Kjell Werner

LO og NHO strides om i hvor stor grad frontfagsoppgjøret i industrien legger føringer for de påfølgende tariffkampene. Og her er vi ved kjernen i grunnlaget for streiken ved hoteller og restauranter.

LO-nestleder Are Tomasgard mener NHO skaper ekstra konflikt når NHO Reiseliv sier nei til kravet om at bedrifter skal forskuttere sykelønn, et krav som ble innfridd i industrioppgjøret. 

NHO mener på den annen side at LO burde ha opptrådt annerledes dersom dette kravet gjelder for alle lønnstakerne i privat sektor.

«Frontfaget setter kun normen for lønnskostnadsveksten. Andre elementer fra frontfagsoppgjøret er ikke bindende for oppgjørene som følger etter», sa NHO-sjef Ole Erik Almlid da streiken var et faktum.

«Vi har et felles ansvar for å bidra til et lavest mulig konfliktnivå i oppgjørene», sier LO-nestleder Are Tomasgard til Dagsavisen. Godt sagt.

Direktør for arbeidsliv og tariff i NHO, Nina Melsom, mener at LO burde ha bedt om et samordnet oppgjør, dersom forskuttering av sykepenger var «et gjennomgående krav som skulle gjelde alle overenskomster». 

I år ba nemlig LO om et forbundsvist oppgjør, og Fellesforbundet gikk derfor i front og forhandlet med NHO-foreningen Norsk Industri. I et samordnet oppgjør er det LO og NHO som forhandler.

Hvem har rett? LO eller NHO? «Det har vært lange tradisjoner for at det man blir enig om i frontfaget, også kopieres i påfølgende oppgjør, i alle fall innen LO/NHO-området«», svarer Fafo-forsker Kristine Nergaard.

Men så legger hun til at det «i utgangspunktet ikke er slik at det som kommer i frontfaget må kopieres i andre avtaleområder». 

Forskeren viser her til hvordan frontfagsmodellen er beskrevet av de tre utvalgene som økonomiprofessor Steinar Holden har ledet. Denne modellen er ikke norsk lov, og det er heller ikke noen absolutte regler for den. 

På denne bakgrunn vil jeg konkludere med at NHO har mest rett, ut fra en firkantet tolkning.

Men NHO-toppene burde ha forstått at LO-familien mente alvor, for kravet om forskuttering av sykelønn ble enstemmig vedtatt av LOs representantskap som oppspill til lønnsoppgjøret.

Ved konflikter i arbeidslivet er det både skrevne og uskrevne regler som gjelder.

Det er en skriftlig regel at lønnsrammen som partene blir enige om i frontfaget skal sette normen for påfølgende oppgjør, i privat og offentlig sektor.

Samtidig er det noen uskrevne regler basert på erfaringer og opparbeidet sedvane. Kravet om forskuttering av sykelønn faller under kategorien for uskrevne regler.

NHO har valgt å argumentere prinsipielt mot at bedriftene skal pålegges å forskuttere sykelønn. Men da saken ble satt på spissen, ble det doble Janus-ansiktet synlig.

I første runde våget ikke NHO-familien å sette foten ned, da faren for streik i industrien truet. 

Det var tydeligvis «lettere» å godta streik ved hoteller og restauranter, hvor organisasjonsgraden blant de ansatte er lav. Men NHO risikerer å gjøre opp regning uten vert, for Fellesforbundet har en stor streikekasse.

Det handler om solidarisk likebehandling av norske arbeidstakere.

Derfor er det på sin plass å mane til kollektiv fornuft, basert på uskrevne regler. Utspillet ligger hos arbeidsgiverne.

Kjetil Sørbotten 

Han har med seg på sin side kraftbransjen, med store økonomiske ressurser og posisjoner, LO og NHO – med åpne linjer inn i regjering og storting.

Samt lobbyistene i Fornybar Norge, med et budsjett på rundt 100 millioner og 50 ansatte som er betalt av kraftbransjen. Der både Statkraft og Statnett er medlemmer. 

På den andre siden har vi Motvind Norge. Med 24.000 medlemmer, et årsbudsjett på rundt 10 millioner og 4 ansatte.

Det er forståelig at ministeren trenger en syndebukk å plassere skylden på for den manglende suksessen i vindkraftutbyggingen. Å plassere hele skylden på Motvind Norge derimot, fremstår noe underlig.

Det bør kunne forventes at ministeren er i stand til å se noe lengre enn dette i spørsmålet om årsak og virkning.

Har han vurdert om det kan være andre grunner til den manglende viljen og ønsket fra kommunene om å stille store naturarealer til disposisjon for en kraftproduksjon som krever store inngrep i deres nære områder? Og som krever ytterligere inngrep i form av kraftlinjer for å få kraften ut derfra. 

Kan det tenkes at grunnen er mer åpenbar enn det ministeren ser?

Og det blir ikke bedre når ministeren antyder at «nasjonale aktivister», les Motvind Norge, skremmer lokalpolitikere fra å tillate disse inngrepene.

Det vitner om er særdeles trist holdning til våre lokalpolitikere. Er dette hans holdning til våre folkevalgtes integritet?

Og når han videre, ved å ville innføre en utredningsplikt mer enn antyder at kommunene tar disse valgene på bakgrunn av manglende kunnskap, til tross for at kommunene allerede har et bredt kunnskapsgrunnlag i sine kommuneplaner, blir hans syn på kommunepolitikerne og kommunens kompetanse om mulig enda tristere.

Det er selvsagt hyggelig for en liten organisasjon som Motvind å bli ansett som en såpass mektig aktør i saken, men at de skal være eneste grunnen til den manglende fremgangen, er vanskelig å tro.

Kanskje det da er på tide å heller stille spørsmål ved ministerens evne til å tolke motstanden.

I følge Kantars meningsmåling, er det nå kun en av tre spurte som er positiv til vindkraft i egen kommune. Er ikke det en mer sannsynlig grunn til motstanden? Og ikke på grunn av en organisasjon som kun informerer om de konsekvensene av vindkraften departementet og bransjen underkommuniserer.

For når terrenget ikke stemmer med ministerens kart, er det sannsynligvis kartet som må endres. Ikke som Aasland ser ut til å tro – at terrenget må endres. 

Hans opptreden og uttalelser i kraftdebatten minner stadig mer om en slags Don Quijotes motstykke – som i stedet for å sloss mot innbilte monstre i form av vindmøller, sloss for en innbilt gevinst i form av vindkraft. Ikke for folket, men mot dem. Ikke for anstendighet, men for profitt.

For det var nettopp slike krefter Don Quijote gikk til angrep mot i sin kamp for anstendigheten. Han ville gjenopprette riddertidens verdier om ærlighet og integritet – mot ondskap og urettferdighet.

Hans kamp var mot en innbilt fiende. Det kan ikke sies om folket og kommunenes kamp. 

Deres motstandere er svært ekte, men målet med kampen det samme. Og de sloss med Don Quijotes idealer, men uten hans villfarelse.