Egil M. Solberg

Det finnes en tredje vei.

Vi kan skattlegge store formuer hardere når verdiene faktisk realiseres og brukes – samtidig som vi reduserer eller fjerner skatt på selve eierskapet.

Det vil kunne gi et skattesystem som både er mer rettferdig og mindre skadelig for investeringer, innovasjon og norsk eierskap.

Ideen er enkel:

Ikke skatt mennesker fordi bedriften deres har blitt verdifull. Skatt dem når verdiene tas ut, selges eller brukes til privat økonomisk fordel.

En norsk gründer kan bygge opp en bedrift gjennom 20 år.

Selskapet kan etter hvert være verdt 100 millioner kroner uten at eieren nødvendigvis har 100 millioner på bankkontoen. Verdiene kan ligge i maskiner, ansatte, teknologi, kundekontrakter og forventninger om framtidig inntjening.

Likevel kan eieren få en betydelig formuesskatt.

For å betale denne skatten må eieren skaffe kontanter. Det kan bety å ta ut utbytte fra selskapet, selge aksjer eller låne penger.

Dermed oppstår et grunnleggende paradoks: Staten skattlegger verdier før eieren faktisk har realisert dem.

Dette skiller seg vesentlig fra skatt på lønn, utbytte og gevinst. Der finnes det en kontantstrøm å betale skatten fra.

Formuesskatten beskatter derimot eierskapet i seg selv.

Å kritisere formuesskatten betyr ikke at svært rike mennesker skal betale mindre skatt.

Tvert imot.

Kapitalinntekter bør beskattes på en måte som gjør at mennesker som lever av kapital ikke får en betydelig skattefordel sammenlignet med mennesker som lever av arbeid.

Det er her ideene til den amerikanske entreprenøren og investoren David Friedberg er interessante.

Hans hovedprinsipp er at skatt bør utløses når en økonomisk gevinst faktisk realiseres:

Selger du aksjer med stor gevinst, betaler du skatt. Tar du ut utbytte, betaler du skatt. Tar du ut høy lønn, betaler du skatt.

Men dersom en bedrift du eier stiger kraftig i verdi uten at du selger noe, bør ikke staten kreve at du hvert år selger en liten del av eierskapet for å betale skatt.

Det er et interessant utgangspunkt også for Norge.

Men en slik modell krever at vi samtidig stenger en viktig mulighet for skatteplanlegging.

En person med aksjer verdt flere hundre millioner kroner trenger ikke nødvendigvis selge aksjene for å finansiere privatforbruk.

Vedkommende kan gå til banken, pantsette aksjene og låne penger.

Da får eieren tilgang til millioner i kontanter uten at aksjegevinsten realiseres.

Lån er normalt ikke inntekt og beskattes derfor ikke.

For vanlige boliglån, bedriftsfinansiering og ordinære verdipapirlån, er dette helt naturlig.

Men dersom en svært formuende person systematisk bruker store urealiserte aksjegevinster som sikkerhet for lån til privat forbruk, bør vi spørre om dette i realiteten er en form for realisering.

En norsk skattereform kunne derfor inneholde en regel om at svært store private lån med sikkerhet i urealiserte verdipapirgevinster under bestemte vilkår behandles skattemessig som realisasjon.

Da unngår vi et system der milliardæren kan leve skattefritt av belånte aksjer, samtidig som vanlige lønnsmottakere beskattes hver måned.

En reform kunne bygges rundt noen enkle prinsipper:

Formuesskatten på arbeidende kapital reduseres kraftig eller fjernes. Selskapsskatten beholdes på et konkurransedyktig nivå.

Utbytte og realiserte kapitalgevinster beskattes slik at samlet skatt på kapital ikke blir vesentlig lavere enn skatt på arbeid.

Store private lån mot urealiserte finansielle gevinster kan etter bestemte terskler utløse skatt.

Arv viderefører latent gevinst, slik at skatten ikke forsvinner dersom aksjene går videre til neste generasjon.

Skatten på arbeid kan samtidig reduseres.

Dette siste punktet er viktig.

