Mathias Helseth

Hvordan kan vi kjempe for den norske modellen, samtidig som vi finansierer dens motpol gjennom våre egne innkjøp?

Vi står i en brytningstid der kapitalmakten har fått rotfeste i norske kantiner og IT-systemer. Den har fått rotfeste i Norge som aldri før.

Det er ikke lenger snakk om utenlandske investorer som spekulerer på børs. Profesjonelt eierskap har flyttet inn i våre kantiner, våre IT-systemer, våre renholdstjenester, regnskaps og logistikkjeder.

Internasjonale oppkjøpsfond, i dagligtale ofte omtalt som private Equity (PE), står direkte i konflikt med den norske velferdsmodellen.

Der den norske modellen bygger på medbestemmelse, langsiktighet og maktbalanse mellom arbeidstaker & arbeidsgiver, drives disse aktørene av kortsiktig profittmaksimering, der målet er å melke selskapet, sminke grisen, for så å selge rubbel og bit til høyeste tilbyder, der effektivitetsgevinster er ervervet ved å presse ytterligere overskudd fra de ansatte. 

Det er med tungt hjerte at jeg observerer arbeiderbevegelser, ideelle organisasjoner og private aktører, som i sitt hjerte heier på «norske verdier», velger å benytte seg av tjenester levert av slikt unorsk styringssett. 

Når vi velger ut fra bekvemmelighet, eller pris, og ukritisk velger å se bort fra hvem som sitter i enden av pengestrømmen, så begår vi et svik mot våre egne prinsipper.

Hvordan kan vi slå oss på brystkassa og kreve ordna forhold, samtidig som vi finansierer aktører som motarbeider fagorganisering og kollektive avtaler i andre land eller bransjer. 

Arbeiderbevegelsen må våkne. Vi må kreve at leverandørene våre ikke bare leverer på lønn og HMS, men at de har en eierstruktur som tåler dagens lys.

Så kamerater, før dere signerer neste avtale: Spør hvem som eier vaskebyrået. Spør hvem som drifter IT-plattformen. Ender overskuddet i en norsk bank, eller i et anonymt fond i et skatteparadis?

Skal vi ha troverdighet i 2026, må vi leve som vi lærer. Det finnes alternativer: lokalt eierskap, samvirker og langsiktige norske eiere som bygger verdier i lokalsamfunnet. 

Slutt å mat maskineriet som prøver å spise deg, ta makt over egne innkjøp og velg med omhu.

Jo Moen Bredeveien

Mine første opplevelser av at det fantes en hel verden utenfor den ganske lille, norske byen Trondheim var alle forbundet med skinner.

Ask Burlefots kvaler på Østbanehallen i Oslo, på vei hjem til vår felles hjemby, selvsagt. Men også egne erfaringer, i den fysiske verden. Interrail via Oslo og Göteborg og nedover kontinentet, eller tog nordøstover mot Stockholm og videre ut i verden.

Etter hvert skinnelagte reiser over Hardangervidda på Bergensbanen, eller gjennom det andalusiske landskapet i Spania. Storslåtte stasjoner i Moskva, Berlin og Praha. Sjarmerende tog over korsikanske fjell og nattlige ankomster til Milano Centrale. Langsomme reiser langs norske melkeruter og hurtigtog over søreuropeiske steppelandskap.

Alltid med tid til å lese, ofte ta en pils i restaurantvogna eller bare rett og slett lukke øynene og kjenne at vi er på vei. Togets rytme som sakte forplanter seg i hele kroppen og utgjør bakteppet til en hyggelig drøm eller frustrasjonen over å ikke sovne. Og i morgen tidlig venter en ny stasjon, en ny by, og kanskje enda et nytt eventyr.

Jeg har elsket toget. Det gjør jeg ikke lenger.

Den siste uka har mange seriøse mennesker lagt ansiktet i alvorlige folder og diskutert, i aviser og på TV, at vi sløser store ressurser i Norge på lite effektiv transport, penger vi kunne ha brukt langt bedre.

Og det er jernbanen som er synderen og pengesluket. 

«Sløseri i norsk samferdsel? Det er jernbane, det», som det het i et innlegg fra tankesmia Initiativ Vest i Dagens Næringsliv. Rådgiver Aslak Versto Storsletten i Civita kjørte langs det samme sporet i Aftenposten: «Tiden for tog er over i Norge», slo han fast.

Jeg er langt på vei enig med dem. Men vi følger ganske ulike skinneganger for å ankomme samme stasjon.

Bakgrunnen for den nylige kritikken av jernbanen er den seneste uttalelsen til Rådgivende utvalg for finanspolitiske analyser, som ble overlevert finansminister Jens Stoltenberg i begynnelsen av februar.

