André Skjeggestad

Det hørtes umulig ut å digitalisere hele Norge helt til pandemien kom.  

Men da Erna Solberg og Bent Høie stengte landet ned, hadde vi plutselig alt som skulle til, og vi klarte det på bare noen dager.

Næringslivet viste seg fra sin mest tilpasningsdyktige side, skolesystemet var plutselig den digitale spydspissen og nesten alle nordmenn lærte seg setningen “kan alle høre meg nå?”.

Det er en utopi å skulle være uavhengig fra amerikanske aktører sa digitaliseringsminister Karianne Tung fra Ap i politisk kvarter nylig.

Det er ikke regjeringens ønske å bli med på SVs forslag om å lage en exitstrategi. Forslaget kommer etter at Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) har løftet problematikken om amerikansk digital monopolisme i trusselvurderingen for 2026.

For å si det enkelt: Norge er helt avhengige av Google, Microsoft og Amazon for å fungere. Det er et problem i følge NSM.

Jeg syns amerikansk dominans i det digitale Norge burde plage fagbevegelsen mer enn det ser ut til å gjøre.

Hvor blir det av parolene med overskrifter om at “våre data er våre data”? Kan det skyldes manglende teknisk innsikt? Jeg vet ærlig talt ikke.

Den norske fagbevegelsen har lang tradisjon for å stå opp imot enkeltaktører som får altfor stor makt.

Jeg tør å påstå at ledelsen i de amerikanske techselskapene er vår tids fabrikkeiere som tyner mer og mer ut av folket. De høster mer og mer innsikt om oss, gir oss mindre og mindre tilbake og tjener helt uendelige menger på dette økosystemet.

Når det går bra med Meta på børsen, så tjener Mark Zuckerberg en norsk medianlønn hvert femte sekund. Vi blir kjempesure når noen tar med seg milliardene sine til Sveits. Fordi verdier skapt i Norge bør skattelegges i Norge.

Hvorfor aksepterer vi at vår vanvittig verdifulle data eksporteres ut av landet for å skape verdier et helt annet sted?

Og det at en eller annen riking langt borte plutselig kan skru av eller påvirke jobben din her i Norge burde jo plage LO noe voldsomt?

Det mangler ikke på varsellamper

Aktor Karim Khan i Den Internasjonale Straffedomstolen mistet plutselig tilgangen til epostkontoen og bankkontoen sin etter at Donald Trump hisset seg opp.

Khan hadde akkurat utstedt en arrestordre mot Benjamin Nettanjahu og det syns ikke Trump noe om. Han underskrev en presidentordre som lovet konsekvenser for alle som hjalp Khan økonomisk, materielt eller teknologisk.

Karim Khan bor og jobber i Nederland, men Outlookkontoen hans må forholde seg til hva som foregår i det hvite hus. Det er klart det er problematisk for Norge. Microsoft har vært forbausende tause angående Khansaken. De kommenterer ikke enkeltsaker.

I gamledager (2017) var det sånn at technologiseskapene stod for noe. De hadde ryggrad.

For eksempel den gangen Apple nektet å samarbeide med FBI og låse opp iPhonen til San Bernadino-terroristen. Apple holdt løftet de hadde gitt alle brukerne og ville ikke sette en presedens som kunne skli med tiden.

Dette eksempelet føles som hentet fra en annen tid når vi ser techgigantene logre med halen på innsettelsen til Trump. Apple er nok et ganske annerledes sted i dag enn det var i 2017.

Det mest treffende eksempelet på manglende motstand fra teknologileverandørene finner vi kanskje hos Microsoft. De overleverte like greit hele krypteringsnøkkelen sin til FBI i høst.

Det vil si at FBI har mulighet til å dekryptere data som ligger “trygt” lagret hos Microsoft.

Tenk litt over det, at et FBI under Kash Patel har tilgang til å låse opp den informasjonen vi stolte at Microsoft kunne ta vare på for oss.

Holdningen til Ap overrasker meg

Både Frankrike, Danmark og Nederland tester gradvis utfasing av Big Tech akkurat nå.

