Kjell-Arve Aspaas

Det er nettopp det vi nå ser når Høyre fremmer sitt Dokument 8-forslag om flytende havvind.

For mens norsk leverandørindustri står foran en krevende overgang når olje- og gassaktiviteten gradvis vil avta i årene framover, velger Høyre å skape ny usikkerhet rundt en av de få store industrielle satsingene som faktisk kan sikre aktivitet, arbeidsplasser og teknologiutvikling videre.

Det er dette som er problemet med Høyres hopp og sprett-politikk.

Det ene året snakker de varmt om industriutvikling, eksport og norske arbeidsplasser. Det neste året åpner de for politisk omkamp om vedtak som allerede er gjort, og som industrien har begynt å planlegge ut fra.

For norsk industri bygges ikke på politiske rykk og napp. Den bygges på langsiktighet, forutsigbarhet og styringsvilje.

Jeg reagerer derfor kraftig på at Høyre nå vil dra i gang en ny runde med utredninger og kvalitetssikringer av flytende havvind, etter at Stortinget allerede har gjort vedtak om støtteprogrammet på 35 milliarder kroner.

Dette handler heller ikke om småsummer eller symbolske tiltak. Havvind er allerede i ferd med å bli en betydelig norsk industri.

I 2024 omsatte den norske havvindnæringen for rundt 60 milliarder kroner og sto for om lag 7200 årsverk. Eksporten av havvindrelaterte varer og tjenester var på over 32 milliarder kroner.

Bak disse tallene står verft, leverandørbedrifter, maritime miljøer og industriarbeidsplasser langs hele norskekysten. Mange av disse miljøene bygger videre på kompetansen Norge har utviklet gjennom flere tiår innen olje og gass.

Og nettopp derfor er denne satsingen så avgjørende.

Alle vet at aktivitetsnivået innen olje og gass gradvis vil falle over tid. Da må nye næringer bygges opp før nedgangen treffer for fullt.

Havvind skal ikke erstatte olje og gass over natta, men det må være en del av det som sikrer nye oppdrag, eksportinntekter og arbeidsplasser når petroleumsaktiviteten gradvis avtar.

Fra min bakgrunn i transport- og leverandørnæringa vet jeg hvor viktig forutsigbarhet er.

Når politikerne begynner å sende signaler om at vedtak kanskje ikke gjelder likevel, skaper det usikkerhet langt utover Oslo-korridorene. Det rammer verft, leverandører, industriarbeidsplasser og lokalsamfunn langs hele kysten.

Det er også vanskelig å forstå hva Høyre egentlig vil når de på den ene siden snakker om behovet for private investeringer og framtidsretta industri, samtidig som de undergraver de politiske rammevilkårene som er helt avgjørende for at næringslivet faktisk skal tørre å investere.

Samtidig er det verdt å merke seg at Frp går enda lenger enn Høyre. Frp har tatt til orde for å kutte all støtte til flytende havvind umiddelbart.

Da blir det ekstra vanskelig å forstå hva slags framtid høyresida egentlig ser for norsk leverandørindustri.

For dersom både havvind og andre nye industrisatsinger skal stoppes eller svekkes, hva er da planen for arbeidsplassene som skal ta over når aktiviteten innen olje og gass etter hvert går ned?

Vi kan ikke bygge ny industri dersom investorene og industrien må frykte at Høyre starter politisk omkamp hver gang det blåser litt politisk motvind, mens Frp vil trekke ut hele kontakten.

Samtidig ser vi allerede varsler om nedgang i deler av leverandørindustrien når nye store prosjekter uteblir.

Bedrifter varsler permitteringer og oppsigelser, samtidig som eksportmarkedet og havvind trekkes fram som helt avgjørende for å opprettholde aktivitet framover.

Dette handler også om beredskap og kontroll over framtidas energiproduksjon.

Norge trenger mer kraft, mer industri og flere arbeidsplasser. Da må vi tørre å satse på teknologi og næringer som kan gi aktivitet i tiårene framover.

Arbeidsfolk er lei av politikere som hopper fram og tilbake etter vinden. Folk trenger trygghet for jobbene sine, trygghet for framtida og politikere som faktisk står ved det de vedtar.

Det er på tide at Høyre bestemmer seg: Skal de være et parti for norsk industriutvikling – eller et parti for usikkerhet og politisk vingling?

Djevat Hisenaj

Jeg er så imponert over medlemmene jeg representerer her i Bergen. Da streiken ble et faktum har de vist et samhold jeg bare kunne drømme om, og støtten vi har fått fra alle i byen – jeg er så imponert og stolt.

