Ina Libak

Regjeringen har satt ned en ekspertgruppe om Nav uten ansatte og brukere.

Vi i FO organiserer sosialarbeidere som jobber i Nav. Og jeg lover at uavhengig av hvordan en ekspertgruppe ser ut, skal vi få sagt hvor vi mener Nav bør gå videre høyt og tydelig på vegne av våre medlemmer. For våre medlemmer kjenner systemet fra innsida!

Men denne ekspertgruppa får meg til å lure på hvem som egentlig er ekspert om en tjeneste. Er det utelukkende direktører og forskere?

Få vet mer om hvordan en arbeidsdag i Nav ser ut enn en som jobber der. Få vet mer om hvordan det er å bli møtt av Nav enn en som går dit for hjelp.

Nå har Nav eksistert i 20 år, og vi i FO har flere ganger bedt om en helhetlig gjennomgang og mer tillit til både ansatte og brukere.

Nav må være et sted med hjelpere og ikke dommere. Og hvor de som jobber der har tid og tillit til å kunne hjelpe på en god måte. Om de neste 20 årene skal bli bedre for Nav, er det her vi må starte.

Tillit i en tjeneste begynner med å ha tillit til historiene som fortelles fra ansatte og brukere. Både om det som fungerer og ikke.

Det må være en selvfølge at de som kjenner systemet fra innsida også får ekte innflytelse og innvirkning på hvordan Nav skal se ut i årene framover. Ikke kun spille inn til en ekspertgruppe som man håper lytter.

Nav har blitt for topptungt, med for mye målstyring og levering oppover – heller enn å levere til de viktigste: de som bruker tjenesten. Da må i alle fall ikke prosesser om samme tjeneste være topptunge og preget av målstyring og levering oppover.

I så fall forsterker vi problemene, heller enn å stake ut en ny retning med nye visjoner for Nav.

Kristian Skard

En gang i blant, dessverre for sjeldent, kan man høre ektefølte og kompromissløse uttalelser fra Norske politikere om solidaritet. I NRKs Politisk kvarter tirsdag denne uka handlet diskusjonen om norske kommuner bosetting av blant annet ukrainske flyktninger.

På spørsmål fra programleder Håvard Grønli til Narvik-ordfører Rune Edvardsen (Ap), viste ordføreren til historien, ja til selveste krigen. Det handlet om hvorfor et enstemmig kommunestyre, fra Rødt til Frp, har besluttet å ta i mot alle de 115 flyktningene kommunen i år er bedt om å bosette:

«Narvik i 1940 var totalt bombet sønder og sammen. Vi flyktet herfra vi også. Så det skulle bare mangle at folk i Narvik har det i sjela si at vi også skal hjelpe når det er nød ute i Europa. Vi tar i mot de vi er blitt bedt om».

Svaret sto i grell kontrast til Frps gruppeleder i Asker kommune, Tonje Lavik Pedersen, som hadde kjempet for at kommunen skulle ta i mot null!

Til slutt ble det et kompromiss i kommunestyret om å ta i mot 28 flyktninger.

Selvsagt handler dette også om kommuneøkonomi, og det er helt sentralt at kommunal- og distriktsminister Kjersti Stenseng sørger for at det følger tilstrekkelig penger når kommunene skal bosette flyktninger.

Men det handler også om kompromissløs solidaritet.

Når Stenseng og hennes departement jobber på spreng for å bosette ukrainske flytninger, trenger vi kommuner som Narvik der folkevalgte på tvers av partigrensene går sammen for å hjelpe folk som er på flukt - selv om det er krevende for kommunen.

Derfor er det håpefullt å høre politikere som ordfører Rune Edvardsen.

Samtidig som diskusjonen om bosetting av flyktninger i Norge pågår, har norske rikspolitikere vært på besøk i Ukraina.

Stortingets utenrikskomite, og de siste dagene også statsminister Jonas Gahr Støre, har vært i Kyiv for å markere støtte til ukrainernes blodige forsvarskrig, som nå har gått inn i sitt femte år. 

Gjennom Nansen-programmet vil Norge i 2026 bruke 85 milliarder kroner på Ukraina. 70 milliarder er militær støtte. 

I motsetning til diskusjonen i mange andre land, har heldigvis partiene på Stortinget enstemmig samlet seg bak den økonomiske støtten til Ukraina.

Støre-regjeringen og opposisjonen skal ha all ære for å ha lyktes med å holde et samlet politisk lag bak støtten til Ukraina.

Det er viktig, for det er neppe slutt med de 85 milliardene Norge skal gi i år. Behovet for ytterligere norsk økonomisk støtte skal allerede ha vært uttrykt fra ukrainske myndigheter.

Krigen er inne i en avgjørende fase. Ukrainske styrker holder stand, og hver dag ofrer soldater livet for å hindre at de russiske styrkene rykker videre inn i landet.

Maktspråk er det eneste språket Russland forstår i denne krigen. For å få til en fred, må de russiske styrkene stoppes og presses tilbake.

I EU har både Ungarn og Slovakia truet med å legge ned veto mot EUs lån på 90 milliarder euro til Ukraina.

Konflikten handler blant annet om rørledningen som frakter russisk olje via Ukraina til Slovakia og Ungarn. Denne er satt ut av spill, og Ungarn og Slovakia vil ikke bidra med støtte om den ikke repareres raskt.

Selv om lederen for EU-kommisjonen, Ursula von der Leyen, har forsikret om at EU-pengene likevel vil bli utbetalt til Ukraina, ser vi dessverre igjen hvor skjør den avgjørende støtten er.

Selv om Norge har bidratt med store midler sammenlignet med folketallet, vil det være avgjørende at vi øker støttenivået.

Ukrainerne gjør kontinuerlige vurdering av hvilken støtte de vil trenge fra Norge og andre land for å øke landets forsvarsevne. Når forespørslene kommer, må vi stille opp igjen.

I motsetning til nær sagt alle andre land, trenger ikke vi å ta opp lån for å hjelpe Ukraina. Hos oss er det motsatt.

Nylig kunne investeringsdirektør Rober Næss i Nordea legge frem det han kalte et konservativt regnestykke. Det viste at Norge har tjent 3000 milliarder kroner ekstra på olje og gass etter Russlands invasjon av Ukraina.

Vi kan øke vår støtte vesentlig uten at vi må nedprioritere andre satsinger i Norge. 

Miljøpartiets leder Arild Hermstad lanserte denne uken et forslag om å sette av 1000 milliarder fra Oljefondet til Ukrainas forsvar og utviklingen av et tettere europeisk forsvarssamarbeid.

Han har rett. Norge må bidra mer, men like viktig er at statsminister Støre får med seg alle partiene på Stortinget når støtten skal økes.

På lang sikt er enighet viktigere enn nøyaktig hvor stor summen skal være.