Hilde Lehtinen

Alexander L. Kielland-ulykken er en av de mørkeste hendelsene i moderne norsk historie.

123 mennesker mistet livet den kvelden og natten 27. mars 1980 på Ekofisk-feltet. 89 mennesker overlevde.

Ulykken tok langt mer enn liv. Den tok fedre, ektefeller, sønner, helse, trygghet og framtidsdrømmer.

Den etterlot barn uten foreldre, kvinner alene med hus og ansvar, og overlevende som resten av livet måtte leve med minnene fra det som skjedde.

I 46 år har mange etterlatte og overlevende levd med en sorg som aldri forsvant.

Flere har båret på traumer, psykiske plager og ensomhet uten å få den hjelpen eller oppfølgingen de trengte. Mange opplevde at samfunnet gikk videre, mens de selv sto igjen i katastrofen.

Det som gjør saken enda tyngre, er at staten brukte flere tiår på å erkjenne svikten rundt Kielland. Ikke bare for selve ulykken, men for svikten rundt sikkerhet, tilsyn og oppfølging i etterkant.

Norges største industriulykke i fredstid burde ha ført til full åpenhet, grundige svar og tydelig ansvar. I stedet har mange etterlatte og overlevende opplevd tiår med usikkerhet, ubesvarte spørsmål og kamp for å bli hørt.

Gjennom årene har journalister, forskere og enkeltpersoner bidratt til å avdekke sider ved saken som lenge fikk for lite oppmerksomhet. Kritikken mot sikkerheten på plattformen, boforholdene og manglende opplæring har vært alvorlig.

Mange som jobbet offshore på denne tiden hadde lite sikkerhetsopplæring, dårlige arbeidsforhold og uforsvarlige boforhold. Fortsatt er det spørsmål rundt ulykken som aldri har fått klare svar.

Måten mange enker ble møtt på etter ulykken er også en del av denne historien. Til tross for omfanget av katastrofen har staten aldri gitt noen erstatning eller oppreisning til de etterlatte og overlevende etter Kielland-ulykken.

Mange sto alene igjen med små barn, sjokk og et liv som var revet bort over natten. Flere levde videre med sorgen, ansvaret og belastningene uten den oppfølgingen og anerkjennelsen mange opplevde at de trengte.

For mange sluttet heller aldri Kielland den natten plattformen kantret. Sorgen, traumene og minnene ble med videre gjennom livet som et slags spøkelse og gufs fra en katastrofe som aldri burde skjedd.

Mange levde med psykiske belastninger, uro, skyldfølelse og savn i tiår etter ulykken. Flere opplevde at livet aldri helt ble det samme igjen.

Overlevende fikk også sitt å kjempe med. Flere utviklet alvorlige psykiske plager i årene etter ulykken. Noen klarte aldri å vende tilbake til et normalt liv. Noen tok sitt eget liv.

Andre forsøkte å fortsette i jobb og leve som før, samtidig som de bar traumene fra kvelden og natten hvor de hadde mistet kollegaer og kamerater i kaoset da Kielland kantret. Slike opplevelser setter spor for livet.

For mange handlet tiden etter ulykken ikke bare om å overleve fysisk, men om å leve videre med traumene, sorgen og minnene fra det de hadde opplevd. Heller ikke overlevende har fått oppreisning eller erstatning fra staten.

Derfor handler ikke kampen om kompensasjon bare om penger. Den handler om anerkjennelse. Om verdighet.

Om at staten endelig må erkjenne at dette ikke bare var en ulykke, men også en alvorlig svikt rundt sikkerhet, ansvar og oppfølging som fikk konsekvenser for mennesker resten av livet.

Mange av enkene og foreldrene som levde med sorgen etter Kielland er ikke lenger blant oss. Flere rekker kanskje aldri å oppleve at samfunnet fullt ut anerkjenner det de gikk gjennom.

For mange har også disse 46 årene vært preget av venting – venting på svar, ansvar og anerkjennelse. En venting som for mange etterlatte på sitt eget vis har vart helt siden kvelden de ventet på en pappa, ektemann eller sønn som aldri kom hjem.

Det gjør det desto viktigere at Stortinget nå viser mot, tar ansvar og gir de etterlatte og overlevende den anerkjennelsen og erstatningen staten burde gitt for lenge siden.

