Kjell Magne Opheim 

Tillitsvalgt i EL og IT Rogaland, podkaster (Ohms lov) og elektriker 

Espen Christer Endal

Sikkerhetsanalytiker i energibransjen og nestleder Østfold SV 

Ulf Nagel Jæger 

Styremedlem i Østfold SV 

Norges strømfremtid og som troverdig klimaforkjemper står på spill. Vi mener dagens kurs, med et ensidig fokus på variabel, fornybar energi (VRE), representerer en uforholdsmessig stor ulempe for kommende generasjoner, naturen og klimaet.

Den legger et stort press på norsk natur, uten å levere den stabile kraften vi trenger for å faktisk erstatte fossil energi.

Det er en blanding av gode intensjoner og kommersielle interesser som har ført til dette. 

Dette er ikke bare et teknisk spørsmål, men et dypt etisk dilemma. Vi er fanget i en «sunk cost fallacy»: En vegring mot å endre kurs fordi vi allerede har investert betydelig prestisje og kapital i én løsning. 

Vi fortsetter å ødelegge natur for en strategi vi vet er utilstrekkelig, i stedet for å ta et skritt tilbake og vurdere de beste verktøyene vi har tilgjengelig. 

Svikten ligger i at vi bevisst velger en vei som påfører kommende generasjoner en dobbel byrde: De arver både en fragmentert og skadet natur, og et strømsystem som ikke er robust nok til å garantere velferd og forsyningssikkerhet.

Vi må ta inn over oss behovet for intergenerasjonell rettferdighet. Vår generasjons vegring mot å tenke nytt, blir deres permanente tap. 

Det altoverskyggende målet må være å produsere nok ren og stabil kraft til å fase ut kull, olje og gass, samtidig som vi lar være å ødelegge mer natur.

All form for kommersiell værbasert kraftproduksjon medfører store naturødeleggelser, mens vannkraft og oppdemming av vann fører til både naturødeleggelser og klimagassutslipp.

Når det samtidig er tydelig at VRE alene mangler stabiliteten som trengs for denne oppgaven, er derfor tiden inne for å inkludere moderne kjernekraft som en sentral del av en bærekraftig og etisk forsvarlig løsning. 

Dette er et standpunkt vi tar, selv om det utfordrer etablerte holdninger i egne politiske og faglige organisasjoner. 

Kraftfremtid.no er tuftet på et kunnskapsbasert og teknologinøytralt syn på energipolitikk. Vi krever en ærlig debatt og prosess med alle tilgjengelige verktøy for å sikre en bærekraftig fremtid for både klima og natur. 

I og med Kjernekraftutvalgets nye NOU, har vi laget en rapport som fokuserer på strømsystemet, samfunnsøkonomi, dyp økologi og bærekraft i Norge. 

Kristian Skard

Fra samtlige partier på Stortinget er mye snakk om viktigheten av like muligheter for alle. Det blir mest med praten. Fra Rødt til Frp.

Alle enige om at det er en samfunnsverdi at forskjellene ikke blir for store. 

Med noen nyanser er det enighet om at det offentlige skal bidra til gode barnehager, en god offentlige skole for alle, og sørge for best mulige oppvekstvilkår for alle. 

Dessverre er det få av våre fremste politiker som virkelig tar tak i det største samfunnsproblemet.

Norge er i ferd med å utvikle nye store klasseskiller. En av grunnene er åpenbar. En mislykket, eller manglende boligpolitikk.

Den store andelen som får en betydelig arv av foreldrene, kommer seg godt inn på boligmarkedet. For de med tilgang på «foreldrebanken», er forspranget sikret.

Alle som ikke får tilsvarende hjelp, blir hengende bak – nesten uansett hvor god inntekten og utdannelsen er. Det forplanter seg over generasjoner.

SSBs tall fra 2023 viser at 67 prosent av unge boligkjøpere i aldersgruppen 20–29 år i Oslo, fikk foreldrehjelp. Andelen økte fra 51 prosent i 2015. Tallene på landsbasis er noe lavere.

