Brede Edvardsen

Leder i Arbeidsmandsforbundet

De som bygger veiene du kjører på, som håndterer de største maskinene, som jobber om natten for at veiene skal være åpne og anleggsprosjekter blir ferdige.

De som sørger for at samfunnet holdes rent og trygt – og mange flere. Kort sagt: en god blanding av solide arbeidskarer. Likevel har mange av oss noe felles: Vi tror vi må «ta oss sammen».

Gjennom nærmere 30 års erfaring som tillitsvalgt mener jeg at det er noe vi må vi slutte med. I arbeidslivet er vi flinke til å snakke om fysisk helse.

Vi velger verneombud, passer på verneutstyr og følger sikkerhetsrutiner. Men er vi like flinke til å snakke om hvordan folk faktisk har det?

Det finnes ikke bare én måte å være mann på. Kjønnsroller formes delvis av biologi, men i stor grad også av samfunnets normer og forventninger.

Derfor er jeg oppriktig bekymret for hvordan dagens TikTok-kultur, med stemmer som Andrew Tate og andre, fremmer en snevrere definisjon av hva det vil si å være en «ordentlig» mann. Dette frykter jeg begrenser mulighetsrommet for en yngre generasjon gutter og menn.

Tallene er ikke på vår side. I Mannsutvalgets NOU fra 2024 kan vi lese at menn i gjennomsnitt lever kortere enn kvinner. En viktig grunn er at langt flere menn dør som følge av rus, ulykker, psykisk uhelse og selvmord.

Menn har også høyere risiko for å få og dø av kreft. Gutter presterer i snitt svakere på skolen enn jenter, og flere gutter faller fra videregående opplæring.

Vi trenger alle de mannfolka vi kan få, både i dagens og fremtidens arbeidsliv. Da må vi også sørge for å ta vare på dem før det sier stopp.

For meg sa det stopp i 2012. Jeg var hovedtillitsvalgt i ISS, og en dag rant det over; det hadde blitt for mye. Jeg skjelte ut en kollega, slo av PC-en og dro hjem. Der ble jeg liggende i et mørkt rom i to uker og gråt.

For første gang i livet oppsøkte jeg bedriftspsykolog – og sa hvordan jeg faktisk hadde det.

I 2020 fikk jeg igjen kjenne på hvor skjørt livet kan være. En klump i halsen viste seg å være kreft i en lymfeknute. Jeg hadde lenge kjent at noe ikke stemte, men avfeid det som tette bihuler fra et langt liv i renhold.

Heldigvis gikk det bra – fordi jeg gikk til legen. Men også fordi familie, venner og kollegaer stilte opp.

Jeg skriver ikke dette for å belære deg om at livet kan være tøft. Det vet du allerede. Jeg skriver det fordi du skal vite at det finnes hjelp, og at fellesskapet rundt deg betyr mer enn du kanskje tror.

Den internasjonale mannsdagen 19. november glir ofte forbi uten store markeringer. Ingen tog, ingen appeller – kanskje bare et kort innslag på radio. Men jeg vil si: Gratulerer med dagen til alle menn!

Ta en ekstra kopp kaffe med en kollega og spør hvordan det egentlig går. Bestill den legetimen du har utsatt. Ta en telefon til en venn og si hvordan du faktisk har det.

Kjære mann: Du må ikke ta deg sammen og være tøff i trynet. Del tankene og utfordringene dine – det kan redde liv.

Elin Vinje Jenssen

LO-medlem, Tromsø

La oss begynne med et varsko til alle som ferdes i visse norske kontorlandskap:

Se deg over skulderen neste gang du lar blikket gli mot sjokoladen på pauserommet.

Ikke rør den sjokoladen. Ta i alle fall ikke to. 

Seks kroner og et rettsoppgjør

Historien er ellevill. En renholder i Tromsø, med seks års tro tjeneste for vaskebyrået, ble filmet hos en kunde i det hun tok to energibarer.

Kunden skal deretter ha delt opptaket med renholderens arbeidsgiver. 

Arbeidsgiveren mente det hun hadde gjort var «et brudd på lojalitetsplikten overfor arbeidsgiver etter uberettiget tilegnelse av sjokolade».

«Brudd på lojalitetsplikten» får en komisk klang når det brukes om to energibarer.

Heldigvis var renholderen fagorganisert.

Verdien på tjuvgodset var på seks kroner, til sammen. Poenget er likevel ikke hva sjokoladen kostet. Tyveri er tyveri.

Men dette var ikke tyveri. Sjokoladen lå fremme på et bord i pauserommet. Den var ikke merket med navn.

