Kjell Werner

Nav-systemet er på nytt under lupen. Senterpartiets Kjersti Toppe vil dele etaten i to. Arbeiderpartiets Elise Waagen vil røske opp i Nav, men hun advarer mot en oppsplitting. 

Gjeldende Nav-organisering stammer fra Bondevik II-regjeringens forslag i mars 2005.

Da fikk vi en samordning av Trygdeetaten, arbeidsmarkedsetaten og de kommunale sosialkontorene under en hatt. Og etaten fikk navnet En ny arbeids- og velferdsforvaltning, derav forkortelsen Nav. 

En viktig idé med 2005-reformen var å gi brukerne én dør inn til de ulike Nav-tjenestene. Og én dør har vi fått, men innenfor døra spriker det likevel. I dag består Nav nemlig fortsatt av en kommunal enhet og en statlig enhet.

På 20 år har vi vært vitne til den ene Nav-skandalen etter den andre. Toppsjefer har gått av i tur og orden. Sist ut var Hans Christian Holte, som 11. november fikk sparken av arbeidsminister Kjersti Stenseng. Det kan diskuteres hvor klok den avgjørelsen var.

I kjølvannet av Holtes avgang har det oppstått en ny Nav-diskusjon, og den debatten bør hilses velkommen. Men det er viktig å ikke trekke forhastede konklusjoner om detaljer i et svært komplisert system.

«Når vi erfarer at Nav som system ikke fungerer godt nok må vi gjøre endringer», sier arbeidspolitisk talskvinne i Ap, Elise Waagen. Hun vil ha ned ventetidene, øke digitaliseringen, forenkle og gi de ansatte flere ressurser.

Waagen poengterer at arbeidet med å se nærmere på Nav-systemet vil ta flere år. Realistisk sett vil det være mulig å konkludere i slutten av stortingsperioden. Men Senterpartiet har hastverk og fremmet tirsdag forslag om å dele Nav i to: Én etat for pensjon og trygd, og én etat for arbeid og aktivitet. 

«Nav er i krise, og regjeringens Nav-tiltak er ikke tilstrekkelige», sier Senterpartiets Kjersti Toppe. Hun ivrer for en tillitsreform som for eksempel gir Nav-ansatte vedtaksmyndighet når det gjelder arbeidsavklaringspenger. 

Det bør nevnes at regjeringen allerede er i gang med å forbedre Nav. Nødvendige skritt må tas uavhengig av en ny Nav-reform. Arbeidsminister Kjersti Stenseng oppnevnte nylig et utvalg som skal revidere folketrygdloven. Oppgaven er å forenkle lovverket slik at brukerne kan få raskere og bedre hjelp.

Eve Vangsnes Bergli, som er konstituert Nav-sjef, har kalt deler av folketrygdloven for et kråkeslott. «Det er en karakterstikk på at det har vært gjort mange store og små endringer i loven siden 1997, men ikke en helhetlig gjennomgang», sier Stenseng. En gjennomgang kan frigjøre oppgaver til andre viktige oppgaver.

Nav er en koloss på leirføtter, med 22.000 ansatte landet rundt. Slik sett er det forståelig at Sp nå foreslår en oppsplitting. Men det innebærer fort at barnet kastes ut med badevannet.

Etter min mening er svaret å se framover, ikke bakover. Nav-reformen må fullføres. Fullt og helt, ikke stykkevis og delt. Etaten må derfor gjøres helstatlig.

Nav styres riktignok under en felles statlig sentral ledelse. Men det dreier seg om to systemer med arbeidstakere ansatt både i staten og lokalt på kommunale sosialkontorer. En full statlig sammenslåing vil etter min mening være det mest fornuftige.

En logisk konsekvens av dette er også å gjøre sosialhjelpen statlig, med like satser for hele landet. Som motstykke bør bostøtten, som i dag kommer fra Husbanken, gjøres kommunal. 