De begrunner det med sikkerhetsargumenter og et ønske om økt digital suverenitet.

Det finnes mange gode europeiske alternativer til flere av behovene som i dag dekkes av techoligarkene i Microsoft, Google og Amazon. Noen av dem er til og med norske.

Å starte denne reisen med å teste og prøve ut forskjellige aktører er noe alle kan sette i gang med. Det gjelder både bedrifter og privatpersoner.

Å øve seg på å ta kontroll på egne data og være bevisst på hvor vi deler ut våre digitale spor er uansett en øvelse som blir mer og mer relevant, men det trengs en større politisk diskusjon om hvordan vi skal bevege oss videre i Norge.

Å kaste hendene i været og si det er umulig er uansett ikke en løsning. At Arbeiderpartiet ikke en gang vil være med å diskutere en mulig exitstrategi overrasker meg.

Endring gjør vondt, og disse verktøyene er bygget for at det skal gjøre spesielt vondt å bytte dem ut.

På fagspråket kaller de det «å bygge stickiness». Altså hvor vanskelig det er å skille seg fra en løsning. Det høres svært lite sjarmerende ut så fort man begynner å tvile på motivasjonen til leverandøren.

Å skulle se for seg å for eksempel kutte ut Microsoft fra en liten eller stor bedrift i Norge føles kanskje helt overveldende. Det blir som å bytte ut skjelettet i en menneskekropp.

Men tenk over at denne følelsen er villet fra Microsofts side, teknologien er bygget for å føles uungåelig eller umulig å erstatte. Dette har dyktige tjenestedesignere brukertestet seg frem til i utallige iterasjoner.

I 2019 føltes det umulig å klare “det digitale skiftet” også. Helt til vi plutselig bare gjorde det, og da tok det bare noen dager.

Vi kan hvis vi vil. Kan alle høre meg nå?

Jo Moen Bredeveien

Det er ikke lenger så mange av oss som husker hvordan det opplevdes da vi fant oljen i Nordsjøen.

Vi som er vokst opp i oljelandet, alle som er født etter 1967, har vent oss til at Norge har olje, og at det har brakt oss mye glede og velstand. Og de siste årene: Litt skam.

Vi kjenner ikke til debatten om hvordan vi best skulle forvalte denne plutselige gaven fra naturen. Altfor få vet hvor visjonære folkene i industridepartementet var da de i 1971 la fram «de ti oljebud» – en av de viktigste tekstene som er skrevet i moderne norsk historie.

Det første budet lyder: «Nasjonal styring og kontroll må sikres for all virksomhet på den norske kontinentalsokkel». Det tredje budet sier at oljefunnet skal gi grunnlag for ny næringsvirksomhet landet vårt, det sjette at ilandføringen av olje skal skje til Norge. Og det åttende budet skisserer et statlig oljeselskap.

Alt dette har siden blitt gjennomført. Og det har gjort landet vårt, som var rikt også før oljen, til et unntak i verdenshistorien.

Mye er glemt – også hvordan dette var en politisk kamp mellom høyresiden og venstresiden.

For å oppsummere veldig kjapt: Det var ikke de borgerlige partiene som ønsket mest mulig nasjonal kontroll, et solid grunnrenteregime og et statlig oljeselskap.

Anders Langes parti, forløperen til Fremskrittspartiet, ville selge Statfjord-feltet for 10 milliarder og slik la «nordsjøens skatter betale folkets skatter».

Men heldigvis: Historien gjentar seg, som det heter. Selv om det ikke er helt sant, er det sant nok at vi som lever i Norge i dag kan få være med på et nytt norsk råvareeventyr.

Vi er nemlig ikke bare velsignet med det svarte gullet i landet langt mot nord. Vi har også Europas største forekomst av det fremtiden skal bygges på.

Fensfeltet i Telemark er proppfullt av såkalte sjeldne jordartsmetaller, rare earth minerals på engelsk. Det har vi visst en stund, men denne uka ble det kjent at forekomsten er nesten dobbelt så stort som vi har trodd.

