Kristoffer Andreas Olstad

Men når han i sitt innlegg i FriFagbevegelse hevder at mine argumenter bygger på «foreldede og feilaktige påstander», virker det som om Sande har tilbrakt mer tid i korridorene i Brussel enn på gulvet der konsekvensene av EUs politikk faktisk merkes.  

Sande tegner et bilde av EU som en velvillig "funksjonell" organisasjon som bare vil oss vel.

Det er en farlig naivitet.

Ideologi, ikke bare funksjon

Sande påstår at EU ikke er et markedsliberalt prosjekt, men at jussen er "funksjonell".

Det er en omskriving av virkeligheten. EUs grunnlov (Lisboa-traktaten) har grunnlovsfestet de fire friheter. I EU er fri flyt av kapital, varer, tjenester og arbeidskraft overordnet alt annet.

Å si at dette ikke er ideologi, er som å si at nyliberalisme ikke er politikk. Forskjellen på Norge og EU er at i Norge kan vi stemme frem en ny regjering som kan endre markedspolitikken.

I EU er markedsliberalismen traktatfestet. Det er ulovlig å føre en annen politikk. Det er dette vi kaller "konstitusjonalisert høyrepolitikk".

Sverige og Danmark som bevis?

Sande bruker organisasjonsgraden i Sverige og Danmark som bevis på at EU er ufarlig. Dette er som å sammenligne epler og pærer.

Disse landene har høy organisasjonsgrad på tross av EU, ikke på grunn av det, hovedsakelig på grunn av Ghent-systemet (der fagforeningene styrer a-kassen).

Men Sande utelater det viktigste; hva skjer i nabolandene våre akkurat nå?

Både svensk og dansk fagbevegelse er i full krig mot EU om minstelønnsdirektivet. De saksøker EU for å forsvare den nordiske modellen.

Hvorfor gjør de det, hvis EU er den "arbeidslivs-vennen" Sande beskriver? De gjør det fordi de ser at EUs innblanding truer partsmodellen.

At en tidligere forbundsleder ignorerer denne pågående dødskampen i Norden, er oppsiktsvekkende.

Laval spøker fremdeles

Sande prøver å parkere Laval-dommen som «gamle nyheter» og peker på at regelverket er blitt justert siden 2007.

Det er riktig at utsendingsdirektivet er blitt revidert, men Sande hopper bukk over det viktigste, som er det juridiske hierarkiet i EU.

Prinsippet EU-domstolen fastslo i Laval-saken gjelder fortsatt, om at fagbevegelsens rett til å bruke kampmidler (som streik og blokade) skal veies mot bedriftenes rett til fri flyt.

Hvis kampmidlene anses som en «uforholdsmessig hindring» for markedet, er de ulovlige.

I Norge er streikeretten en grunnleggende rettighet. I EU er den en unntaksbestemmelse som må vike hvis den forstyrrer de fire friheter for mye.

At vi må flikke på direktiver i etterkant for å reparere skaden EU-domstolen gjør, er ikke et bevis på at systemet fungerer. Det er et bevis på at systemet er rigget feil fra bunnen av.

Sosial dumping satt i system 

Sande hevder EU styrker kampen mot sosial dumping. Sannheten er at EU skapte systemet med fri flyt av billig arbeidskraft som gjør sosial dumping mulig.

Å innføre noen lappetepper av direktiver i etterkant for å dempe skaden, er som å dele ut plaster til noen du nettopp har knust kneskålene på.

Utsendingsdirektivet og vikarbyrådirektivet har sementert et A- og B-lag i arbeidslivet.

Vi i AUF vil ha et arbeidsliv der alle ansatte er faste ansatte med norske lønns- og arbeidsvilkår. EUs regler er designet for å beskytte flyten av tjenester, ikke arbeidernes trygghet.

Bolig og folkestyre

Sande sier EU tillater boligstøtte hvis den er "sosialt begrunnet". Nettopp! EU tillater boligpolitikk for de aller fattigste, som en veldedighet.

Men sosialistisk boligpolitikk handler om en tredje boligsektor for folk flest. Der møter vi EUs statsstøtteregler i døra. Vi vil ikke stå med lua i hånda og be Brussel om lov til å bygge rimelige boliger til ungdom.

Leif Sande har rett i én ting, vi må velge hvem som skal styre markedet.

Men der han tror løsningen er å sende makta til Brussel og håpe på det beste, mener jeg og AUF at makta hører hjemme i det norske demokratiet og hos den norske fagbevegelsen.

Takk for observasjonen  

Sande skriver at innlegget mitt gir inntrykk av å være et prinsipielt forsvar for fagbevegelsen. Det er helt korrekt observert. For dette er et prinsipielt forsvar for fagbevegelsen.

Leif Sande ber oss resignere og overlate rattet til markedskreftene i Brussel. Jeg nekter å akseptere den avmakten.

Vi vil ha et samfunn der boliger er hjem, ikke spekulasjonsobjekter. Der togene går når folk trenger dem, ikke bare når det er lønnsomt. Og der tryggheten til arbeidsfolk alltid trumfer retten til fri flyt av profitt.

Markedet er en god tjener, men en elendig herre. Vi trenger ikke EUs markedstvang, vi trenger mot til å føre en sosialistisk politikk som setter folkestyret først.

Leif Sande

Kristoffer Andreas Olstad (AUF-er fra Telemark), skriver i FriFagbevegelse at EU er fagbevegelsens dødsdom.

Innlegget gir inntrykk av å være et prinsipielt forsvar for fagbevegelsen.

I realiteten bygger det på en rekke foreldede, forenklede og feilaktige påstander om EU, arbeidslivspolitikk og boligpolitikk.

