Jan Erik Aukan

Bompenger og økte avgifter rammer ikke alle likt. For mange er det relativt enkelt å tilpasse seg. Jobber du i sentrum, har fleksitid eller mulighet for hjemmekontor, kan du ofte velge bort bilen.

Men på den andre siden finner vi alle dem som ikke har slike muligheter. De som jobber ugunstige arbeidstider, bor langt unna arbeidsplassen og ikke har fleksitid eller mulighet til hjemmekontor.

Dette gjelder blant annet oss bussjåfører.

Mange av våre skift starter allerede klokken 04:35, 05:30 eller 05:45. Andre jobber kveld og natt, og er ferdige langt etter midnatt – noen ganger ikke før klokken fire om morgenen.

På slike tidspunkt finnes det rett og slett ikke kollektivtransport å bruke for å komme seg til eller fra jobb.

Samtidig bor arbeidsfolk ofte spredt, og mange har lang vei til arbeidsplassen. Sykling er heller ikke et reelt alternativ, spesielt på vinterstid. Sykkelveiene er også dårlig brøytet midt på natten.

Og bussjåfører er langt fra alene.

Det samme gjelder vektere, renholdere, helsearbeidere og mange andre skiftarbeidere. Dette er yrker som holder samfunnet i gang når andre sover – og de kan ikke sitte hjemme på hjemmekontor.

Når bompengene øker, rammer det først og fremst disse gruppene.

Mange lavtlønte har allerede betydelige pendlerutgifter fordi de er avhengige av bilen for å komme seg til jobb. Da oppleves det svært urimelig når slike utgifter stadig øker, særlig når man i praksis ikke har noe reelt alternativ.

Bompenger er også en flat avgift. Flate avgifter rammer først og fremst de lavtlønte. De må bruke en langt større andel av lønna sin på slike kostnader enn dem med høyere inntekt – samtidig som de har mye mindre mulighet til å tilpasse seg.

Vi i fagbevegelsen må ta diskusjonen om disse flate avgiftene og hvordan de rammer sosialt urettferdig.

I dag ser vi også at Frp har etablert seg som den tydeligste motstanderen av bompenger, og partiet ligger godt an på meningsmålingene.

Dersom slike avgifter økes ytterligere – uten at rettferdighetsperspektivet tas på alvor, risikerer man i praksis å gi en gavepakke til et parti som også ønsker å svekke fagbevegelsen.

I Trondheim og flere andre byer ser man nå at man ikke når nullvekstmålet for biltrafikk. Som svar, har Klima- og miljødepartementet foreslått å øke avgifter ytterligere.

Men dersom løsningen hver gang er å gjøre det enda dyrere å bruke bil, uten å ta hensyn til dem som faktisk er avhengige av bilen for å komme seg på jobb, risikerer man å ramme de samme gruppene enda hardere.

Hvis man ønsker bred oppslutning om klimatiltak, må politikken oppleves rettferdig.

Å øke kostnadene for grupper som ikke har mulighet til å tilpasse seg, skaper bare frustrasjon, motstand – og oppleves som sosialt urettferdig.

Det gjelder også mange småbarnsfamilier. Har man fleksitid eller hjemmekontor, er det lettere å organisere levering og henting i barnehage uten bil. For dem som jobber skift og må fysisk møte på jobb, finnes ikke den fleksibiliteten.

Norge skal kutte utslipp. Men en rettferdig klimapolitikk må også ta hensyn til arbeidshverdagen til dem som ikke kan velge bort bilen, de som holder hjulene i gang.

Nina Melsom

En suksessfaktor ved det gode, norske partssamarbeid er at vi kan være uenig om sak, men enig om fakta.

Interessekonflikter skal det være, samtidig som vi gang på gang, basert på felles kunnskap og gjensidig respekt, klarer å enes om kompromisser til det beste for arbeidstakere og arbeidsgivere. 

Dette mener vi i NHO også bør gjelde i saken om overtidsbetaling for deltidsansatte.

Vi på arbeidsgiversiden frykter at en regelendring vil få store negative konsekvenser for heltidskulturen i norsk arbeidsliv. I den offentlige debatten merker vi oss at også mange arbeidstakere, både heltids- og deltidsansatte, har den samme bekymringen. 

LO-ledelsen er av en annen oppfatning, og det har vi respekt for. 

I et innlegg i FriFagbevegelse 6. mars kommer imidlertid nestleder i LO, Henriette Jevnaker, med en beskrivelse av norsk arbeidsliv som blir så enkel at den blir feil.

Det er ikke slik at årsakene til deltidsarbeid i Norge kun skyldes arbeidsgivere. Flere utvalg og forskere har vist at årsakene er langt mer sammensatte. 

Bruken av deltid varierer mellom bransjer og henger ofte sammen med forhold som sykdom og ferie som må dekkes, turnusordninger i helse- og omsorgssektoren, store svingninger i behovet for arbeidskraft i hotell, restaurant og varehandel, og at mange unge trenger fleksibilitet på grunn av studier. 

Det henger også sammen med heltidsansattes rett til helgefri, hvor mange som etter eget ønske har brukt sin rett til å få redusert arbeidstid, og antall personer med tilrettelagt arbeid. 

Dette er fakta som LO ikke kan legge til side. 

LO bør også huske at arbeidsmiljøloven allerede i dag tydelig slår fast at «alle faste ansatte skal ha en stillingsprosent som tilsvarer det reelle stillingsomfanget». Og at det er staten og ikke arbeidsgiverne som har ansvar for at norsk lov er i overensstemmelse med EU-retten. 

Sammenligningen med Sverige og Danmark blir også for enkel. Regelverkene i våre naboland er bygget opp på en annen måte enn det norske, blant annet når det gjelder overtidssatser, fortrinnsrettsbestemmelser og forholdet mellom lov og tariffavtaler. 

Vi håper på god dialog med arbeidstakersiden om hvordan vi sammen kan møte spørsmålet om overtidsbetaling for deltidsansatte.

Skal vi lykkes med å finne en god løsning, må vi ta innover oss at norsk arbeidsliv er sammensatt og basere oss på fakta vi allerede har.