Trine Lise Sundnes

Dette skjedde etter en veldig jevn votering i EU, som Norge dessverre kom dårlig ut av.

Vi hadde altså trengt noen flere venner i EU, men det eneste nei-partiene nå tenker på er hvordan vi kan skaffe oss flere uvenner.

Er det egentlig noen tror på budskapet om at dette er å ivareta norske interesser i årene som kommer?

Både sosiale og seriøse medier flommer nå over av innhold som illustrerer en falsk virkelighetsoppfatning som i flere tiår har fått et bemerkelsesverdig rotfeste i Norge. Nå ved formuleringer av typen «EU innfører tollmur mot Norge.»

Nei. Dette er slett ikke tilfelle. Som konsekvens av den handelskrigen USA har satt i gang, ser EU seg nødt til å beskytte sitt marked, og i motsetning til Norge har EU størrelse og styrke til å gjøre det.

Kvoter og nye tollsatser truer markedsandeler, investeringer – og skaper usikkerhet i Norge. Det er distriktene som merker det sterkest, men hele landet rammes. Regjeringen har protestert og mener EUs beslutning bryter med EØS-avtalens intensjoner.

Likevel står EU-landene samlet om å beskytte egen industri mot global konkurranse – og denne gangen hjelper ikke EØS-avtalen oss. For første gang ser vi et tydelig brudd med logikken om at Norge har varig tilgang til EUs indre marked. ​

Men saken handler om mer enn bare toll. Vi står midt i en grønn og digital omstilling, der konkurransekraft, sikkerhet og beredskap blir stadig viktigere. Bakgrunnen er økende krig, geopolitisk uro og stormaktrivalisering mellom USA og Kina rundt handel, teknologi og verdikjeder.

Dette påvirker EUs valg – og dermed også EØS-landene. EU jobber nå for økt egenkontroll over kritisk industri, energi og teknologi, der alle politikkområder henger tettere sammen enn før: klima, handel, forsvar, beredskap og helse kobles i helhetlige strategier.

De nye rapportene fra Draghi (konkurransekraft), Letta (det indre marked) og Niinistö (beredskap) har satt retningen for EUs politikk.

Her diskuteres alt fra enklere regelverk og digital innovasjon til hvordan handelspolitikken kan styrke Europas posisjon globalt. EU-kommisjonen følger disse opp gjennom sitt arbeidsprogram – og i budsjettet for 2028-2034 blir strategisk autonomi, sikkerhet og konkurransekraft de sentrale målene.

Dette gir direkte utslag for Norge og EØS, særlig når tempoet på nye politiske initiativ øker. Enkelte saker havner innenfor EØS-avtalen, andre utenfor, noen i grenseland.

EØS-landene må hele tiden vurdere hvor grensen går juridisk – men også hva som er best for egne interesser.

Nå har EU bestemt seg for å beskytte strategisk viktig industri, og da er norske arbeidsplasser ikke nødvendigvis tatt med i beregningen. ​

Derfor er det misvisende å rette raseriet mot eksempelvis fattige EU-land.

Senterpartiets forslag om å holde tilbake EØS-midler straffer Romania og Bulgaria, uten å hjelpe norsk industri – det gjør bare Norges posisjon svakere, siden slike tiltak er vedtatt av EU-kommisjonen etter ønske fra større EU-land med stål- og industrilobby.

Vi må nå tåle en ærlig debatt om verktøyene våre. EØS-avtalen har hjulpet oss lenge, men den gir ikke varig trygghet når EU endrer sine spilleregler.

EU former rammene for Europas industri, mens Norge venter på gangen. Er vi der at tusenvis av norske arbeidsplasser avhenger av beslutninger vi ikke deltar i? Ja. Hva skal til for at Norge får reel tilgang, trygghet og innflytelse for sin eksport og industri?

Beskyttelsestiltaket bør bli et vendepunkt. La oss diskutere åpent hvordan vi best ivaretar norske interesser og arbeidsplasser i en ny tid.

Skal vi fortsette å stå utenfor, eller innta en plass ved bordet når EUs politikk bestemmer vår framtid? 

Vegard Holm

Fagforeningsveteran og tidl. redaktør av Transportarbeideren

1965 var et viktig år for meg, jeg fylte sytten i september. 

I juni var jeg på konsert i Messehallen på Skøyen i Oslo. Jeg både så og hørte Rolling Stones i fri dressur. Og jeg fikk oppleve et nytt norsk rockeband som varma opp for supergruppa.

Etter den konserten kunne jeg slå fast to ting for meg sjøl: Beatles var bandet mitt! Og det norske bandet Pussycats, oppvarmingsbandet, var fra denne dagen helt klart mitt norske favorittband. Jeg tror jeg hørte og så Tromsø-bandet et sted mellom 20 og 40 ganger live de neste par åra.

I november samme året blei jeg medlem i LO, i bokbinderlæra som jeg hadde starta opp året før. Nå har jeg altså vært medlem i LO i 60 år.  

Men det var ikke enkelt for oss bokbinderlærlinger å bli medlem den gangen. Vi var 10-12 lærlinger i faget i Oslo i 1965, og vi måtte kjempe for å bli medlem i LO.

Den gangen var det sånn at en læregutt i bokbinderfaget gikk tre ganger tre måneder på lærlingeskole i løpet av de fire åra som læregutt i bedriften. Lønn hadde vi også da vi gikk på lærlingeskolen på Sogn yrkesskole.

Fagforbundet vi ville inn i het Norsk bokbinder- og kartonasjearbeiderforbund. Fagforeninga var Oslo bokbinderforening, og formannen der het Kåre Eriksen.

Da vi tok kontakt med Eriksen før vi begynte på Sogn, ga han oss klar og tydelig beskjed om at vi ikke fikk bli medlemmer. Fagforeninga hadde ingen tilbud til læregutter, ikke kunne de forhandle for oss heller.

Lærlingekontrakten vi hadde med bedriften vi jobba i var overordna tariffavtalen, fortalte Kåre Eriksen oss. Han var ellers en hyggelig mann.

Da han besøkte oss på yrkesskolen høsten 1965 for nok en gang å forklare oss at vi ikke kunne bli medlemmer av fagforeninga, fikk han kraftfull motstand, ikke bare fra oss lærlinger. Lærerne våre på Sogn yrkesskole, som var bokbindere, støttet oss.

Alliansen vår med lærerne blei for sterk for Kåre Eriksen. Han måtte kaste inn håndkleet.

Eriksen ville holde seg inne med oss som om en tre års tid kunne smykke oss med tittelen bokbindersvenn. Vi kunne melde oss inn, men vi måtte huske at fagforeninga ikke kunne forhandle for oss.

Endelig greide vi å slå høl på LO-kolossen av betong og jern. Jeg fikk medlemsnummeret 863, og kan feire 60 år som fagorganisert.