I den andre enden av skalaen, fikk vi nylig dramatiske tall. 

I 2025 var det 7357 husstander som manglet et sted å bo. I 666 av disse husstandene var det barn.

I fjor var det anslagsvis 1000 barn som ikke har noe sted de kan kalle «hjemme», viser de siste tallene fra SSB som ble offentliggjort for to uker siden.

Mørketallene er trolig langt høyere. For å falle inn under SSBs kategori bostedsløse, må du ha fått hjelp av kommunen til å skaffe deg et midlertidig bosted. 

Antallet husstander som kommuner i Norge har måttet hjelpe til å få tak over hodet, har økt med 2942 på fem år. I våre to største byer Oslo og Bergen er antallet doblet siden 2021.

Generalsekretær Adelheid Firing Hvambsal i Krikens Bymisjons uttalte nylig at verken regjeringen eller vi som samfunn, bør sove godt om natten så lenge dette er situasjonen. Hun har helt rett.

Den aktive boligpolitikken som ble innført etter krigen, bidro til at klasseskillene ble bygget ned i Norge. Det var Husbanken, borettslag, tomtepolitikk og lønnsutjevning.

Utover 1980-tallet ble stadig mer av boligbyggingen overlatt til markedet. Det var gode grunner til det, men det var ikke meningen at vi skulle endte opp med den handlingslammelsen som preger dagens politikere når det kommer til boligpolitikk.

Vi har en situasjon der alle er enige om at det er store strukturelle svakheter i boligmarkedet, men svært få politikere har noe ønske om å eie løsningen.

Det handler også om at en fort kan bli upopulær om en rokker ved formues-oppbyggingen som skjer i familier som sitter på den gylne gren.

Boligformuene hoper seg også opp hos politikere i alle partier, enten det er hos Høyres Nikolai Astrup på Bygdøy, eller om det er hos Rødt-politikerne Mímir Kristjánsson og Bjørnar Moxnes, som begge har arvet attraktive villaer i fine strøk i Stavanger og Oslo.

Forskjellen på de som arver og de som ikke arver, har blitt en del av historien om Norge.

Siden boligkrakket tidlig på 1990-tallet har boligverdiene økt kraftig. Tall fra Norges Bank og SSB viser at boligprisene har økt mange ganger mer enn lønningene.

Sykepleierindeksen som utarbeides av Eiendom Norge og Eiendomsverdi, gir nyttig innsikt i hva familier med ganske vanlige inntekter kan kjøpe med lån og egenkapital.

Tallene for 2025 viser at en singel sykepleier bare ville hatt mulighet til å by på 3 av 100 boliger som lå ute til salgs i Oslo og Bærum.

Klasseskillet som kommer av fordelingen av boligverdiene, får nå også det utslaget at høyere utdannelse ikke lenger er for alle.

Leieprisene i sentrale strøk har blitt så høy at den er høyere enn det studentene får utbetalt i lån og stipend.

Dermed kan vi få en utvikling der høyere utdanning er for de som har foreldre som kan bidra med økonomisk støtte.

Det finnes ikke én enkelt løsning på boligproblemet og utviklingen av varige klasseskiller.

Noe burde være åpenbart, som gjeninnføring av en effektiv arveavgift. Men det vi trenger er en bred og omfattende reform der det offentlige tar et helt annet ansvar for tilstrekkelig boligbygging.

Leiemarkedet må også endres. De finnes flere eksempler fra andre land der vanlige familier bor i regulerte og subsidierte leiligheter. I Norge er det stort sett de fattigste familiene som til slutt får hjelp av kommunen.

En start kan være at Rødt, SV, MDG stiller klare krav om en boligreform allerede i revidert statsbudsjett i mai.

Senterpartiet fikk som kjent gjennomslag for en bensin- og dieselreform på 6,7 milliarder i forrige uke.