Kristian Skard

Arbeiderpartiet klarer riktig nok å løfte seg over den symbolske 20-prosentgrensa. Men en oppslutning på 20,5 prosent på augustmålingen til FriFagbevegelse og Dagsavisen, viser fortsatt svært svake tall for regjeringspartiet.

Ved stortingsvalget for et drøyt år siden fikk partiet 28 prosent.

Siden den gangen har Arbeiderpartiet på papiret mistet 14 plasser i Stortinget. Det er lenge til neste stortingsvalg og derfor tid nok for regjeringspartiet til å rette opp inntrykket.

Likevel er det en strukturell endring som har inntruffet i 2026 som bør bekymre begge de tradisjonelle styringspartiene, Ap og Høyre.

Gjennom mange tiår har Arbeiderpartiet og Høyre til sammen hatt mer enn 50 prosent av oppslutningen. Når det ene partiet har gått opp, har det andre gått ned. Nå er bildet et annet og har forverret seg i løpet av sommeren.

Tallene viser at de to styringspartienes dominans i politikken foreløpig er betydelig redusert. Fallet er betydelig og det foreløpige bunn-nivået for Høyre og Aps samlede oppslutning kom denne måneden. Til sammen får Høyre og Ap 35,8 prosent på augustmålingen som er utarbeidet av Opinion.

Det er fortsatt Frp som for tiden er den store vinneren på velgermarkedet. Riktignok faller partiet med 2,8 prosentpoeng på denne målingen og får en oppslutning på 29,1 prosent. Det er innenfor feilmarginen og andre målinger viser at Frp har stabilisert seg rundt 30 prosent.

Målingen er tatt opp forrige uke, og de som er spurt har da hatt muligheten til å få med seg at Høyre-leder Ine Eriksen Søreide har lagt seg på en konfronterende linje mot Frp.

Det er for tidlig å si hva velgerne mener om Høyres nye strategi, men foreløpig tyder denne målingen på at begge de borgerlige partiene taper velgere.

FriFagbevegelses partibarometer har ikke store endringer fra forrige måling i juni, men den viser at rødgrønn blokk – altså regjeringens parlamentariske grunnlag – styrker seg litt. Det går på bekostning av Høyre og Frp som ikke lenger har flertall sammen.

Det er fortsatt borgerlig flertall, men Høyre og Frp ville være avhengig av støtte fra KrF for å få flertall i Stortinget. Igjen aktualiserer dette dragkampen som pågår mellom Høyre og Frp om det skal være Sylvi Listhaug eller Ine Eriksen Søreide som blir statsministerkandidat for en borgerlig regjering.

Dersom det var valg i morgen og de to blå partiene fikk flertall i Stortinget, ville det åpenbart bli en Listhaug-regjering. Men hvis både KrF og Venstre kreves for å danne et flertall, vil sjansen øke for at Høyre får statsministeren.

Men det er lenge til neste stortingsvalg. Dessuten er KrF langt mer positiv til en Frp-ledet regjering enn det partiet var tidligere.

Det vil uansett bli spennende å følge forholdet mellom Høyre og Frp i månedene som kommer. Vi må mange år tilbake i norsk politikk for å finne like store knuter på tråden mellom de to blå partiene. Tidligere Høyre-leder Erna Solberg fikk suksess med å bygge opp et godt forhold til Frp.

Nå er det nye tider, og det er foreløpig vanskelig å se hva den langsiktige strategien til Ine Eriksen Søreide er i samarbeidsspørsmålet.

Enn så lenge kan Arbeiderpartiet og den rødgrønne siden i politikken tilfreds konstaterer at den gryende relasjonen mellom Høyre og Senterpartiet er avsluttet.

Da Ine Eriksen Søreide inviterte pressen tirsdag til å høre sin tale til Høyres stortingsgruppe, gikk hun rett i strupen på Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum.

– Det er spesielt én person som de siste ukene virkelig har hatt frekkhetens nådegave. Jeg snakker selvfølgelig om Trygve Slagsvold Vedum, sa Søreide.

Hun raljerte over Sp-lederen som vil ha lavere drivstoffavgifter, men som selv har stått bak store skatteskjerpelser.

Ap kan trøste seg med at det er litt mindre sannsynlig at Senterpartiet vil danne nye ubehagelige flertall med de borgerlige partiene fremover.

På den måten kan vi si at det parlamentariske grunnlaget for Støre-regjeringen fortsatt er intakt og har styrket seg siden avgiftsdebatten i vinter.

Morgan Alangeh

En innrømmelse jeg ofte hører fra venner som bryr seg om samfunn og politikk, er at de skulle ønske de kunne mer om økonomi.

De føler at samtalen om økonomi er utilgjengelig, og at de må kunne utrolig mye før de kan si noe uten å bli skutt ned av noen som sitter på mer fakta enn dem selv.

Ofte bidrar økonomer i disse samtalene med å kommentere hva som er feil, i stedet for å forklare hva som er rett.

