Marius Strømmen

Norge er en maritim stormakt med verdens nest lengste kystlinje. Den er lang, krevende og strategisk avgjørende for handel, beredskap og nasjonal sikkerhet.

Nettopp derfor har vi en losplikt som sikrer trygg ferdsel i våre farvann. Losplikten ivaretas enten ved bruk av los eller ved at navigatøren har farledsbevis.

Begge deler bygger på det samme grunnleggende prinsippet: dokumentert kompetanse, reell lokalkunnskap og evne til sikker kommunikasjon med norske myndigheter.

Nærings og fiskeridepartementet har i sitt bestillingsbrev til Kystverket satt i gang en storstilt nedbygging av beredskap og sikkerhet langs heile norske kysten.

Dette er ikke byråkrati. Det er sikkerhetspolitikk i sin reneste form. Likevel tas det nå til orde for en dramatisk oppmyking av regelverket.

En liberalisering som åpner for at navigatører, også fra utenlandske skip, kan føre fartøy opptil 100 meter langs hele kysten uten los, og med én begrenset prøve oppnå farledsbevis for hele kysten.

Dette uten tilstrekkelig lokalkunnskap, erfaring eller språkkrav.

Norsk Losforbunds leder Johannes Sivertsen slår alarm i sin kronikk:

Dette er en systematisk og farlig nedbygging av sikkerheten, en oppskrift på katastrofe i en tid med skjerpet geopolitisk uro, økt russisk etterretningsaktivitet, hybride trusler og risiko for sabotasje mot kritisk infrastruktur, som undersjøiske kabler og annen kystnær infrastruktur.

I Totalforsvarets år 2026, når Norge rustes for krise og konflikt, velger regjeringen å svekke kontrollen over våre farvann i stedet for å styrke den.

Losene er statens eneste fysiske representanter om bord i utenlandske skip, våre «øyne på innsiden». Å redusere denne tilstedeværelsen åpner for spionasje, kartlegging og potensielle trusler.

Teknologi som ECDIS og AIS kan jammes eller manipuleres. Finske erfaringer viser at dette skjer i praksis.

I våre trange fjorder, med skjærgård, smale farvann, ekstremvær og høy trafikk fra kystfrakt, servicebåter i oppdrettsnæringen og fritidsfartøy, kreves menneskelig dømmekraft og presis kommunikasjon.

En grunnstøting med et tankskip eller et målrettet angrep mot infrastruktur kan få katastrofale konsekvenser for miljø, økonomi og nasjonal sikkerhet.

Språkkunnskaper er helt avgjørende. Kommunikasjon med VTS, Kystverket, havnemyndigheter og andre fartøy må være umiddelbar, presis og uten misforståelser, spesielt i kritiske situasjoner der nyanser kan bety forskjellen på kontroll og krise.

Å åpne for navigatører uten tilstrekkelig skandinavisk språkkunnskap er ikke modernisering. Det er livsfarlig risikotaking.

Norsk Sjøoffisersforbund støtter fullt ut Norsk Losforbunds advarsel og går lenger.

Vi krever:

• Losplikten skal ligge fast. Ingen oppmyking.

• Farledsbevis skal forutsette reell lokalkunnskap og strenge, dokumenterte krav til skandinavisk språkkunnskap.

• Navigatører som skal inneha farledsbevis, må sikkerhetsklareres.

• Endringer i regelverket må skje i tett dialog med partene i arbeidslivet. Den norske modellen med samarbeid må respekteres. Nasjonale sikkerhetshensyn må alltid veie tyngre enn kortsiktige kostnadsbesparelser for rederier.

Prosessen er oppsiktsvekkende.

Regjeringen har sendt et bestillingsbrev til Kystverket om en liberalisering av losforskriften uten dialog med fagfolk i Losforbundet og Norsk Sjøoffisersforbund.

Argumentasjonen speiler i hovedsak rederienes økonomiske interesser. Men sikkerhet kan ikke underordnes profitt.

Norske sjøfolk kjenner kysten best. Å erstatte dem med lavkostaktører fra utlandet er en direkte trussel mot suverenitet og beredskap.

Norge har ikke råd til å gamble med sikkerheten langs kysten.

Losplikten er ikke et hinder for verdiskaping. Den er en forutsetning for trygg ferdsel, miljøbeskyttelse og nasjonal kontroll.

Den bør styrkes, ikke uthules.

Trine Østereng

I valkampen i fjor haust klarte høgresida å få veldig mange av oss til å bruke mykje tankekraft på å vurdere kor synd vi eigentleg syntest på ulike bedriftseigarar rundt om kring i landet.