Et skattesystem bør i størst mulig grad belønne mennesker som arbeider, etablerer bedrifter, investerer og skaper arbeidsplasser.

I dag beskatter Norge både arbeid, selskapsoverskudd, utbytte, gevinst og formue.

Det er legitimt å spørre om vi har fått for mange lag med skatt på den samme verdiskapingen.

Eiendomsskatt bør behandles annerledes enn skatt på næringskapital.

Et selskap, en fabrikk eller en teknologibedrift kan flytte investeringer mellom land.

En tomt i Haugesund kan ikke flyttes til Sveits.

Derfor regnes løpende skatt på fast eiendom av mange økonomer som mindre skadelig for økonomisk vekst enn skatt på arbeid og produktiv kapital.

Det betyr ikke at dagens norske eiendomsskatt nødvendigvis er ideell.

Forskjellene mellom kommunene er store, verdsettelsen kan oppleves tilfeldig og skatten treffer også mennesker med høy boligverdi, men begrenset inntekt.

En reform burde derfor også se på en mer ensartet og forutsigbar eiendomsbeskatning, med god skjerming av vanlige boliger og husholdninger med svak betalingsevne.

Men det er prinsipielt lettere å forsvare skatt på fast eiendom enn en årlig skatt på eierskap i en bedrift som konkurrerer internasjonalt.

Den norske debatten handler ofte om hvor mye en milliardær betaler i skatt målt mot størrelsen på formuen.

Det kan være misvisende.

Hvis en gründer eier aksjer verdt én milliard kroner, betyr ikke det nødvendigvis at vedkommende har én milliard tilgjengelig til privat forbruk.

Formue og inntekt er ikke det samme.

Men det motsatte argumentet er også problematisk.

Dersom en person disponerer enorme verdier, kan belåne disse og finansiere et svært høyt privat forbruk uten å realisere gevinst, er det heller ikke rimelig å hevde at vedkommende ikke har økonomisk betalingsevne.

Et rettferdig skattesystem må forstå begge deler.

Det bør beskytte produktivt eierskap.

Men det må samtidig sørge for at enorme private økonomiske fordeler ikke kan gjøres skattefrie gjennom finansielle konstruksjoner.

Svaret kan faktisk være ja.

Vi kan konstruere et system hvor svært store realiserte kapitalgevinster beskattes høyere enn i dag, hvor store private uttak beskattes tydelig, og hvor lån som i realiteten erstatter realisering blir fanget opp.

Samtidig kan mennesker få eie og bygge bedrifter uten at staten hvert år krever skatt på en teoretisk markedsverdi.

Det vil flytte skattesystemet fra spørsmålet:

«Hvor mye eier du?»

til:

«Hvor mye økonomisk verdi har du faktisk tatt ut og gjort tilgjengelig for deg selv?»

Det er en vesentlig forskjell.

Norge konkurrerer om kapital, gründere og kompetanse.

Dersom norske eiere beskattes annerledes enn utenlandske eiere av den samme norske bedriften, skaper vi et insentiv til å flytte eierskapet ut av landet.

Det er neppe god næringspolitikk.

Målet burde være at det er attraktivt å etablere, eie og bygge selskaper fra Norge.

Skattesystemet skal hente inn penger til fellesskapet, men det bør gjøre det på en måte som skader verdiskapingen minst mulig.

For uten privat verdiskaping finnes det til slutt heller ingen skatteinntekter å fordele.

Høyresiden bør akseptere at svært store kapitalinntekter og økonomiske uttak må beskattes ordentlig.

Venstresiden bør samtidig erkjenne at skatt på urealiserte verdier kan ha negative konsekvenser for investeringer og norsk eierskap.

Der kan det finnes et kompromiss:

Reduser skatten på eierskap.

Reduser skatten på arbeid.

Behold en konkurransedyktig selskapsskatt.

Skatt kapital tydelig når gevinsten realiseres.

Og sørg for at svært rike mennesker ikke kan omgå realisasjonsbeskatningen ved ganske enkelt å låne mot formuen resten av livet.

