Kjetil Staalesen

Økningen i velstand er åpenbar. Folk har biler, hytter og drar på ferier. Ja, bare det å ha fem ukers ferie er i seg selv en endring fra Bestefars tid.

Lenge hadde norske arbeidstakere bare tre uker betalt ferie. Den fjerde ferieuka ble skrevet inn i ferieloven i 1964. Den femte uka kom så seint som i 2002 og den står i tariffavtalen forhandlet fram av partene i arbeidslivet, ikke i ferieloven. 

Hvis du kunne hente en pensjonist fra 1950-tallet fram til i dag med en tidsmaskin, er det likevel en annen endring som kanskje ville vært den mest iøynefallende for ham, eller særlig for henne. Kvinnenes deltakelse i arbeidsliv og samfunnsliv.

Dette henger selvsagt sammen med de andre endringene. Norge er et langt rikere land enn det ellers ville vært, takket være den mye større arbeidskraftreserven man får når man slutter å ekskludere halve befolkningen på grunn av kjønn.

Men vekst i nasjonens totale velstand er jo ikke den eneste konsekvensen av kvinnenes inntog i arbeidslivet.

Faste lesere av denne spalten vil huske hvordan danske kvinner som fikk jobb på den nye fabrikken i den søvnige småbyen Kalundborg på 60-tallet, brukte friheten som fulgte med egen inntekt til å skille seg fra udugelige mannfolk og til å si opp nedverdigende hus-tjenestestillinger hos rike fruer.

Da kvinner fikk egne penger fikk de også makt. Makt over egne liv, men etter hvert også langt utover det. At kvinner jobber ble etter hvert ganske selvfølgelig i Skandinavia, men andre strukturer var tregere med å endre seg. Kvinnene var ikke velkomne i alle typer jobber og lønningene var lavere enn for menn.

Da denne spaltistens mor begynte som kontordame i Stavanger på sekstitallet var det sågar offisiell politikk i firmaet. De hadde egne lønnstabeller for kvinner. Disse hadde lavere lønninger enn mannlige kolleger på samme nivå.

Den tid er heldigvis over, men lover kan ikke umiddelbart regulere hvordan kulturen er i private hjem. Det har noen interessante konsekvenser.

I en artikkel i Weekendavisen presenteres forskning som belyser hva som skjer når menn må forholde seg til koner som tjener mer enn dem selv. Et fenomen som blir stadig vanligere i Norge og andre moderne land i takt med at kvinner blir ledere og spesialister og inntar stillinger som for bare noen tiår siden i praksis var forbeholdt menn.

Det er ganske morsom lesning. Det er en kjent klisjé for de fleste at rike menn ofte ender opp med vakre kvinner, gjerne også unge og slanke. Penger, ungdom og skjønnhet er valuta på ekteskapsmarkedet.

Nå viser forskning at dette går begge veier. I par der begge tjener likt og har ca. samme status, følger også andre variabler hverandre. Paret legger på seg like mange trivselskilo etter som årene går og barna blir store.

Men hvis hun får opprykk, lederjobb, status og høyere lønn, så tegner han medlemskap på treningssenter og går ned i vekt.

Jo mer hun bidrar til familieinntekten jo mer villig er han til å holde seg i form. Som om ikke det er morsomt nok, en annen ting skjer også. Hun øker andelen husarbeid. Muligvis for å kompensere for en slags tårnfrid-faktor og vise at hun er en god husmor (også) og klarer å håndtere begge deler.

Disse kvinnene vet nok hva de gjør. Forskning viser nemlig også at det målte stressnivået i mannfolk er lavt når konene deres bidrar med opptil 40 prosent av familieinntekten, men deretter stiger hans stressnivå radikalt, i takt med hennes lønnsøkning.

Menn er som lykkeligst når konene deres bidrar med fra null til førti prosent av familieinntekten. Øker inntekten hennes over dette nivået kommer ulykkeligheten snikende over ham, og han kompenserer kanskje med et medlemskap på Sats.

Husk: Dette er tall på gruppenivå. Det trenger ikke gjelde alle for at det skal være et fenomen.

Også andre funn er interessante. Ektepar flytter oftere til et annet sted hvis han får tilbud om ny, fin jobb; enn hvis hun får tilsvarende tilbud. En privat beslutning tatt i familien, som fører til at kvinner som gruppe tjener mindre enn de ellers ville gjort.

For samfunnet vårt er det lønnsomt at de flinkeste folka havner i jobber der de får utnyttet kunnskapen og talentene sine. Det koster oss velstand hvis folk holdes ufrivillig tilbake på grunn av andre faktorer, som kjønn eller kulturell bakgrunn.

