Ingebrigt Bjerke

Når lønnsoppgjøret starter 23. mars, må LO-leder Kine Asper Vistnes og leder i Fellesforbundet Christian Justnes sørge for at motparten forstår at et av kravene er et lavlønnstillegg.

Frontfagsmodellen er nemlig truet av NHO Reiseliv.

Fordi NHO Reiseliv leser protokollen fra frontfaget som fanden leser bibelen.

Tariffoppgjøret 2024 på overenskomsten for skianlegg mellom Norsk Arbeidsmandsforbund og NHO Reiseliv ble som for to år siden mest en krangel om lavlønnstillegget.

Det skulle ikke ha vært nødvendig. Trodde vi på forhånd.

Fellesforbundet fikk gjennom sine krav om et generelt tillegg og et lavlønnstillegg. Som sikrer økt kjøpekraft. Helt i tråd med det som var føringene fra LO sentralt. Oppgjøret og ramma på 5,2 prosent ble tatt som en seier som sikrer reallønnsvekst.

Lavlønnstillegget ble også behørig feiret.

Når daværende ledere i Fellesforbundet og LO, Jørn Eggum og Peggy Hessen Følsvik begge omtaler oppgjøret i frontfaget som et viktig løft for de lavtlønte, skulle man tro at det ville gjelde for flere enn bare de på TEKO-overenskomsten.

Frontfaget ga som kjent kr 7,- i generelt tillegg og kr 3,50,- ekstra til tekstil og konfeksjon. Som er de eneste i frontfaget med snittlønn under 90 prosent av resten av industrien.

Lønnsstatistikken viser at skianlegg i 2023 hadde et lønnsnivå i snitt på 85 prosent av industriarbeiderlønna.

Tallene viser at lønnsnivået i skianlegg har gått ned i forhold til resten de to siste åra. Den trenden skulle vi snu.

En rask protokoll-sjekk fra hovedoppgjør og mellomoppgjør siden 2012 viser at overenskomster som har under 90 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn, fikk lavlønnstillegget som frontfaget hadde forhandlet fram.

Unntatt for de som forhandler med NHO Reiseliv i 2022 og i år. Før den tid hendte det at selektiv rapportering fra skiheis-sjefene gjorde at skianlegg havnet over 90-grensa. 

I mellomoppgjøret i 2023 fikk også skianlegg lavlønnstillegget på 3 kroner og det generelle tillegget på kr 7,50,-. 

Også tillitsvalgte i skianlegg jublet over lavlønnstillegget i frontfaget for to år siden. Men det skal jo forhandles først.

NHO reiseliv har i de to siste hovedoppgjør stått fast på at det ikke er snakk om et lavlønnstillegg i frontfaget. Men et særskilt tillegg til de på TEKO – som altså har normal-lønnssatser i sin overenskomst.

Skianlegg og andre som har minstelønnssatser i sin overenskomst, må hente inn dette i lokale forhandlinger, hevdes det hardnakket. 

Når partene møtes ved forhandlingsbordet og den ene parten tolker seg bort fra frontfagsmodellen, overdøver det hele oppgjøret.

Mange godt begrunna krav fra skianlegg blir blankt avvist.

Alt ender fort opp med å redde stumpene i kroner og øre.

Før skianlegg var inne til forhandlinger, hadde hotell og restaurant med Riksavtalen akseptert omtrent det samme fra NHO reiseliv. Legg merke til at NHO på død og liv ikke vil at noe utover det generelle tillegget skal kalles lavlønnstillegg. For da får bransjen et dårlig rykte. 

Når du leser protokollen fra frontfaget, står ikke ordet lavlønnstillegg nevnt. Men det står i kravlista fra Fellesforbundet. Og LO-sjefene omtaler resultatet som et lavlønnstillegg. 

I kampens hete og for å unngå brudd, aksepterte forhandlingsutvalget for skianlegg et såkalt ansiennitetstillegg på kr 2,50,-. Men ikke alle skal med. NHO strakte seg til at de med ansiennitet på mer enn fire år eller fire sesonger får noe ekstra.

