Iren Mari Luther

Vi mangler fortsatt helsepersonell, melder Nav.

Dette er en ond sirkel som ikke løses om man ikke starter å lytte mer til tillitsvalgte og fagfolka på gulvet.

Ikke overraskende

Funnene i Navs bedriftsundersøkelse er ikke overraskende, men likevel trist lesning.

Fagforbundet har over lengre tid snakket om viktigheten av å ta i bruk hele kompetansen til folk

Det har ført til at mangelen på sykepleiere med og uten videreutdanning har gått ned fra 4300 i fjor til 3100 i år.

Mangelen på helsefagarbeidere har gått ned med 50 – fra 3100 i fjor til 3050 i år, ifølge undersøkelsen.

Heldigvis er dette fullt løsbart hvis ord gjøres om til handling, men det fordrer at politikerne lytter.

Nye tall: Helse-Norge brukte 19 milliarder kroner på vikarer over fem år

Fullt løsbart

Selv med stort fokus på heltid, er de fleste helsefagarbeiderstillingene fortsatt på deltid. Dette er blitt en kultur og en forventning til nye som utdanner seg.

Av alle stillingene som ble lyst ut til helsefagarbeidere i mars måned, var rundt 3 av 10 stillinger heltid – resten var deltid.

Hva om man hadde ansatt 42.223 flere på heltid i kommunehelsetjenesten her og nå – ville det hjulpet for å få ned belastningene?

Det er antallet flere årsverk vi kunne fått om de deltidsansatte i kommunehelsetjenesten hadde fått tilbud om hel stilling og takket ja, ifølge tall fra KS.

Nesten halvparten av de potensielle årsverkene er helsefagarbeidere og sykepleiere.

Bemanningskrisen kan løses. Det er ganske enkelt, fagfolka jobber allerede i tjenestene.

Både berører og utfordrer

Våre tillitsvalgte over hele landet arbeider daglig for å sikre best mulige arbeids- og lønnsvilkår for våre medlemmer.

Det er litt av en jobb som gjøres, men det er vanskelig å gjøre den når pengesekken som styrer budsjettene ikke står i stil til realitetene.

Jeg er både hjelpepleier og sykepleier. Jeg elsket jobben min, men jeg har både sett og følt utfordringene sektoren har.

Det er en stor del av motivasjonen som har gitt grobunn til engasjementet som gjør at jeg nå er heltidstillitsvalgt i Fagforbundet.

Hva forteller våre medlemmer og tillitsvalgte?

De forteller om det samme som meg – en jobb de elsker i en sektor med store utfordringer.

Utfordringer som gjør at flere er i tvil om de klarer å stå i jobb frem til pensjonsalder.

Det er synd, når selve jobben er så givende og menighetsfull med møter som både berører og utfordrer.

Det er synd at mange i dag ender opp på uføretrygd fordi de sliter seg ut.

Vi kan gjøre langt mer for at de skal klare å stå i jobb gjennom tilrettelegging og god livsfasepolitikk – det handler om økonomi.

Vi ser ofte oppslag om konsekvensene av marginal bemanning med for få fagfolk på jobb.

Både fagfolka og en samlet fagbevegelse prøver å varsle, uten at politikere og andre beslutningstakere klarer å finne riktig medisin.

Lønn ikke avgjørende

En stor del av medlemmene til Fagforbundet som har måtte velge deltid, peker på at arbeidsbelastningen er en stor årsak til deres valg.

Det er ingen tvil om at belastningen må ned.

Selvfølgelig kan rekrutteringspakker føre til at flere søker jobb, men det er god ledelse og stabile fag- og arbeidsmiljø som får folk til å stå i jobbene.

Bemanningskrisen er mulig å løse, men da må politikere og andre beslutningstakere lytte til oss, våre tillitsvalgte og fagfolka på gulvet.

Vi har både virkelighetsbeskrivelsen og løsningene - lytt til oss. Handling er sterkere enn ord.

Kjell Werner

Onsdagen på LO-kongressen ble en manifestasjon av det gode fagligpolitiske samarbeidet mellom LO og Arbeiderpartiet.

Dette fikk vi grundig bevist da LO-leder Peggy Hessen Følsvik og Ap-leder Jonas Gahr Støre innledet til debatt på kongressens tredje dag.

LO-familien satte så kronen på verket med en uttalelse om den faglige og politiske situasjonen, etterfulgt av valgkampbevilgninger til Ap, SV, Sp og Rødt.

Sistnevnte parti ble tilgodesett mot sekretariatets vilje. Nå skal LO gjøre sitt for å mobilisere velgere, slik at Jonas Gahr Støre kan fortsette som statsminister.

Støre fikk en varm mottakelse. Han poengterte blant annet at det blir dyrere å være fagorganisert dersom landet får en borgerlig regjering til høsten.

Ap lover å gå motsatt vei, ved å øke fagforeningsfradraget til 10.000 kroner.

Følsvik minnet om forgjengerne som skjønte at arbeiderbevegelsen trenger to armer, ikke bare én.

Sensommeren i 1887 så Arbeiderpartiet dagens lys, skapt av framsynte fagforeningspionerer. Tolv år senere ble LO stiftet.

I 1927 ble det et formalisert samarbeid. Siden den gang har Landsorganisasjonen og Arbeiderpartiet opptrådt som eneggede tvillinger.

Samfunnsanalysen og kursen er den samme. Samarbeidet har blitt justert og modernisert underveis, men grunnplanken ligger fast.

Det fagligpolitiske samarbeidet står derfor sterkt den dag i dag. Samarbeidet har riktignok knirket noen ganger.

Tidlig på 2000-tallet var det noen som har ymtet frampå at begge parter kunne være tjent med å løsne på båndene. Men det har heldigvis blitt med tanken.

«Jeg ble identifisert med dem som ville bryte det fagligpolitiske samarbeidet. Men jeg var mer tilhenger av det enn inntrykket som ble skapt», sa Jens Stoltenberg i 2020 til forfatter Stein Aabø.

Sitatet er gjengitt i hans bok «Noen av oss har snakket sammen».

Martin Kolberg er blant dem som har satt skapet på plass. Det skjedde blant annet gjennom talen han holdt på Ap-landsmøtet i 2005.

Her fikk vi de bevingede ordene: «Fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen». Etterfulgt av en karakteristisk håndbevegelse med knyttet arm.

Men det er ingen selvfølge at det tette samarbeidet mellom Ap og LO kan vare.

«De to tar kanskje hverandre litt for gitt», sier Nikolai Brandal tankevekkende.

Han har forfattet den ferske boken «Solidaritet i en ny tid».

Det trengs to for å danse tango. Begge må bestrebe seg på å holde samme takt og retning. Det kan være krevende selv for eneggede tvillinger.

Men når Ap og LO lykkes sammen, gir det positive resultater for begge.