Allerede første dag av streiken stengte et hotell ned og flere restauranter måtte stenge. Det viser styrken vi har bygget her i Bergen gjennom flere års hardt arbeid.

Hyler om konkurs

Dette er den fjerde storstreiken jeg leder i Bergen.

Jeg har erfaring med hvordan NHO dytter særlig små og mellomstore bedrifter foran seg i disse kampene.

Min erfaring er at det er nettopp disse bedriftene som blir best i klassen når vi får gjennomslag for kravene våre.

Det er helt vanlig at NHO hyler høyt om at bedrifter kommer til å gå konkurs eller ikke komme til å klare å gjennomføre det vi krever. Det biter ikke på meg lenger.

Gir oss aldri

Nå er vi tre uker ut i streiken, og vi kommer til å streike helt til vi får kravene våre innfridd. For det er viktige krav, særlig for alle som jobber i lavlønnsbransjer.

Mange forstår hva kravet om forskuttering av sykepenger går ut på, men likevel er det noen som ikke gjør det.

Jeg kan til dels forstå at det føles urimelig for enkelte små og mellomstore bedrifter, men først må vi se på hvorfor vi har kommet til at dette er et viktig krav.

Arbeidsgiverne roter det til

Når jeg skriver det jeg gjør, er det ikke fordi jeg mener at dette ikke er et viktig krav, for det er det. Men jeg mener at arbeidsgiverne i disse bedriftene bør rette spørsmålet til NHO for hvorfor vi har kommet til dette punktet hvor vi i et lønnsoppgjør blir nødt til å kreve at arbeidsgiver skal forskuttere sykepenger.

Det er faktisk ikke Nav sin skyld ene og alene at det er lang behandlingstid for å få sykepenger.

Her i Bergen har vi et godt samarbeid med Nav i forbindelse med å jobbe med sykefravær på de stedene vi har tariffavtale.

Utfordringen er at NHO de siste årene har oppfordret arbeidsgivere til å bestride sykmeldinger. De har en slags «oppskrift» og tilbud om kurs i hvordan dette skal gjøres.

Da er det ikke rart at det blir lengre behandlingstid hos Nav for å få utbetalt sykepenger.

Det gjør meg frustrert at vår motpart som i utgangspunktet skal være med på å sikre et bedre og mer seriøst arbeidsliv opptrer på en slik uryddig måte.

Ond sirkel

Et annet problem er at arbeidsgiver ikke sender, eller sender inn uriktig inntekstmeldingsskjema til Nav.

Det er ikke Nav sin feil at arbeidsgiver ikke gjør som de skal.

Dette er også med på å «straffe» en arbeidstaker som er syk og gjør at den ansatte som er syk ikke får sykepengene sine slik de skal.

Potensielt vil dette gjøre at sykefraværet blir lengre på grunn av den ekstra belastningen det er å ikke ha penger.

Det å ikke ha penger går på helsa løs, og kan skape en veldig ond sirkel. Frykten for å bli syk og miste inntekt over lengre tid skaper alt annet enn et trygt og anstendig arbeidsliv.

«Hamsterhjulet»

Det må også rettes et krast blikk mot arbeidsgiverne og presset de legger på de ansatte i denne bransjen.

Bare de senere årene har arbeidspresset økt betraktelig.

Se på kantinebransjen:

Tidligere beregnet de at en ansatt kunne betjene omtrent 100 ansatte i kantinen. Det vil si at en person skal lage all mat, ta oppvask og se til at alt er i orden i en kantine hvor det er 100 personer som spiser – hver eneste dag.

Kravet har noen steder økt til 130–150 personer, hver dag.

Å jobbe i en kantine er fysisk krevende, og vi er klar over at flere av dem som jobber innenfor kantinesektoren jobber enda lengre dager enn den tilmålte arbeidstiden for å få tid til å lage mat til forventningene de må leve opp til.

Dette er ikke helsefremmende, men stikk motsatt.

Kamp mot klokka

Når vi ser på hotellene, er det ikke bedre der heller. Det skal leveres i alle ledd ved et hotell, men jeg ønsker å løfte fram dem som jobber i romrenhold. De som skal rengjøre 25–30 hotellrom hver dag (noen bo-rom og flere utsjekksrom).

Det kan jeg love dere er fysisk krevende. Ikke nok med det: De blir målt på tid.

Det som ofte ikke er tatt med i beregningen, er tiden det tar å forflytte seg mellom rommene, klargjøring av vasketrallene og muligheten for å selv få gått på do i løpet av arbeidsdagen.

Også her er det kjent at flere jobber utover arbeidstiden i frykt for å miste jobben om de ikke leverer det arbeidsgiver forventer av dem.

