Tore Ryssdalsnes

De fleste husker hvor de var denne fredagen i den tredje uka av juli. Fellesferieuka over alle andre. Den uka flest nordmenn har ferie, og kanskje den fredagen i året der sommerstemning og idyll er mest til stede.

Selv var jeg hjemme i Nordfjord på sommerferie. Kona hadde fått et fiskekurs av meg i bursdagsgave og var på kurs. Selv satt jeg i bilen på vei til kunstgressbanen der jeg skulle hente de to småguttene våre på 6 og 9 år. Vi skulle hjem til bestemor og spise hennes deilige lasagne til middag.

Da brøt radioen musikken. Jeg tror det var P4 og at de som vanlig spilte noe av Queen. Det var en stor eksplosjon midt i Oslo sentrum. Mye tydet på at det var en bombe.

Resten av ettermiddagen og kvelden husker jeg lite av. Den ene nyheten verre enn den andre fulgte på rekke og rad.

Da kvelden kom satt vi lamslått. Hadde dette virkelig skjedd her hos oss? Mange titalls døde og et enormt antall skadde. Terroren hadde rammet oss. Nær halvparten av de drepte på Utøya var under 18 år. Den yngste var bare 14.

En barnemorder hadde angrepet uskyldige og forsvarsløse. 

Det ble landesorg. Rosetog. Kjærlighet. Sjokket over at en av oss hadde begått en så grufull handling var ikke til å bære.

De nærmeste månedene og langt inn i neste år var dette det vi brukte aller mest tid på. Først var det sorg, begravelser og et forsøk på å ta livene våre tilbake. Allerede i 2012 ble det rettssak mot terroristen. Da måtte pårørende og andre sørgende gjenoppleve den grufulle dagen en gang til.

Han ble selvsagt dømt til lovens strengeste straff – 21 års forvaring. Etter alle solemerker en livstidsdom. Terroristen kommer aldri igjen ut i det norske samfunnet.

Sorgprosess, rettssak og etterspill ble gjennomført med stor verdighet. Hat ble møtt med kjærlighet. Sorgen ble kollektiv, og vi lette fortsatt etter svar på hvordan en slik handling er mulig.

22. juli-kommisjonen kom med flengende kritikk av manglende samhandling mellom politiet og andre utrykningsetater. Den synkende gummibåten med politifolk på Tyrifjorden på vei mot Utøya ble et bilde som har brent seg fast hos mange av oss.

I kjølvannet av terroren etterlyste mange, spesielt AUF, en grundigere offentlig debatt og et oppgjør med det høyreekstreme tankegodset og konspirasjonsteoriene som lå bak.

10-årsmarkeringen var et skifte i så måte. Etter at årene i forveien var preget av verdighet og sorg, ble det da for første gang rom for å få ut noe av det undertrykte sinnet som var der. Flere har beskrevet at de ikke følte at det var rom for å være rasende og fortvilet – noe det ville være all mulig grunn til å forstå.

Litt av dette trykket ble lettet på ved 10-årsmarkeringen, og nå er det snart gått ytterligere fem år. Hvordan står det til nå? Hvordan går det med ofrene? Alle med de fysiske skadene. De med de usynlige skadene inni seg. Alle som mistet sine aller kjæreste.

Og hva med sårene i det norske samfunnet? Er vi bedre forberedt nå? Og hvordan er det med hverdagsberedskapen i sivilsamfunnet?

I ukene fram til 15-årsdagen 22. juli vil vi i Dagsavisen publisere ulike historier om 22. juli. Vi har møtt overlevende, etterlatte og livsvarig skadde. Noen har kommet seg videre. Andre sliter med ettervirkningene. Alle har med seg hendelsene resten av livet.

Det er hundrevis, for ikke å si tusenvis, av mennesker som ble direkte og indirekte berørt av terroristens handlinger. Historiene vi skal fortelle er et lite utvalg – det kunne vært veldig mange andre. Vi håper at de hver på sitt vis kan representere helheten og bidra til at vi ikke glemmer terroristens ofre.

Både under 10-årsmarkeringen og senere har forskere og debattanter pekt på at holdninger fra ytre høyre fremdeles er til stede i rikt monn og utgjør en trussel.

I slutten av juni presenterte forskningssenteret C-Rex nye tall om høyreekstremisme i Norge. Funnene var nedslående.

«Det har til og med blitt mer. Det er mer på nett, det er mer på gata, og det er en vedvarende trussel om høyreekstrem vold», sier forsker Anders Ravik Jupskås til VG om høyreekstreme holdninger.

I en fersk undersøkelse har 3,3 prosent av nordmenn svart at de støtter høyreekstrem vold. Det tilsvarer 150.000 nordmenn, ifølge C-Rex.

Angrepet 22. juli 2011 var nøye planlagt og umenneskelig brutalt. Det var et angrep på demokratiet generelt, og på arbeiderbevegelsen, Arbeiderpartiet og AUF spesielt.

Kampen mot disse kreftene er ikke vunnet. Den pågår hver dag. Det skylder vi ofrene.

Maja Sojtaric

I kommentarfelt, politisk retorikk, i avisspalter, i rettsdokumenter. Manifestet til terroristen ble aldri tabu. Det ble en bruksanvisning.

Norske minner etter 22.juli glipper. Hva det skyldes, er ikke lett å si. Kanskje er det bare den norske måten. Der man ikke skal dvele ved tap og sorg.

