Edvart Høyåsen

Den 16. desember i fjor kom Europa-Kommisjonen med en pressemelding, der «den første europeiske plan for økonomisk overkommelige boliger» ble lagt fram.

Videre planlegger kommisjonen i 2026 det første EU-toppmøtet om boliger, noensinne.

Noe av bakteppet er at det i EU-området har vært en gjennomsnittlig boligprisvekst på cirka 60 prosent i det siste tiåret.

Tilsvarende har boligprisene i Norge økt med cirka 45 prosent det siste tiåret, ifølge SSB.

Høye boligpriser er altså ikke et «særnorsk» fenomen, men det som nå er i ferd med å bli «særnorsk», er den høye boligrenta:

Styringsrenta i Norge ligger nå på 4 prosent, og Norges Bank har ingen hastverk med å sette renta videre ned. Selv om styringsrenta i eurosonen nå er på 2 prosent, og i Sverige bare på 1,75 prosent.

Mye av årsaken til høy boligprisvekst, kommer nå trolig av lite boligbygging, og av svak boligfinansiering.

I Norge kom det store fallet i boligbyggingen for cirka 3 år siden. Norges Bank hadde da, i perioden fra september 2021 til desember 2023, økt styringsrenta hele 14 ganger. Renta økte i denne perioden fra 0 til 4,5 prosent.

Boligbehovet i Norge tilsier ifølge Boligprodusentene og prognosesenteret at det må bygges drøyt 27.000 nye boliger årlig, men i senere år har det bare blitt bygget rundt 15.000 nye boliger.

Totalt antall igangsatte nye boliger i 2025 er 15.542 boenheter, noe som er 12 prosent over 2024, men fortsatt 44 prosent under beregnet boligbehov.

For et knapt år siden kom regjering med en målsetting om å bygge 130.000 nye boliger innen 2030, men dessverre ligger fortsatt boligbyggingen, langt under denne målsettingen.

I desember i fjor meldte NHO om en dramatisk svekket markedssituasjon, og at Byggenæringen allerede har mistet over 17.000 fagfolk.

Etter flere år med lav boligbygging, har mange innenfor byggenæringen meldt om permitteringer, oppsigelser og konkurser:

Eksempelvis meldte NRK Innlandet i september om 254 ansatte i Moelven konsernet som ble rammet.

Senest den 19. januar i år omtalte NRK Vestlandet krisa i byggenæringen». Dette i en artikkel om konkursen hos Byggmester Markhus i Bergen, hvor 100 ansatte i det 40 år gamle firmaet nå blir rammet av krisa i byggenæringen.

Gjennom mange år har boligprisene steget mer enn generell lønnsøkning, og derfor sliter i dag mange «førstegangskjøpere» med bolig-finansieringen. Denne gruppen vil enten måtte fortsette å bo hos foreldre/slektninger, eller de må leie bolig.

Videre medfører dette økt «etterspørsel» også i utleiemarkedet, og dermed også økt press på husleia.

Prisfastsettingen ved kjøp/salg og utleie av boliger foregår vanligvis gjennom budrunder, og da er det «tilbud og etterspørsel», som til slutt avgjør prisen.

Paradoksalt nok kan derfor en redusert rente øke «etterspørselen», og dermed på kort sikt også boligprisene.

Men på lengre sikt vil en redusert boligrente bidra til å øke «tilbudet» (og redusere prisen), gjennom økt boligbygging.

Det mest treffsikre tiltaket for å avhjelpe boligkrisa vil trolig være å øke utlånsrammene til Husbanken, samt å redusere boligrenta for nye boliger.

Ved å senke rentene bare på nye boliger, vil effekten bli: «økt tilbud» og «konstant etterspørsel». Noe som ikke vil gi økt prispress i bruktbolig-markedet.

En forbedret Husbankfinansiering kunne vært et godt tiltak for økt boligbygging. Men etter forhandlinger om statsbudsjett for 2026 ble dessverre utlånsrammene til Husbanken på bare 34 milliarder kroner.