Enhver som har vært på en arbeidsplass der godterier, kjeks eller frukt står fremme i pauserommet, vet at det er ment for å spises av dem som vil.

De færreste spiser seg mette på godbitene, men om noen skulle gjøre det; vi ser mellom fingrene på slikt.

LO krevde følgelig at oppsigelsen av renholdsbetjenten ble opphevet, og saken endte med et forlik i tingretten.

Når kameraet blir våpen

Men hadde kunden lov til å bruke overvåkingskamera? Det tvilte LO advokaten på. Advokaten sendte saken videre til Datatilsynet. 

Sikkerhetskameraet, som visstnok hadde stått der siden 1990-tallet, viste seg å ha blitt snudd for å fange bordet der energibarene lå.

Det er nesten filmatisk; bedriftslederen lener seg mot skjermen med mistenksomt blikk: «Der tar hun jaggu sjokoladene! Nå tok vi ho!».

Datatilsynet slo fast at kameraet ble brukt ulovlig. De mente at kameraet var snudd for å fange bevegelse som «bar preg av skjult overvåking».

Filmen ble så delt uten hjemmel med renholderens arbeidsgiver.

Et speilbilde av vår tid?

Det er lett å le av saken. Men historien handler ikke egentlig om sjokolade.

Det handler heller ikke om å ivareta noen form for sikkerhet i bedriften, men derimot om makt, tillit og kontroll, og om manglende raushet.

Den sier også noe dypt alvorlig om hvordan deler av arbeidslivet har beveget seg. Arbeidslivet blir stadig mer målt, overvåket og analysert – og kanskje mindre menneskelig.

Det høres ut som jeg er veldig negativ, men jeg støtter meg til relativ ny fakta.

Datatilsynet gjennomførte i desember 2021 en landsdekkende undersøkelse blant 832 norske arbeidstakere for å kartlegge erfaringer med digital overvåking og kontroll i arbeidslivet.

Målet var å få innsikt i hvordan ansatte opplever slik overvåking, og hvilke tiltak de mener arbeidsgivere tar i bruk.

Lett å gå seg vill

Et sentralt funn i undersøkelsen var at mange arbeidstakere ikke vet hvilken informasjon arbeidsgiveren samler inn.

Over halvparten svarte at de hadde liten eller ingen oversikt, mens en fjerdedel svarte at de ikke har oversikt «i det hele tatt».

Dette tyder på mangelfull informasjon fra arbeidsgiver.

I tillegg kan de store datamengdene som digitale arbeidsverktøy genererer, gjøre det vanskelig selv for arbeidsgivere å ha full oversikt.

Samtidig viser undersøkelse fra Deloitte (2021/2022) blant arbeidsgivere at kontrolltiltak kan være langt mer utbredt enn ansatte er klar over.

Arbeidsgiveren «dolket den ansatte i ryggen»

På bakgrunn av funnene utformet Datatilsynet noen råd til arbeidsgivere som vurderer å innføre overvåkings- og kontrolltiltak på arbeidsplassen.

Disse innbefattet blant annet påminnelse om at skjult overvåking av ansatte er ulovlig, at arbeidsgiveren har plikt til å informere de ansatte om hvordan personopplysningene deres blir behandlet og at kontrolltiltak skal drøftes med de tillitsvalgte.

Det mest bemerkelsesverdige med sjokolade-«tyveriet» er likevel at saken til slutt måtte løses i retten, og at det var Datatilsynet (i tillegg til fagforeningen), og ikke arbeidsgiveren, som sto vakt om renholderens rettigheter.

Lærebok i dårlig personvern

En dyktig og empatisk arbeidsgiver ville selvsagt forsvart den ansatte når hvem som helst sendte dem informasjon som var ulovlig samlet inn eller på annet vis anklaget en ansatt for noe urettmessig.    

Datatilsynet konkluderte (heldigvis) med brudd på personvernloven på tre punkter i «sjokolade-saken»; ulovlig overvåking, ulovlig utlevering av opptak, og manglende informasjon om kameraovervåkning til den ansatte.

I praksis en lærebok i hvordan man ikke skal drive personvern i arbeidslivet.

Takk og pris for fagforeningene

Datatilsynet kunne gitt bøter, men landet på en irettesettelse mot kundebedriften.

Tross alt må proporsjonalitet til, akkurat det prinsippet man glemte da man snudde kameraet i utgangspunktet.

Lærdom: I Norge kan du miste jobben for å ta to energibarer fra pauserommet, men går ganske så fri om du setter opp et overvåkingssystem og bruker det ulovlig.

Takk og pris for at vi har fagforeningene, når sikkerhetsnettet rundt den ansatte ellers svikter.