Kjell-Arve Aspaas

De fleste tenker ikke så mye over hvordan maten kommer på døra. Vi bestiller i en app, og kort tid etter står noen utenfor med leveransen. Men bak hver levering står det et menneske som skal ha de samme rettighetene som andre arbeidsfolk.

Det er dette debatten om Wolt egentlig handler om.

Jeg har jobbet hele voksenlivet i transport- og logistikkbransjen som lagermedarbeider, sjåfør og tillitsvalgt. Jeg vet hvor viktig det er å ha trygghet dersom du blir syk, skadet eller mister inntekten din.

Som tidligere sjåfør og lagermedarbeider vet jeg at trygghet på jobb ikke er noe du tenker på hver dag. Men den dagen noe skjer, betyr den alt.

Derfor er debatten om plattformøkonomien så viktig.

For hvem har ansvaret når noe går galt?

Gjennom generasjoner har vi bygget et arbeidsliv der den som leder arbeidet, også har ansvar for dem som utfører det.

Arbeidsgiver har ansvar for lønn, sykepenger, pensjon, forsikringer, HMS og et forsvarlig arbeidsmiljø.

Dette er ikke privilegier. Det er rettigheter arbeidsfolk og fagbevegelsen har kjempet fram gjennom mange tiår.

Når arbeid organiseres gjennom digitale plattformer, utfordres disse prinsippene.

I mange tilfeller er det selskapet som bestemmer prisene, fordeler oppdragene og styrer tilgangen til arbeidet. Likevel hevdes det ofte at den som utfører jobben er selvstendig næringsdrivende.

Da er det legitimt å spørre hvor selvstendigheten egentlig ligger.

Problemet oppstår når selskaper ønsker styringen som en arbeidsgiver har, uten å ta ansvaret som følger med.

For arbeidsfolk handler ikke dette først og fremst om juss. For arbeidsfolk handler det om trygghet.

Det handler om budet på sykkel, drosjesjåføren, varebilsjåføren og alle dem som er avhengige av lønna si for å få hverdagen til å gå rundt.

Hvis en budsjåfør sklir på isen en vinterkveld i Trondheim og blir skadet, hvem har ansvaret?

Det er slike spørsmål denne debatten egentlig handler om.

Dette er heller ikke første gang vi ser forsøk på å flytte ansvar bort fra virksomhetene. Vi har sett det gjennom innleie, bemanningsbyråer og ulike selskapskonstruksjoner.

Fellesnevneren har vært den samme:

• Mindre ansvar for virksomhetene.

• Større risiko for arbeidsfolk.

Derfor er ikke dette bare en debatt om Wolt.

Vi ser lignende utviklingstrekk i deler av transportbransjen, drosjenæringen og varebilmarkedet.

Gjennom mange år har vi kjempet mot sosial dumping, falske selvstendige og virksomheter som forsøker å organisere seg bort fra arbeidsgiveransvaret.

Dette handler heller ikke bare om arbeidsrett. Politiet har advart om at løsarbeidersystemer i budbransjen kan utnyttes av kriminelle miljøer og gjøre det vanskeligere å føre kontroll.

Når ansvaret pulveriseres, blir det også vanskeligere å sikre et seriøst arbeidsliv.

For meg handler dette om hvilke spilleregler vi skal ha i arbeidslivet, og om vi skal bygge videre på den norske modellen eller åpne for et arbeidsliv med mindre ansvar og større utrygghet.

Denne debatten handler også om rettferdig konkurranse.

Bedrifter som følger spillereglene, ansetter folk og betaler pensjon, forsikringer og sykepenger, må ikke tape konkurransen mot virksomheter som bygger forretningsmodellen sin på å skyve risiko og kostnader over på den enkelte.

Da får vi ikke innovasjon.

Da får vi et kappløp mot bunnen.

For meg handler dette om mer enn arbeidslivspolitikk. Det handler om trygghet. Men det handler også om beredskap.

De siste årene har vist hvor avhengige vi er av arbeidsfolk som holder hjulene i gang når samfunnet settes på prøve.

Et arbeidsliv der stadig mer risiko skyves over på den enkelte, gjør ikke samfunnet sterkere.