Eit sentralt bakteppe for den debatten var at den rikaste prosenten her i landet, og særleg den rikaste promillen, betaler langt mindre i skatt per tente krone enn resten av oss.

Ofte har ein bedriftseigar ein lågare skatteprosent på si inntekt enn ein låglønna reinhaldar i den same bedrifta.

Formuesskatten bidrar til at denne gruppa, som er blant dei rikaste i landet, betaler noko, i alle fall. Likevel leita Høgre og Frp med lys og lykte etter eksempel etter folk med høg formue som kanskje ville kunne få opplevd ei ulempe som følgje av formuesskatten.

Ved hjelp av aksjonsgrupper som pumpa pengar inn i annonsekampanjar i aviser og på nett, klarte dei å få mykje av valkampen til å handle om dette.

Sjølv om mange av eksempla halta og blei tilbakevist, klarte dei å forme den offentlege samtalen på mange vis – ungdomspolitikarar fortalte om møte om skuleelevar som gjekk rundt og var bekymra for om dei nokon gong skulle måtte ende opp i ein situasjon der dei måtte betale formuesskatt.

Det er altså mykje definisjonsmakt knytt til eksempla politikarane løftar inn i debatten.

Er vi mest bekymra for åleinemora som må trygle Nav om pengar til fotballcup, eller for bedriftseigaren med tre bilar som kanskje må selje ein aksje?

Dette har eg også tenkt ein del på, når eg dei siste vekene har grubla på regjeringas nye forslag til stønader for flyktningar.

Kva slags folk har dei tatt utgangspunkt i då dei laga den politikken?

Med ein argumentasjon om at du no må «tene nesten 600 000 for at det skal lønne seg å jobbe som flyktning», har regjeringa valt å lage ei ordning som gir mindre pengar enn før til flyktningar dei fyrste fem åra dei bur her.

Denne gruppa skal ikkje lenger få sjans til å søkje om bustønad eller sosialhjelp. Det er veldig uklårt kor flyktningar no skal gå om dei ikkje har råd til vintersko eller middag. Til friviljuge matutdelingssentralar, kanskje?

Denne debatten fekk SVs Marian Hussain til å stille spørsmål til arbeidsministeren om inntektsfordelinga til flyktningar i dag.

Kor mange er det eigentleg som får så store beløp som regjeringa viser til i sitt eksempel?

Svaret kom i førre veke.

Det viser at det er om lag tre prosent av flyktningane som har vore her i opp til fire år og får så mykje i offentlege overføringar som regjeringa viser til.

Grunnen til at dei har fått såpass mykje (436 800 i statlege overføringar, som kan tilsvare 576 085 kroner i bruttolønn, eller meir), er at dei har søkt om relativt store utbetalingar av bustønad og sosialhjelp.

Det offentlege gir ikkje denne typen overføringar med mindre det er dokumentert at folk treng denne hjelpa, for eksempel om dei bur i område der bustadprisane er høge.

Svaret frå departementet viser at kvardagen for flyktningar flest er annleis enn for desse tre prosentane. Over 60 prosent av norske flyktningar får utbetalt under 200 000 kroner i året dei fyrste fire åra dei bur her.

For dei som er opptekne av at folk må ha lite pengar for å bli motiverte til å jobbe, kan vi altså slå fast at vi allereie i dag har eit stort fleirtal av flyktningar i landet som allereie har veldig lite pengar frå det offentlege og med det burde ha meir enn nok motivasjon til å kome ut i arbeid.

Konsekvensen av regjeringas forslag vil bli meir fattigdom enn før, og særleg vil det gå ut over barna som veks opp i desse familiane.

Det er vanskeleg å forstå, frå eit venstresideperspektiv, kvifor vekta har blitt lagt på dei tre små prosentane med dei høgaste stønadene, og ikkje at det store fleirtalet av flyktningar i landet allereie har veldig lite – og med dette forslaget vil miste tilgangen på eit heilt sentralt tryggleiksnett.

Skal ein ha truverd i kampen mot forskjellar og fattigdom, burde alle politiske tiltak målast opp mot korleis dei påverkar det arbeidet.

Det er viktig at venstresida tar utgangspunkt i verkelegheita som ho er, og som veljarane kjenner seg igjen i.

Det er også grunn til å minne om at det kan ligge mykje politisk kraft i dette utgangspunktet – mange veljarar er opptekne av å rette opp i økonomisk urett.

Venstresida vann fjorårets valkamp – mellom anna ved å slå hol på mytane frå høgresida om at det var så vanskeleg å vere rik her i landet.

No er det viktig at ein ikkje gløymer målet om mindre forskjellar og fattigdom i integreringspolitikken – all venstresidepolitikk bør ha som eit minstemål at ein ikkje gjer ting verre for dei som har minst.