Kjell Werner

En trontaledebatt over to dager dannet opptakten til den nye virkeligheten for Jonas Gahr Støres andre periode som statsminister.

Støre glimret riktignok med sitt fravær i stortingssalen mandag, men det ble tilgitt at han prioriterte toppmøtet om Gaza i stedet. Stortinget måtte nøye seg med regjeringens nummer to, helseminister Jan Christian Vestre.

Han stilte lojalt opp i sjefens historiske fravær.

Allerede lørdag ble det klart at Ap nå går på sitt første nederlag. Det er nemlig skapt flertall for å stoppe utredningen som tar sikte på å endre spillereglene slik at det i ytterste konsekvens ikke trengs flertall for å få vedtatt et statsbudsjett.

I juni ble det, med stemmene fra Ap og Høyre, vedtatt å utrede en slik omlegging. Lite demokratisk, spør du meg. Men siden Senterpartiet er ute av Støre-regjeringen og Høyre har en mindre stortingsgruppe, ble det flertall for å reversere dette vedtaket.

Mandag var Frp-leder Sylvi Listhaug først ut i det som ofte kalles opposisjonens debatt. Vi fikk høre velkjente Frp-toner fra valgkampen.

Og så noterte jeg meg at Listhaug fridde til Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum.

Høyre-leder Erna Solberg kom i skyggen, både fordi partiet hennes ikke lenger er størst på borgerlig side og fordi Solberg har varslet sin avgang som partileder. Og det var Ine Eriksen Søreide, ikke Erna Solberg, som tok Høyres replikk på Arbeiderpartiets parlamentariske leder.

Dette må tolkes som et røyksignal om arverekken.

Trontalen, som kong Harald leste opp under den høytidelige åpningen av stortingssesjonen lørdag, er Ap-regjeringens budskap til nasjonalforsamlingen. Her varslet regjeringen fem konkrete reformer som skal utarbeides gjennom kommisjoner og utvalg:

• Regjeringen inviterer partiene på Stortinget til å delta i en skattekommisjon. Målet er å utarbeide et mer effektivt skattesystem, få flere i arbeid og skape forutsigbarhet for næringslivet.

• En kommunekommisjon skal komme med forslag som kan gi bedre styring av kommunene, bedre bruk av personell og bedre kommunale tjenester.

• Helsereformutvalget, som allerede er nedsatt, skal utrede og foreslå nye modeller for organisering, styring og finansiering av helsetjenestene.

• Fellesskoleutvalget skal vurdere skolenes rolle de neste 20 årene og foreslå endringer i innhold, omfang og organisering.

• Politireformutvalget skal foreslå tiltak som styrker politiets evne til å løse samfunnsoppdraget mer effektivt.

Det er positivt at regjeringen satser offensivt med slike reformer. Samtidig er det smart rent taktisk. For på denne måten kjøper Støre og Ap seg mye tid og litt fred.

Kritikk fra de andre partiene på Stortinget kan avfeies med at ditt og datt nå blir utredet. Invitasjonen til skatteforlik er illustrerende. De borgerlige partiene vil forhandle direkte mens Ap-regjeringen vil gå den lange veien om en kommisjon.

Mange politiske avgjørelser blir altså skjøvet ut i tid, på godt og vondt. Det er fristende å minne om Piet Heins ord: «Da Fanden ville at intet skulle skje, da satte han ned den første komité».

På den annen side kan kommisjoner og utvalg bidra til å skape politiske forlik som står seg over tid. Pensjonsreformen er et godt eksempel i så måte.

Statsminister Jonas Gahr Støre får en krevende oppgave med å manøvrere i et parlamentarisk landskap som er enda mer fragmentert enn det som var tilfelle i forrige stortingsperiode. Nå må Ap ha støtte fra fire andre rødgrønne partier når statsbudsjettene behandles. SV, Sp, MDG og Rødt må alle med på laget.

Samtidig kan Ap kjøre storslalåm i andre politiske saker. Ap kan sammen med Frp og Høyre sikre fortsatt oljeleting. Høyre, Venstre og MDG kan hjelpe regjeringen med å innlemme flere EU-direktiver. Bare for å ha nevnt to eksempler.

