Ingunn Gjerstad

Formålet med EUs forløpar, Kull- og stålunionen i 1951, var handelssamarbeid. Med Romatraktaten av 1957 vart det ein tollunion og felles marknad der varer, tenester, kapital og arbeidskraft kunne bevege seg fritt.

Formålet om å gjere EU til verdas mest konkurransedyktige økonomi, opp mot USA og Asia, vart forsterka i Lisboa-strategien i 2000.

Euro-LO, Europas sosialsektor- og miljøorganisasjonar kom i ein felles uttale i mars 2006 med denne omtalen av EU: «EUs medlemsland prøver i alt for mange tilfeller å underby hverandre med lavest mulig lønn, de mest fleksible arbeidsforhold, de svakeste arbeiderrettighetene, den laveste sosiale beskyttelsen og den laveste profittbeskatningen.»[1]

I november i fjor kom Euro-LO med ein krass rapport som oppdaterer stoda i medlemslanda kva angår vekst og utvikling. Den viser at arbeidarane får mindre og mindre av det som blir skapt i EU. 

Rollar i folkestyret

Fagrørsla har fleire rollar i folkestyret. Vi forhandlar og bidreg til å sikre velferd for oss alle og at arbeid vert utført forsvarleg. Dei politiske institusjonane i nasjonalstaten og arbeidsgjevarsida er for oss partar der vi får til gode kompromiss mellom arbeid og kapital.

Mitt faglege nei kviler på motstand mot at EUs arbeidslivspolitikk handlar om det motsette, konkurranse mot botnen. At arbeidsfolk skal konkurrere om lågast mogeleg pris og vilkår for arbeidskrafta si.

Alle sin kamp mot alle står i konflikt med organisert arbeidsliv, der ein forhandlar løn og vilkår kollektivt. Vår metode bidreg til mindre sosiale forskjellar og ryddige forhold og halvparten her i landet er med i fagforeiningar.

Når EUs politikk legg opp til å blande lovovreguleringer inn i forhandlingssystemet, særleg gjennom minstelønnsdirektivet, vert vi svakare. Då vert det og dårlegare oppslutning om fagorganisering. 

Deltaking i val etter klasse

Ei anna rolle som særleg vi i LO tek på oss er at folk flest deltek i folkestyret, bruker stemmeretten og vel politikarar som fattar vedtak som treff basisbehova våre som innbyggarar. Ei stemme tel like mykje uansett kor mykje du tener og har i formue.

Ved norsk medlemsskap i EU, vil makt og påverknad i viktige saker kome lenger unna oss. Det kan bli fleire som opplever å ikkje kunne påverke samfunnsutviklinga.

I vala til EU-parlamentet, der norske parti vil få om lag 14 medlemer utifrå folketalet, var det ved siste val i 2024 om lag 50 prosent som deltok.

I stortingsvala våre deltek om lag 80 prosent av dei som har stemmerett, og vi kjem høgt på FNs demokratiindeksar.

Om mange mister trua på stemmesetelen, vil dei som freistar å kjøpe seg politisk innflytelse få meir makt.

I valkampen i fjor såg vi det i stort omfang. Tre kampanjeorganisasjonar finansiert frå næringsliv og arbeidsgivarsida støtta opp om høgresidas valkamp. Deira kampanjar kom med feilaktige påstandar og reknestykke om t.d. skattepolitikken regjeringa har.

I Norge har vi prosessar no som skal regulere aktivitet som gir meir påverknad for dei med pengar, for å unngå svekka demokrati.  

Interessepolitikk via lobbymakt

Institusjonane i EU har vidopne dører for lobbyverksemd. For å halde oversikt og regulere næringsliv likt i eit så stort område som EU er, trengs det store ressursar.

Næringslivslobbyistar kjem ofte inn som «ekspertar» tidleg i politikkutviklinga. Dei tek både kompetanse og sterke pengeinteresser med seg inn i arbeidet.

