer, vå­pen.

Og så fin­nes det jo land der hel­se­hjelp og sko­le til­hø­rer pri­vat sek­tor. Grunn­laget for in­ter­nett ble la­get av den ame­ri­kans­ke sta­ten og Nav har egne IT-sy­ste­mer.

Men ek­semp­le­ne vi­ser ty­de­lig at det er et po­li­tisk valg hvor man­ge som job­ber of­fent­lig og om tje­nes­te­ne le­ve­res of­fent­lig el­ler pri­vat. Og slår hull på ide­en om at ver­di­skap­ning bare skjer i det pri­va­te.

Det gir ikke helt me­ning å si at be­gra­vel­ser (som skjer pri­vat) ska­per mer ver­di­er enn føds­ler (som skjer på of­fent­li­ge sy­ke­hus), slik fi­nans­mi­nis­ter Jens Stoltenberg har på­pekt. Ver­di­skap­ning skjer rett og slett beg­ge ste­der.

Øko­no­mi­pro­fes­sor Kal­le Mo­ene sier i et in­ter­vju med DN at det vik­tig­ste med skat­ter er at man kan re­du­se­re pri­vat et­ter­spør­sel slik at det blir le­di­ge res­sur­ser til of­fent­li­ge til­tak.

Alt­så: Skat­te­ne inn­drar kjø­pe­kraft fra det pri­va­te, slik at det blir rom for å gjø­re det sta­ten be­stem­mer den skal gjø­re. Som å sør­ge for full bar­ne­ha­ge­dek­ning el­ler nok sy­ke­plei­e­re.

Mo­ene pe­ker på den gjen­si­di­ge av­hen­gig­he­ten un­der ko­ro­na­kri­sen. Be­grun­nel­sen for å sten­ge ned sam­fun­net var pres­set på hel­se­ve­se­net, for­di det of­fent­li­ge til­bu­det var for lite. Smit­te­spred­nin­gen måt­te hol­des på et nivå den lave re­ser­ve­ka­pa­si­te­ten i in­ten­siv­be­hand­lin­gen tål­te. En stør­re of­fent­lig sek­tor vil­le alt­så vært et udelt gode i det til­fel­let.

Den and­re på­stan­den som gjen­nom­gås i Agenda-no­ta­tet, er at of­fent­lig sek­tor eser ut.

Jo da, i OECD ge­ne­relt job­ber en av fem i of­fent­lig sek­tor. Mens i Skan­di­na­via, der­iblant Norge, er det rundt en av tre.

I Agenda-rapporten på­pe­kes det at det im­pli­sit­te bud­ska­pet når man snak­ker om at det of­fent­li­ge «eser ut», er at man­ge som job­ber der ikke ut­fø­rer nyt­tig ar­beid – og at det blir fle­re av dem.

Men når de ser på hvor det har blitt fle­re of­fent­li­ge an­sat­te, vi­ser det seg at halv­par­ten har kom­met i hel­se­sek­to­ren, og at det er der øk­nin­gen har vært si­den Norge lå på nivå med res­ten av OECD.

Er det så ille?

Det er også in­ter­es­sant at det den pri­va­te hel­se­sek­to­ren er en av to ting som gjør at Tysk­land lig­ger langt un­der Norge i of­fent­lig an­sat­te. Den and­re er ut­dan­ning. Men halv­par­ten av alle of­fent­lig an­sat­te i Norge er fak­tisk an­satt i hel­se- og so­si­al­tje­nes­ten, mens det sam­me tal­let for Tysk­land er 23 pro­sent.

Jeg an­tar folk ikke får like høy puls om de får høre at an­de­len of­fent­lig an­sat­te i Norge bare har økt med litt over tre pro­sent­po­eng på tjue år. Hadde det ikke vært for veksten i helse- og omsorg, så hadde andelen faktisk vært lavere i dag enn for tjue år siden.

Alangeh me­ner dess­uten at det ikke er tegn på at ad­mi­nist­ra­sjo­nen har vok­st i hel­se­ve­se­net. Eks­tra hen­der er fak­tisk eks­tra hen­der.

Det be­tyr ikke at vi slip­per unna å sti­mu­le­re til ny­skap­ning og økt pro­duk­ti­vi­tet, ver­ken of­fent­lig el­ler pri­vat. I hvert fall der det er mu­lig. Vi må dis­ku­te­re hvor­dan of­fent­li­ge pen­ger kan bi­dra til det­te, og even­tu­elt på be­kost­ning av hva. 

