Frode Engen

I helgen ble en entreprenør som var på jobb funnet omkommet etter kvikkleireskredet i Levanger. En lokfører mistet tidligere i år livet da et passasjertog ble truffet av et steinras mellom Bjerka og Mo i Rana.

LOs medlemmer sikrer viktige funksjoner og infrastruktur i samfunnet vårt. Nå melder de om farligere arbeidsforhold, mer overtidsarbeid, og tapt inntekt på grunn av mer og hyppigere ekstremvær. Det er uholdbart.

Mer ekstremvær er en velkjent konsekvens av klimaendringene. Mer intens nedbør fører blant annet med seg økt risiko for flom, skred og overvann. Økte nedbørsmengder øker også risikoen for kvikkleireskred. Overvannsystemene og stikkrennene våre er ikke er dimensjonert for ekstremvær.

Elvene og vassdragene våre er ikke fulgt opp med flomsikring og mudring, hvilket gjør dem dårlig i stand til å håndtere de store vannmengdene som nå kommer, oftere og oftere.

Ekstremværet koster samfunnet dyrt. Norske forsikringsselskaper melder om at skadene knyttet til kraftig nedbør, øker. Det samme gjør våre tillitsvalgte, som er tett på arbeidstakere på en rekke samfunnskritiske arbeidsplasser rundt om i landet.

Aktuelt: Fem omkom i jernbaneulykker i 2024

Ekstremvær påvirker egen arbeidsplass

Og det er arbeidsfolka som håndterer økningen i ekstremværhendelser.

De som gjør den tunge jobben med å slukke skogbranner, bistå lokalbefolkningen ved flom- og skredhendelser eller som leverer matforsyninger, helsetjenester, hjemmehjelp og krisepsykologi til rammede. Uten arbeidsfolka kollapser samfunnet når krisene oppstår.

I en undersøkelse blant over 1000 tillitsvalgte i LOs forbund, fortalte en tredjedel at ekstremvær hadde påvirket deres egen arbeidsplass i løpet av de siste to årene. En fjerdedel rapporterte om at ekstremværet hadde påvirket helsen og sikkerheten til de ansatte på egen arbeidsplass i svært høy, eller ganske høy grad.

Dette er alarmerende, og vitner om at arbeidstakernes rettigheter på sikres bedre.

Hva kan vi gjøre i Norge?

I oktober i fjor sporet et tog av mellom Bjerka og Mo i Rana, etter å ha blitt truffet av steinras. Lokføreren omkom, flere ble skadet, og både E6 og Nordlandsbanen måtte stengte i flere dager.

Fellesnevneren for disse tragediene er kjent; sårbare grunn- og fjellforhold, kombinert med arbeid på, eller langs, kritisk infrastruktur.

Skal vi sikre et trygt og rettferdig arbeidsliv på sikt, må vi kutte klimagassutslippene våre. Gjør vi ikke det, er faren stor for at vi vil se flere alvorlige hendelser i årene framover.

Rettferdig grønn omstilling krever betydelig klimafinansiering. Norge må investere i klimatilpasning av kritisk infrastruktur som vann og avløp, samt rassikring langs veinett og togbane. Dette er kostbare tiltak, men kostnaden ved å la være vil være langt høyere.

Men et minst like viktig aspekt ved rettferdig grønn omstilling handler om å klimatilpasse norske arbeidsplasser. Derfor mener LO tiden er overmoden for å sikre at det gjennomføres lokale risikovurderinger på de enkelte arbeidsplassene, i samråd med tillitsvalgte og verneombud.

Hvordan tilpasses arbeidstid, oppgaver og bemanning ved oransje og røde farevarsler, for å sikre at helse og sikkerhet ivaretas?

Dersom det oppstår ekstremværsituasjoner som fører til at forsvarlig HMS ikke er mulig, må arbeidet midlertidig stanses. Og det uten at det får konsekvenser for lønna til den enkelte arbeidstaker. Det samme må gjelde sikring mot tapt arbeidsinntekt grunnet dokumenterte ekstremværhendelser som gjør at arbeidstakere ikke kan komme seg trygt på jobb.

Tilstrekkelig HMS og inntektssikring ved ekstremvær er ingen selvfølge for mange av våre medlemmer i samfunnskritiske yrker i dag. LO det er på høy tid at dette blir lovfestede rettigheter.

Klimaendringene er en alvorlig trussel for samfunnet vårt, som krever at det gjøres flere grep. Men vi kan ikke akseptere at det er den enkelte arbeidstaker som må betale prisen, hverken i form av utrygge arbeidsforhold eller tapt arbeidsinntekt.

Christian Justnes

Leder i Fellesforbundet

Brede Edvardsen

Leder i Norsk Arbeidsmandsforbund

Sosial dumping og lavlønnskonkurranse har bredt om seg både på fastlandet og Svalbard de siste 20 årene.

Samtidig har ett av de viktigste verktøyene mot lønnsdumping – loven om allmenngjøring av tariffavtaler – inntil nylig ikke vært gjeldende på Svalbard.

Det betyr at mens det har vært forbudt å lønne for eksempel servitører og renholdere i Tromsø under tariffavtalenes minstesatser, har dette vært fullt lovlig i Longyearbyen.

Men ikke nå lenger – fra 1. juli i år gjelder allmenngjøringsloven og dens ni bransjeforskrifter også i Longyearbyen og Ny-Ålesund.

Det betyr eksempelvis at ansatte i renholdsbedrifter skal tjene minst kr 236,54 i timen, ansatte på hotell og i restauranter minst kr 204,79 og bygningsarbeidere minst kr 239,61 (arbeidstakere over 18 år).

Minstesatsene er høyere for noen grupper, og også enkelte andre minstevilkår er påbudte.

Arbeidstilsynet kan gi bedrifter som ikke følger bestemmelsene pålegg, stans, tvangsmulkt eller overtredelsesgebyr.

Vi oppfordrer alle arbeidsgivere i Longyearbyen og Ny-Ålesund til nå å sette seg godt inn i regelverket.

Oppdragsgivere har også et stort ansvar, de har plikt til å påse, og skal undersøke og kontrollere at leverandører følger forskriftene.

Dette er en stor seier for fagbevegelsen, som lenge har kjempet for at allmenngjøringsloven også skal gjelde på Svalbard.

Samtidig er fagorganisering og ordinære tariffavtaler fortsatt det viktigste for å sikre et trygt og produktivt arbeidsliv, med den forutsigbarheten og de fordelene det gir både arbeidstakere og arbeidsgivere.

Dette innlegget ble først publisert i Svalbardposten 14.september 2025.