Jan Henrik Larsen

Landsmøtet i EL og IT Forbundet nærmer seg, og klubber, fagforeninger og distrikter, har startet sitt arbeid med å sende inn forslag til handlingsprogrammet, vedtekter og uttalelser.

Som forbund organiserer vi arbeidstakere som er avgjørende viktig for energiforsyningen og drift av nettet i dette landet. Pris på strøm er en stor og gjentakene debatt i media, og det må vi som forbund ha en oppfatning av.

Tanker og forslag på dette området spriker i alle retninger i samfunnsdebatten, og vi må som forbund samle oss en retning vi som kan stå inne for.

At husholdningene skal sikres en levelig strømpris, også kalt Norgespris, er der stor enighet om. Når det gjelder strømpris til næringslivet, og hvor mye staten skal subsidiere dette, er det mer uenighet om.

På sosiale medier tar flere til ordet for en innføring av Norgespris, på linje med det husholdningene har, også til næringslivet. 

Men er dette lurt, og er det gjennomførbart?

Og er dette god politikk?

Næringslivet er et altomfattende begrep. 

Jeg mener det ikke finnes noen grunn til å gi Norgespris, og dermed subsidiering til laksenæringen, hotellkonger, forsikringsselskaper, bankvirksomhet, oljeselskaper, dagligvarekjeder, lobbyistfirmaer, advokatbyråer, datasentre, med mer. 

Mange av disse virksomhetene som går med millioner, og noen med milliarder i overskudd, og trenger ikke ytterligere subsidier fra staten. 

Et enda større overskudd i disse virksomhetene, vil gi de enda mer styrke og kraft til å drive sin kampanje mot sittende regjering, skattepolitikk, og da spesielt formuesskatten.

Derfor må begrepet «næringslivet» stammes inn, og konkretiseres bedre, hvis vi skal ha en debatt om dette. All virksomhet i Norge faller inn under begrepet «næringslivet».

Når EL og IT Forbundet nå skal lage nytt Handlingsprogram, vedta uttalelser, så bør man være forsiktig med å bruke så altomfattende uttrykk som «næringslivet».

Med disse ord vil jeg ønske klubber, fagforeninger og distrikter, lykke til med det viktige arbeidet i tiden fram mot Landsmøte 2027.

Helle Lyng Svendsen

Kjerstin Braathen i DNB har ingen grunn til å klage på sine ansatte.

Rentene er høye, men arbeidsledigheten er lav. Kundene betaler for seg. Banken sitter igjen med et titall milliarder når regnskapet gjøres opp. Men mye vil så klart ha mer. 

Den siste uken har debatten om hjemmekontor gått så busta fyker etter at banken lanserte at de ansatte nå må møte på kontoret alle dager i uka.

Konkurrenten Nordea vurderer også å stramme inn. Det føles som om storbanken setter eksempelet for hvor vi skal. Og det er langt unna hvor vi trodde vi var på vei for seks år siden. Det er som om fremtidsvisjonen vi dyrket under pandemien, brister. 

Da koronaviruset herjet, så vi konturene av en ny virkelighet i arbeidslivet tre fram. Nye hybride arbeidsmodeller ble lansert. Noen arbeidsgivere, både i Norge og i utlandet, slo på stortromma og sa du kunne jobbe hjemmefra hver dag. Fremtiden var fleksibel. 

Som student var jeg i ekstase. Var vi på vei inn i en arbeidslivsrevolusjon der min generasjon endelig trekker det lengste strået?

Jeg som mange andre har hørt skrekkhistorier fra foreldrene mine om livet som småbarnsforeldre.

Hverdagene handlet om å kaste seg rundt for å levere og hente i barnehagen, møte irriterte barnehagetanter som ventet på deg i porten, lage middag, levere til aktiviteter, sove og så begynne på nytt.

