Kjell Magne Opheim 

Tillitsvalgt i EL og IT Rogaland og elektriker 

Ulf Nagel Jæger 

Styremedlem i Østfold SV og styreleder i FeiNO1.no

Vi må ta den viktige strømdebatten nå, ikke rett før landsmøtet i 2027. EL og IT Forbundet må bestemme seg for hva vi mener tjener Norge best i fremtiden. 

Problemet: De siste 30 årenes satsing på ustabil fornybar energi 

I 2008 ble thoriumutvalgets rapport levert til Åslaug Haga. Statkraft var positive til å bygge kjernekraft i Norge, men politikerne valgte en annen vei. 

Resultatet er 1400 turbiner fordelt på 65 anlegg som leverer 14 TWh, installert effekt 5082 MW (!), for det meste på land. Prisen for dette har vært høy. 

Investeringene har kostet anslagsvis 35,6 milliarder kroner, og vi har ofret et areal tilsvarende hele Oslo kommune – 563 km² (80.000 fotballbaner). Havvind ser ut til å bli 2–3 ganger dyrere. 

Norges vindkraftverk okkuperer over 500 km² i planareal. Samtidig er den store ulempen at strømmen er væravhengig.

Variasjonene fra vind, sol og utenlandskabler krever massive og kostbare investeringer i nettet for å holde frekvensen stabil. Dette er ikke dyp bærekraft. 

Det blir pekt på Finlands nyeste reaktor, Olkiluoto 3, som et katastrofeprosjekt. Men la oss se på fakta:

Denne ene reaktoren, som dekker et areal på kun 0,19 km² (27 fotballbaner), produserer nesten like mye strøm som alle Norges 1400 vindturbiner til sammen. 

Reaktoren på 1650 MW (sammenlign det med installert effekt for vind!) leverer nå 25 % av all strøm i Finland.

Dommedagsprofetiene om økonomien i prosjektet ser ut til å bli gjort til skamme med en forventet nedbetalingstid på 10–20 år. Deretter vil den produsere billig og stabil strøm i minst 54 år til. 

Noe taler for den finske Mankala-modellen. 

Dette er ikke bare en strømdebatt; det er en industridebatt.

EL og IT Forbundet representerer mange arbeidere i norsk verfts- og leverandørindustri. EL og IT Forbundet sine medlemmer har høy kompetanse som er etterspurt og verdifull. 

Kystnære industrielle komparative fortrinn er kompetanse innen prosjektstyring og komplekse offshoreprosjekter i «oljå». 

Verftsnæringen kan bygge komponenter til kjernekraftverk i moduler, slik vi gjør i dag med olje og gassinstallasjoner. Disse kan fraktes med skip og monteres på en klargjort tomt. Slike parallelle løp reduserer byggetid og kostnadene radikalt. 

Vi har et meget kompetent fagmiljø på IFE i Halden som i dag bistår Ukraina med driftssikkerhet. Vi har arven etter Kværners vannturbinproduksjon. Vi har alt som skal til. 

Et nordisk og europeisk samarbeid om kjernekraft er i ferd med å ta form. Skal Norge gripe muligheten og bli med?  

Ledere i mange norske rederier ser bare én måte å oppnå fossilfri shipping, og peker på kjernekraft. Vi kan ta lederposisjon også i dette markedssegmentet med store synergimuligheter. 

André Skjeggestad

Det hørtes umulig ut å digitalisere hele Norge helt til pandemien kom.  

Men da Erna Solberg og Bent Høie stengte landet ned, hadde vi plutselig alt som skulle til, og vi klarte det på bare noen dager.

Næringslivet viste seg fra sin mest tilpasningsdyktige side, skolesystemet var plutselig den digitale spydspissen og nesten alle nordmenn lærte seg setningen “kan alle høre meg nå?”.

Det er en utopi å skulle være uavhengig fra amerikanske aktører sa digitaliseringsminister Karianne Tung fra Ap i politisk kvarter nylig.

Det er ikke regjeringens ønske å bli med på SVs forslag om å lage en exitstrategi. Forslaget kommer etter at Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) har løftet problematikken om amerikansk digital monopolisme i trusselvurderingen for 2026.

For å si det enkelt: Norge er helt avhengige av Google, Microsoft og Amazon for å fungere. Det er et problem i følge NSM.

Jeg syns amerikansk dominans i det digitale Norge burde plage fagbevegelsen mer enn det ser ut til å gjøre.

Hvor blir det av parolene med overskrifter om at “våre data er våre data”? Kan det skyldes manglende teknisk innsikt? Jeg vet ærlig talt ikke.