Kanskje er det mangel på begreper og ord. Vi har helt bevisst skrevet Anders Behring Breivik ut når vi minnes dagen der han drepte og lemlestet uskyldige barn og voksne.

Mange, også utenom de som ble direkte berørt, kvier seg til å bruke navnet hans. Andre bruker den formildende forkortelsen ABB. Så vidt jeg vet er det ingen i regjeringen som nevner ham med navn. Breivik har etter hvert blitt Terroristen i vår kollektive kommunikasjon. Med stor T.

De som trodde at 22. juli skulle føre til en fundamental endring i Norge, tok feil. I det store og hele har vi fortsatt med business as usual.

Jeg har ment at det var uklokt å viske hans navn ut etter 2011. Vi burde tålt raseriet og sorgen som fulgte med det navnet, bedre. 15 år etter er det fortsatt uklokt.

En del kriminologer vil sikkert også mene at det er lurt å ikke gi terroristene den berømmelsen de søker med sine handlinger. Det er en akademisk inngang som ikke fungerer.

Disse terroristene har allerede en opplevelse av overlegenhet, og en sosial kontekst som de tilhører. De søker ikke berømmelse hos oss. De får det uansett hos dem.

Breivik har bare blitt mer mystifisert og toneangivende.

Siden 2011 har Breiviks manifest fungert som en stafettpinne i et stafettløp av ekstremister, som sendes videre fra én terroristisk massemorder til den neste gjennom nettsamfunn, ifølge ekstremismeforsker J.M. Berger.

De har blitt et eget fagfelt i ekstremismeforskning.

– Alle som ser på 22. juli som en isolert hendelse som bare dukker opp én dag i året, er de samme folka som nekter å koble terroren til hvordan vi skaper samfunnet vårt resten av året, sa Kamzy Gunaratnam til Dagsavisen nylig. Hun er stortingspolitiker for Arbeiderpartiet, Utøya-overlevende og sint. Hun har helt rett.

Vi er et lite land, som ble utsatt for en stor brutalitet. Mange andre steder ville det vært noe som definerte nasjonal identitet.

I Norge ryddet vi opp gjennom rettsvesen, og la 22.juli igjen i historien. Den tas opp på merkedager. Vi burde lært av overlevende etter Holocaust. De vet at man må fortelle hele den ubehagelige historien gang på gang. Det er alltid noen som sover.

Det holder ikke å tro at sannheten vil bli husket. Man må jobbe mot krefter som vil viske den ut, hver dag. For de kreftene som virker imot sannheten, de har volden på sin side. Den må vi beskytte oss mot.

Ondskapen kan vinne. Fremveksten av høyreekstremismen i vesten fremstår som ustoppelig.

Tingene som man tidligere kun kunne lese i Anders Behring Breiviks knapt leselige ordsalat av et dokument, er nå blitt helt vanlige å ytre for veldig mange mennesker.

Det som var ansett å være uakseptabel ekstremisme i 2011, har blitt til tolerert retorikk knappe 15 år etter. Politiske partier som AfD i Tyskland, Reform i UK, MAGA-republikanere i USA har vokst samtidig som de har leflet ganske åpenbart med remigrasjon og sivilisasjonskrig i en eller annen form.

JD Vance, USAs visepresident, går aldri glipp av en anledning til å polarisere ordskiftet i Europa. Da rettssaken om Henry Nowaks drap pågikk tidligere i år i Storbritannia, skrev han på X:

«Henry Nowak døde på samme måte som en sivilisasjon dør, (…)

Han burde fortsatt vært i live i dag, og det ville han vært dersom de siste generasjonene av europeiske eliter hadde stått imot selvforaktens politikk og masseinnvandringen av migranter, hvorav mange forakter Vesten og menneskene som elsker det.»

Vance manet ikke til vold, riktignok, men han manet til «rettsskafen harme». Mot hvem? Migranter eller demokratisk valgte politikere?

Så langt gikk ikke den amerikanske visepresidenten. Men de dehumaniserende formuleringene, som fratar både migrantene og politikerne individuell verdi og menneskelighet for å polarisere, er et ekko av de konspirasjonsteoriene Breivik ble inspirert av.

Han mente også at den politiske ledelsen i et demokrati var forrædere i en antatt krig mellom sivilisasjoner. Det er også derfor han drepte unge idealister på Utøya.

Den verden Anders Behring Breivik ville ha, kan han være i ferd med å få. Vi kan behandle ham som et kasus, en anomali som skal anonymiseres.

Eller så kan vi ta i et tak. Ro, ro i rosetog.

Ideer er ikke udødelige. Tankegods er mulig å forkaste. Det er ikke en fysisk lov at Breiviks side skal vinne. I Norge er ytrehøyrepartier ubetydelige. I Norge går vi i tog for Tamima.

Men vi er fortsatt ikke helt våkne. Vi ser, men tåler, at høyre-ekstremisme har blitt normalisert de siste 15 årene.

Elon Musk, verdens aller rikeste mann med enorm påvirkningskraft gjorde nazihilsen for åpent kamera. Slik som Breivik gjorde nazihilsen i rettssalen.

Norges pensjonsfond må investere tungt i Musks Space X, skriver nestleder Trond Grande i en kronikk i E24. Han får det til å høres ut som en tvang. Men det er ren økonomisk pragmatisme. 

En ting er sikkert: Hadde vi vært et land vekket av 22. juli, hadde vi ikke klart å tåle å leve av avkastningen til SpaceX i fremtiden.

Men vi tåler.