Her kommer det fram at prosjektene i den siste utgaven av Nasjonal transportplan som ble lagt fram av regjeringen Støre for snart to år siden, vil gi en samlet samfunnsnytte på minus 142 milliarder kroner. For hver krone som investeres, taper samfunnet 36 øre.

Det er jo voldsomme tall. Det er notorisk vanskelig å regne ut samfunnsnytte, men den negative nettoen her er vanskelig å overse.

Det er også vanskelig å se bort fra at jernbanen kommer dårligst ut av vurderingene. Vi får langt mer igjen for hver krone som investeres på vei enn vi gjør på skinner. Og likevel mener jeg at skoen trykker et annet sted enn de som har vært ute og lagt små og store stein på togskinnene den siste uka.

Det er først og fremst som skuffet kunde jeg blir oppgitt. De siste togturene mine i Norge har alle endt med timelange forsinkelser, kansellerte tog eller veldig mye mer buss enn tog.

Det er veldig få tognostalgikere som fylles med en spent forventning når man får beskjed om at toget er innstilt men bussen står klar. Når man i tillegg reiser med barn, som jeg gjerne gjør når jeg vurderer tog som alternativ, er det et mareritt når sju timer med tog blir til åtte timer på buss.

Da blir det gjerne fly, heller. Vi skal leve lenge på jorda, men vi skal også leve her og nå. Når toget er så notorisk upålitelig som i Norge, vinner klimaverstingen fly (nesten) hver gang.

Konsekvensen er at flyruta Oslo-Trondheim er den tredje mest trafikkerte i Europa målt i antall ukentlige avganger. Oslo-Bergen havner en plass eller to lenger ned på lista, og Oslo-Stavanger enda litt lavere – om enn skyhøyt.

Den statistikken burde slå beina under påstanden om at kundegrunnlaget er for dårlig til at toget kan gå på skinner i Norge.

Men det hjelper ikke hva vi jamrer. Politikerne klarer ikke legge nye skinner langs gamle traseer på et måte som virkelig monner. Toget humper fortsatt sakte langs enkeltspor – sørover til Stavanger, over Hardangervidda og på Dovrebanen.

Og nedover til kontinentet (Oslo-København ligger helt i toppen av europeiske ruter målt i antall flyginger) og østover mot Stockholm (konsekvent blant de 20 mest trafikkerte rutene i Europa målt i antall flyginger).

Dobbeltspor? Nei. Nattog? Tja og nei. Ikke engang noe så enkelt som å kutte noen svinger, bokstavelig talt, for å få ned reisetiden, eller å bygge noe så traust som kryssingsspor her og der, slik at motgående tog kan passere hverandre, får vi til.

Jeg tilhører togskeptikerne som mener at det investeres for lite i jernbanen i Norge. La gå at en Nord-Norge-bane kanskje ikke er veien framover.

Men at vi fire år inn i en sosialdemokratisk regjering ikke presentert en eneste troverdig visjon for raskere tog fra Oslo på fem av de mest flydde strekningene i Europa? Det er knapt til å tro.

Jo, flere velger vei enn bane. Det er en realitet. Men det kan vel tenkes at den realiteten også formes av kvaliteten på tilbudet?

I stedet for en satsing, får vi flikking. Vedlikehold. Dyrt – og for lite. Og vi får omlegging: NSB blir til Vy, og Flytoget forsvinner. Noe av dette er vel og bra, det meste er skuebrød og bortkasta penger. Og det gir ikke bedre togforbindelser.

Og det er skandaler. Dobbeltsporet fra Oslo til Hamar er utsatt – noen hundre meter før Hamar stasjon. Nå blir det enda dyrere, selvsagt. I Moss står norsk jernbane og stamper i leire – og ingen finner veien videre. Aller minst den sosialdemokratiske samferdselsministeren fra Østfold.

Nei, jeg liker ikke tog lenger. Ikke norske tog. Jeg ble minnet på hvorfor i helga. Jeg var på guttetur i Stockholm, en av verdens mest moderne storbyer. Ferden gikk fra Oslo, en annen hypermoderne by i verden av 2026.

Det er veldig lite som skriker moderne over skinnegangene på norsk side av grensa. Det minner snarere mest om unionstiden mellom våre to naboland. Toget slingret seg så sakte mot Kongsvinger at vi bare måtte riste oppgitt på hodet og prise oss lykkelige over kald øl og at vi ikke hadde det travelt.

På hjemturen noen dager senere ble det klart at vi ikke var alene om den følelsen. «Jaaaa. Da får vi en stans på grunn av møtende tog. Det første av mange på den gjenværende reisen», sa det svenske togpersonalet lakonisk over høyttaleranlegget straks vi kom over på norsk side.

Neste gang blir det nok fly. Det er mulig at jernbane ikke lønner seg i Norge. Det er i alle fall helt sikkert at det ikke lønner seg for meg. Skuffelsen er så voldsom hver gang.