Bare å skrive setningen ved hjelp av et tastatur får meg til å gjespe. Heldigvis – i 2020 – virket det som om min generasjon skulle gjøre storeslem og slippe unna det utmattende hamsterhjulet.

Men slik ble det ikke. Når pandemien var over, begynte firmaene sakte, men sikkert å rulle tilbake de fleksible ordningene. Det var starten på Kontorets «comeback». 

Meningene spriker. Arbeidsgivere og arbeidstakere i Norge trekker i hver sin retning.

• Fire av 10 bedriftsledere med ansatte på hjemmekontor ønsker at de skal jobbe mindre hjemmefra.

• Blant arbeidstakerne vil opp mot 90 prosent jobbe enten like mye eller mer på hjemmekontor.

Innsikt: Sjefene vil ha de ansatte bort fra hjemmekontoret. Men er det egentlig bra?

Å foretrekke hjemmekontor, er forståelig. Vi er ulike vesener med forskjellig arbeidsstil. Kontorets «comeback» rammer spesielt introvertene og kvinnene.

Bedriftsrådgiver Richard-Løvehjerte Rosendahl stiller spørsmål ved hvorfor kontoret i det hele tatt skal være normalen i en kronikk. Han kjeder seg når kollegene «snakker uten pause. Når enhver stillhet må fylles. Når enhver tanke må uttales. Når enhver opplevelse skal fortelles». Å bli avbrutt, er en tidstyv for ham.

Rosendahl har et luksusproblem. For med mindre man jobber for seg selv, er man en del av et team. Man kan ikke forvente å sitte i fred og ro en hel dag i et firma eller en organisasjon. Du blir betalt for å gjøre arbeidsoppgaver i den rammen selskapet har satt opp.

Tor Svarva i Steinkjer næringsforum setter skapet greit på plass i sitt motsvar der han skriver at Rosendahl har rett i at han ikke er ansatt for å dekke andres sosiale behov, men heller ikke ansatt for å kun optimalisere sitt eget. Hvis du jobber for et selskap, må du kunne samarbeide, også når det er ubeleilig for deg. 

Verre er det for kvinnene som oppgir at de er mindre fornøyde med balansen mellom jobb og fritid enn menn.

Hjemmekontoret har gjort det mulig å ta unna husarbeid mellom slagene. Hamsterhjulet har gått litt saktere. Både oppvaskmaskinen og vaskemaskinen går av seg selv mens du jobber, men du må være hjemme for å sette den på. Når denne friheten forsvinner, er det de med barn som rammes hardest.

Det betyr ikke at det ikke er riktig at arbeidsgiverne kaller oss tilbake til pultene våre. Det garanterte hjemmekontoret var aldri et gode vi kunne ta for gitt. Kontorpolicy rulles ut og inn som et teppe.

DNB tror de får til mer når de ansatte er tilbake på jobb. De skal levere resultater for aksjonærene sine. Det mener banken gjøres best når alle er samlet. Det kan tyde på at de har sett vesentlig produktivitetsfall over tid.

Kanskje det ble litt for mye spillerom når alle satt hver for seg og noen til slutt tok seg litt for mye friheter? Slikt kan skje når grensen mellom jobb og privatliv viskes ut. 

Vi som samfunn kan ikke legge ansvaret for hverdagskabalene våre over på arbeidsgiver. Endring bør heller skje grunnleggende kulturelt og politisk. Da må vi stemme fram partier og ikke minst be våre tillitsvalgte prioritere disse kravene i forhandlinger.

Hvis det er tidsklemma som gjør at færre velger å få barn, kan det være et utmerket argument for større fleksibilitet. Kanskje diskusjonen om sekstimersdagen kan få et comeback?

Denne diskusjonen handler i bunn og grunn om at mye vil ha mer. DNB vil ha mer ut av sine ansatte. De ansatte vil ha mer ut av livene sine.

Den nær evige drakampen mellom arbeid og kapital fortsetter.