Brede Edvardsen

Leder i Arbeidsmandsforbundet

De som bygger veiene du kjører på, som håndterer de største maskinene, som jobber om natten for at veiene skal være åpne og anleggsprosjekter blir ferdige.

De som sørger for at samfunnet holdes rent og trygt – og mange flere. Kort sagt: en god blanding av solide arbeidskarer. Likevel har mange av oss noe felles: Vi tror vi må «ta oss sammen».

Gjennom nærmere 30 års erfaring som tillitsvalgt mener jeg at det er noe vi må vi slutte med. I arbeidslivet er vi flinke til å snakke om fysisk helse.

Vi velger verneombud, passer på verneutstyr og følger sikkerhetsrutiner. Men er vi like flinke til å snakke om hvordan folk faktisk har det?

Det finnes ikke bare én måte å være mann på. Kjønnsroller formes delvis av biologi, men i stor grad også av samfunnets normer og forventninger.

Derfor er jeg oppriktig bekymret for hvordan dagens TikTok-kultur, med stemmer som Andrew Tate og andre, fremmer en snevrere definisjon av hva det vil si å være en «ordentlig» mann. Dette frykter jeg begrenser mulighetsrommet for en yngre generasjon gutter og menn.

Tallene er ikke på vår side. I Mannsutvalgets NOU fra 2024 kan vi lese at menn i gjennomsnitt lever kortere enn kvinner. En viktig grunn er at langt flere menn dør som følge av rus, ulykker, psykisk uhelse og selvmord.

Menn har også høyere risiko for å få og dø av kreft. Gutter presterer i snitt svakere på skolen enn jenter, og flere gutter faller fra videregående opplæring.

Vi trenger alle de mannfolka vi kan få, både i dagens og fremtidens arbeidsliv. Da må vi også sørge for å ta vare på dem før det sier stopp.

For meg sa det stopp i 2012. Jeg var hovedtillitsvalgt i ISS, og en dag rant det over; det hadde blitt for mye. Jeg skjelte ut en kollega, slo av PC-en og dro hjem. Der ble jeg liggende i et mørkt rom i to uker og gråt.

For første gang i livet oppsøkte jeg bedriftspsykolog – og sa hvordan jeg faktisk hadde det.

I 2020 fikk jeg igjen kjenne på hvor skjørt livet kan være. En klump i halsen viste seg å være kreft i en lymfeknute. Jeg hadde lenge kjent at noe ikke stemte, men avfeid det som tette bihuler fra et langt liv i renhold.

Heldigvis gikk det bra – fordi jeg gikk til legen. Men også fordi familie, venner og kollegaer stilte opp.

Jeg skriver ikke dette for å belære deg om at livet kan være tøft. Det vet du allerede. Jeg skriver det fordi du skal vite at det finnes hjelp, og at fellesskapet rundt deg betyr mer enn du kanskje tror.

Den internasjonale mannsdagen 19. november glir ofte forbi uten store markeringer. Ingen tog, ingen appeller – kanskje bare et kort innslag på radio. Men jeg vil si: Gratulerer med dagen til alle menn!

Ta en ekstra kopp kaffe med en kollega og spør hvordan det egentlig går. Bestill den legetimen du har utsatt. Ta en telefon til en venn og si hvordan du faktisk har det.

Kjære mann: Du må ikke ta deg sammen og være tøff i trynet. Del tankene og utfordringene dine – det kan redde liv.

Kjell Werner

Det store gjennombruddet kom i talen som Ap-leder Jonas Gahr Støre holdt på den tradisjonsrike Kartellkonferansen i regi av LO Stat i november 2019. 

Der snakket Støre varmt for en slik reform. Dette løftet ble så fulgt opp med konkret handling av Ap/Sp-regjeringen som ble dannet etter valgseieren i 2021.

Denne uka går årets kartellkonferanse av stabelen på Sundvolden hotell. Tirsdag ettermiddag bør digitaliserings- og forvaltningsminister Karianne Tung, som ansvarlig statsråd, kvittere ut hvordan det går med tillitsreformen.

«Tillitsreformen er essensiell for fornying og forbedring av offentlig sektor. Her skjer det masse ting hele tiden, og det er godt å se», sa hun på fjorårets kartellkonferanse. 

På meg virker det som om arbeidet med reformen har blitt nedprioritert det siste året. Et kjapt søk på regjeringens nettsider avslører i hvert fall at det, siden november 2024, ikke er lagt inn noen nye og ferske opplysninger på samlesiden for tillitsreformen.

3. juli 2023 ble målet for reformen sist definert. Regjeringen pekte da ut områder som vil være relevante å jobbe med.

Dette kan være å gi mer faglig frihet i førstelinjen, redusere unødvendige rapporterings- og dokumentasjonskrav og gi et større handlingsrom for kommuner og fylkeskommuner. For å nevne det viktigste.