Dette er synd. Ikke bare fordi samtalen om økonomi blir dårligere når færre deltar med sine perspektiver, men også fordi økonomi ikke trenger å være et utilgjengelig felt.

Økonomi er ikke et veldig vanskelig fag. Det er i alle fall mye lettere enn kjernefysikk, og vi har ingen mangel på personer i dette landet med sterke meninger om atomkraft.

Likevel er det økonomi som oppleves som utilgjengelig. Hvorfor er det slik?

Jeg har selv studert samfunnsøkonomi. Min erfaring er at faget ikke så vanskelig å forstå, men ofte litt mer vanskelig å forklare.

Faget preges av lange resonnementer som ofte forkortes gjennom hyppig bruk av faguttrykk. Når økonomi diskuteres utenfor økonom-kretser, blir disse faguttrykkene et hinder for god kommunikasjon og virker fort ekskluderende i stedet for oppklarende.

Men økonomi er et fag som krever gode formidlere. Spesielt i tider da økonomien er under press og folk naturligvis ønsker å forstå hvorfor ting har blitt vanskeligere – og hva som kan gjøres.

Hvis de som kan økonomi ikke driver god formidling da, så vil de som ikke kan økonomi fort ta deres plass. I fravær av gode forklaringer, blir dårlige forklaringer det nest beste man kan få.

Det er nettopp dette vi har sett i Norge de siste årene. Strømkrisen, dyrtiden og rentehevingene ga nordmenn et økonomisk sjokk vi ikke var vant til, og for mange av oss ble økonomien så stram at det gjorde vondt.

Plutselig vet alle hvilken strømsone de bor i. Matkøene som inntil nylig var et uttrykk for krise, har blitt en permanent del av tilværelsen i Norge. Da er det naturlig at mange har stilt seg spørsmålet om hva i alle dager som har skjedd.

Det er mange dyktige økonomer i Norge, men disse har frem til nå ikke nådd gjennom til de mange som har lurt på hva som har skjedd med økonomien. I deres plass har det oppstått en egen industri av hjemmesnekra influensere og forståsegpåere som forteller oss hva som «egentlig» har skjedd.

Skikkelser som Sindre Wiig Nordby, Ole Asbjørn Ness, Sløseriombudsmannen Are Søberg og (økonomen) Martin Bech Holte har gjort et imponerende arbeid med knakende god historiefortelling og det vi må kunne kalle folkejournalistikk.

De har skapt en slags helhetlig fortelling om hva som har gått galt i norsk økonomi.

Martin Bech Holte.

Kagge forlag/Agnete Brun.

Disse serverer oss en forlokkende fortelling om skattepenger som sløses med i hundre milliarder-klassen, om oljepenger som doper statsbudsjettet, og om politikere og «Blindern-økonomer» som ikke har peil. Denne historiens styrke er at den er veldig god og underholdende. Svakheten er at den er riv ruskende gal.

Det at den alternative historien om norsk økonomi som florerer på nett og i bestselgende bøker er feil, ser ikke ut til å gjøre særlig inntrykk.

Bech Holte alene har fått hard kritikk for sin tallbruk fra økonomer fra SSB, sjefsøkonomer fra privat næringsliv, akademiske forskere, og økonomer hos partene i arbeidslivet.

At dette ikke har satt en demper på populariteten til fortellingene, burde ikke være overraskende. Det holder ikke med en faktasjekk. Folk vil ikke bare vite hva som er feil. De vil vite hva som er rett.

Vi trenger gode historier om økonomi. Disse trenger heller ikke å tilhøre venstresiden. De må tilhøre virkeligheten.

I så måte har de siste ukene vært oppløftende. Bokhøsten har startet med utgivelse at to nye bøker om norsk økonomi.

Den ene, «Vårt Rike Land», er skrevet av tidligere sentralbanksjef Øyvind Olsen og professor i økonomisk historie Eivind Thomassen, og er en slags systematisk gjennomgang av Bech Holte sine bøker.

Ny bok på norsk av Øystein Olsen og Eivind Thomassen.

Den andre, «For rikt for hvem», er skrevet av samfunnsøkonomen Ali Esbati og en rekke andre bidragsytere, blant annet en av mine kolleger i Agenda.

Samlet gir bøkene en god faktasjekk av de mange misoppfatningene som eksisterer om norsk økonomi i dag, og etter mitt skjønn gjør de også noe enda viktigere. De gir gode og tilgjengelige historier om hvordan økonomien vår faktisk er, og hvilke utfordringer vi står overfor.

De peker ikke bare hånende på det som er feil, men forteller oss på underholdende vis hva som er rett. Dette trenger vi mer av.

Ny antologi på norsk, med Ali Esbati som redaktør.

Jeg har troen på en fremtid hvor både Øystein Olsen og Ali Esbati blir virale Tiktok-influensere. Inntil den tid er gode bøker som tilgjengeliggjør økonomi for folk, et stort steg i riktig retning.

For økonomien er alt for viktig til at økonomene skal få sitte med den alene.