Kjell Werner

Jens Stoltenberg debuterte som finansminister i oktober 1996, og året etter la han fram sitt første statsbudsjett.

Dette budsjettet ble vraket da Thorbjørn Jagland (Ap) kastet inn håndkleet som statsminister og ga jobben til KrFs Kjell Magne Bondevik. Sentrumsregjeringen, hvor for øvrig Sp var med, overtok fordi Jaglands Ap ikke fikk de berømmelige 36,9 prosent ved valget i 1997.

28 år senere har Stoltenberg gjort comeback, og onsdag formiddag la han fram sitt andre budsjett. Forrige gang Jens Stoltenberg var finansminister presenterte han et statsbudsjett med utgifter på 428 milliarder kroner.

Nå legger han opp til å bruke 580 oljemilliarder i et 2026-budsjett med en svimlende utgiftsside på 2200 milliarder kroner.

Vi sier ofte at ett år er lang tid i politikken. 28 år er en evighet. Men det er noen av oss som husker tilbake til den høsten da Stoltenberg la fram sitt 1998-budsjett. Da ble det lagt opp til å bruke skarve 12 oljemilliarder. Norge av i dag er en helt annen virkelighet, på godt og vondt – mest det første.

Men i dag som den gang får regjeringen kritikk for at det ikke brukes nok penger på ditt og datt. Slik er det alltid når et statsbudsjett legges fram.

Men finansministeren har som oppgave å finne det rette balansepunktet, slik at prisstigningen avtar og Norges Bank dermed kan sette renta ytterligere ned. Uten at arbeidsledigheten stiger.

Regjeringen mener at budsjettopplegget for 2026 har om lag nøytral effekt på aktiviteten i økonomien neste år. Det samme mener mange fagøkonomer. Politikerne har klokelig bundet seg til den såkalte handlingsregelen. Den innebærer at det i et normalår kan brukes 3 prosent av oljefondet.

Dersom det er dårlige tider kan det brukes mer enn 3 prosent avkastning, forutsatt at politikerne klarer å holde igjen i gode tider. Regjeringen har lagt seg på 2,8 prosent for neste år. Det virker fornuftig når vi samtidig tar hensyn til at det går med mange milliarder på å hjelpe et Ukraina i krig.

Mer enn hver fjerde krone på budsjettet er en oljekrone. Dersom landet ikke hadde hatt finansinntektene fra oljefondet måtte politikerne ha kuttet 580 milliarder. For å illustrere: Uten disse oljepengene måtte vi eksempelvis ha lagt ned Forsvaret, sykehusene og politiet pluss klart oss uten samferdselstiltak.

Forsvaret tilgodeses med 4,5 milliarder kroner mer neste år, i tråd med langtidsplanen som Stortinget enstemmig har vedtatt. Norgespris, strømstøtte og lavere elavgift er andre store utgiftsposter til en samlet kostnad på rundt 15 milliarder.

Regjeringen gir og tar. Mange kan glede seg over lavere inntektsskatt og økt bunnfradrag i formuesskatten. På den annen side henter regjeringen inn fire milliarder ved å redusere momsfritaket for elbiler. Videre kuttes det på mange områder.

Det store spørsmålet blir hvordan Arbeiderpartiets forhandlere skal kunne skape flertall for å få vedtatt et statsbudsjett for 2026.

Her må det forhandles med firerbanden SV, Sp, Rødt og MDG. Disse partiene spriker seg imellom som en firkløver. Samtidig vil regjeringens våpendragere i Stortinget ventelig stå hardt på at det er uaktuelt å bruke enda flere oljemilliarder og/eller øke skattene.

Nye hjertesaker må dermed finansieres med tilsvarende kutt på andre områder. Og da blir det svært utfordrende å finne samlende løsninger. Spesielt siden regjeringen, ifølge Stoltenberg, ikke har satt av en hemmelig pott som kan gjøre forhandlingene lettere.

Det er grunn til å merke seg at Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum er i harnisk.

«Det virker som om de har laget et budsjettforslag for å inngå budsjettforlik med Høyre», sier han og peker blant annet nedleggelse av passkontorer og fjerning av ordningen med gratis ferger i distriktene.

Senterpartiet vurderer derfor om det er noen vits i å sette seg ved forhandlingsbordet. Men Sp har neppe noe valg. Alternativet til Støre-regjeringen vil jo være en Frp/Høyre-regjering med Sylvi Listhaug som statsminister.

Men det er overraskende at Ap så til de grader legger seg ut med partiet som var god regjeringspartner i 3,5 år.

Reaksjonene fra de tre andre rødgrønne partiene er mer som ventet.

MDG er dypt bekymret for at reduksjonen i elbilfordelene går for fort. SV mener budsjettet må omfordele mer. Rødt mener det trengs kraftigere tak mot Forskjells-Norge.

