Linn Andrea Foss

Barne- og ungdomsarbeider i omsorgsbolig

Du kjenner vakta i kroppen lenge etter du har gått hjem

Det finnes vakter som setter seg i musklene.

Og så finnes det vakter som setter seg i sjela.

De vaktene du fortsatt kjenner i brystet når du drar nøkkelen ut av døra hjemme.

De som får deg til å puste litt for tungt, litt for raskt, litt for stille, fordi kroppen ikke helt har skjønt at nå er du trygg.

Det er de vaktene ingen ledelse spør om.

De vaktene ingen statistikk måler.

De vaktene som bærer hele sannheten om omsorgsyrker:

Dette er arbeid som rister i deg.

Som tar plass i deg.

Som du aldri helt får ristet av deg.

Vaktene som starter før du har hengt av deg jakka

Du går inn døra og kjenner det før du har rukket å komme inn i rommet:

Stemningen, trykket i lufta, noe urolig, noe spent, noe rått.

Du vet at du må være roen før du vet hva som har skjedd.

Kroppen din går inn i et modus du ikke har bedt om, men som jobben krever.

Blodtrykket ditt stiger litt.

Du kjenner skuldrene heve seg én millimeter.

Du kjenner pusten bli flat.

Du vet:

I dag kan alt skje.

Og likevel går du inn.

Situasjonen du håndterer uten at noen skjønner hva det gjør med deg

Et blikk som sier mer enn ord.

Uroen som bygger seg opp.

Et rop.

Et slag i veggen.

En kropp som stivner.

En du må nå før det er for sent.

Du regulerer.

Du de-eskalerer.

Du prater rolig selv om hjertet banker som en hammer.

Du står nær nok til å hjelpe, langt nok unna til å være trygg.

Du er deres trygge punkt når du selv ikke har noe å lene deg på.

Ingen hører stemmen i hodet ditt:

Bare pust. 

Bare hold roen. 

Bare stå her litt til.

Ingen ser at knærne dine skjelver så vidt etterpå.

Ingen vet at du går på do i to minutter for å hente deg inn fordi ingen andre kan ta over.

Vakta fortsetter. Kroppen din gir ikke beskjed, den tar den imot.

Du går videre til oppgaver mens du fortsatt har adrenalin i blodet.

Ingen pause.

Ingen tid.

Ingen som spør: «Gikk det bra med deg?»

For det gjorde jo det.

For alle andre.

Bare ikke helt for deg.

Hjertet ditt henger litt igjen i rommet du forlot.

Tankene dine surrer uten å lande.

Du er fysisk tilstede, men kroppen er i beredskap.

Den slipper ikke.

Ikke ennå.

Og så kommer kvelden.

Den delen ingen ser.

Det er når du sitter i bilen.

Det lille sekundet før du starter motoren.

Stillheten.

Den tunge.

Du kjenner det i brystet.

En trykkende rest av en vakt du ikke helt fikk avsluttet i kroppen.

Du drar hjem og fungerer på autopilot.

Smiler.Lager middag. Tar en dusj.

Men inni deg suser det fortsatt.

Når du legger deg, lukker øynene og kjenner at kroppen gjør små rykk , det er ikke søvn som kommer.

Det er jobben.

Som fortsatt sitter i nervesystemet ditt.

Og likevel forventer systemet at du møter opp neste dag som om ingenting.

Dette ER emosjonelle krav.

Ikke de pene ordene i lovteksten.

Men den rå realiteten:

Det du står i på vakt, følger kroppen din hjem.

Det setter seg i pusten.

I pulsen.

I nakken.

I drømmene.

I frykten for de vaktene der du vet at du må gi mer enn du har.

Dette er arbeid som gjør deg sterkere og samtidig tærer på alt det myke inni deg som gjør deg god.

Her er sannheten

Det er ikke oss det er noe galt med.

Det er ikke at vi er «slitne typer».

Det er ikke at vi «burde tåle mer».

Det er dette

Ingen mennesker kan stå i andres stormer hver dag

uten at noen står i våre.

Ingen kan være trygghet alene.

Ingen kan være regulering alene.

Ingen kan være buffer alene.

Ingen kan være menneske etter menneske etter menneske

-uten et system som bærer dem tilbake.

Dette er ikke svakhet.

Dette er fysiologi.

Dette er psykologi.

Dette er arbeidsmiljø.

Dette er virkelighet.

Vi bærer mennesker når livet deres står i spinn.

Vi står i panikken deres, smerten deres, uroen deres, historiene deres.

Vi går inn i det mest sårbare et menneske har og møter dem med ro, varme og fag.

Men vi skal aldri måtte bære alt dette alene.

Vi skal aldri måtte late som det går bra.