Når EUs formål og politiske prosjekt er å sikre frie marknader og konkurranse, kan det vi i fagrørsla reknar som viktig arbeidarvern og velferd kome i vegen for konkurranseevna. Det ser vi og i rapporten frå Euro-LO.

Britiske OXFAM kom nyleg med ein viktig rapport om at pengar gir politisk makt.

For fagrørsla er internasjonal solidaritet ein grunnstein

Vi støttar fagleg kamp i andre land. Vi påverkar partia her når det gjeld nasjonal og internasjonal politikk. Eit døme er at tre veker etter at dei tre største byane i Norge hadde «anerkjenn Palestina som stat» 1.mai i 2024, opplevde vi at regjering og storting gjekk inn for saka.

Det er noko tyngre å få slutt på oljefondets investeringar i Israel, tross LOs kongressvedtak og vår bruk av politisk streik i fjor. Men fondets totale portefølje i Israel er redusert frå 61 selskap frå utgangen av juni 2025, til 29 ved utgangen av året.

Den europeiske unionen er organisert etter formålet sitt. Å sikre fri flyt av varer, tenester, kapital og arbeidskraft. Ein konkurranseøkonomi ovanfor resten av verda gir tøffare konkurranse mot botnen, og ikkje eit godt organisert arbeidsliv.

Fagorganiserte i EU-land ber oss stå utanfor og samarbeide over grensene om våre felles formål. Slik kan vi bidra til meir demokrati, fellesskap og solidaritet.

 (Innlegget er redigert ned frå artikkel i Vett 1.26, utgitt av Nei til EU)

Eirik Hodneland 

Vi i Jussformidlingen opplever at mange blir stående uten lønn over lang tid. De har gjort jobben sin, men må likevel bruke tid, energi og penger på å kjempe for en lønn som de har rett på å få utbetalt. Flere føler seg maktesløse.

Tall fra SSB viser at rundt én av fem nordmenn ikke har råd til en uforutsett utgift på 20.000 kroner uten å låne penger eller selge eiendeler. Litt over åtte prosent oppgir at det er vanskelig, eller svært vanskelig, å få endene til å møtes.

Mange lever fra lønning til lønning. Når lønnen da uteblir, handler det ikke bare om penger. Det handler om trygghet.

Problemet er imidlertid ikke manglende rettigheter. Problemet er at systemet er tregt.

I dag er det i stor grad ditt eget ansvar å kreve inn pengene. Først må du sende krav til arbeidsgiver. Dersom det ikke funker er neste steg namsmannen, forliksrådet eller tingretten. Prosessen kan ta månedsvis.

Går arbeidsgiver konkurs, kan du søke lønnsgaranti gjennom Nav. Da må du bare vente inntil 13 måneder. Det er altfor lenge når økonomien allerede er presset. Regningene stopper ikke av den grunn.

Det er ikke bare noe som kan velte hele privatøkonomien, men også en psykisk belastning for den det gjelder. Usikkerheten blir så stor at mange må låne penger, utsette regninger og havner i gjeld for å komme seg gjennom hverdagen.

Dette skaper en skjev maktbalanse. Arbeidsgiver sitter med pengene, mens du sitter med risikoen ved forsinkelser, konkurs og lange prosesser.

For unge, lavtlønte og uorganiserte arbeidstakere kan terskelen for å forfølge et lønnskrav være svært høy.

Det burde derfor etableres et hurtigspor for lønnskrav, slik at du raskt kan få pengene du har krav på uten lange rettsprosesser. Samtidig bør lønnsgarantiordningen styrkes og effektiviseres.

Staten erkjenner allerede at du trenger beskyttelse ved konkurs gjennom Navs lønnsgaranti. Da må hjelpen også komme tidsnok til å faktisk hjelpe.

Lønn er ikke et vanlig pengekrav. Det er grunnlaget for et normalt liv. Når lønnen uteblir, holder det ikke at rettighetene finnes på papiret. De må kunne ivaretas i praksis.