Det koster like mye å kjøpe mat i Os som i Oslo. Men det er mye dyrere å bo i Oslo enn Os. Løsningen er derfor at bostøtten i enda større grad graderes etter bokostnadene, altså brukes som utjevnende tiltak.

Dette handler også om likebehandling av de Nav-ansatte, som i dag lønnes ulikt ut fra om de er på statens eller kommunenes lønningslister.

Konkret oppfølging av tillitsreformen, som ble varslet da Ap og Sp satt sammen i Støre-regjeringen, bør også være et viktig element i en ny Nav-reform. Men når det gis slik tillit må man akseptere at tilsynelatende likeartede saker ikke blir behandlet nøyaktig likt.

Hovedoppgaven til Nav er, og bør fortsatt være, å få flere i arbeid og aktivitet samtidig som færrest mulig går på stønader. Med dette som utgangspunkt bør en ny Nav-reform basere seg på evalueringer, forskning og annen ekspertise. Riksrevisjonens kritiske rapporter er det også mye å lære av. 

Jeg har i denne kommentaren skissert noen ideer til forbedring av Nav-systemet.

Men jeg er ydmyk og legger ikke noen prestisje i disse ideene og er derfor lydhør for motargumenter. Den samme åpne holdningen bør politikerne innta.

Sett i gang prosessen, men ikke forhast dere. Arbeidsminister Kjersti Stenseng må kjenne sin besøkelsestid.

Kjetil Staalesen

Den absolutt mest grunnleggende måten vi mennesker lærer på, er ved å se på de som kan, og så prøve selv. Gjøre feil, prøve igjen.

Barn lærer nesten alt på denne måten, inkludert å løpe og gå, bruke kniv og gaffel, knyte sko eller spille fotball. Når vi ikke får det til, får vi hjelp. Neste gang går det litt bedre. Til slutt kan vi det.

Når vi blir eldre, er det en del ting vi må lære på en annen måte. Lesing, skriving, regning lærer vi på skolen. Når vi ikke får det til, får vi hjelp. Til slutt sitter det.

Sånn blir vi voksne på et vis. Unge voksne, som skal ut i verden. Ofte betyr det å finne seg en jobb. For mange er det nesten litt som å begynne på nytt. Lære å gå.

Begynner du som lærling, går de første månedene med til å se på de som kan, og så prøve selv. Gjøre feil, prøve igjen. Å skulle arkivere en sak riktig i et saksbehandlingssystem for første gang, for eksempel. Eller bytte en forgasser. Eller stelle et sår.

Det er litt som å lære å gå. Du må regne med å falle på rumpa et par ganger før du klarer det alene. Bli holdt litt i hånda i begynnelsen. Både for din skyld, og andres.

Dette er ikke annerledes i den delen av arbeidslivet som tar imot nyutdannede fra universitetene.

Et gjentagende hjertesukk undertegnede husker fra sine mange år i bankvesenet, var fra kollegene med 20-30 års erfaring i banken som fikk en ny, ung kollega med bachelor eller master. «Hun tjener mer enn meg, men jeg må vise henne hvordan alt gjøres».

De erfarne kollegene tok ikke feil. Men det var heller ikke «en feil». Den nye kollegaen hadde selvsagt ingen planer om å bli i samme stilling i 30 år, slik som mentoren hadde blitt. Det var heller ikke et ønske fra bedriften.

De aller fleste virksomheter har alltid tatt inn unge mennesker og gitt dem en innføring. Ikke bare i jobben de fikk, men i arbeidslivet som sådan. Den første jobben er ikke bare en jobb. Det er også en slags test.

Som enhver sjef eller HR-person vil fortelle deg: Noe av det viktigste vi ser etter i folk, er om de kan jobbe. Vi kan lære dem det meste annet, men de må kunne jobbe.

De som ansetter nyutdannede vet også at de flinkeste ofte ikke blir værende. De suger til seg lærdom, og så går de videre. Opp eller ut. Slik kan det isolert sett være dyrt å ansette nyutdannede, uprøvde folk.

