Stian Bromark

I den italienske filmklassikeren «Il Postino» får den unge fiskeren Mario Ruoppolo en ny jobb på landsbyens postkontor.

Han skal frakte brev til den berømte chilenske poeten Pablo Neruda, som er i eksil på øya. Gradvis blir de to venner. Mario bringer ham nytt fra verden utenfor, mens Pablo lærer ham om poesi og kjærlighet.

Jeg kom til å tenke på denne filmen da jeg leste om regjeringens forslag til ny postlov.

Der foreslås det at postombæringen skal reduseres til én dag i uka, fra annenhver dag, som er tilfellet i dag. Det vil regjeringen spare én milliard kroner på. 2000 postbud står i fare for å miste jobben. Det er ikke sikkert forslaget er genialt.

Ikke bare fordi det som kommer etter én dag i uka, er annenhver uke, så en gang i måneden, før man til slutt er tilbake på 1700-tallet, da det gikk åtte postganger nordover fra Trondheim i året (hver sjette tirsdag klokka 12), men fordi Norge blir et fattigere land uten postmannen.

Det er noen prosaiske årsaker til at Norge bør bevare denne kompetansen. Posten er en essensiell brikke i samfunnsberedskapen og spesielt viktig for digitalt utfordra mennesker. Det finnes rundt 600.000 av dem i Norge.

Seinest i fjor sendte regjeringa ut en brosjyre til alle landets 2,2 millioner husstander med beredskapsråd, som å ha på lager litt kontanter, gassbluss og reint vann. Og en god bok, siden Facebook ikke virker uten internett. Alt du trenger i tilfelle verden går til helvete. (Minus da en pålitelig budbringer.)

Under annen verdenskrig i Norge var det mange byborgere som overlevde takket være matkassene postmannen kom med fra slektninger i Bygde-Norge. Slik vil det da ikke bli neste gang.

Det finnes også noen kulturelle dimensjoner. Postmannen har tross alt dukket opp i litteratur, kunst og teater i tusenvis av år fordi han alltid er til stede når essensielle nyheter overbringes.

Både postmannen og poeten i filmen «Il Postino» jobber med kommunikasjon, men der poeten bruker bilder til å gjenskape følelser og innsikter, er postmannen første og fremst en budbringer av godt og dårlig nytt. Liv og død og alt imellom.

Postmannen er i tillegg et slags vandrende sosialt lim, som binder verden sammen og opplyser de mørkeste avkroker med etterlengtet nytt.

Helt sør i Europa, der denne teksten skrives, er postvesenet en sentral del av landets nasjonale identitet. I antikkens mytologi var Hermes gudenes budbringer, men også den som fraktet sjelene til underverden og sendte drømmer til menneskene.

Det moderne greske postvesenet ble etablert samtidig med at landet ble selvstendig på 1820-tallet, med det eksplisitte formålet om å knytte det krigsherjede landet sammen og spre nyheter ut til fjellandsbyer og isolerte øysamfunn.

I snart 200 år har ELTA, som det heter, vært en naturlig del av gresk hverdagsliv med 471 postkontorer over hele landet. Pålitelig og gjenkjennelig.

På postkontoret har du kunnet hente store pakker med cola og tyggegummi fra utflyttede onkler i Amerika, mens postmannen kom på døra med både kjærlighetsbrev og bygdesladder.

Den dag i dag er det mange grekere som får sin pensjon fra postmannen. Postkontoret har vært en sosial møteplass, postmannen en felles bekjent.

Derfor kom det som et sjokk da regjeringen nylig annonserte at ELTA skal legge ned nærmere halvparten av sine kontorer og filialer.

Hvorfor? For å spare penger. For mange grekere føles det som om det er en viktig del av landets kultur som blir nedlagt.

Det er lenge siden vi i Norge har kunnet gå på et postkontor og se et vennlig, kjent fjes.