Det blir samlet sett et politisk krysspress uten sidestykke i norsk historie. Ap-regjeringen er i realiteten omringet av politiske konkurrenter.

Men vennene på venstre flanke er tross alt venner, og det vil være en høy pris å felle dagens regjering. For alternativet er en Frp-ledet regjering.

I moderne tid har det vært flere mindretallsregjeringer enn regjeringer med flertall bak seg. Siden 1997-valget har landet, med unntak av det ene året med Jens Stoltenbergs første regjering, blitt styrt av koalisjonsregjeringer med flere partier.

I februar gikk Senterpartiet ut av Støre-regjeringen slik at det ble en ren Ap-regjering som stilte til valg i høst. Stortingsvalget ga Støre fornyet tillit siden partier som samlet fikk flertall pekte på ham.

Arbeiderpartiet har bare 53 representanter på Stortinget. Det trengs 85 mandater for å ha flertall. De rødgrønne har til sammen 88 mandater. Her ligger Støre-regjeringens parlamentariske grunnlag i budsjettsaker.

Samtidig har statsministeren vært klar på at han ønsker seg flere løsninger med partier på den andre siden av midtstreken og i tillegg brede forlik om saker som skatt og helsepolitikk. Den tverrpolitiske støtten til langtidsplanen for Forsvaret forplikter også.

Det blir også interessant å se om de fire borgerlige partiene greier å gjenreise et troverdig alternativ i årene framover.

Klarer et svekket Høyre å bli limet mellom et Frp som strutter av selvtillit og de to småpartiene KrF og Venstre? Frp-leder Sylvi Listhaug må vise storsinn for å lykkes.

I helgen har jeg lest den ferske biografien over Odvar Nordli, Ap-høvdingen som var statsminister fra 1976 til 1981.

Det slår meg at det er en viss parallell mellom stortingsvalgene i 1973 og 2025. I 1973 fikk Ap regjeringsmakt med et stort Sosialistisk Valgforbund på venstre flanke, med en SV-gruppe på 16 representanter.

Ved årets valg fikk SV, Sp, MDG og Rødt til sammen 35 representanter. Ap har «bare» 53.

Høsten 1973 ble Odvar Nordli valgt til parlamentarisk leder for Ap-gruppa på Stortinget. Strategien var å samarbeide fra sak til sak for å få gjennomført mest mulig av partiets politikk.

Plasseringen av Nordli ble beskrevet «som et naturlig springbrett til å bli statsministerkandidat for partiet». Og i 1976 ble han altså statsminister.

Ap-nestleder Tonje Brenna ble nylig valgt til parlamentarisk leder for den nye stortingsgruppa til Ap. Nå blir det hennes oppgave å samarbeide fra sak til sak.

Lykkes hun, ligger veien åpen når Jonas Gahr Støre finner det for godt å kaste inn håndkleet. Trolig om et par års tid. Og så kan Ap ventelig gå til valg i 2029 med fem konkretiserte reformer.

Olav Levin Johansen

De siste ukene har ungdomskriminalitet fått mye oppmerksomhet. Jeg vil fokusere på hva slags forståelse politikerne bør ha.

Før vi kan gjøre noe med problemet, må vi først forstå det. Denne forståelsen gir innsikt i ulike sider av saken – og innsikten kan igjen føre til ny kunnskap.

Allerede da jeg gjennomførte fengselsbetjent-utdanningen i 1973-74, ga undervisningen forståelse, innsikt og kunnskap om at når «velferden øker så øker også kriminaliteten». Dette fordi: da øker også forskjellene i samfunnet.

Altså, allerede for ca. 50 år siden var det en forståelse av at når velferden øker så øker også kriminaliteten.

På den tiden bodde jeg i Oslo og fikk med meg diskusjonen om de negative konsekvensene som kunne komme til å skje når de første fritidsklubbene for barn og ungdom ble lagt ned. Og nå har det samme skjedd i for eksempel kriminalomsorgen og i barnevernet.

Positive aktiviteter som danner gode relasjoner mellom innsatte og ansatte blir nedlagt, med det resultatet at de innsatte blir sittende mer alene på sine celler. Dermed øker frustrasjoner, vold og trusler mot betjenter. Og selvfølgelig øker samfunnshatet.

