Kjetil Sørbotten

For når debatten handler om kraft – hvordan den skal forvaltes, hvem som skal få tilgang til den og hva konsekvensene blir for pris, sysselsetting og naturinngrep – favner den store deler av samfunnet.

Strøm er en innsatsfaktor i store deler av samfunnet vårt. Fra industri til husholdning, fra økonomi til økologi. Og de er alle avhengige av hverandre.

Vi regner med at staten gjennom regjeringen skal ta et ansvar for hele samfunnet. For å fordele ansvaret og arbeidet er det opprettet departementer med ansvar for de områdene de skal forvalte – alt fra sosiale områder til miljø og natur, distriktspolitikk og økonomi.

Sammen skal de ivareta alle samfunnets muligheter og utfordringer. Samtidig er det alltid noen utfordringer som berører mer enn ett departement.

Som et eksempel kan avgjørelser i Finansdepartementet få konsekvenser for arbeidet i Sosialdepartementet. Dette er ikke noe nytt. Det er slik det er ment å fungere, og det virker når de berørte sier ifra når avgjørelser tatt ett sted får konsekvenser et annet sted.

I energispørsmålet ser det ikke ut til at dette fungerer som det skal. Selv om avgjørelser tatt av, og føringer gitt av, energidepartementet får store konsekvenser for andre områder, hører vi svært lite om det.

Det er kanskje ikke så underlig. Offentlig uenighet er ikke noe regjeringen ønsker å vise frem. De ønsker å fremstå som samlet, og slike samtaler tas nok sjelden i offentligheten.

Spørsmålet blir da: Har de tatt samtalen i det hele tatt? Har de andre departementene spilt inn sine bekymringer for uheldige konsekvenser av denne kraftpolitikken?

Det er det ikke lett å svare på, men vi kan i stedet se på resultatet.

• Hvis de har hatt denne samtalen, burde ikke det da hatt en innvirkning på kraftpolitikken?

• Burde vi ikke da ha sett en forskjell mellom regjeringens premiss for politikken og kraftbransjens premiss for debatten?

Ser vi det?

Vi vet nå at premisset for kraftdebatten i stor grad er lagt av kraftbransjen. Det er ikke så merkelig. Det er der kompetansen på kraft ligger. Det er de som blir spurt av media når saken skal belyses.

Problemet oppstår når dette premisset også ser ut til å være premisset for regjeringens forståelse av situasjonen – ikke bare for energidepartementet, men for hele regjeringens arbeid.

Hvis dette er tilfellet, står vi i en situasjon som kanskje ikke er ny, men som blir mye tydeligere nå. For det er nok ikke første gang eksterne krefter er med på å legge føringene for regjeringens politikk, men det er kanskje første gangen konsekvensene for resten av samfunnet blir så synlige.

At kraftbransjen, industrien, LO og NHO jobber for sine interesser, er ikke galt. De gjør det de har som oppgave. Det er jobben deres. Det samme gjelder Fornybar Norge og vindkraftprodusentene.

De handler alle ut fra egeninteresse. Men de fleste av oss har nok en annen forventning til regjeringen. Deres oppgave er å handle ut fra fellesinteresser.

Å balansere de ulike behovene og konsekvensene. Sørge for at alle har det så bra som mulig og ivareta våre felles goder. Det er derfor vi har alle de ulike departementene – for å være sikre på at alle sider av samfunnet blir ivaretatt.

At enkelte grupper er underrepresenterte i kraftdebatten, er ikke det største problemet. Det største problemet er hvis de av den samme grunnen også blir underrepresenterte i regjeringens arbeid og politikk.

Kraft er som sagt en viktig innsatsfaktor i store deler av samfunnet, men det betyr ikke at kraftpolitikken av den grunn skal styre hele politikken. Man bør kunne forvente at regjeringen formulerer sitt eget premiss for politikken, til tross for egeninteressen i store kraftinntekter.

Et premiss som favner mer enn kraftinntekter og grønne vyer. Som sørger for at de som ikke har en stemme i kraftdebatten, allikevel har en stemme i utformingen av kraftpolitikken.

For kraftpolitikk handler om så mye mer enn kraft.

Svein Jonny Albrigtsen

Det har blitt svært dyrt å leve i Longyearbyen.

Både bokostnader og levekostnader har økt betydelig, og dette gjør det stadig vanskeligere for norske familier å bli boende.

De fleste har og en bopel i sin hjem kommune på fastlandet som de må betale utgifter for.

Når nå rundt 60 industriarbeidsplasser forsvinner idet gruvedriften blir lagt ned, forsvinner og mye kompetanse som blir brukt i totalberedskapen i byen nå, dette kan få ringvirkninger på sikt.

Samtidig ser det ikke ut til å bli skapt reelle erstatningsarbeidsplasser.

