Ingvild Laila Vatnelid, Geir Myklebust, Tor-Espen Stenerud og Marc Patrick Wiggam

Rådgivere i LO Kurs og konferanse

I jobben vår som rådgivere i LO kurs og konferanse møter vi mange tillitsvalgte og verneombud gjennom opplæring og kompetanseutvikling.

Det er givende å se mennesker vokse i rollen, ta ansvar, finne stemmen sin og erfare hva fagforeningsarbeid og partssamarbeid betyr i praksis. Det gir motivasjon og tro på fellesskapet. Samtidig blir vi stadig minnet om at dette ikke er en enkel rolle å stå i.

Mange beskriver et sterkt engasjement og et ønske om å gjøre en forskjell, men også et press som tærer. De kontaktes på alle plattformer, ofte langt utenfor arbeidstid.

Flere forteller at de nøler med å logge av i frykt for å virke utilgjengelige, eller møter reaksjoner når de setter grenser. Grensene mellom jobb, verv og privatliv glir sammen, og konsekvensen blir søvnløse netter, dårlig samvittighet og følelsen av aldri å strekke til. Familie, fritid og egen helse havner bak i køen.

Så finnes en mer alvorlig side: de tillitsvalgte som blir for «ubehagelige» for systemet. De som stiller spørsmål, krever åpenhet og insisterer på at regelverk og avtaler skal følges. Noen opplever at det ikke lenger er sakene de håndterer som blir problemet, det er dem selv.

Det begynner ofte subtilt. Tidligere enighet blir til konflikt. Informasjon flyter saktere, dialogen blir mer formell, tonen endres. Man kan bli belært eller snakket ned til, eller møtt med «HR-prosesser» som i praksis svekker rollen. I ytterste konsekvens kan man utsettes for sosial isolasjon, mobbing eller trakassering.

Heldigvis opplever vi at mange arbeidsplasser har et solid partssamarbeid, og at medlemmene stort sett er både støttende og løsningsorienterte. Det er dette som gjør vervet meningsfullt. Men nettopp fordi så mye fungerer godt, blir kontrastene desto tydeligere når enkelte tillitsvalgte møter utfordringer ingen bør stå i alene.

Som fagpersoner vet vi at slike situasjoner sjelden oppstår fordi enkeltpersoner ønsker å gjøre skade. De springer oftere ut av hvordan makt, roller, lojalitet og etablerte strukturer virker sammen.

Når en tillitsvalgt utfordrer disse mønstrene, kan det oppleves utrygt, både for ledere, kolleger og systemet rundt. Da kan det være fristende å skyve ubehaget bort eller gjøre utfordringen til et individuelt problem.

Men nettopp da må vi holde fast ved det grunnleggende: Tillitsvalgte har samme rett til et fullt forsvarlig arbeidsmiljø som alle andre, og arbeidsgiver må sørge for at ubehaget ikke går på bekostning av nettopp dette.

Arbeidsgiver har etter arbeidsmiljøloven det fulle ansvaret for et trygt psykososialt arbeidsmiljø, også for tillitsvalgte. At de selv har medvirkningsplikt, fritar ikke arbeidsgiver for å sikre gode rammer.

Når vervet innebærer grenseløs tilgjengelighet, uforutsigelige konflikter og konstant krysspress, risikerer vi å slite ut dem som skal ivareta fellesskapet.

Det er et paradoks at de som verner om andres arbeidsmiljø, selv kan stå uten beskyttelse når de trenger det mest.

Vi snakker mye om hvor viktig partssamarbeidet er, men langt mindre om hva det koster dem som bærer det, både i møtet med arbeidsgiver og i det daglige fagforeningsarbeidet.

Dette handler også om kultur. Organisasjoner bygges på tillit, men ofte også på lojalitet, og lojalitet kan bli farlig når den brukes som et krav om stillhet. Derfor må vi snakke mer om dette, og følge det opp i praksis.

Ansvar må være tydelig, utilbørlig press må tas på alvor, og helsen til tillitsvalgte må ikke ofres for fellesskapet.

Samtalen bør starte i våre egne organisasjoner, hos oss som støtter, skolere og ivaretar de tillitsvalgte. Vi er også en del av systemet de står i.

Kanskje må vi forstå dette bedre, og stille oss selv de samme spørsmålene som vi ber andre om å reflektere over: Hvordan ser vi, møter vi og beskytter dem som bruker sin tid og kraft på å ivareta fellesskapet?

Tillitsvalgte må kanskje tåle mye, men ingen skal tåle alt alene. Når uenighet ikke tåles, eller kritikk møtes med sanksjoner, taper ikke bare den tillitsvalgte, hele organisasjonen taper.

