Ørjan Takle

Det er en kostbar og veldig viktig del av vår velferdsordning. Blant annet debattert på Debatten i NRK torsdag 29 januar. Det er med respekt å melde en temmelig meningsløs diskusjon.

Jeg har heldigvis til gode å høre noen hevde, at redusert sykelønn vil gjøre folk friskere. Utgangspunktet for diskusjonen er vanligvis at noen mener sykefraværet er for høyt. Da må vi heller diskutere sykefraværet.

Men er sykefraværet høyt? Det er faktisk et mysterium for de aller fleste, som prøver å finne ut av det. Arbeidsgiver er riktignok forpliktet til å føre fraværsstatistikk. Og Nav har betryggende nok utviklet en «Veiledning til føring av statistikk over sykefravær».

Under kapittelet «Slik fører du fravær» finner man «Mange arbeidsgivere bruker egne systemer for å føre sykefravær, men du velger selv hvordan du vil gjøre det. Nav har laget en mal du kan bruke om du vil (Excel-dokument).»

Det finnes også forklaring til mer konkrete problemstillinger. Som for eksempel under avsnittet om gradert sykemelding: «Gradert sykefravær kan registreres i en egen kolonne i sykefraværsskjemaet, men det er frivillig og opp til hver enkelt virksomhet.»

Jeg er redd det kan være komplisert å finne to bedrifter, som registrerer sykefravær helt likt i Norge i dag, med mindre de bruker samme konsulenter og apper til oppgaven.

Og det blir enda mer komplisert å finne andre land som tilnærmelsesvis fører sykefravær på samme måte som Norge. Så sammenligningen med andre land gir egentlig ingen mening.

Likevel er det noen ting som noenlunde sikkert kan identifiseres. Vi har en relativt grei inndeling på korttids- og langtidsfravær. Det er særlig det siste som bekymrer forskere og myndigheter. Langtidsfraværet øker bekymringsfullt.

Dersom det er det man vil til livs med å kutte i sykelønnsordningen, så er det i hvert fall meningsløst å se nærmere på løsninger av typen karensdager. Det ville kanskje vært nærmere en løsning, dersom korttidsfraværet hadde vært problemet.

Langtidsfravær er tett knyttet opp til blant annet ventetider i helsevesenet. Og det er i hovedsak psykiske lidelser, som øker mest.

Så kanskje en minst like effektiv tilnærming til sykefraværsproblematikken vil være å betydelig redusere ventetiden i det psykiske helsevesenet. For vi vet at kapasiteten der er kritisk lav. Og verken ventetid eller kapasitet i helsevesenet endres av redusert sykelønn.

Derimot er tidlig involvering fra arbeidsgiversiden pekt på som en viktig faktor i forebygging av langtidsfravær. Dialog, tilrettelegging og bruk av graderte sykemeldinger er faktorer forskningen peker på som viktige løsninger.

Jeg tror kanskje en tydeligere ansvarliggjøring av arbeidsgiver ville være en vei å gå for å redusere sykefraværet. Kanskje i kombinasjon med en revidering av kostnadsfordelingen av sykelønnsordningen mellom arbeidsgiver og Nav. Arbeidstakerne betaler allerede sin del over skatteseddelen.

Det har som kjent kortvarig virkning å pisse i buksen for å holde varmen. Et angrep på sykelønnsordningen, er et angrep de omtrent 70 prosent av arbeidstakerne nederst på lønnsskalaen.

De som utfører praktisk manuelt arbeid i privat sektor. Alle de andre er ivaretatt av egne tariff- og arbeidsavtaler. Slike som stortingspolitikere, offentlig ansatte, ledere og mange merkantilt ansatte i privat virksomhet.  De vil ikke rammes av at Stortinget vedtar redusert sykelønn.

Nå er det riktignok også i disse praktiske yrkene langtidsfraværet er vanligst. Det er de som sliter ut kroppens muskler og skjelett i sitt arbeid. Derfor lever de også i snitt ti år kortere liv. Har generelt lavere levestandard og dårligere pensjon.

En svekkelse av sykelønnsordningen på toppen av det, vil ifølge blant andre Fellesforbundet møtes med streik for å få sykelønnen tariffestet også for de praktiske yrkene i privat sektor.

Heldigvis!

Helle Cecilie Palmer

Påtroppende Høyre-leder Ine Eriksen Søreide gjentar at det kan være aktuelt for Høyre å gå inn for kutt i sykelønna.

For et par uker siden sa Søreide at vi må se «fordomsfritt» på hva som funker og ikke med sykelønnsordningen – og at kutt i sykelønna kan være en løsning på sykefraværet.

Kan vi stole på at Høyre ikke vil kutte i sykelønna, spurte LO før valget i fjor høst. Det fikk Høyre-nestleder Henrik Asheim til å beskylde LO og Arbeiderpartiet for å spre usannheter om Høyres politikk.