Dette står i sterk kontrast til det som sies i Svalbardmeldingen, hvor det understrekes at det skal legges til rette for at nordmenn og norske familier kan bo og leve i Longyearbyen.

Slik situasjonen er nå, skjer det motsatte: Nordmenn flytter fra Svalbard, botiden blir kortere, og stabiliteten i samfunnet svekkes. 

Byen risikerer å bli nærmest historieløs.

I dagens geopolitiske situasjon burde det vært et tydeligere mål å sikre kontinuitet og forutsigbarhet.

Videre drift av gruvedrift kunne være et viktig bidrag til dette.

Som Arne O. Holm nylig påpekte i et foredrag, spiller gruvedrift en viktig rolle i sikkerhetspolitikken – både på Svalbard og i Finnmark.

Dette er etter hans syn et undervurdert, men svært viktig politisk virkemiddel.

Reiselivsnæringen trekkes ofte fram som erstatning for gruvedriften.

Problemet er at lønningene i denne næringen i stor grad er for lave til å tiltrekke seg norske arbeidstakere. Resultatet blir færre norske ansatte og dermed en svekkelse av den norske tilstedeværelsen.

En betydelig del av arbeidskraften i reiseliv rekrutteres fra Asia, særlig fra Thailand og Filippinene. 

En ny gruve ville i langt større grad sikret stabile, helårlige arbeidsplasser for nordmenn.

Det argumenteres ofte med at videre gruvedrift vil koste mye penger. Samtidig kan dette sees på som en relativt rimelig forsikring for den norske stat, for å sikre en solid og langsiktig norsk tilstedeværelse på Svalbard.

Det er og en oppfatning om at befolkningen i Longyearbyen er i mot gruvedrift, men mange sier at det er det eneste som kan skape trygge norske helårlige arbeidsplasser med gode arbeidsvilkår.

Ser man på historien, har gruvedriften vært en bærebjelke i norsk utenrikspolitikk på Svalbard. Nettopp derfor fikk Store Norske statlige midler: Selskapet drev i praksis hele samfunnet.

Da det på 1970-tallet ble besluttet å bygge flere familieboliger, fikk Store Norske også midler til dette. Boligbyggingen var tett knyttet til gruvedriften, som samtidig finansierte deler av samfunnsutviklingen.

Gruvedrift og bosetting har derfor historisk vært to sider av samme politikk.

Ser man på historien, har også reiselivet vært avhengig av betydelige statlige subsidier – senest under covid-19 pandemien, da store summer ble brukt for å holde næringen i live.

Gruvedriften fortsatte derimot som normalt og trengte ingen krisestøtte.

Nye kriser kan oppstå, og turistene kan igjen utebli. Hva gjør vi da?

I tillegg brukes det i dag mellom en og to millioner tonn kull årlig i norsk industri, særlig til metallurgiske formål. Dette er et faktum det snakkes lite om i den offentlige debatten.

Kullet må importers, ofte fra land med langt svakere krav til miljø, arbeidsforhold og leveransesikkerhet enn Norge.

Når mennesker med lang botid forsvinner, forsvinner også mye av kontinuiteten i lokalsamfunnet.

Mange av disse er bærebjelker i frivilligheten og i lag og foreninger. Denne innsatsen har i mange år bidratt til stabilitet, tilhørighet og et levende samfunn i Longyearbyen.

Uten stabile arbeidsplasser risikerer man at også denne delen av samfunnsstrukturen svekkes.

I en tid der den geopolitiske situasjonen er uforutsigbar, med aktører som Trump og Putin som kan endre spillereglene raskt, kan mye skje.

Ved å åpne en ny gruve og levere kull av høy kvalitet til metallurgisk industri i Norge eller Europa, kan Norge bidra til å redusere leveranseusikkerhet av kritiske råvarer i årene som kommer.

Samtidig ser vi tegn til et paradigmeskifte i europeisk industripolitikk, der forsyningssikkerhet, strategiske råvarer og nasjonal kontroll igjen får større betydning.

I et slikt perspektiv framstår spørsmålet om gruvedrift på Svalbard ikke bare som næringspolitikk, men som sikkerhets- og beredskapspolitikk.

Spørsmålet om gruvedrift på Svalbard handler derfor ikke bare om næring, men om hvilken politikk Norge faktisk vil føre i nord.

Stabil norsk bosetting, beredskap, forsyningssikkerhet og suverenitet kan ikke opprettholdes gjennom målformuleringer alene.

Det krever reelle arbeidsplasser, langsiktige investeringer og politisk vilje.

Dersom gruvedriften forsvinner uten at noe tilsvarende erstatter den, svekkes fundamentet for det norske samfunnet i Longyearbyen bit for bit.

Norge må derfor ta et tydelig valg: Enten akseptere en gradvis nedbygging av norsk tilstedeværelse – eller føre en aktiv politikk som faktisk sikrer den.