Det er på samme nivå som året før, og kompenserer ikke for boligprisveksten.

Prisen på byggevarer har økt, blant annet som følge av økte strømpriser og økte råvarepriser, noe som i siste instans også øker prisen på nye boliger.

Regjeringen har i de senere år økt utlånsrammene til Husbanken noe, men på grunn av prisveksten blir likevel vesentlig færre boliger Husbankfinansiert i dag, enn for 10 år siden, da det ikke var krise i byggenæringen.

Går vi tilbake til tidlig på 1990 tallet, var så godt som alle nye boliger Husbankfinansiert, mens det i dag bare er et fåtall av de nybygde boliger, som har fått tilsagn om lån fra Husbanken.

Staten har i dag «finansielle muskler» til å kunne styrke Husbanken, hvis politikerne vil – Men dessverre har vi hittil ikke sett noen kraftfulle grep fra regjeringen, utover det å sette måltall for boligbyggingen.

I skrivende stund har oljefondets kroneverdi passert 21.000 milliarder kroner, og fondet har nå doblet sin kroneverdi bare i løpet av de siste 6-7 årene.

Penger som eventuelt blir lånt ut til nødvendig boligbygging gir neppe økt inflasjon, selv om staten bruker litt mer oljepenger. Pengene vil da gå til å avhjelpe en byggenæring som nå sliter, samt til en mer sosial boligpolitikk.

Kjell-Arve Aspaas

I flere tiår har markedet fått styre prisen på en av våre viktigste fellesressurser, vannkrafta. Resultatet ser vi nå:

Strømprisen i Norge settes ikke ut fra hva det faktisk koster å produsere kraft, men etter hva noen er villige til å betale på et internasjonalt marked.

Det er urettferdig, og det er skadelig.

Energimarkedsloven fra 1991 gjorde strøm til en handelsvare, i stedet for en del av infrastrukturen samfunnet vårt er avhengig av.

Det er som om vi skulle lagt veiene på børs og latt asfaltprisene styres av høystbydende. Ingen ville akseptert det. Likevel har vi i altfor lang tid akseptert det samme for krafta.

For norske husholdninger betyr dette dyrere strømregninger og mer utrygg økonomi.

For norsk industri betyr det en alvorlig trussel mot arbeidsplasser, investeringer og verdiskaping, særlig i Sør og Midt Norge, der krafta i generasjoner har vært grunnlaget for industri og arbeidsliv.

Norsk vannkraft er billig å produsere. Den bør også være billig og forutsigbar å bruke.

Kraftprisen må derfor knyttes tettere til produksjonskostnadene, og mindre til spekulasjon og markedsstyring utenfor Norge.

Samtidig må vi tørre å si nei når internasjonale energiregimer svekker vår mulighet til å styre krafta i eget land.

Dette handler ikke om å være mot samarbeid, det handler om å sikre norsk kontroll over norske ressurser.

Vi må også bruke krafta smartere.

Når store mengder landstrøm trekkes ut til olje og gassinstallasjoner til havs, blir det mindre kraft tilgjengelig for fastlandet. Det kan presse prisene opp og gjøre situasjonen vanskeligere både for industrien og folk flest.

Skal sokkelen elektrifiseres, må det i større grad skje med havvind, ikke ved å tappe krafta vi trenger hjemme.

Norge har verdens reneste kraftsystem. Norsk industri har høye klimakrav og lavere utslipp enn mange konkurrenter. Da er det meningsløst å svekke vår egen industri gjennom strømpriser vi selv kunne styrt bedre.

Valget er enkelt.

Skal krafta være et fellesgode som skaper arbeidsplasser og trygghet i Norge, eller skal den bli en eksportvare – der prisen bestemmes av internasjonale marked? Jeg mener svaret er klart.

Vi må ta krafta tilbake, og vi må gjøre det nå.