Det ville ikke være et skattesystem laget for milliardærer.

Det ville være et skattesystem bygget rundt et ganske enkelt prinsipp:

Vi skal skattlegge mennesker etter deres reelle økonomiske betalingsevne – uten samtidig å straffe dem for å bygge verdier, bedrifter og arbeidsplasser i Norge.

Gunnar Hofstad

​I et nylig innlegg tar tidligere forbundssekretær Jan Henrik Larsen til ordet for at staten skal holde seg for god til å sikre forutsigbare strømpriser for store deler av norsk næringsliv.

Bedrifter som går med overskudd framstilles nesten som et problem, og Larsen advares sterkt mot å hjelpe andre enn noen få, strengt avgrensede bransjer. ​

Som medlem og tillitsvalgt i forbundet Styrke provoserer denne tilnærmingen meg. ​

I Styrke organiserer vi medarbeidere i alt fra kraftintensiv prosessindustri og oljeservice til kjemisk industri, plast, farmasi og vaskerier.

Vi vet bedre enn de fleste hvor avgjørende det er med forutsigbare rammebetingelser. Men vi vet også en annen ting som Larsen ser ut til å overse: Industrien lever ikke i et vakuum. ​

Norsk industri er helt avhengig av et velfungerende næringsliv rundt seg.

Når lokale underleverandører, transportbedrifter, tjenesteytere, vaskerier og handelsvirksomhet rammes av uforutsigbare og ekstreme energipriser, rammer det hele lokalsamfunnet – og til syvende og sist våre egne arbeidsplasser. ​

Det samme utslaget ser vi når drivstoffprisene skyter i været.

Det hjelper lite med god tilgang på kraft i fabrikken dersom transportørene, underleverandørene og resten av verdikjeden kveles av uoverkommelige priser ved pumpene.

Skyhøye priser på både strøm og drivstoff spiser opp marginene i hele næringslivet, og regningen havner alltid til slutt hos den enkelte bedrift og de ansatte.

​Det blir derfor feil når Larsen setter seg på fagbevegelsens høye hest og sorterer bedrifter i «verdige» og «uverdige» mottakere av forutsigbare rammebetingelser.

Når energi- og transportkostnadene blir uoverkommelige for en bedrift, er det ikke styrelederne som tar støyten først – det er våre medlemmer og vanlige arbeidstakere som blir permittert eller mister jobben.

​Overskudd er forutsetningen for velferd ​Den norske modellen bygger på et enkelt prinsipp: Vi må skape før vi kan dele. ​

At norske bedrifter går med overskudd, er ikke et tegn på at fellesskapet har tapt, slik man kan få inntrykk av i Larsens innlegg.

Det er selve forutsetningen for at vi skal ha:

1. ​Trygge og framtidsrettede arbeidsplasser med god lønn og trygge vilkår.
2. ​Skatteinntekter som finansierer skoler, sykehus, pleie og sosiale goder.
3. ​Kapital til omstilling, slik at industrien og næringslivet kan investere i ny, utviklende og ren teknologi her hjemme. ​

Hvis vi i fagbevegelsen begynner å snakke ned bedrifter som leverer gode resultater, sager vi av grena vi selv sitter på.

Et næringsliv uten overskudd har verken råd til gode lønnsoppgjør, trygge jobber eller omstilling. ​

Vi trenger politikk for hele arbeidslivet.

Debatten om rammebetingelser må handle om hvordan vi sikrer norsk konkurransekraft og nasjonal kontroll over våre egne energiressurser – enten det gjelder strøm eller drivstoff – for hele arbeidslivet. ​

Som tillitsvalgte skal vi stille strenge krav til arbeidsgiverne og kjempe hardt for medlemmenes rettigheter. Men vi må aldri glemme at for å sikre sosiale goder og trygge jobber, må vi heie på verdiskapingen som gjør det mulig. ​

La oss kjempe for forutsigbare energipriser og trygge rammebetingelser som holder hjulene igang i hele Norge – ikke splitte næringslivet opp i verdige og uverdige bedrifter.