Den 2. oktober 2025 leser jeg i NRK nettavisen artikkelen: «Mange ungdomskriminelle utsatt for vold: – Fellesskapet har sviktet disse ungene».

Det pekes på svikt, allerede før kriminalomsorgen er inne i bildet. Det må bety at foreldre, skole og nærmiljø, og ikke minst at barnevernet har sviktet diss ungene.

Når vi vet at mennesker har evne til å ane og undre seg over det som kan komme til i skje i fremtiden, er det forunderlig at ikke politikken har fått tak i disse menneskene.

Jeg leser stadig vekk at barnevernet ikke fungerer slik det skal. Det må vel være de politiske føringene som har sviktet, og ikke dem som jobber i førstelinjetjenesten med økende utfordringer, som vist angående at «Fellesskapet har sviktet disse ungene».

Burde ikke våre politikere har forstått denne samfunnsutviklingen for mange år siden, og kanskje allerede i 1973-74?

Det som må skje, er at alle politiske partier forstår og tar inn over seg at barnevern og også kriminalomsorgen, og alt som har med barn og unge å gjøre, må bli så optimalt og godt som over hode mulig.

Det betyr å forstå og å skaffe seg innsikt i og kunnskap om det som må til inn i de fremtidige omsorgsyrkene, og som det er kun brukere og førstelinje-personal som har reell kompetanse til å si noe om.

Altså de som besitter den innerste og mest grunnleggende ERFARINGEN om det som fungerer, og det som ikke fungerer i forebygging og endringsarbeid.

I disse «erfaringene» er det et helt annet «ansvar» enn det «ansvaret» som er mulig for politikere å ha på sine trygge stortingskontorer.

Hva må da gjøres? Det som må gjøres er at politiske myndigheter forstår og ikke minst følger det som brukere og førstelinje-personal sier er det som må gjøres i de fremtidige omsorgsyrkene, og da helt uavhengig av hva det koster i kroner og øre.

Dette fordi konsekvensen av manglende satsing vises tydelig i dag, og vil nok vises enda tydeligere inn i fremtiden.

Jeg vil påstå at vi er kommet langt i vårt menneskesyn og forståelse av samfunnsutvikling på forhånd, dersom vi greier å sette oss inn i de opplevelser og erfaringer som de «erfarne» har.

Det vil være å tenke nøye gjennom hvordan vil jeg at min sønn, min datter, min far og min mor skal oppleve, eksempelvis et møte med barnevernet og ikke minst et fengselsopphold.

Det vil være å tenke nøye gjennom hvordan vil jeg at min sønn, min datter, min far eller min mor skal ha det på jobben i sine respektive omsorgsyrker.  

En av mine tydeligste påminnelser til alle personer, er at akkurat DU på en eller annen måte kan være den som kommer i kontakt med barnevernet og kriminalomsorgen.

Alle oss som kjører bil, kan i et kort og uoppmerksomt øyeblikk kjøre på en person i et gangfelt, og dermed få et ublidt møte med fengsel og rettsapparat. Da er også DU og mange andre plutselig pårørende til en som må sone en dom.

Et annet eksempel er at plutselig er du i kontakt med barnevernet, enten som foreldre, besteforeldre, nabo eller venn. I et slikt perspektiv er det viktig å bygge alle velferdstjenester ut fra reell kunnskap og erfaring, i stedet for synsing og kunnskapsløshet fra dem som mener å være «immune» mot å komme i direkte kontakt med for eksempel barnevernet og kriminalomsorgen.

Dette gjelder også våre politikere med sitt «ansvar» for å gi gode oppvekstvilkår for barn og unge, og et godt samfunn for alle oss å leve i.  

Når vi har tenkt nøye igjennom hva mennesker erfarer og opplever, er neste steg at politikerne lytter nøye til deres budskap og gjennomfører de tiltakene som kunnskap og erfaring viser er det som vil føre til bl.a. mindre ungdomskriminalitet.

Helt nøyaktig sagt: «De menneskene som står i de daglige situasjonene med sine erfaringer og direkte ansvar i håndtering av ulike utfordringer kan hjelpe til overfor: «Politikernes evner til å forstå samfunnsutvikling på forhånd».