Men vi må også en gang for alle leg­ge fra oss ide­en om at det ikke ska­pes ver­di­er i det of­fent­li­ge. Når det er pre­mis­set, blir både de­bat­te­ne og løs­nin­ge­ne for­ut­sig­ba­re.

Daniel Gudbrandsen Farsjø

Hvordan skal Oljefondets forvaltes i en urolig verden? Et spørsmål som har vært mye diskutert de siste årene.

Etter hastebehandling og vedtak på Stortinget, igangsatt av finansminister Jens Stoltenberg, skal nå de etiske retningslinjene våre fellessparepenger styres etter revideres.

Stoltenberg ble nylig kritisert av flere forbund både for dårlig prosess og for bekymring for hva resultatet blir. Dette er en kritikk jeg og Nei til Atomvåpen stiller oss bak.

Nei til Atomvåpen har flere ganger advart mot at Oljefondet er investert i selskaper som kan knyttes til atomvåpen.

Et arbeid som ikke er ulikt arbeidet som gjøres i Don`t Buy Into Occupation som flere forbund støtter og samarbeider med.

Slik rapportering til Etikkrådet oppleves nå som nytteløst. Dette rådet har ikke lengre myndighet til å foreslå noen korrigerende handlinger.

Ansvaret for den etiske styringen ligger nå hos Norges Bank, men heller ikke de har myndighet til å foreta seg noen handling hvis noe ikke er i henhold til regelverket man har.

Nå skal et utvalg utrede et forslag til nye etiske retningslinjer.

Det er egentlig sunt å revidere retningslinjene sine i ny og ne. Verden er stadig i endring. Men i denne omgangen er jeg sterkt bekymret for at det ligger hensikter bak som ikke er i den norske befolkningens interesse.

I mandatet til det nye utvalget fokuseres det mye på atomvåpen. Et fagfelt ingen har bedt om en gjennomgang på.

Finansministeren spør utvalget om atomvåpen skal inkluderes i fondet, gitt at det er verktøy i krig som flere stater lener seg på.

Ministeren spør også om det er mulig å bare investere i våre alliertes atomvåpen. Dette står sort på hvitt i utvalgets mandat.

På Stortinget har kun Høyre og Frp tatt til orde for å inkludere atomvåpen i Oljefondets portefølje.

At en Ap-ledet regjering derfor legger opp til en åpning for verdens verste masseødeleggelsesvåpen, er for meg overraskende. Hvorfor skal man i det hele tatt vurdere noe slikt?

I flere uttalelser fra Stoltenberg og Finansdepartementet peker man på forsvarsevne, og at Russland kan finne på å bruke atomvåpen mot oss. Samtidig sier den norske stat at vi skal arbeide for kjernefysisk nedrustning.

La oss slå det fast med en gang: enhver investering i atomvåpen vil være uetisk.

Investeringer fra Oljefondet vil bare legge til rette for at det blir flere atomvåpen i verden. Forskere mener det nå er sannsynlig at antall atomvåpen i verden vil øke for første gang på over 30 år. Dette vil bare gjøre verden til et farligere sted. Den norske stat kan ikke støtte denne negative utviklingen gjennom Oljefondet.

Atomvåpen, sammen med landminer, klasevåpen og kjemiske våpen, bryter med grunnleggende humanitære prinsipper. Konsekvensene vil være gjeldende over flere generasjoner, både medisinske, psykologiske, miljømessige og på infrastrukturen vår.

De aller fleste, til og med statsledere, er enige at atomvåpen er for kraftig til å brukes i krig.

Risikoen for at atomvåpen blir brukt, enten med vilje eller ved et uhell, er til stede så lenge atomvåpen finnes.

Fagbevegelsen må fortsette å stå på riktig side og bruke sin påvirkningskraft til å si nei til atomvåpen, og nei til at vår pensjon investeres i selskaper som produserer atomvåpen.

For det vil ikke finnes noen trygg jobb å gå til i fremtiden, hvis verden og samfunnet er ødelagt.

Aktuelt: Etikkrådet er parkert – men Stoltenbergs speed-reform skaper forvirring