Den norske fagbevegelsen har lang tradisjon for å stå opp imot enkeltaktører som får altfor stor makt.

Jeg tør å påstå at ledelsen i de amerikanske techselskapene er vår tids fabrikkeiere som tyner mer og mer ut av folket. De høster mer og mer innsikt om oss, gir oss mindre og mindre tilbake og tjener helt uendelige menger på dette økosystemet.

Når det går bra med Meta på børsen, så tjener Mark Zuckerberg en norsk medianlønn hvert femte sekund. Vi blir kjempesure når noen tar med seg milliardene sine til Sveits. Fordi verdier skapt i Norge bør skattelegges i Norge.

Hvorfor aksepterer vi at vår vanvittig verdifulle data eksporteres ut av landet for å skape verdier et helt annet sted?

Og det at en eller annen riking langt borte plutselig kan skru av eller påvirke jobben din her i Norge burde jo plage LO noe voldsomt?

Det mangler ikke på varsellamper

Aktor Karim Khan i Den Internasjonale Straffedomstolen mistet plutselig tilgangen til epostkontoen og bankkontoen sin etter at Donald Trump hisset seg opp.

Khan hadde akkurat utstedt en arrestordre mot Benjamin Nettanjahu og det syns ikke Trump noe om. Han underskrev en presidentordre som lovet konsekvenser for alle som hjalp Khan økonomisk, materielt eller teknologisk.

Karim Khan bor og jobber i Nederland, men Outlookkontoen hans må forholde seg til hva som foregår i det hvite hus. Det er klart det er problematisk for Norge. Microsoft har vært forbausende tause angående Khansaken. De kommenterer ikke enkeltsaker.

I gamledager (2017) var det sånn at technologiseskapene stod for noe. De hadde ryggrad.

For eksempel den gangen Apple nektet å samarbeide med FBI og låse opp iPhonen til San Bernadino-terroristen. Apple holdt løftet de hadde gitt alle brukerne og ville ikke sette en presedens som kunne skli med tiden.

Dette eksempelet føles som hentet fra en annen tid når vi ser techgigantene logre med halen på innsettelsen til Trump. Apple er nok et ganske annerledes sted i dag enn det var i 2017.

Det mest treffende eksempelet på manglende motstand fra teknologileverandørene finner vi kanskje hos Microsoft. De overleverte like greit hele krypteringsnøkkelen sin til FBI i høst.

Det vil si at FBI har mulighet til å dekryptere data som ligger “trygt” lagret hos Microsoft.

Tenk litt over det, at et FBI under Kash Patel har tilgang til å låse opp den informasjonen vi stolte at Microsoft kunne ta vare på for oss.

Holdningen til Ap overrasker meg

Både Frankrike, Danmark og Nederland tester gradvis utfasing av Big Tech akkurat nå.

De begrunner det med sikkerhetsargumenter og et ønske om økt digital suverenitet.

Det finnes mange gode europeiske alternativer til flere av behovene som i dag dekkes av techoligarkene i Microsoft, Google og Amazon. Noen av dem er til og med norske.

Å starte denne reisen med å teste og prøve ut forskjellige aktører er noe alle kan sette i gang med. Det gjelder både bedrifter og privatpersoner.

Å øve seg på å ta kontroll på egne data og være bevisst på hvor vi deler ut våre digitale spor er uansett en øvelse som blir mer og mer relevant, men det trengs en større politisk diskusjon om hvordan vi skal bevege oss videre i Norge.

Å kaste hendene i været og si det er umulig er uansett ikke en løsning. At Arbeiderpartiet ikke en gang vil være med å diskutere en mulig exitstrategi overrasker meg.

Endring gjør vondt, og disse verktøyene er bygget for at det skal gjøre spesielt vondt å bytte dem ut.

På fagspråket kaller de det «å bygge stickiness». Altså hvor vanskelig det er å skille seg fra en løsning. Det høres svært lite sjarmerende ut så fort man begynner å tvile på motivasjonen til leverandøren.

Å skulle se for seg å for eksempel kutte ut Microsoft fra en liten eller stor bedrift i Norge føles kanskje helt overveldende. Det blir som å bytte ut skjelettet i en menneskekropp.

Men tenk over at denne følelsen er villet fra Microsofts side, teknologien er bygget for å føles uungåelig eller umulig å erstatte. Dette har dyktige tjenestedesignere brukertestet seg frem til i utallige iterasjoner.

I 2019 føltes det umulig å klare “det digitale skiftet” også. Helt til vi plutselig bare gjorde det, og da tok det bare noen dager.

Vi kan hvis vi vil. Kan alle høre meg nå?