Men så lenge alle gjør det, går det rundt likevel. Jeg lærer opp folk som forsvinner til deg, men så rekrutterer jeg en av dine. Alle har tilgang på talenter, alle er glade.

Så vil det alltid være noen virksomheters som velger Sveits-modellen. Vi tar bare inn de som allerede har gjort suksess. De som er ferdig opplært. Virksomheter som ikke selv lærer opp juniorer.

Systemet tåler et par sånne freeridere. Men ikke for mange av dem.

Hvis det blir for mange, eller for mange av de store gjør det, vil det etter en stund bli utfordrende for alle å skaffe seg den kompetansen de trenger for å drive rådgivningsbedriften sin, skolen sin, sykehjemmet sitt eller tømrerbedriften sin.

Alle som driver med klubbfotball, veit hvilke lag som tar bredderekruttering på alvor, og hvilke lag som kynisk rekrutterer modne talenter i slutten av tenårene, fra andre klubber.

Det er frustrerende, fordi det lønnes seg å være kynisk, men bare hvis du er aleine om det. Hele klubbsystemet hadde raknet hvis alle gjorde det sånn.

Derfor er det foruroligende når toneangivende bedrifter nå ser ut til å kutte i innstegsjobber.

Der studentene på en del elite-studier tidligere fikk jobbtilbud mens de ennå hadde et år igjen av studiene, opplever de nå at de blir ferdig utdannet uten å ha en signert kontrakt i baklomma.

Der en del virksomheter tidligere hadde en konstant stor gruppe med unge, nyutdannede «racere» som var villig til å jobbe hardt og mye i tre fire år for å komme seg opp og fram, er det nå lengre mellom disse.

Dette skjer jo ikke i et vakuum. Også innkjøpere av tjenester har blitt mer smålåtne.

Flere store virksomheter, både i privat og offentlig sektor, krever nå at det kun er seniorkonsulenter på oppdrag, for eksempel. Virksomheter som selger tjenester er jo avhengig av å få leid ut folka sine, så da blir det åpenbart vanskelig å ha like mange unge som før.

Problemet som oppstår, trenger man ikke utdanning for å se. Hvis ingen tar de unge under vingene sine og lærer dem å fly, vil vi etter kort tid få et todelt arbeidsmarked der avstanden mellom de som har erfaring og relevant jobb – og de som er unge, øker.

For en enkelt virksomhet kan det selvsagt være en lønnsom strategi å bare holde seg med seniorer som jobber assistert av teknologi. Enten det er fysiske maskiner, eller kunstig intelligens. Har bedriften god nok økonomi, vil den alltid kunne kjøpe inn kompetente, erfarne folk. Det er bare å øke lønna.

Det er lett å forstå motviljen mot å betale en nyansatt flere daglønner for å gjøre en analysejobb KI klarer på minutter sammen med en erfaren konsulent eller rådgiver. Bedrifter som velger den sistnevnte modellen, blir belønnet av sine aksjonærer.

Men for Norge som land er jo ikke det en bærekraftig strategi. Ikke alle virksomheter har mulighet til å rekruttere bare seniorer. Det er for dyrt, og det er uansett ikke nok til alle. Som land har vi dessuten en plikt til å tilby gode, relevante, verdige arbeidsliv også til de unge.

Hva er løsningen? Vi kan åpenbart ikke påby private virksomheter å rekruttere slik eller sånn. Men vi kan velge hvem vi handler med.

Store virksomheter, både i privat og offentlig sektor, bør kjenne sin besøkelsestid. De bør både akseptere og kreve at leverandører har med seg lærlinger/juniorer/nyutdannede på oppdrag.

Hele arbeidslivet er i endring og de som sier de vet hvordan det kommer til å se ut om tre eller fem år, bløffer. Men en ting vi kan vite med sikkerhet, er at det aldri har vært lurt å overlate en generasjon unge til seg selv. Aldri.