Martin Benoni Flyvholm

Innlegget er skrevet som privatperson, og meningene som uttrykkes er mine egne, ikke arbeidsgivers.

Det er gledelig at Jørgen Bjørndalen og Asgeir Tomasgard fra Kjernekraftutvalget tar seg tid til å svare på min kronikk.

At de har lest den med undring, skyldes nok at grasrotinitiativet Energi for alle stiller helt andre spørsmål enn de utvalget ble satt til å besvare.

Den store oppgaven vi står overfor, er hvordan vi skal bygge ut nok ren energi til å fase ut vårt fossile forbruk, samtidig som vi ivaretar økonomisk vekst og forsyningssikkerhet. Det er en formidabel oppgave.

Nettopp derfor må vi ta et skritt tilbake og spørre: Hvordan løser vi dette på best mulig måte for samfunnet?

Strømprisen må være billig og forutsigbar

Erfaringene viser tydelig at det å behandle strøm som en ordinær handelsvare, kombinert med subsidiert utbygging av uregulert vind- og solkraft, fører til høye og volatile priser.

Foregangslandet Tyskland, der de fortsetter å subsidiere utbyggingen av landbasert vindkraft, har i dag noen av Europas høyeste og mest ustabile strømpriser.

Hvordan skal industrien klare overgangen fra fossilt til elektrisk om ikke strømmen er billig og forutsigbar?

Til tross for at de har en av de høyeste andelene fornybarkraft i Europa, har Tyskland også et av de skitneste strømsystemene. I fjor hadde de et CO2-utslipp på hele 341 gram per kWh.

Det er over ti ganger høyere enn nabolandet Frankrike (33 gram per kWh), som har satset på kjernekraft.

Fra samfunnsbygging til kommersialisering

Da Europa og Norge bygde ut store mengder kraft i forrige århundre, handlet det om samfunnsbygging.

Store, statseide selskaper bygde langsiktig infrastruktur, finansiert over strømregningen fordi kraften tilhørte fellesskapet.

Vi gikk bort fra dette systemet da markedsliberaliseringen og privatiseringen overtok, drevet fram av en idé om at det gamle systemet bygde for mye unødvendig kapasitet.

Kritikken hadde sine poenger den gangen, og det norskutviklede markedssystemet, som resten av Europa også bruker i dag, er isolert sett et veldig nyttig verktøy. Det er effektivt for å velge hvilket kraftverk som til enhver tid skal levere til nettet for å tyne mest mulig ut av eksisterende kraftverk.

Her er det mye god læring å ta med seg videre, men for å løse dagens gigantiske utbyggingsbehov må vi tenke langt mer systemhelhetlig.

Det at kostprisen på norsk strømproduksjon er kun 15 øre per kWh, mens kostnaden for å frakte strømmen over nettet er over tre ganger høyere på rundt 50 øre, tilsier at vi må ha mye større fokus på å utnytte strømnettet mer optimalt enn vi gjør i dag.

En modell for fremtiden

Utvalget misforstår vår modell fundamentalt hvis de tror vi foreslår milde gaver til private investorer.

Vi ønsker å skape et vinn-vinn-scenario: Private aktører konkurrerer for å gjøre det de er best på, effektiv prosjektutbygging finansiert med privat kapital, mot at de sikres inntekter gjennom en garantert strømpris i en 15-årsperiode for å oppnå en 8–10 prosent avkastning.

Deretter skal kraftverket falle tilbake til offentlig eie som motytelse for denne prisgarantien. Siden inntekter mer enn 15 år frem i tid har minimal betydning for utbyggers internrente, har ikke denne hjemfallsretten mye å si for subsidienivået.

Staten kan deretter gjøre det fellesskapet er best til: å forvalte ressursene for samfunnets beste.

Et nedbetalt kjernekraftverk etter bare 15 års drift har en enorm verdi. Da gjenstår det fortsatt svært mange produksjonsår med lave driftskostnader for et anlegg som har en total levetid på 80 til 100 år.

Vårt priseksempel viser at med dagens «Norgespris» på 40 øre/kWh (eks. mva), vil overskuddet fra kostprisen være mer enn nok til å fullfinansiere fem kjernekraftverk over en 40-årsperiode, noe som vil dekke inn hele vårt fossile forbruk.

Når utbyggingen er ferdig og verkene er nedbetalt, vil kostprisen for strømmen falle til rundt 18 øre/kWh.

De store oppgavene løser vi best sammen. Å doble strømproduksjonen vår er en formidabel samfunnsoppgave, og det krever at vi ser på strøm som en selvkosttjeneste.

Daniel Andres Ordenes

Faglig Ungdomssekretær LO Nordland

Månedene før juni har igjen vært preget av diskusjoner om flagging av PRIDE-flagget i skolen. At det nå har gått så langt at det samles inn penger til juridisk bistand for å unngå PRIDE-markeringer, er oppsiktsvekkende.

PRIDE-flagget er viktigere enn på lenge. Hetsen mot skeive øker, og mange LHBT+-personer føler seg ikke trygge. Vi må heller ikke glemme terrorangrepet i Oslo 25. juni 2022, som var rettet mot LHBT+ personer og PRIDE-feiring. Det er derfor viktig å flagge PRIDE-flagget!

LO har valgt å trekke seg fra styret i Spleis etter at Spleis ikke ville fjerne en innsamling som skulle støtte foreldre som vil jobbe for å stoppe PRIDE-markeringer i skolen. Det er beklagelig at en så stor aktør ikke tar ansvar for å stoppe initiativ som bidrar til å forsterke hatet.

Så langt finnes det ingen forskning som viser at man blir homofil, bifil eller trans av et flagg. Derimot vet vi at PRIDE-flagget kan bidra til at LHBT+-personer føler seg tryggere og mer inkludert. Det betyr noe for de som trenger det, ikke glem det!

LHBT+ personer står under et betydelig press. Etter terrorangrepet i 2022 har hetsen økt, og undersøkelser viser at mange unngår skeive møteplasser av frykt for trakassering og hatkriminalitet. Slik skal det ikke være i et land som Norge, hvor vi er stolte av rettighetene våre og tryggheten vi har i våre gater.

La oss legge diskusjonen om et flagg bak oss, og heller snakke om hvordan vi kan bekjempe trakassering, hatefulle ytringer og hatkriminalitet mot LHBT+-personer.

Og ikke minst: Heis PRIDE-flagget. For noen betyr det trygghet, inkludering og en start på å fjerne frykten for trakassering og hatkriminalitet.

Happy PRIDE og god PRIDE-flaggmarkering!