Brede Edvardsen

Den amerikanske presidenten og dermed USA er tilsynelatende svært oppsatt på å erobre Grønland. Donald Trump har åpent sagt at han ikke vil utelukke bruk av militær makt for å få det til.

Det har resultert i at danske, tyske og franske tropper nå sendes til Grønland for å forsvare territoriet – mot det som tidligere var en alliert: USA.

Dette er et helt åpenbart tegn på at verden er forandret og at vi ikke lenger nødvendigvis vet hvem som er venn eller fiende.

Svalbard har mange likhetstrekk med Grønland. Det ligger strategisk til og er derfor åpenbart av interesse både for USA, Russland og Kina. Det er også rikt på naturressurser, blant annet mineraler.

Lenge har man tenkt på faren for at konflikter som foregår andre steder på kloden kan spre seg til Arktis. Russlands angrepskrig mot Ukraina er et eksempel. Utviklingen rundt Grønland forteller oss at nordområdene og Arktis nå er en konflikt i seg selv. Er vi i Norge forberedt på å håndtere den?

I Svalbardmeldingen fra 2024 er det uttalt mål at man skal legge til rette for norsk tilstedeværelse på Svalbard, og at et viktig bidrag til dette er at norske familier kan bo der. Det er fornuftig.

På Svalbard som på fastlandet er det bedrifter og arbeidsfolk som utgjør de viktigste delene av sikkerhet og beredskap. På tross av dette viser statistikken at det stadig blir færre nordmenn som bor på øygruppa. Grunnen til dette er åpenbar: arbeidsplassene forsvinner.

Det er som kjent gruvedrift som har utgjort næringsgrunnlaget og dermed skapt arbeidsplasser på Svalbard.

Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS ble etablert på bakgrunn av behovet for kull, men også som et instrument for å forvalte landområder og for å sikre tilstedeværelse og dermed myndighetsutøvelse på øyene. I 1925 ble Svalbardtraktaten som sikret Norges suverenitet gjort gjeldene.

Beslutningen om å legge ned gruvevirksomheten på Svalbard må ses i lys av det som skjedde rundt 1990. Sovjetunionen var oppløst, den kalde krigen vunnet og søkelyset ble etter hvert satt på klima og miljø.

I 2009 besluttet Stortinget at man skulle styre mot avvikling av kulldrifta. At det kunne virke som en fornuftig avgjørelse den gangen, kan forstås. Nå er de geopolitiske forholdene radikalt forandret, og vi står ovenfor en annen verdensorden. Virkeligheten puster oss i nakken.

Det er farlig når makt kan erstatte den regelbaserte verdensorden, slik vi nå ser flere eksempler på. Det utfordrer de institusjonene og de reglene vi brukt årtier på å bygge opp etter 1945 for å sikre freden, på tvers av landegrenser og kontinenter.

I forrige uke varslet den amerikanske presidenten at han ville trekke USA ut av 66 internasjonale avtaler. Han har gjort det samme tidligere, og har vært helt tydelig på at han ikke respekterer slike.

Å tro at Svalbardtraktaten, som er den siste gjeldende avtalen inngått etter første verdenskrig, er et unntak for amerikanerne fremstår svært naivt.

Det beste virkemiddelet for å unngå at den norske råderetten over Svalbard skal settes i spill er nettopp næringsaktivitet og tilstedeværelse av en stor norsk befolkning. Alt ligger til rette for dette og vi har ressursene.

Den frukten som henger lavest, er utvinning av kull. Ja, kull, men av fineste metallurgiske kvalitet, og stålindustrien i Europa kan knapt få nok av det. Sikkerhetspolitisk er det tvingende nødvendig, det er fornuftig i et miljøperspektiv og det er et marked der.

Det krever bare at vi handler. 

Ziya Eroglu

Artiklene i Arbeidsmanden og på FriFagbevegelse om hånd-arm-vibrasjonssyndrom (HAVS) og yrkesskader viser at mange arbeidstakere fortsatt utsettes for helseskadelige forhold.

Bakgrunn: 200.000 nordmenn er utsatt: – Hendene mine svikter

Manglende opplæring og underrapportering er reelle problemer.

Men én avgjørende side blir ofte oversett: hva det faktisk koster å være et aktivt verneombud.

Mangel på trygghet

Jeg har vært tillitsvalgt og verneombud i mange år, både på land og offshore.

Erfaringen er tydelig: Problemet er sjelden mangel på kunnskap. Problemet er mangelen på trygghet når verneombud faktisk bruker rollen sin.

I teorien har verneombud myndighet.

I praksis er denne myndigheten ofte betinget av hvor «samarbeidsvillig» man er.

Når et verneombud stiller kritiske spørsmål om vibrasjoner, arbeidstempo eller verktøybruk, eller bruker retten til å stanse helsefarlig arbeid, kan presset komme raskt.

Dette skjer særlig i kontraktørfirmaer (bedrifter som utfører arbeid på oppdrag/kontrakt for andre, ofte prosjektbasert).

Trakassering og undergraving foregår ofte gradvis: mistenkeliggjøring, utelatelse fra informasjon og press fra ledelsen.

Operatørselskaper griper sjelden inn.

Det får utvikle seg helt til det «skjærer seg», og verneombudet enten flyttes, presses ut eller mister reell innflytelse.

Derfor holder det ikke å snakke om mer opplæring alene.

Kunnskap uten trygghet fører til taushet.

Skal vi ta HAVS og andre yrkessykdommer på alvor, må verneombudenes stilling og funksjon sikres bedre i praksis. Det må finnes tydeligere vern mot represalier, også i kontraktørleddet.

Erfaringer fra offshore viser at faste ordninger og klarere beskyttelse gir større handlingsrom.

Aktuelt: Sykdom truer 200.000 arbeidsfolk

Fagbevegelsen må ta ansvar

Fagbevegelsen må ta et tydeligere ansvar. Det holder ikke å vise til lovverket hvis verneombud som bruker rettighetene sine, blir stående alene når konsekvensene kommer.

Hvis verneombud ikke opplever trygghet, vil mange velge å tie.

Og da hjelper det lite å si at de «har makt».

Makt uten vern er ingen makt.