Trine Østereng

I valkampen i fjor haust klarte høgresida å få veldig mange av oss til å bruke mykje tankekraft på å vurdere kor synd vi eigentleg syntest på ulike bedriftseigarar rundt om kring i landet.

Eit sentralt bakteppe for den debatten var at den rikaste prosenten her i landet, og særleg den rikaste promillen, betaler langt mindre i skatt per tente krone enn resten av oss.

Ofte har ein bedriftseigar ein lågare skatteprosent på si inntekt enn ein låglønna reinhaldar i den same bedrifta.

Formuesskatten bidrar til at denne gruppa, som er blant dei rikaste i landet, betaler noko, i alle fall. Likevel leita Høgre og Frp med lys og lykte etter eksempel etter folk med høg formue som kanskje ville kunne få opplevd ei ulempe som følgje av formuesskatten.

Ved hjelp av aksjonsgrupper som pumpa pengar inn i annonsekampanjar i aviser og på nett, klarte dei å få mykje av valkampen til å handle om dette.

Sjølv om mange av eksempla halta og blei tilbakevist, klarte dei å forme den offentlege samtalen på mange vis – ungdomspolitikarar fortalte om møte om skuleelevar som gjekk rundt og var bekymra for om dei nokon gong skulle måtte ende opp i ein situasjon der dei måtte betale formuesskatt.

Det er altså mykje definisjonsmakt knytt til eksempla politikarane løftar inn i debatten.

Er vi mest bekymra for åleinemora som må trygle Nav om pengar til fotballcup, eller for bedriftseigaren med tre bilar som kanskje må selje ein aksje?

Dette har eg også tenkt ein del på, når eg dei siste vekene har grubla på regjeringas nye forslag til stønader for flyktningar.

Kva slags folk har dei tatt utgangspunkt i då dei laga den politikken?

Med ein argumentasjon om at du no må «tene nesten 600 000 for at det skal lønne seg å jobbe som flyktning», har regjeringa valt å lage ei ordning som gir mindre pengar enn før til flyktningar dei fyrste fem åra dei bur her.

Denne gruppa skal ikkje lenger få sjans til å søkje om bustønad eller sosialhjelp. Det er veldig uklårt kor flyktningar no skal gå om dei ikkje har råd til vintersko eller middag. Til friviljuge matutdelingssentralar, kanskje?

Denne debatten fekk SVs Marian Hussain til å stille spørsmål til arbeidsministeren om inntektsfordelinga til flyktningar i dag.

Kor mange er det eigentleg som får så store beløp som regjeringa viser til i sitt eksempel?

Svaret kom i førre veke.

Det viser at det er om lag tre prosent av flyktningane som har vore her i opp til fire år og får så mykje i offentlege overføringar som regjeringa viser til.

Grunnen til at dei har fått såpass mykje (436 800 i statlege overføringar, som kan tilsvare 576 085 kroner i bruttolønn, eller meir), er at dei har søkt om relativt store utbetalingar av bustønad og sosialhjelp.

Det offentlege gir ikkje denne typen overføringar med mindre det er dokumentert at folk treng denne hjelpa, for eksempel om dei bur i område der bustadprisane er høge.

Svaret frå departementet viser at kvardagen for flyktningar flest er annleis enn for desse tre prosentane. Over 60 prosent av norske flyktningar får utbetalt under 200 000 kroner i året dei fyrste fire åra dei bur her.

For dei som er opptekne av at folk må ha lite pengar for å bli motiverte til å jobbe, kan vi altså slå fast at vi allereie i dag har eit stort fleirtal av flyktningar i landet som allereie har veldig lite pengar frå det offentlege og med det burde ha meir enn nok motivasjon til å kome ut i arbeid.

Konsekvensen av regjeringas forslag vil bli meir fattigdom enn før, og særleg vil det gå ut over barna som veks opp i desse familiane.