Syk av skjema

Vi kan ikke glemme at livet skjer.

Alle vil vi oppleve krevende perioder i livet – noen flere ganger enn andre. Det må også være rom for det i arbeidslivet.

Det skal ikke bli møtt med at en også får økonomiske problemer fordi enkelte arbeidsgivere enten bestrider sykemeldingen eller ikke sender inn inntektsmeldingsskjema.

Når du har jobbet flere år i en fysisk krevende jobb, er det vanlig at kroppen får slitasje og det er vanskelig å fungere som du gjorde da du var ung.

Det skal være plass til alle i arbeidslivet, også de som har viet nesten hele livet sitt til jobben.

Det vil i disse tilfellene være nødvendig med korte perioder med sykemelding for å få kroppen til å fungere.

Men hadde arbeidsgivere valgt å redusere arbeidsmengden framfor å øke den, ja, da hadde kanskje dette bilde sett helt annerledes ut.

Må finne roten til problemene

Det hjelper ikke å finne kreative løsninger som er til det verre for arbeidstakerne, men man må finne årsaken til hvorfor flere og flere blir syke.

Siden denne streiken og kravet om forskuttering av sykepenger har åpnet for en diskusjon om å gjøre det vanskeligere å bli sykemeldt, mener jeg helt oppriktig at det er feil.

Det må jobbes aktivt med å senke tempo-kravene til de ansatte.

Arbeidsmengden må reduseres til et håndterbart nivå hvor belastningen blir mindre slik at flere kan stå lengre i arbeid uten å bli syke av overbelastning.

Feil medisin

Jeg har også fått med meg at arbeidsministeren har kommet på banen i denne diskusjonen, og jeg kan ikke uttrykke godt nok hvor skuffet jeg er.

Hvordan i all verden tror hun at arbeidslivet for arbeidstakere skal bli bedre ved å gjøre det vanskeligere å bli sykemeldt?

Hvis vi ser på det jeg allerede har skrevet om at:

Dette er fysisk krevende yrker.

Arbeidspresset øker fordi arbeidsgiver forventer mer ytelse av hver eneste ansatt.

Arbeidsgivere bestrider sykmeldinger.

Er da løsningen til arbeidsministeren at det skal bli vanskeligere å bli sykemeldt?

Presser seg på jobb

Jeg blir sjokkert og ikke minst utrolig lei meg over at vi har en så svak arbeidsminister som ikke forstår hva dette går i.

Legene vil ikke få mindre å gjøre.

De samme vil nok bestille flere legetimer i fortvilelse over at livet rakner helsemessig og økonomisk.

Enkelte vil presse seg til å gå på jobb når de er syke.

Hva med dem som har jobbet seg syke over flere år i jobben de elsker, men som sakte, men sikkert ødelegger helsen sin?

Løsningen på dette er heller å innføre enda flere egenmeldingsdager.

Det vil være helt innenfor å innføre 24 egenmeldingsdager i året. Det vil være med på å avlaste legene i deres hverdag, samtidig som det gir de ansatte som er syke muligheten til å være hjemme de dagene de er syke.

Må prestere

I en fysisk krevende jobb er det ikke bare å ta det litt roligere på jobb de dagene man er litt syke. De kan heller ikke jobbe hjemmefra når kroppen ikke klarer å fungere optimalt.

Er du på jobb, må du levere. Sånn er det.

En annen ting arbeidsministeren må gjøre noe med, er når en blir sykemeldt over tid.

I de tilfellene Nav regner feil, kan det ikke være slik at når feilen er mindre enn 25 prosent, har en ikke krav på å få utbetalt det som mangler.

Hva er det for noe? Dette vil sette enhver i en vanskelig økonomisk situasjon.

Jeg mener derfor at arbeidsgiverne, med NHO i spissen, er med på å skape økt arbeidsbelastning for både egne ansatte og ansatte i Nav.

Den skyldige må ta regningen

Poenget mitt er at vi må se på den økte belastningen arbeidsgivere påfører dem som jobber i denne bransjen.

Løsningen er ikke å gjøre det vanskeligere, men å jobbe for å få en mer helsefremmende arbeidsplass, hvor arbeidsbelastningen er mindre.

Men når NHO og arbeidsgiverne ikke ønsker dette, men heller velger å bestride sykmeldinger, øke arbeidsbelastningen og behandlingstiden hos Nav, er det et helt rimelig krav at de som forårsaker disse utfordringen forskutterer sykepengene.

Dette er en konsekvens av å være uredelige og ikke opptre ryddig i et arbeidsliv vi alle ønsker skal være rettferdig – slik som 75 prosent av arbeidstakerne allerede har det.