Et trygt og organisert arbeidsliv er en del av samfunnets beredskap. Det gir stabile fagmiljøer, viktig kompetanse og mennesker som tør å satse på et yrke fordi de vet at de har rettigheter dersom noe skjer.

Skal vi lykkes med ny teknologi og nye næringer, må folk ha trygghet i bunnen.

Norge trenger innovasjon og nye arbeidsplasser, men ikke et arbeidsliv der rettigheter blir valgfritt.

Derfor må hovedregelen fortsatt være faste ansettelser når arbeidet i praksis styres og kontrolleres av virksomheten.

Myndighetene må slå ned på falske selvstendige og omgåelser av arbeidsgiveransvaret.

Ny teknologi må tilpasses den norske arbeidslivsmodellen – ikke omvendt.

Et seriøst arbeidsliv er en av grunnene til at Norge har lykkes så godt som vi har. Teknologien skal gjøre arbeidslivet bedre, ikke svekke rettigheter som generasjoner før oss har kjempet fram.

For trygghet for framtida handler ikke bare om hvilke jobber vi skal ha. Det handler også om hvilke rettigheter arbeidsfolk skal ha når de går på jobb.

For til syvende og sist handler dette ikke om apper.

Det handler om mennesker.

Om hverdagen deres, og om tryggheten deres.

Erle Arnesen

Leder konduktørforeningen Nord NJF

For det er snart ti måneder siden det store leirraset ved Nesvatnet i Trøndelag – en tragedie der en jernbaneansatt mistet livet. Siden den dagen har Nordlandsbanen og Trønderbanen vært delt i to.

Togene mellom Trondheim–Bodø og Trondheim–Mo i Rana har stått stille. Passasjerene har vært uten et reelt tilbud. Og ansatte har igjen måttet leve med en hverdag uten forutsigbarhet.

Et midlertidig verksted i Bodø gjorde det mulig å kjøre noen dagtog, og det var et etterlengtet lyspunkt.

Nå har Bane Nor lovet åpning forbi Nesvatnet 22. juni. Det ser vi fram til. Men én ting står fortsatt i veien for en normal hverdag: mangelen på materiell.

Etter avsporingen ved Finneidfjord i oktober 2024, har vi manglet dieselmateriell. Norske Tog har ansvar for å sikre at togselskapene har tog å kjøre med – men det ansvaret blir ikke fulgt opp.

Nye fjerntog er bestilt, men ingen vet når de kommer. ED-lok skulle leies inn, men ombyggingen er forsinket. Resultatet er at selv når Nordlandsbanen åpner, kan vi ikke kjøre full produksjon. Igjen er det passasjerene og de ansatte som betaler prisen for manglende styring.

Og dette er ikke et lokalt problem. Sørlandsbanen sliter med både materiell og infrastruktur. Bergensbanen står snart uten tog å kjøre med. På Østlandet er det avvik nesten daglig, og tog som skulle vært doble kjøres enkelt – så fulle at folk knapt får puste.

Dette er ikke tilfeldigheter. Dette er ikke uflaks. Dette er konsekvensen av politiske valg.

Samferdselsdepartementet virker ikke nevneverdig bekymret for situasjonen. Tilliten fra oss ansatte er nærmest borte.

Det er vanskelig å beskrive følelsen av maktesløshet når man ser hvor lite som gjøres for å sikre en fungerende jernbane – en jernbane som både passasjerer og ansatte fortjener.

Så hva skal til for at våre folkevalgte våkner? Hvor mange avvik må til? Hvor mange innstillinger? Hvor mange ansatte må stå i en uholdbar arbeidshverdag før noen tar ansvar?

Ønsker ikke politikerne at jernbanen i Norge skal fungere?

Det vi ber om er ikke radikalt. Det er ikke urealistisk. Det er ikke dyrere enn alternativet. Vi ber om trygg infrastruktur og materiell å kjøre med. Vi ber om en jernbane som fungerer. Vi ber om at noen tar ansvar for en av landets viktigste samfunnsfunksjoner.

Vi som jobber om bord ønsker å kjøre tog. Passasjerene ønsker et forutsigbart tilbud. At dette skal være så vanskelig å få til, er ikke bare uforståelig – det er uakseptabelt.