Det tegnes et bilde av EU som et markedsliberalt prosjekt uten sosialpolitikk og uten rom for faglige rettigheter.

Dette bildet stemmer ikke med hvordan EU faktisk fungerer i dag – eller har fungert de siste 15–20 årene.

I Europa står den brede fagbevegelsen i dag sammen med sentrum–venstre-partier for å påvirke og utvikle EU. Motstanden mot EU finnes i hovedsak på ytre høyre.

Nedenfor har jeg gjengitt Olstads påstander og gitt svar.

EU er et markedsliberalt prosjekt

Hverken Norge eller EU definerer seg som markedsliberale systemer. Begge bygger på markedsøkonomi kombinert med politisk styring, regulering og medbestemmelse.

Det er heller ikke slik at EU har «liberalisme» eller «markedsøkonomi» nedfelt som ideologiske prinsipper i sitt lovverk. EU-retten er funksjonell, ikke ideologisk.

Når det vises til de fire frihetene og fri konkurranse, er det viktig å minne om at disse allerede gjelder fullt ut i Norge gjennom EØS-avtalen. Et EU-medlemskap ville ikke innebære mer fri flyt enn det vi allerede har.

Det avgjørende spørsmålet er derfor ikke om markedet finnes, men hvem som har politisk innflytelse over hvordan markedet reguleres. For oss som ønsker medlemskap, er politisk styring og medbestemmelse det sentrale.

EU ødelegger arbeidslivsstandarden

Dette er feil. Arbeidslivsstandarden i Europa er i stor grad blitt løftet gjennom EU-samarbeidet.

Da EU innførte prinsippet om likebehandling i arbeidslivet, ble rettighetsnivået styrket for rundt 450 millioner mennesker. Dette er reformer små land sjelden har politisk kraft til å gjennomføre alene. Dessuten hadde virkningen blitt mye mindre. Det er noe helt annet å løfte 450 millioner enn å løfte fem millioner.

I sak etter sak har EU bidratt til bedre vern for arbeidstakere. Arbeidstid, EWC, ferie, likelønn, vern mot diskriminering og styrking av kollektive rettigheter er i dag en del av EU-retten. Nå ser vi også hvordan EU-domstolen bidrar til å styrke retten til overtidsbetaling og vern mot systematisk merarbeid.

Dette er ikke et angrep på arbelidslivet, men en utvikling i arbeidstakernes favør.

Så kan vi på den annen siden ta en kikk på oss selv som ved vår ukritisk bruk av tvungen lønnsnemnd til stadighet må stå tilrettte i ILO for vår ukritiske bruk av tvungen lønnsnemnd. Les også hva leder for LO – advokatene, Atle Sønsteli Johansen, skriver om arbeidsretten i EU.

EU er en dødsdom for fagbevegelsen

Den europeiske fagbevegelsen er ikke mot EU Tvert imot er den sterk tilhenger av medlemskap og arbeider aktivt innenfor EU-systemet.

Ikke i ett eneste EU-land arbeider fagbevegelsen for utmelding. De er ofte kritiske til konkrete vedtak, slik norsk fagbevegelse også er kritisk til mange stortingsvedtak, men de ser EU som en arena for kamp, ikke som en fiende.

Hellas trekkes ofte frem som et skrekkeksempel. I virkeligheten valgte fagbevegelsen der å bli i EU gjennom krisen. I dag er de blant de tydeligste forsvarerne av sosial regulering og kollektive rettigheter på europeisk nivå.

Erfaringen fra krisen har ikke gjort fagbevegelsen mer EU-fiendtlig, men mer opptatt av å påvirke EU-politikken.

De fire frihetene settes alltid foran faglige rettigheter

Laval-dommen brukes ofte som bevis på at EU setter markedet foran faglige rettigheter.

Men to forhold overses:

• For det første ville en tilsvarende boikott i Norge også blitt dømt ulovlig etter norsk rett helt uavhengig av EØS.

• For det andre er både regelverk og praksis i Sverige og EU vesentlig endret siden dommen for over 20 år siden. 

EU svekker kampen mot sosial dumping

Tvert imot er det nettopp gjennom EU-regelverk at kampen mot sosial dumping er blitt styrket.

Utsendingsdirektivet er skjerpet, prinsippet om like lønns- og arbeidsvilkår er tydeligere forankret, og kontroll- og håndhevingsmekanismer er styrket. Norge bruker allerede disse reglene gjennom EØS.

Et EU-medlemskap ville ikke svekke kampen mot sosial dumping, men gi Norge innflytelse over regelverket i stedet for å være ren regelmottaker.

Sosial dumping eksisterte også før EU og EØS. Forskjellen er at den i dag møtes med sterkere og mer samordnede virkemidler.

EUs statsstøtteregler gjør aktiv boligpolitikk umulig

Dette er misvisende. EU tillater omfattende offentlig støtte til boligformål, så lenge den er transparent, målrettet og sosialt begrunnet.

Flere EU-land har kollektive boligsektorer som går langt lenger i sosial retning enn det Norge i dag politisk våger å diskutere.

Problemet er ikke EU, men nasjonale politiske prioriteringer. Å hevde at EU forbyr en tredje boligsektor, er feil.

EU stiller krav, det samme gjør norsk konkurranselovgivning.

Fagbevegelsen blør i Europa på grunn av EU

Organisasjonsgraden varierer kraftig mellom europeiske land, men dette kan ikke forklares med EU-medlemskap.

Sverige og Danmark, begge EU-medlemmer, har høyere organisasjonsgrad enn Norge.

Norge ligger i dag relativt lavt, og under nivået EU selv anbefaler medlemslandene til å sette i gang tiltak for å få den opp.