Frode Engen

Enkelt sagt gir standarder regler, veiledning eller spesifikasjoner for hvordan produkter produseres og tjenester leveres, uavhengig av hvem som leverer tjenesten eller hvem som lager produktet. 

Standarder kan virke som et tørt og teknisk emne, men i virkeligheten kan de være en av de viktigste virkemidlene for å sikre trygge og rettferdige arbeidsforhold for i Norge, i Europa og i verden for øvrig. LO mener fagbevegelsen bør engasjere seg mer i utviklingen av gode standarder. 

Europeiske standarder er blitt viktige instrumenter tett knyttet opp mot regelverksutvikling. Standarder spiller en viktig rolle for millioner av ansatte når det gjelder sikkerhet, helse og miljø på arbeidsplassen.

Tenk deg en byggeplass uten hjelmer, hansker eller vernesko. Det ville være som å sende personer inn i en krigssone uten noen form for beskyttelse.

Standarder for personlig verneutstyr sikrer at arbeidere er beskyttet mot farer på arbeidsplassen. Standarder for maskinsikkerhet og kjemikaliehåndtering reduserer risikoen for ulykker og eksponering for farlige stoffer.

Dette bidrar til å skape et tryggere arbeidsmiljø, noe som igjen fører til færre arbeidsrelaterte skader og sykdommer.Dette er bra for arbeidstakerne personlig, men kommer også hele samfunnet til gode. 

Arbeidsrelaterte ulykker og skader koster nemlig samfunnet dyrt på mange andre måter enn personlig lidelse for den aktuelle arbeidstaker og dennes pårørende. Som eksempler kan nevnes sykepenger, uføretrygd, utgifter til behandling og tapte inntekter for staten.

Standarder går imidlertid langt utover fysisk sikkerhet. De påvirker også arbeidsforhold og arbeidstakerrettigheter.

Internasjonale standarder som ISO 45001, som omhandler arbeidsmiljøledelsessystemer, setter krav til hvordan arbeidsgivere skal håndtere helse og sikkerhet på arbeidsplassen.

Selv om disse standardene kan være åpne for tolkning, gir de et rammeverk som arbeidstakere og deres representanter kan bruke for å sikre at deres interesser blir ivaretatt. 

Et godt eksempel på en standard der fagbevegelsen har påvirket og fått gjennomslag er ISO 12604, en standard for bakkebehandling av fly. Fagforeninger var tett involvert i utviklingen av denne standarden, og deres innsats førte til betydelige forbedringer i ergonomiske standarder.

Dette reduserte risikoen for skader blant arbeidere som måtte bøye seg, krype og bære tungt utstyr når de lastet innsjekket bagasje.

Fagforeningene presenterte forskning utført i samarbeid med forskere, som utarbeidet retningslinjer for hvordan man kan redusere og fjerne risikoen for skade på flyplassbagasjehåndteringsarbeidere, inkludert nye design for toppåpnende flycontainere som nå har blitt industristandard.

Et annet eksempel er EU-direktivet om personlig verneutstyr, som sikrer at arbeidere har tilgang til nødvendig beskyttelsesutstyr.

Dette direktivet setter krav til kvaliteten og sikkerheten til verneutstyr som hjelmer, hansker og vernesko, og sikrer at arbeidsgivere gir sine ansatte utstyr som oppfyller disse kravene.

Direktivet har hatt en betydelig innvirkning på arbeidsforholdene i Europa, og har bidratt til å redusere antall arbeidsrelaterte skader og ulykker.

I Norge er offshorenæringen en bransje hvor standarder har fått ekstra stor betydning for sikkerheten blant arbeidstakere. Også i byggebransjen har strenge sikkerhetsstandarder bidratt til å redusere antall arbeidsulykker.

Eksempler på dette er standarder som EN 13374, som omhandler midlertidige kantbeskyttelsessystemer og sikrer at arbeidere på byggeplasser er bedre beskyttet mot fall. Implementeringen av disse standardene har ført til en betydelig reduksjon i alvorlige skader og dødsfall på byggeplasser.

Standarder for maskinsikkerhet, som ISO 12100, har bidratt til å redusere risikoen for arbeidsulykker i produksjonsindustrien. Ved å implementere disse standardene, kan bedrifter sikre at maskiner og utstyr oppfyller minimumskrav til sikkerhet, noe som beskytter arbeidere mot farlige situasjoner og reduserer antall skader. 