«Heldigvis blir ikke en løgn mer sann av å gjenta den», uttalte Asheim. Dessverre for Asheim blir ikke noe sant jo mer du beskylder andre for løgn heller.

Som kommentator Kjell Werner sa: Partiet har lurt velgerne. Sykelønna var visst ikke fredet likevel.

NHO har også snakket om sykelønnskutt. I forbindelse med forhandlinger om IA-avtalen sa Nina Melsom at NHO er «innstilt på å snu hver stein for å få ned sykefraværet».

Voila, Høyre og NHO: Jeg har en stein som dere fordomsfritt kan snu.

La meg starte med problembeskrivelsen: Det er ikke sånn at sykefraværet er likt fordelt på alle bransjer, yrker eller kjønn.

En studie fra OsloMet viste at i de mest belastende yrkene, jobber det 80 prosent kvinner. Dette er yrker som ifølge forskerne innebærer fysisk tunge jobber, samtidig som det stilles høye krav og hvor de ansatte har liten kontroll over egen arbeidsdag.

Å jobbe i et slikt yrke medfører høyere sannsynlighet for langtidssykefravær, søvnproblemer, angst og depresjon, skriver forskerne.

Jeg tror ikke du får færre belastningsskader eller mindre angst og depresjon av å få mindre penger når du blir syk. Å kutte i sykelønna bør derfor ikke være den første steinen som snus i jakten på fordomsfri reduksjon i sykefraværet.

Over til løsningen: Tida er overmoden for et stort statlig forsøk med redusert arbeidstid. Vi bør begynne med de jobbene hvor risikoen for å bli syk og ufør er størst.

Det finnes allerede massevis av studier og enkelterfaringer som viser en sammenheng mellom redusert arbeidstid og redusert sykefravær:

En barnehage i Hammerfest hadde 50 prosent sykefravær, og måtte holde stengt annenhver dag. Da de ansatte reduserte arbeidstiden sin til fire dager i uka, sank sykefraværet, samtidig som de fikk mange søkere til nye stillinger.

Som leder for hovedutvalget for oppvekst og kultur i Hammerfest, Arne Reidar Myrseth fra Frp påpeker: Selv om det koster å ha tre ansatte ekstra for å dekke opp for redusert arbeidstid, er det høyt sykefravær og stengt barnehage som virkelig er ulønnsomt.

Dette er som sagt ikke et enkelttilfelle: En rapport fra Rambøll viser at i de barnehagene som har forsøk med 30-timersuke, melder de ansatte om bedre helse.

Den forsiktige konklusjonen er at når de ansatte har færre helseproblemer, vil sykefraværet bli lavere.

I en rekke andre land har redusert arbeidstid vist seg å være en suksess: I Storbritannia og Island har forsøk med redusert arbeidstid vært bra for både helse og produktivitet. Også i Sverige har forsøk med kortere arbeidstid gitt positive helseeffekter. Flere EU-land diskuterer nå reduksjon av arbeidstida.

I Norge derimot, er ikke dette oppe til vurdering en gang.

• «Glem det», sa daværende finansminister og Høyre-nestleder Jan Tore Sanner i 2020.

• Da Tonje Brenna var arbeids- og inkluderingsminister, avviste hun forsøk med redusert arbeidstid.

• SV har enn så lenge gitt opp sekstimersdagen, og går nå inn for sjutimersdag – et håpløst forslag, fordi det neppe vil ha særlig effekt.

I fagbevegelsen er arbeidstidsreduksjon en vanskelig sak.

Skiftarbeidere i de mannsdominerte frontfagene jobber allerede tre uker mindre i året enn turnusarbeidende kvinner i helse- og omsorgsyrker. Deres forbund er lite interessert i å kjempe for kortere arbeidstid for flere.

LO derimot, har en vag formulering om å «følge opp planen for hvordan en kan gå videre med arbeidet knyttet til arbeidstidsreduksjoner» i sitt handlingsprogram for 2025-2029.

Forslag om å redusere arbeidstiden, møtes altså jevnt over med skepsis.

Motargumentene, som at vi ikke har råd, ikke har folk, at det vil gå ut over velferd og produktivitet, er som ekko fra debatten da arbeidstiden ble senket ned til 40 timer. Åttetimersdagen ville nemlig også få negative konsekvenser, ifølge skeptikerne den gangen.

Men det var dette med fordomsfrihet da. Og steiner som skulle snus.

Hvem er det forresten som har bestemt at 37,5 timer pluss lunsjpause er den perfekte arbeidstiden?

Kanskje vi ikke egentlig jobber fulltid, men fullt pluss litt? Ikke 100 prosent, men 125? Og at noen av oss har yrker hvor det er altfor mye. Som gjør at de blir syke, og i verste fall uføre lenge før de skal gå av med pensjon.

Spørsmålet bør ikke være om vi har råd til at disse jobber mindre, men om vi har råd til å la være.