For enkeltindividet vil det selvsagt alltid være andre hensyn som kan være viktigere. En skilsmisse er dyrt, en ulykkelig ektefelle er slitsom å ha i huset. Å anstrenge seg litt ekstra, enten det er ved å ta oppvasken eller å holde seg i form kan være en god investering.

Knut Olav Tveit

Daglig leder i Småkraftforeninga

I et høringsnotat om grunnrenteskatt på småkraftverk er LO positive til skatten, og skiller seg dermed ut i høringsbunken: 98 prosent stiller seg negative til forslaget.

Grunnrenteskatt på småkraft vil føre til mindre utbygging av fornybar vannkraft – ikke mer slik LO tror. Konkret vil det bli bygget mellom 1,4 og 2,7 mindre kraft, ifølge tall fra analysebyrået Thema Consulting.

Dette fordi grunnrenteskatten ikke er investeringsnøytral siden kostnader som fall-leie, nett- og letekostnader ikke er fratrekkbare.

Så når LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad skriver at «Det er et viktig prinsipp at skattesystemet utformes investeringsnøytralt slik at det fullstendige produksjonspotensialet hentes ut …» så er dette nettopp hva grunnrenteskatten for vannkraft ikke gjør. 

Det burde Bjørnstad sett før han skrev høringsnotatet. Høringssvaret bærer, i stor grad, preg av at man har slukt regjeringens egen – og tvilsomme – argumentasjon rått, uten kritisk tenkning.

Hva fører dette til i praksis? Jo, det blir investert 10 til 19 milliarder mindre i ny småkraft. Det svekker kraftbalansen og gir det et betydelig antall færre arbeidsplasser i distriktene. Over halvparten av investeringene gjøres via lokale entreprenører så her går tusener av årsverk tapt.

Allerede da regjeringens skatteforslag kom rygget anleggsmaskinene bokstavelig talt ut av grøfta. Akkurat nå tas det ikke investeringsbeslutninger i det hele tatt. Er dette god LO-politikk? 

Det tror jeg kanskje ikke Ole Røyland som satt i boreriggen på Gjosa-anlegget i Sirdal synes. Der er arbeidene stoppet og arbeidsgiveren hans, LH-anlegg i Kvinesdal, har permittert mange ansatte. 

LO begrunner sitt ståsted med at det «er viktig for å motvirke at grensen gir insentiv til å nedjustere kraftverk for å slippe grunnrenteskatt. Da går samfunnet glipp av viktige skatteinntekter, i tillegg til verdifull fornybar kraftproduksjon.» Så feil kan man ta.

Antagelsen om omfattende nedskalering av kraftverk er udokumentert. De åtte tilfellene vi finner av nedskalering til under 10 MVA har uten unntak skjedd i tett dialog med, og etter tillatelse fra, Energidepartementet. Det har gitt 321 GWh ny vannkraft som ellers ikke hadde blitt bygget siden grunnrenteskatten hindrer investeringer. 

Fremover kan spørsmålet om optimal teknisk-økonomisk tilpassing av ny vannkraft enkelt løses gjennom konsesjonssystemet for vannkraft.

LO tror at naturressursene i småkraften «tilhører felleskapet». Hadde sjeføkonom Bjørnstad tatt turen innom LOs juridiske avdeling kunne han fått vite at vannfallene i småkraften er private.

Rundt 7000 bønder og andre grunneiere bruker elvene sine til småkraft. Det gir lys i vinduene i Distrikts-Norge.

Over en viss grense er det bare offentlige selskap som kan bygge vannkraft, men det gjelder stort sett ikke småkraften hvor myndighetene gjennom villet politikk i lang tid har lagt til rette for småkraftutbygging, blant annet ved å fjerne grunnrentebeskatningen.

Både havbruksnæringen og oljebransjen utnytter det som juridisk sett er felleskapets ressurser. Da blir spørsmålet om grunnrenteskatt et annet.

Bruker man departementets egne anslag for kostnader og inntekter for småkraftverk er alle nye utbygginger ulønnsomme – om man hensyntar kostnader til innmating av kraft i nettet og eiendomsskatt. Så komme fall-leie til grunneiere på toppen av det.

Dette er beregninger Bjørnstad enkelt kunne gjort på baksiden av en konvolutt. Da kunne han ved selvsyn ha sett hvor marginal småkraftbransjen faktisk er.

Fremover ligger mye av vannkraftpotensialet i småkraft, så hvorfor LO ikke ønsker denne utbyggingen velkommen er vanskelig å se. Ikke bare får vi ny fornybar kraft, men det gir også sårt tiltrengte arbeidsplasser i distriktene.

Det mest optimistiske scenariet i en fersk analyse fra Thema Consulting tilsier et bidrag på snaue 4 nye TWh og samlet bidrag fra bransjen på 16000 årsverk i årene frem mot 2040. Med grunnrenteskatt ser vi ikke dette komme.