Helle Lyng Svendsen

I mars 2025 varslet Skatteetaten at de skulle kontrollere et større antall løyvehavere over hele landet.

«Vi vil kontrollere taxinæringen i stort, men med en ekstra oppmerksomhet mot bruken av digitale plattformer for bestilling og betaling», sa direktør for divisjon innsats i Skatteetaten, Odd Woxholt.

Dagsavisen har nå fått resultatet fra kontrollene som er gjennomført til nå. I nesten hvert tredje tilfellet er det foreslått eller vedtatt endringer i skattemeldingen. I 39 av 130 kontroller er det bestemt at inntektsgrunnlaget skal endres. 

Til sammen har Skatteetaten avdekket at 11,8 millioner ikke har blitt innrapportert. I 17 av disse sakene er beløpet på over 200.000 kroner.

To av sakene omfatter mer enn én million kroner i unndratt skattepliktig inntekt. Manglende innbetaling av merverdiavgift var på 1,5 millioner kroner til sammen. 

Selv om det ikke er representativt for bransjen som en helhet, tegner det likevel et oppsiktsvekkende bilde.

Når såpass mange i en tilfeldig kontroll blir tatt på fersken, får det meg til å lure på hva som hadde skjedd hvis alle løyvehavere i Norge hadde blitt kontrollert. 

Vi har nemlig etter det borgerlige frislippet i 2020 fått flere tusenvis av nye drosjesjåfører. Antall løyver gikk opp fra 6000 til 18.000 på veldig kort tid.

Som diverse medieoppslag har vist de siste årene, har kvaliteten hos de nye tilbyderne vært varierende. Det er skrevet om alt fra skrekkpriser og svindel til mangel på lokalkunnskap og taxisjåfører som nekter å ta korte turer.

Kunder over hele landet sitter igjen som et stort spørsmålstegn. 

I Hurdalsplattformen fastslo første versjon av Støre-regjeringen at de skulle rydde opp i løpet av 100 dager. Ap og Sp har fått på plass krav om å være tilknyttet taxisentral, ha løyvegaranti og sentralgaranti. I dag ligger antall løyver på 13.000. 

Men skatteunndragelsen har likevel kunne fortsette. Skatteetaten er selv tydelige i forbindelse med denne kontrollen:

Rapporteringen fungerer i hovedsak godt for tradisjonell drosjevirksomhet. Problemene ligger hos kjøring som er formidlet via appselskapene.

All drosjeinntekt er skattepliktig. Løyvehaverne må rapportere inn summen de tjener fra Uber og Bolt. Det betyr ikke at de gjør det.

I dag registreres nemlig ikke omsetningen fra appene av seg selv i et eksternt system, som for eksempel et taksameter. Det skaper et rom for skatteunndragelse. Her er det mange som har sett sitt snitt.

Samtidig registrerer den tradisjonelle drosjenæringen alle turer i taksameteret. De blir undergravd for hver dag som cowboyene får holde på.

Hvis useriøse aktører ikke betaler skatt, kan de også presse prisene ned og gjøre det vanskelig for seriøse løyvehavere å konkurrere. Det blir en ond spiral. 

Kritikerne av dagens regelverk vil at turer i appene automatisk skal registreres i taksameteret. Dette har møtt skepsis både av Ap og de multinasjonale selskapene. Arbeiderpartiet ønsker ett mer teknologinøytralt begrep når man skal skrive loven.

Kall det hva du vil, men det er på tide å få en automatisk registrering av Uber- og Bolt-turer. Omsetningen i appen må enten registreres i et taksameter eller sendes direkte til Skatteetaten.

Forslaget ligger til og med klart på Stortinget. Nå må det bare bankes gjennom. 

Staale Andre Bergersen

Derfor støtter Skolenes landsforbund forslaget om å lovfeste at trykte læremidler og læringsressurser skal være tilgjengelige i grunnskolen.

Dette handler ikke om å skru tiden tilbake. Det handler heller ikke om å velge mellom bok og skjerm. Det handler om balanse.

De siste årene har digitaliseringen av skolen gått raskt. Digitale læremidler og verktøy kan være gode, nyttige og nødvendige. De kan bidra til variasjon, tilpasning og tilgjengelighet.

For noen elever er digitale verktøy helt avgjørende for å få godt utbytte av opplæringen.

Men digitale løsninger kan ikke erstatte fysiske lærebøker og trykte ressurser fullt ut.

Lærere må ha mulighet til å velge de læremidlene som best støtter elevenes læring. I noen situasjoner er digitale verktøy best. I andre situasjoner er boka, teksten på papir eller det trykte oppgaveheftet det beste valget.

Det må være lærerens faglige og pedagogiske vurdering som avgjør, ikke kommunale innkjøpsavtaler, lisensmodeller eller trange skolebudsjetter.

Vi vet at mange elever strever med lesing. Flere undersøkelser viser svakere leseprestasjoner og lavere leselyst blant norske barn og unge.

Da må skolen legge bedre til rette for lesing, konsentrasjon og fordypning.

Trykte læremidler kan bidra til nettopp dette. Det å lese lengre sammenhengende tekster på papir gir andre muligheter for ro, oversikt og konsentrasjon enn mye av skjermlesingen gjør.

Fysiske lærebøker har også en verdi for hjem–skole-samarbeidet. Når elevene har en bok, blir det lettere for foresatte å følge med på hva barna arbeider med, se progresjonen i faget og støtte skolearbeidet hjemme.

Skolenes landsforbund mener derfor at lovforslaget er et viktig skritt i riktig retning. Men et lovkrav må være mer enn et symbolvedtak. Det må gi reell tilgang til trykte læremidler i skolen.

Dersom kravet bare betyr at det finnes noen få trykte ressurser på et skolebibliotek, vil det ikke være godt nok. Lærerne må faktisk ha tilgang til trykte læremidler og læringsressurser i de fagene og på de trinnene der det er pedagogisk begrunnet.

Derfor må lærerne involveres i valg og innkjøp av læremidler. Det er lærerne som kjenner elevene, fagene og undervisningssituasjonen. Skal vi få en god balanse mellom trykte og digitale læremidler, må profesjonen ha en tydelig stemme.

Mange skoler har allerede stramme budsjetter. Et nytt lovkrav må ikke føre til at skolene må velge mellom fysiske lærebøker, digitale læremidler, skolebibliotek, praktisk utstyr eller andre nødvendige ressurser.

Skal elevene få flere og bedre læremidler, må kommunene settes økonomisk i stand til å kjøpe dem inn.

Elevene trenger både bøker og digitale verktøy. Og lærerne trenger frihet og tillit til å velge det som gir best læring.