Axel Fjeldavli

Noen ganger blir kontrastene i landet vårt veldig synlige. Som nå. Mens vanlige folk er sjeldent svartsynte på hvordan det går med lommeboka, skinner solen i andre deler av samfunnet.

I den nyeste kvartalsrapporten til DNB kunne banken melde om store overskudd: Nær 10 milliarder kroner til nå i 2026.

Overskuddet alene er større enn hele politiets budsjett i samme periode.

Og mens hotellansatte og renholdere streiker for akseptabel lønn og sykepengeordning, kan vi samtidig lese om Kjerstin Braaten, toppsjef i DNB, som i 2026 øker sin godtgjørelse fra 16,9 til 18,7 millioner kroner i året.

Det er mye penger for ett menneske. For en slik sum kan hun kjøpe 30 splitter nye Volkswagen familie-SUV med firehjulstrekk, ta ut lønn som en vanlig lærer eller bankansatt og samtidig ha en god slump i tillegg.

Disse kontrastene rokker fundamentalt med den rotnorske tanken om at vi bør stå sammen og fordele byrder og gleder mellom oss. Men midlene i norsk banksektor er større enn hva man ville forvente i et velfungerende marked.

Hvorfor tar bankene seg godt betalt? Fordi de kan.

Forklaringen er enkel, skal vi tro økonomiprofessor Kjetil Storsletten:

Konkurransen mellom norske banker er rett og slett for svak. DNB sitter alene med rundt en tredel av alle norske bankkunder.

Når Norges Bank setter opp styringsrenten, er banken din lynrask med å sette opp renten på boliglånet ditt. Men renten på sparekontoen? Den kan vente.

Og denne forretningsmodellen – høyere rente på lån enn på sparing – brukes mer aggressivt av norske banker enn av banker i våre naboland. Resultatet er at det er dyrt å være norsk bankkunde, men lønnsomt å være bank.

E24 har formulert det slik: «DNB og andre banker økte inntjeningen kraftig da Norges Bank satte opp rentenivået. Bankene tjener mer når rentene stiger».

Det finnes tiltak. Det første er en mer aktiv konkurransepolitikk.

Nevnte Kjetil Storsletten har argumentert for at DNB med fordel kunne blitt delt i to, for at de to delene kunne konkurrere med hverandre.

Det er et drastisk forslag. Et mer moderat skritt ville være å gi Konkurransetilsynet større makt – for eksempel til å nekte banker å kjøpe opp konkurrenter.

Et annet forslag er bankskatt.

Økt skatt på bankene kunne for eksempel gått til å senke skatten for de med lavest inntekt, eller dekke opp noe av det udekkede behovet vi har for sykehjemsplasser framover. Det hadde vært nyttig for samfunnet.

Det er ikke radikalt å foreslå en egen beskatning av banknæringen. Faktisk har vi det allerede, innført under den borgerlige regjeringen i 2017, som del av skatteforliket den gangen.

Da ble det begrunnet med at bankene nyter en stor fordel av å bli fritatt fra den momsen som andre bedrifter betaler.

Mens en frisør, en tømrer eller et reklamebyrå betaler moms, er finanstjenester fritatt.

Denne skatten kunne med fordel vært høyere, for selv etter innføringen av finansskatten får bankene i dag en skattefordel på flere milliarder gjennom å bli fritatt fra moms.

Det er også andre måter å beskatte banknæringen enn å øke finansskatten.

Socialdemokraterna i Sverige har for eksempel foreslått en midlertidig skatt på fordelene banksektoren har av at rentenivået er høyt. Slik det er nå.

I Sverige har man også en egen risikoskatt på banknæringen. Den er en avgift på den risikoen banker med høy gjeld påfører fellesskapet. Hvis store banker går over ende, er det en stor kostnad for oss alle.

Til syvende og sist er det også et spørsmål om hvordan vi prioriterer som samfunn.

Kanskje kan man formulere det så skarpt som de svenske Socialdemokraternas leder, Magdalena Andersson, har sagt det:

«Barnfamiljer, pensionärer och vanliga hushåll som kämpar måste gå före bankernas övervinster».

Jo Moen Bredeveien

Vi vet jo hvordan det norske folk forholder seg til EU midt i det tredje tiåret i vårt århundre: Det er overveldende negativt. Opinions ferske måling bekrefter dette bildet.

35 prosent av befolkningen ville ha stemt ja dersom det var folkeavstemning om norsk medlemskap i EU i morgen, mens 49 prosent ville ha svart nei. Motstanden mot EU i befolkningen er altså stabil – og stabilt sterk.

Det hjelper ikke hva det hamres og argumenteres fra tenketanker, kommentatorer og de mest EU-vennlige partiene, folket vil ikke ha det som tilbys.

Det hjelper tilsynelatende heller ikke at verden er urolig, at USA er i ferd med å implodere og forlate oss som stabil venn og sikkerhetsgarantist, eller at det kriges midt i Europa og i Midtøsten.

Det norske neiet til EU er bekreftet i to folkeavstemninger og står seg også i dag, 32 år etter forrige gang befolkningen fikk gi sitt besyv i spørsmålet i en folkeavstemning.

Det er overskriften. Men som tittelen på denne teksten mer enn antyder: Det er et lite «men» her. Eller kanskje man skulle skrive «menn».

Det er en markant endring fra vi stilte samme spørsmål i februar i fjor til denne temperaturmålingen i hvordan norske mannfolk stiller seg til EU.

På 15 måneder har andelen menn som ville stemt ja til EU økt med ni prosentpoeng. Andelen som fortsatt er negativ har samtidig sunket med 11 prosentpoeng.

Det hører selvsagt med til historien at tallene blir mindre jo dypere vi dykker ned i materien – totalt er 1001 menn og kvinner spurt – men Maria Rosness, rådgiver i Opinion, understreker at endringen er statistisk signifikant. Feilmarginen for gruppen varierer mellom 1,9 og 4,9 prosentpoeng.

Samtidig er det også store bevegelser blant unge under 30 år. 33 prosent sier nå ja til EU, mot bare 19 prosent i mars i år.

Nei-andelen har sunket fra 60 prosent til 46. Her er feilmarginen større og målingen i mars var kanskje kunstig lav.

Det er likevel ting som tyder på en viss bevegelse blant de yngste i dette spørsmålet.

Som samme Rosness i Opinion påpeker i en forklaring av tallmaterialet:

Vi vet at holdningen til EU blir mer positiv når geopolitiske uroligheter preger nyhetsbildet. Når debatten handler om strømpris og EU-direktiver, derimot, er det neisiden som kommer på offensiven.

Ellers er støtten til EØS-avtalen stor i befolkningen: 60 prosent ville stemt ja til avtalen i en avstemning i morgen, og 22 prosent ville stemt nei.

Det er bare blant Senterpartiets velgere flere ville stemt nei enn ja til EØS-avtalen.

Det meste er som det pleier, med andre ord. En slags oppsummering får kanskje være at Europaspørsmålet trolig vil splitte befolkningen også i mange år framover.

Den norske motstanden mot EU er nærmest bemerkelsesverdig stabil og motstandsdyktig mot verdenssituasjonen, tross mindre justeringer i denne målingen.

Men bevegelsene blant menn og de yngste velgerne, viser i det minste at ting kan endre seg, også hva angår nordmenns forhold til den europeiske unionen.