Struktur og kultur virker sammen; vedtekter betyr noe, men det gjør også det som sitter i veggene.

Å ta vare på seg selv er en del av det å ta ansvar for andre. Å snakke om dette er et første skritt. Det neste er å bygge systemer og kulturer som tåler uenighet, og som tar vare på dem som bærer fellesskapet.

Rollen som tillitsvalgt må være tålelig.

Trine Lise Sundnes

Dette skjedde etter en veldig jevn votering i EU, som Norge dessverre kom dårlig ut av.

Vi hadde altså trengt noen flere venner i EU, men det eneste nei-partiene nå tenker på er hvordan vi kan skaffe oss flere uvenner.

Er det egentlig noen tror på budskapet om at dette er å ivareta norske interesser i årene som kommer?

Både sosiale og seriøse medier flommer nå over av innhold som illustrerer en falsk virkelighetsoppfatning som i flere tiår har fått et bemerkelsesverdig rotfeste i Norge. Nå ved formuleringer av typen «EU innfører tollmur mot Norge.»

Nei. Dette er slett ikke tilfelle. Som konsekvens av den handelskrigen USA har satt i gang, ser EU seg nødt til å beskytte sitt marked, og i motsetning til Norge har EU størrelse og styrke til å gjøre det.

Kvoter og nye tollsatser truer markedsandeler, investeringer – og skaper usikkerhet i Norge. Det er distriktene som merker det sterkest, men hele landet rammes. Regjeringen har protestert og mener EUs beslutning bryter med EØS-avtalens intensjoner.

Likevel står EU-landene samlet om å beskytte egen industri mot global konkurranse – og denne gangen hjelper ikke EØS-avtalen oss. For første gang ser vi et tydelig brudd med logikken om at Norge har varig tilgang til EUs indre marked. ​

Men saken handler om mer enn bare toll. Vi står midt i en grønn og digital omstilling, der konkurransekraft, sikkerhet og beredskap blir stadig viktigere. Bakgrunnen er økende krig, geopolitisk uro og stormaktrivalisering mellom USA og Kina rundt handel, teknologi og verdikjeder.

Dette påvirker EUs valg – og dermed også EØS-landene. EU jobber nå for økt egenkontroll over kritisk industri, energi og teknologi, der alle politikkområder henger tettere sammen enn før: klima, handel, forsvar, beredskap og helse kobles i helhetlige strategier.

De nye rapportene fra Draghi (konkurransekraft), Letta (det indre marked) og Niinistö (beredskap) har satt retningen for EUs politikk.

Her diskuteres alt fra enklere regelverk og digital innovasjon til hvordan handelspolitikken kan styrke Europas posisjon globalt. EU-kommisjonen følger disse opp gjennom sitt arbeidsprogram – og i budsjettet for 2028-2034 blir strategisk autonomi, sikkerhet og konkurransekraft de sentrale målene.

Dette gir direkte utslag for Norge og EØS, særlig når tempoet på nye politiske initiativ øker. Enkelte saker havner innenfor EØS-avtalen, andre utenfor, noen i grenseland.

EØS-landene må hele tiden vurdere hvor grensen går juridisk – men også hva som er best for egne interesser.

Nå har EU bestemt seg for å beskytte strategisk viktig industri, og da er norske arbeidsplasser ikke nødvendigvis tatt med i beregningen. ​

Derfor er det misvisende å rette raseriet mot eksempelvis fattige EU-land.

Senterpartiets forslag om å holde tilbake EØS-midler straffer Romania og Bulgaria, uten å hjelpe norsk industri – det gjør bare Norges posisjon svakere, siden slike tiltak er vedtatt av EU-kommisjonen etter ønske fra større EU-land med stål- og industrilobby.

Vi må nå tåle en ærlig debatt om verktøyene våre. EØS-avtalen har hjulpet oss lenge, men den gir ikke varig trygghet når EU endrer sine spilleregler.

EU former rammene for Europas industri, mens Norge venter på gangen. Er vi der at tusenvis av norske arbeidsplasser avhenger av beslutninger vi ikke deltar i? Ja. Hva skal til for at Norge får reel tilgang, trygghet og innflytelse for sin eksport og industri?

Beskyttelsestiltaket bør bli et vendepunkt. La oss diskutere åpent hvordan vi best ivaretar norske interesser og arbeidsplasser i en ny tid.

Skal vi fortsette å stå utenfor, eller innta en plass ved bordet når EUs politikk bestemmer vår framtid?