I løpet av et par uker vil opposisjonspartiene legge fram sine forslag til alternative statsbudsjetter. Søkelyset vil da bli rettet spesielt til de fire partiene på vestre flanke som i realiteten utgjør Ap-regjeringens parlamentariske grunnlag.

Disse fire partiene vil først profilere egne hjertesaker. Så vil de internt blinke ut hva som blir de viktigste kravene i de kommende budsjettforhandlingene. Alle aktørene må imidlertid innse at de må få hver sine synlige gjennomslag i et endelig forlik.

Det ble aldri noen budsjettforhandlinger for Arbeiderpartiets del høsten 1997. Sentrumsregleringen inngikk forlik med Høyre og Fremskrittspartiet, og resultatet ble dessverre for landet et mer ekspansivt budsjett enn det Jens Stoltenberg opprinnelig la opp til.

Forrige gang Jens Stoltenberg var finansminister satt han bare ett år i stillingen. Mange spør seg om det blir med ett år også denne gangen.

Stoltenberg bedyrer imidlertid at han er «veldig motivert» til å legge fram enda et statsbudsjett. Noe annet kan han heller ikke si. Men det hører med til bildet at jobben som sjef for den internasjonale sikkerhetskonferansen i München står og venter på ham.

Det er uansett å håpe at regjeringens rødgrønne venner, inkludert Senterpartiet, har lært av det som skjedde i 1997. Krittstreken for 2026-budsjettet er satt. Den må følges.

Marcus Johansson

Da jeg tidligere skrev om ufrivillig deltidsansatte og overtidsbetaling, fikk jeg mange tilbakemeldinger fra ansatte som kjenner seg igjen i urettferdigheten i systemet.

Det viser at problemene i helsevesenet ikke bare handler om enkeltsaker – de handler om strukturer som ikke lenger tåler virkeligheten de selv har skapt.

Når toppledere i helseforetakene tjener over to millioner i året, mens helsearbeideren må løpe mellom pasienter uten tid til å spise, sier det alt om skjevhetene i norsk helsevesen.

Vi ser det nå i debatten om helseforetaksmodellen – et system som har fjernet beslutningene fra dem som faktisk vet hvor skoen trykker.

Det er på tide å snakke ærlig om tilstanden i norsk helsevesen. For vi står midt i en omsorgskrise som ikke handler om manglende vilje – men om systemer som ikke lenger fungerer.

Ansatte løper raskere enn noen gang. Oppgavene vokser, mens tiden krymper. Vi erstatter erfaring med effektivitet, og omtanke med rapportering. Når de som står i tjenestene sier fra, blir de møtt med stillhet – eller enda flere krav.

Sannheten er at mange helsefagarbeidere og sykepleiere ikke lenger rekker å gi omsorg, bare hjelp. Pasienter blir tall. Hverdagen blir drift. Og systemet har sluttet å lytte til dem som faktisk står midt i virkeligheten.

Vi snakker stadig om rekruttering og kompetanseheving – men hva hjelper det å utdanne flere, hvis vi ikke klarer å beholde dem vi allerede har?

Arbeidsglede erstattes av utmattelse. Tilliten mellom ledelse og ansatte forsvinner når alt handler om budsjetter og kutt.

De fleste som jobber i helsevesenet gjør det fordi de bryr seg. De står i krevende vakter, tunge løft og sterke menneskemøter. Men når alt måles i effektivitet, blir den menneskelige siden borte.

Vi risikerer å bygge et helsevesen der vi mister det viktigste: relasjonen mellom pasient og pleier.

Det er på tide å anerkjenne virkeligheten slik den faktisk er – ikke slik den ser ut i rapportene. Det krever politisk mot å innrømme at dagens struktur ikke holder.

Aktuelt: Vi trenger en ny fortelling om arbeidslivet i nord, skriver LO Troms og Finnmark

At vi må styrke grunnbemanningen, redusere midlertidighet og faktisk gi ansatte tid til å yte omsorg – ikke bare «produsere tjenester».

Vi må også gi helsepersonell tillit til å bruke sin faglighet. Vi må slutte å kontrollere alt de gjør, og heller lytte til dem som vet hva som faktisk fungerer. For det er de som kjenner pasientene, ser behovene og vet hvor det svikter.

Det norske helsevesenet er fullt av dyktige folk. Men de trenger at vi som ledere og tillitsvalgte tar ansvar for systemet, ikke bare skylder på hverandre når det ikke går rundt. Omsorg handler om mennesker, ikke tall.

Og et helsevesen som ikke lenger evner å ta vare på sine egne ansatte, vil til slutt svikte også pasientene. Derfor må vi tørre å snakke sant – også når sannheten er ubehagelig.

Helseforetaksmodellen har skapt et system der økonomi styrer mer enn fag. Når direktørlønningene vokser mens omsorgen krymper, må vi våge å stille spørsmålet:

Hvem sitt helsevesen er det egentlig vi bygger – deres, eller vårt?