Pakkene kommer ikke lenger i postkassa, men i pakkebokser eller må hentes i post i butikk. Få bryr seg om det er DHL eller Porterbuddy som frakter pakkene, du møter uansett aldri et menneske. Og godt er det, kanskje, siden mange av de som utfører disse tjenestene er innleide og underbetalte.

Det som en gang har vært viktig brikke i å bygge land og folk i Norge, helt siden 1647, er blitt redusert til en fragmentert, anonym tjeneste i livsvarig anbudsmodus.

Utviklingen føyer seg inn i et mønster der tidligere menneskemøter blir erstattet av maskinmøter:

Du kan handle på Meny uten å snakke med en ansatt, du kan få dine reseptbelagte apotekvarer sendt hjem, du kan bestille en burger på restaurant med en strekkode og få den servert av en robot, kundeservice på nett er erstattet av virtuelle assistenter og snart vil du bare kunne lese nyheter i avisene skrevet av KI.

Og så klør psykologene seg i hodet av hvorfor landet er hjemsøkt av en ensomhetsepidemi.

«Hele verden er en metafor for noe», konstaterer postmannen Mario. Han har forstått at det ikke er likegyldig hvordan informasjonsutveksling foregår og at form påvirker innholdet.

En gammel kulturinstitusjon med høy nasjonal verdi kan ikke erstattes av ansiktsløse tjenester, uten at noe går tapt på veien. Det gir ikke mening å jakte besparelse og overskudd når du blir fattigere for hver runde.

Som om du kan spare penger ved å ikke gå i teater og jo mer teater du ikke går i, jo mer sparer du. En kultur som nedlegger sine metaforer, går fra å dyrke vakker, livsbejaende poesi til dørgende kjedelig bruksprosa.

Det er kanskje effektivt og kostnadsbesparende, men særlig berikende er det ikke.

Kjell Werner

Det store gjennombruddet kom i talen som Ap-leder Jonas Gahr Støre holdt på den tradisjonsrike Kartellkonferansen i regi av LO Stat i november 2019. 

Der snakket Støre varmt for en slik reform. Dette løftet ble så fulgt opp med konkret handling av Ap/Sp-regjeringen som ble dannet etter valgseieren i 2021.

Denne uka går årets kartellkonferanse av stabelen på Sundvolden hotell. Tirsdag ettermiddag bør digitaliserings- og forvaltningsminister Karianne Tung, som ansvarlig statsråd, kvittere ut hvordan det går med tillitsreformen.

«Tillitsreformen er essensiell for fornying og forbedring av offentlig sektor. Her skjer det masse ting hele tiden, og det er godt å se», sa hun på fjorårets kartellkonferanse. 

På meg virker det som om arbeidet med reformen har blitt nedprioritert det siste året. Et kjapt søk på regjeringens nettsider avslører i hvert fall at det, siden november 2024, ikke er lagt inn noen nye og ferske opplysninger på samlesiden for tillitsreformen.

3. juli 2023 ble målet for reformen sist definert. Regjeringen pekte da ut områder som vil være relevante å jobbe med.

Dette kan være å gi mer faglig frihet i førstelinjen, redusere unødvendige rapporterings- og dokumentasjonskrav og gi et større handlingsrom for kommuner og fylkeskommuner. For å nevne det viktigste.

I år glimrer dessverre statsminister Jonas Gahr Støre med sitt fravær på kartellkonferansen. Det er i stedet nestleder Jan Christian Vestre som skal representere Ap-ledelsen i den fagligpolitiske debatten onsdag.

Men tilbake til kartellkonferansen i 2019: Da beskrev Støre levende hvordan han stadig oftere møter fagfolk som sier at rigid målstyring og budsjettkutt tar fra dem muligheten til å gjøre en god jobb. Og så gjorde han det klart at Ap ville bytte ut «New Public Management» med en tillitsreform.

Beskjeden var at styringen av offentlig sektor skulle baseres på nærhet til brukerne, respekt for fagfolk og involvering av de ansatte. «Under skiftende regjeringer har det å styre etter mål blitt til en pervers, detaljert målstyring som ikke tjener noen», sa Støre den gang.