Standarder brukes i økende grad. Fagbevegelsen må derfor engasjere seg mer i standardiseringsarbeid enn tidligere. Hvis ikke, blir premissene lagt uten at vi får innflytelse. Det er også verdt å merke seg at vi i Norge har en like sterk stemme i dette arbeidet som medlemsland i EU. 

Sterk deltagelse i standardiseringsarbeid fra blant annet land som USA og Kina, gjør det enda viktigere for fagbevegelsen å være med. Fagforeninger kan bidra med sin ekspertise og erfaring for å sikre at standardene fremmer gode og trygge arbeidsforhold samt trivsel blant arbeidstakere. 

Arbeidslivet er i stadig endring, og nye teknologier og arbeidsformer krever oppdaterte standarder. Fagforeningers involvering i standardiseringsprosessen er avgjørende for å sikre at standardene er tilpasset de nye utfordringene som arbeidstakere står overfor, for eksempel innen kunstig intelligens og digitalisering.

LO har vært engasjert i standardiseringsarbeid på nasjonalt nivå i lang tid, og er representert i styret til Standard Norge. LO har også bidratt på Europeisk nivå, og deltar aktivt i den europeiske fagbevegelsens paraplyorganisasjons «Standardisation Committee». 

For å bedre å koordinere viktigstandardiseringsarbeid, har LO vært med på å danne «Standardiseringens arbeidstaker- og forbrukerråd» sammen med Standard Norge og Forbrukerrådet.

LO oppfordrer fagbevegelsen til å engasjere seg enda mer i standardiseringsarbeid. På den måten kan vi sikre at standarder utvikles med arbeidstakernes beste interesser for øye, og at de bidrar til å skape trygge, gode arbeidsplasser.

Deltagelse er avgjørende for å beskytte arbeidstakernes rettigheter og velferd i en verden i kontinuerlig, og stadig raskere, endring.

Kenneth Jensen

Debatten om videre drift av kullgruvene på Svalbard preges ofte av klima- og miljøargumenter – og med god grunn. Likevel overskygger dette ofte det som er kjernen i spørsmålet: Norges suverenitet, tilstedeværelse og forvaltning av Svalbard i lys av Svalbardtraktaten.

Svalbardtraktaten av 1920 gir Norge suverenitet over øygruppen, men med visse forpliktelser, blant annet til å sikre likebehandling av borgere fra traktatlandene i økonomisk virksomhet. Det betyr at vår tilstedeværelse og aktivitet på øygruppen er avgjørende for å opprettholde og håndheve norsk kontroll.

Kullgruvene i Svea og Longyearbyen har historisk vært en bauta i norsk tilstedeværelse. Selv om kulldriften ikke er like økonomisk lønnsom som før, er den strategisk uvurderlig. En avvikling uten en tydelig og levedyktig erstatning vil kunne skape et vakuum som andre stater gjerne fyller.

Men la oss heller ikke glemme selve kullproduktet. Kullet fra Svalbard er av høy kvalitet – med lavt svovelinnhold og høy brennverdi. Det egner seg spesielt godt til metallurgisk industri, og har i mange år blitt eksportert til europeiske land som trenger pålitelig, renere kull til spesialiserte formål som stålproduksjon.

Etter energikrisen som oppsto i kjølvannet av krigen i Ukraina, har flere europeiske land igjen åpnet for kull som en nødvendig del av energimiksen – som en overgangsløsning mens man bygger ut fornybar kapasitet. I denne sammenhengen fremstår norskprodusert kull fra Svalbard som et langt bedre alternativ enn kull fra regimer med svakere miljøkrav og demokratiske verdier.

Videre drift av gruvene trenger ikke stå i motsetning til klimamål. Teknologiutvikling, rensing og kompenserende tiltak kan gjøre norsk kulldrift mer ansvarlig enn alternativene. Samtidig er energiforsyningen til lokalsamfunnene på Svalbard fortsatt avhengig av kull – per i dag finnes det ingen fullgod erstatning.

Det handler altså ikke bare om kull. Men det handler også om kull. Og om energisikkerhet, industriell uavhengighet og ansvarlig forvaltning. Å avvikle kulldriften på Svalbard uten å ha en helhetlig plan for både energiforsyning, bosetting og suverenitet, er å gamble med mer enn bare en næring. Det er å svekke vår rolle i Arktis – og gi rom for andre aktører med helt andre motiver.

Det er viktig å opprettholde videre kull drift på Svalbard.