I år glimrer dessverre statsminister Jonas Gahr Støre med sitt fravær på kartellkonferansen. Det er i stedet nestleder Jan Christian Vestre som skal representere Ap-ledelsen i den fagligpolitiske debatten onsdag.

Men tilbake til kartellkonferansen i 2019: Da beskrev Støre levende hvordan han stadig oftere møter fagfolk som sier at rigid målstyring og budsjettkutt tar fra dem muligheten til å gjøre en god jobb. Og så gjorde han det klart at Ap ville bytte ut «New Public Management» med en tillitsreform.

Beskjeden var at styringen av offentlig sektor skulle baseres på nærhet til brukerne, respekt for fagfolk og involvering av de ansatte. «Under skiftende regjeringer har det å styre etter mål blitt til en pervers, detaljert målstyring som ikke tjener noen», sa Støre den gang.

Dette budskapet fra Støre ble med rette tolket som et oppgjør med linjen som Ap-regjeringen til Jens Stoltenberg la seg på i 2000 og som førte til valgnederlag i 2001. Ap-ledelsen var den gang tydelig inspirert av markedstenkningen til Labour-leder Tony Blair.

Delprivatiseringen av Statoil og etableringen av helseforetakene er to eksempler på slik nytenkning under Stoltenbergs første regjering. 

Hva er så erfaringene med tillitsreformen så langt?

Jeg har funnet mye interessant i statusrapporten som tankesmien Agenda la fram i februar. Og spesielt tankevekkende er tilbakemeldingene fra de tillitsvalgte som har deltatt i prosessen.

«Et gjennomgående inntrykk er at progresjonen ikke er god nok, og at det fortsatt hersker tvil om hva tillitsreformen er ment å være», står det å lese i rapporten.

Og videre heter det blant annet: «Utviklingen skal drives nedenfra, men mange av de ansatte mangler nødvendig tid, ressurser og forståelse av reformen til å kunne innføre konkrete tiltak».

Regjeringen beskriver tillitsreformen som et prosjekt for å fornye offentlig sektor, der målet er større handlingsrom og mer faglig frihet til de ansatte i førstelinjen. Samtidig skal offentlig sektor bli mer lyttende og brukervennlig overfor innbyggerne.

Videre er det regjeringens mål at de ansatte skal bruke mindre tid på rapportering og dokumentasjon, slik at de ansatte får bedre tid til å levere gode tjenester til innbyggerne. 

Lett å si, men det er vanskelig å gjøre kloke ord til handling. «La læreren være lærer», synes jeg er et godt uttrykk for hvordan man bør tenke på mange saksområder i offentlig sektor. Stol på at de som jobber i førstelinjen har sunt bondevett. Men da må vi også akseptere at det av og til gjøres fatale feil. 

Balansegangen mellom tillit og kontroll er imidlertid et tveegget sverd. Faren for å få Riksrevisjonen på nakken er overhengende. Det er nok å nevne at Hans Christian Holte nylig fikk sparken som Nav-sjef.

Det var fornuftig å starte tillitsreformen med å legge vekt på at den skal drives fram nedenfra. Den som har skoen på, vet best hvor den trykker. Men nå er det på tide at regjeringen og Stortinget kjenner sin besøkelsestid. 

Reformen må ikke bli en ny papirtiger som holder på i det små. De som jobber nedenfra stanger hodet i taket. Neste steg må tas ovenfra. Rikspolitikerne må derfor ofre noe av sin makt slik at vi kan komme oss videre med reformen.

Det sto dessverre ikke noe om tillitsreformen i årets trontale. Statsminister Jonas Gahr Støre må ta tilbake eierskapet og føre an. Statlige bemanningsnormer låser kommunenes mulighet til å prioritere bedre mellom oppgaver. 

I gjeldende Ap-program kan vi blant annet lese at partiet vil sikre bemanningsnormen i barnehagene og beholde minstenormen for lærertetthet. I de andre rødgrønne partienes programmer florerer slike normer på enda flere politikkområder.

Bak hver norm og rettighet ligger det gode intensjoner. Problemet er at summen av disse reguleringene svekker det lokale selvstyret. Rikspolitikerne har i realiteten ikke tiltro til at man lokalt vil innbyggernes beste. 

Men vettet er likt fordelt, enten det dreier seg om politikere som sitter på Stortinget eller i et kommunestyre. Vi må derfor akseptere at oppgaver løses på forskjellige måter rundt om i landet. Den samme skostørrelsen passer ikke over alt. 

Det er å håpe at Karianne Tung eller Jan Christian Vestre, som nummer to i regjeringen og nestleder i Ap, kan ha noe i ermet når de stiller på kartellkonferansen. Dersom tillitsreformen skal bli reell må flere rikspolitiske kjepphester settes på stallen.