Dette budskapet fra Støre ble med rette tolket som et oppgjør med linjen som Ap-regjeringen til Jens Stoltenberg la seg på i 2000 og som førte til valgnederlag i 2001. Ap-ledelsen var den gang tydelig inspirert av markedstenkningen til Labour-leder Tony Blair.

Delprivatiseringen av Statoil og etableringen av helseforetakene er to eksempler på slik nytenkning under Stoltenbergs første regjering. 

Hva er så erfaringene med tillitsreformen så langt?

Jeg har funnet mye interessant i statusrapporten som tankesmien Agenda la fram i februar. Og spesielt tankevekkende er tilbakemeldingene fra de tillitsvalgte som har deltatt i prosessen.

«Et gjennomgående inntrykk er at progresjonen ikke er god nok, og at det fortsatt hersker tvil om hva tillitsreformen er ment å være», står det å lese i rapporten.

Og videre heter det blant annet: «Utviklingen skal drives nedenfra, men mange av de ansatte mangler nødvendig tid, ressurser og forståelse av reformen til å kunne innføre konkrete tiltak».

Regjeringen beskriver tillitsreformen som et prosjekt for å fornye offentlig sektor, der målet er større handlingsrom og mer faglig frihet til de ansatte i førstelinjen. Samtidig skal offentlig sektor bli mer lyttende og brukervennlig overfor innbyggerne.

Videre er det regjeringens mål at de ansatte skal bruke mindre tid på rapportering og dokumentasjon, slik at de ansatte får bedre tid til å levere gode tjenester til innbyggerne. 

Lett å si, men det er vanskelig å gjøre kloke ord til handling. «La læreren være lærer», synes jeg er et godt uttrykk for hvordan man bør tenke på mange saksområder i offentlig sektor. Stol på at de som jobber i førstelinjen har sunt bondevett. Men da må vi også akseptere at det av og til gjøres fatale feil. 

Balansegangen mellom tillit og kontroll er imidlertid et tveegget sverd. Faren for å få Riksrevisjonen på nakken er overhengende. Det er nok å nevne at Hans Christian Holte nylig fikk sparken som Nav-sjef.

Det var fornuftig å starte tillitsreformen med å legge vekt på at den skal drives fram nedenfra. Den som har skoen på, vet best hvor den trykker. Men nå er det på tide at regjeringen og Stortinget kjenner sin besøkelsestid. 

Reformen må ikke bli en ny papirtiger som holder på i det små. De som jobber nedenfra stanger hodet i taket. Neste steg må tas ovenfra. Rikspolitikerne må derfor ofre noe av sin makt slik at vi kan komme oss videre med reformen.

Det sto dessverre ikke noe om tillitsreformen i årets trontale. Statsminister Jonas Gahr Støre må ta tilbake eierskapet og føre an. Statlige bemanningsnormer låser kommunenes mulighet til å prioritere bedre mellom oppgaver. 

I gjeldende Ap-program kan vi blant annet lese at partiet vil sikre bemanningsnormen i barnehagene og beholde minstenormen for lærertetthet. I de andre rødgrønne partienes programmer florerer slike normer på enda flere politikkområder.

Bak hver norm og rettighet ligger det gode intensjoner. Problemet er at summen av disse reguleringene svekker det lokale selvstyret. Rikspolitikerne har i realiteten ikke tiltro til at man lokalt vil innbyggernes beste. 

Men vettet er likt fordelt, enten det dreier seg om politikere som sitter på Stortinget eller i et kommunestyre. Vi må derfor akseptere at oppgaver løses på forskjellige måter rundt om i landet. Den samme skostørrelsen passer ikke over alt. 

Det er å håpe at Karianne Tung eller Jan Christian Vestre, som nummer to i regjeringen og nestleder i Ap, kan ha noe i ermet når de stiller på kartellkonferansen. Dersom tillitsreformen skal bli reell må flere rikspolitiske kjepphester settes på stallen.