Axel Fjeldavli

Noen ganger blir kontrastene i landet vårt veldig synlige. Som nå.

Mens vanlige folk er sjeldent svartsynte på hvordan det går med lommeboka, skinner solen i andre deler av samfunnet.

I den nyeste kvartalsrapporten til DNB kunne banken melde om store overskudd: Nær 10 milliarder kroner til nå i 2026.

Overskuddet alene er større enn hele politiets budsjett i samme periode.

Og mens hotellansatte og renholdere streiker for akseptabel lønn og sykepengeordning, kan vi samtidig lese om Kjerstin Braaten, toppsjef i DNB, som i 2026 øker sin godtgjørelse fra 16,9 til 18,7 millioner kroner i året.

Det er mye penger for ett menneske. For en slik sum kan hun kjøpe 30 splitter nye Volkswagen familie-SUV med firehjulstrekk, ta ut lønn som en vanlig lærer eller bankansatt og samtidig ha en god slump i tillegg.

Disse kontrastene rokker fundamentalt med den rotnorske tanken om at vi bør stå sammen og fordele byrder og gleder mellom oss. Men midlene i norsk banksektor er større enn hva man ville forvente i et velfungerende marked.

Hvorfor tar bankene seg godt betalt? Fordi de kan.

Forklaringen er enkel, skal vi tro økonomiprofessor Kjetil Storsletten:

Konkurransen mellom norske banker er rett og slett for svak. DNB sitter alene med rundt en tredel av alle norske bankkunder.

Når Norges Bank setter opp styringsrenten, er banken din lynrask med å sette opp renten på boliglånet ditt. Men renten på sparekontoen? Den kan vente.

Og denne forretningsmodellen – høyere rente på lån enn på sparing – brukes mer aggressivt av norske banker enn av banker i våre naboland. Resultatet er at det er dyrt å være norsk bankkunde, men lønnsomt å være bank.

E24 har formulert det slik: «DNB og andre banker økte inntjeningen kraftig da Norges Bank satte opp rentenivået. Bankene tjener mer når rentene stiger».

Det finnes tiltak. Det første er en mer aktiv konkurransepolitikk.

Nevnte Kjetil Storsletten har argumentert for at DNB med fordel kunne blitt delt i to, for at de to delene kunne konkurrere med hverandre.

Det er et drastisk forslag. Et mer moderat skritt ville være å gi Konkurransetilsynet større makt – for eksempel til å nekte banker å kjøpe opp konkurrenter.

Et annet forslag er bankskatt.

Økt skatt på bankene kunne for eksempel gått til å senke skatten for de med lavest inntekt, eller dekke opp noe av det udekkede behovet vi har for sykehjemsplasser framover. Det hadde vært nyttig for samfunnet.

Det er ikke radikalt å foreslå en egen beskatning av banknæringen. Faktisk har vi det allerede, innført under den borgerlige regjeringen i 2017, som del av skatteforliket den gangen.

Da ble det begrunnet med at bankene nyter en stor fordel av å bli fritatt fra den momsen som andre bedrifter betaler.

Mens en frisør, en tømrer eller et reklamebyrå betaler moms, er finanstjenester fritatt.

Denne skatten kunne med fordel vært høyere, for selv etter innføringen av finansskatten får bankene i dag en skattefordel på flere milliarder gjennom å bli fritatt fra moms.

Det er også andre måter å beskatte banknæringen enn å øke finansskatten.

Socialdemokraterna i Sverige har for eksempel foreslått en midlertidig skatt på fordelene banksektoren har av at rentenivået er høyt. Slik det er nå.

I Sverige har man også en egen risikoskatt på banknæringen. Den er en avgift på den risikoen banker med høy gjeld påfører fellesskapet. Hvis store banker går over ende, er det en stor kostnad for oss alle.

Til syvende og sist er det også et spørsmål om hvordan vi prioriterer som samfunn.

Kanskje kan man formulere det så skarpt som de svenske Socialdemokraternas leder, Magdalena Andersson, har sagt det:

«Barnfamiljer, pensionärer och vanliga hushåll som kämpar måste gå före bankernas övervinster».