Vi skal aldri måtte forholde oss til at systemet vårt tenker at alt dette er «robusthet».

Omsorg koster.

Ikke fordi vi er svake.

Men fordi vi er mennesker.

Og mennesker skal ikke stå alene i stormen de bruker hele hjertet på å lindre hos andre.

Dette er vakta du kjenner på kroppen.

Dette er hvorfor vi trenger tryggere rammer.

Dette er hvorfor emosjonelle krav endelig må tas på alvor.

For vi bærer alt.

Men noen må begynne å bære oss også.

Lars Mamen

Ein fersk dom reduserer straffa for grovt lønstjuveri frå fem til fem månader.

Dommen er viktig for norsk arbeidsliv. Kva er rett straff i slike saker?

Fair Play Bygg kjenner saka. Ein mann frå Nord-Afrika kom til oss med informasjon om at han hadde arbeidd i reingjeringsfirma som «flyttemann» utan å få løn.

Det var mange andre i same situasjon. Vi undersøkte saka, fann at det stemte og at arbeidsgivar tidlegare var dømd for fleire grove forhold som drap, MVA-svindel og hallikverksemd.

Vi varsla om lønstjuveriet til politiet og sette arbeidstakarane i kontakt med advokat. Politiet opna etterforsking og det vart tatt ut tiltale for lønstjuveri mot 13 tilsette for 465 457 kroner. Vår kjelde trakk saka si etter han vart kjend med historia til arbeidsgjevaren.

Felles for arbeidstakarane var at dei hadde lite nettverk i Noreg, svake kunnskapar i norsk og var i ein prekær økonomisk situasjon. Dei laut ta arbeid der det var å finne. Sike forhold skapar «kjøpars marknad» på arbeidsmarknaden.

Maktforholda mellom den som sel og den som kjøper arbeidskraft blir skeivt, og enda skeivere blir maktforholdet når arbeidsgivar ikkje følgjer inngåtte avtaler om løn, kjem med trugsmål eller ikkje rapporterer løn og arbeidsforhold korrekt. 

For å rette på dette skeive maktforholdet vart straffelova endra og lønstjuveri vart forbode frå 1.1.2022. Fair Play Bygg har varsla om hundrevis av slike saker, men diverre er svært få dømde for lønstjuveri.

Denne saka er prinsipiell og viktig. Tingretten dømde arbeidsgivar for grovt lønstjuveri og fann at straffa burde vera ni månader fengsel.

På grunn av at det er så få dommar på grovt lønstjuveri, vurderte retten saka opp mot andre bedragerisaker og fann at dette lønstjuveriet var meir «straffverdig» enn eit bedrageri mot Nav for eit tilsvarande beløp, men mindre straffverdig enn ein folkevald som hadde svindla med reiserekningar.

Lagmannsretten er samd i at arbeidsgivar skal dømast for grovt lønstjuveri, men finn ikkje støtte for at straffeutmålinga skal vera så lang som ni månader. Straffa vert redusert til fem månader. Lagmannsretten har ikkje funne at ein skal leggje vekt på at arbeidsgivar tidlegare er straffa.

Eg meiner straffa lagmannsretten har sett er for låg. Dette lønstjuveriet er svært grovt på grunn av at dei tilsette var i vanskelege situasjonar.

I tillegg sendte ikkje arbeidsgjevar inn opplysningar om arbeidsforhold til Skatteetaten, slik at dei tilsette vanskeleg kunne krevje tapt løn frå konkursbuet.

Det spelte også inn at arbeidsgivar tidlegare var dømd for drap. I tillegg til vår kjelde, er vi kjend med fleire andre tilsette som ikkje har fått løn, men heller ikkje er med i dommen.

Arbeidsgivar har i denne saka utnytta det skeive maktforholdet som er i arbeidslivet til å grovt utnytte arbeidskrafta. Han undergrev tilliten i arbeidslivet og stel marknaden til bedrifter som legg vekt på å følgje lov og avtaler.

Dersom tilliten til inngåtte avtaler i arbeidslivet om løn blir svekt, samtidig med at delar av arbeidarklassen opplev ein «klassejus» ved når det er nærmast risikofritt å stele løna, vil dette få negative følgjer for både arbeidslivet og demokratiet i Noreg.

Fem månader fengsel for å ta livsgrunnlaget frå (minst) 13 arbeidstakarar, bryte ned tilliten i arbeidslivet, overta marknaden frå seriøse bedrifter og fortsette ein kriminell karriere ved å forslumme arbeidslivet, opplevast som for låg straff.

Eg meiner det vil vera bra om høgsterett får denne saka til vurdering og sett fastsett ei prinsippavgjersle for kor samfunnsskadeleg og dermed kor lang straff saker med grovt lønstjuveri skal gje.