Ingrid Rosendorf Joys

I årene fremover vil norsk arbeidsliv trenge mer utenlandsk arbeidskraft innen ulike bransjer.

Men med stadig flere varsler om utnyttelse, vedvarende følelse av utenforskap, samt et mer negativt debattklima om innvandring kan vi ikke lenger ta det for gitt at de velger å komme til Norge.

I media kan vi stadig lese historier om arbeidsmigranter som jobber og bor under uverdige forhold, som ikke får lønnen sin utbetalt, blir sagt opp på dagen på grunn av sykdom og som ikke får forsvarlig helsehjelp når de trenger det.

En av de som har mistet troen på systemet er Wojtek fra Polen. Han har pendlet hit i 13 år for ulike jobboppdrag, men grensen er nådd med det han har erfart. Nå anser han ikke lenger Norge som sitt andre hjemland.

Samtidig som ryktet til norsk arbeidsliv falmer blant migrantene, har ordskiftet om innvandring hardnet.

Det er ikke bare Frp og Høyre som snakker om innstramming, men også Ap, Sp og Venstre. De viser til feilslått integrering, men sier ikke så mye om hva som skal til for å bedre situasjonen.

Det er lagt frem handlingsplaner for å bekjempe arbeidslivskriminalitet.

Men det er ikke satt inn tiltak for å lovfeste rett til norskopplæring, styrke arbeidernes rettsvern eller avskaffe ordningen med D-nummer som i mange tilfeller bryter EØS-reglene om fri bevegelighet.

I festtaler blir språk trukket frem som selve nøkkelen til integrering. Allikevel har ikke arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa og resten av EU/EØS rett på gratis norskopplæring slik flyktninger, asylsøkere og familiegjenforente har.

Dette gjør dem mer sårbare for utnyttelse og utenforskap, samtidig som de har få varslingsmuligheter og svakt rettsvern.

I tillegg lever mange med et midlertidig D-nummer som utestenger dem fra fastlegeordningen og andre velferdstjenester. Det til tross for at de bor, skatter og jobber i Norge.

Dette er alle medvirkende årsaker til at et økende antall innvandrere velger å forlate Norge til fordel for hjemlandet eller andre europeiske land. Dette hører vi sjelden om, men noe det bør tas tak i hvis vi vil beholde arbeidsinnvandrerne som allerede er her og gjøre oss attraktiv for nye.

Norge trenger arbeidskraft og kompetanse innen helsesektoren, bygg- og anleggsbransjen, it- og digitalisering m.m.

Når flere av landets partier tar til orde for en strammere og mer kontrollert innvandring, bør ikke det gjøres på en måte som skremmer vekk fremtidig arbeidskraft, eller bidrar til flere fordommer og økt diskriminering.

Det gagner ingen – verken den enkelte innvandrer eller Norge, som er helt avhengig av deres kompetanse i årene fremover.

Bare se til Storbritannia der mangelen på arbeidskraft skaper store utfordringer innen helse og omsorg, landbruk og matproduksjon, samt hotell- og restaurantbransje.

Vi vil vel ikke ende opp der?

Andreas Sunde

Her i Norge er vi gode på strøm. Vi bygde tross alt Europas første vannkraftverk i 1882, og har lang erfaring med fornybar strømproduksjon.

Strømmen vi bruker produseres på kraftverk rundt omkring i landet. Den sendes inn i strømnettet - lange kabler over dal og fjell. Og den kommer via en slik kabel inn til hjemmet vårt, hvor vi bruker den til å se på kattevideoer.

Ser du hva jeg ikke nevnte der? Strømselskaper! De produserer ikke kraft, de transporterer ikke kraft, de vedlikeholder ikke nettet, og de lager ikke kattevideoer. Alt de gjør, er å sende oss en faktura - og noen av dem har en app.

De er ikke strømselskaper, de er strømsalgselskaper. Likevel har vi over hundre av dem - med forvirrende avtaler som egentlig bare handler om hvor mye ekstra de kan lure deg til å betale dem.

Hvert eneste år må jeg bruke flere timer på å finne ut hvilken strømavtale som er best. Det er ofte nye endringer der, og de billigste avtalene varer gjerne kun 12 måneder, før de automatisk føres over til svindyre alternativer.

Vi trenger ikke disse mellommennene. Det er ikke reell konkurranse når alle tilbyr samme strøm til samme pris. De eksisterte ikke for 50 år siden, og vi kan fint klare oss uten dem igjen.

Derfor bør strømsalgselskapene avvikles. Jeg er ikke alene om å mene dette. Peggy Hessen Følsvik kritiserte bransjen kort tid før hun gikk av som LO-leder:

"Agendas undersøkelser viser at markedet er uoversiktlig, ulogisk og langt på vei basert på å forvirre forbrukerne. Folk taper tusenvis av kroner i året på å velge feil avtale, på akkurat den samme strømmen. Det er uakseptabelt. [...] Det trengs bedre regulering og mer tilsyn med strømsalgselskapene for å rydde opp i denne bransjen."

Men der hun bare tok opp målet om et statlig strømsalgselskap, vil jeg foreslå en raskere løsning: LO bør opprette sitt eget strømsalgselskap underlagt LOfavør.

Det bør ha 0 kroner i påslag, og være inkludert i medlemskapet uten noen ekstra kostnad. Da vil alle medlemmer i LO ha Norges beste strømavtale, og slippe å tenke på å bytte hvert år.

Standard app-funksjoner som oversikt over spotpris og forbruk bør selvsagt innlemmes i LOfavør-appen.

Og for de som vil si dette blir for dyrt: LO håver inn hundrevis av millioner i profitt hvert år. I fjor var det 348 millioner, året før var det 437 millioner.

Vi har råd til å bruke et par av disse på å gjøre arbeiderklassens liv enklere.