En ukefersk rapport fra selskapet Rare Earths Norway (REN) viser at mengden metall er på 15,9 millioner tonn, opp fra 8,8, som tidligere antatt.

Det betyr at Norge har en av verdens største forekomster av sjeldne jordarter. Bare Kina og Brasil har større kjente forekomster, og Kina står for over 90 prosent av all produksjon av sjeldne jordartsmetaller i dag.

Det er nesten ikke til å tro: Vi har funnet kjelen ved enden av regnbuen to ganger.

• «Litium og sjeldne jordartsmetaller vil snart bli viktigere enn olje og gass», sa EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen for noen år siden.

• Kinas store leder Deng Xiaoping skal ha sagt at «mineralene skal bli for Kina det oljen er for Saudi-Arabia».

• Ap-ordfører Linda Therese Thorstensen i Nome nøyer seg med å nøkternt slå fast: «Dette er store nyheter for Nome og hele Norge». Det er vanskelig å være uenig.

Det er mange hindre som må overvinnes før kommersiell gruvedrift er i gang. Den enorme, åpne Bayan-Obo-gruven i Kina er for eksempel ikke mulig å kopiere i et land der kraftkabler og vindparker utløser voldsomme folkelige protester.

Selv med en hypermoderne løsning med usynlig tunnel og et transportbånd til å frakte massene mange kilometer ut til en fabrikk lagt til en så skånsomt plassering som mulig, som det snakkes om på Fensfeltet, vil trolig gi grunnlag for store protester.

Den gode nyheten er – eller: burde være – at vi i det minste vet hvordan vi skal organisere oss politisk for å mest mulig nytte som land og folk av denne sjeldne gaven under jorda. Vi har jo gjort det før.

Vi har sørget for nasjonal kontroll over oljen – og over vannkrafta vår. Vi har ført en politikk som har gitt nasjonale ringvirkninger rundt naturressurser i form av leverandørindustri og annen næringsvirksomhet. Vi har beholdt nasjonal kontroll over utvinningen, og vi har bygd statlige selskaper. Det som i dag heter Equinor het som kjent Statoil fram til 2018. 

Vi kan ganske enkelt trykke på repeat-knappen og bygge lignende strukturer rundt våre sjeldne jordartsmetaller.

Det blir trolig ikke snakk om den samme superprofitten som oljen gir. Det er en rekke andre ting som ikke kan overføres én til én fra utvinning av sort gull på havbunnen til mineraler på land. Men vi har blueprinten og vet hvordan dette skal gjøres.

Men her kommer den dårlige nyheten: Vi følger ikke vår egen suksessoppskrift.

I mars i fjor sa Stortinget nei til følgende forslag fra Rødt, Senterpartiet og SV: «Stortinget ber regjeringen opprette et statlig mineralselskap for å sikre nasjonal kontroll over strategisk viktige mineralressurser og verdiskaping for fellesskapet».

Alle andre partier enn de tre forslagsstillerne stemte imot, inkludert det sosialdemokratiske partiet Arbeiderpartiet.

Altså partiet som, mer eller mindre på egen hånd, sørget for de ti oljebudene og en lysende framtid. Det er ikke bare enkelt å forstå. «Tidsånd» og «nye tider» må trolig være en del av en forklaring, uten at det bidrar til at noen blir særlig klokere.

Den gode nyheten er at et samlet storting, inkludert Arbeiderpartiet, nå får en mulighet til å gjøre en klokere vurdering.

Senterpartiet leverte onsdag et nytt forslag om å opprette et statlig mineralselskap til Stortinget.

«Stortinget ber regjeringen opprette et statlig mineralselskap som, i tett samarbeid med private aktører, skal utvikle, forvalte og sikre nasjonal kontroll over strategisk viktige mineralressurser», lyder den korte teksten som kan legge grunnlaget for mye fint for alle oss som lever i nasjonen Norge i fremtiden.

Omtrent så sosialdemokratisk man kan få det, altså. Og dermed et forslag det burde være meget mulig å få støtte til i en stortingssal der flertallet av delegatene bekjenner seg til rødgrønne verdier.