I praksis betyr jo det at de yngste med lavest timelønn på skianlegg ikke får del i noe løft for de lavtlønte.

Lav begynnerlønn, stor turnover og lav organisasjonsgrad fortsetter nok i mange norske skianlegg. 

Det var vel ikke slike forhandlinger Jørn og Peggy så for seg etter at frontfaget var i havn i april for to år siden? 

NHO Reiseliv har flere overenskomster som ligger helt i bunnen på lønnsstatistikken. Faktisk hele fem av de 10 dårligste. Den posisjonen har de tydeligvis tenkt å beholde.

Skal frontfagsmodellen fungere og faktisk sørge for å løfte de med lavest lønn, må nok hele LO-familien stå mer samla.

Og nå må Christian og Kine sørge for at protokollen fra frontfaget blir så tydelig at alle forstår opplegget.

Liv Thon Gustavsen

Et barn blir funnet død. Varsler har vært sendt tidligere. Bekymringer har vært meldt. Likevel klarte ikke systemet rundt barnet å gripe inn i tide.

Dette er ikke bare én enkelt historie. Det har skjedd flere ganger.

Rapportene fra Barnas havarikommisjon viser gang på gang at barn som utsettes for vold, omsorgssvikt eller alvorlige overgrep ofte har vært i kontakt med hjelpeapparatet før tragedien skjer.

Når det verste skjer og et barn dør under mistanke om vold eller annen straffbar handling, starter etterforskningen. De voksne får advokater. De får juridisk bistand og representasjon.

Men barnet, som saken egentlig handler om, har ingen egen stemme. Dette blir særlig alvorlig i saker der en av barnets foreldre eller foresatte er siktet.

Foreldrene har forsvarer. Påtalemyndigheten skal etterforske saken objektivt. Likevel står barnet uten en egen representant i prosessen.

Det er en rettssikkerhetsmessig svakhet.

Jeg er opptatt av saker som handler om barns trygghet, rettigheter og beskyttelse mot vold. Noen av sakene setter dype spor. Saker der spørsmålene aldri helt får svar.

En av dem er saken om Shada, et barn som døde under omstendigheter som fortsatt reiser alvorlige spørsmål.

Etterforskningen ble aldri så grundig som mange mener den burde vært. For meg er det en påminnelse om hvor viktig det er at systemet alltid gjør alt det kan for å avdekke sannheten når et barn mister livet.

Når barn utsettes for vold eller overgrep, er det vårt ansvar som samfunn å sørge for at de ansvarlige blir stilt til ansvar.

Derfor har Frp levert et representantforslag til Stortinget for å styrke barns rettssikkerhet i disse sakene. Vi vil sikre at barns rettigheter tas tydelig inn i straffeprosessloven.

Forslaget innebærer at det skal oppnevnes bistandsadvokat for avdøde barn under 18 år når barnet er dødt som følge av mulig straffbar handling, og en av barnets foreldre, foresatte eller institusjon er siktet i saken.

En bistandsadvokat vil kunne følge etterforskningen, bidra til å belyse barnets situasjon og påpeke behov for ytterligere etterforskningsskritt dersom det er nødvendig.

Først og fremst vil ordningen sikre at barnets interesser blir representert uavhengig av de voksne rundt barnet.

Dette handler ikke om å komplisere straffesaker. Det handler om rettferdighet.

Når voksne er mistenkt for å ha utsatt et barn for vold eller forårsaket barnets død, kan vi ikke akseptere at barnet selv står uten en juridisk stemme i prosessen.

Forslaget gjelder et lite antall saker. Men nettopp fordi sakene er så alvorlige, er det avgjørende at rettssystemet er så grundig og tillitvekkende som mulig.

Når systemet svikter barn, er det svært alvorlig. Da må vi også være villige til å forbedre systemet.

Dette handler om noe helt grunnleggende. Barn skal være trygge. De skal beskyttes mot vold og overgrep. Og når det aller verste skjer, skal samfunnet gjøre alt i sin makt for å finne sannheten.

Når et barn dør, må barnet også ha en stemme.