Det er vanskeleg å forstå, frå eit venstresideperspektiv, kvifor vekta har blitt lagt på dei tre små prosentane med dei høgaste stønadene, og ikkje at det store fleirtalet av flyktningar i landet allereie har veldig lite – og med dette forslaget vil miste tilgangen på eit heilt sentralt tryggleiksnett.

Skal ein ha truverd i kampen mot forskjellar og fattigdom, burde alle politiske tiltak målast opp mot korleis dei påverkar det arbeidet.

Det er viktig at venstresida tar utgangspunkt i verkelegheita som ho er, og som veljarane kjenner seg igjen i.

Det er også grunn til å minne om at det kan ligge mykje politisk kraft i dette utgangspunktet – mange veljarar er opptekne av å rette opp i økonomisk urett.

Venstresida vann fjorårets valkamp – mellom anna ved å slå hol på mytane frå høgresida om at det var så vanskeleg å vere rik her i landet.

No er det viktig at ein ikkje gløymer målet om mindre forskjellar og fattigdom i integreringspolitikken – all venstresidepolitikk bør ha som eit minstemål at ein ikkje gjer ting verre for dei som har minst.

Lene Svenning

Arbeidsgivere har plikt til å tilrettelegge slik at sykmeldte kan jobbe det de klarer. Det har stått i arbeidsmiljøloven i mange år.

Men hvor gode er sjefene egentlig til å legge til rette for dette?

HK-Nytt har besøkt Normal i Sarpsborg. Her legger butikksjefen seg i selen for at folk skal kunne være i arbeid. Hun tar hensyn til hver og én.

Flere av butikkmedarbeiderne har ADHD. De får arbeidsoppgaver som passer dem. En forteller at hun fungerer best når hun får pakke ut varer og sette dem ut i butikken. Da får hun bruke kroppen og effektiviteten sin.

En annen forteller at det er vanskelig å ta imot flere beskjeder på en gang. Da tar sjefen hensyn til det.

En tredje har diagnoser som gjør at hun fort blir sliten. Hun og sjefen har funnet ut at for henne passer det best å begynne på jobb klokka 10, jobbe seks timer om dagen, annenhver dag. Så da gjør de det sånn.

«Hvis jeg ikke hadde jobbet her, hadde jeg vært 100 prosent ufør», forteller den ansatte. I stedet jobber hun 45 prosent.

Hun har en arbeidsplass å gå til og kjenner at hun bidrar til samfunnet. Det er bare å applaudere butikksjefen for jobben hun gjør med å tilrettelegge for de ansatte.

Det er bred enighet om at sykefraværet må ned og at frafallet fra arbeidslivet må reduseres – selv om fagfolk også påpeker at i et land hvor en stor andel er i jobb, består arbeidsstyrken også av folk med dårlig helse som har større sannsynlighet for å være borte fra jobben.

Regjeringens medisin for å nå målet er å forslå lovendringer som skal «tydeliggjøre» den sykemeldtes plikt til å medvirke til å komme tilbake i arbeid.

Ett av forslagene er at sykmeldte må utføre andre arbeidsoppgaver enn de er ansatt til å gjøre. Hvis de ikke gjør det, stanses sykepengene.

Det signaliserer alt annet enn tillit til sykmeldte. Her er det pisken som gjelder. Og regjeringen viser med dette ingen for­ståelse for det skjeve maktforholdet mellom arb­eidstaker og arbeidsgiver.

Regjeringen foreslår også at arbeidsgiverne skal få flere plikter. De skal pålegges å levere en plan for oppfølging til Nav senest etter fire ukers sykefravær.

Det framstår uklart hvordan dette vil føre til bedre tilrettelegging for den ansatte.

Kanskje har butikksjefen på Normal i Sarpsborg funnet bedre virkemidler? Hun snakker med de ansatte og blir enige om tilrettelegging.

Funker det ikke, prøver de noe annet. Sammen finner de ut av det. For alle som har helse til det, vil bidra. Så lenge tilliten er der.