Kristian Skard

Skatt finansierer velferdssamfunnet og det kan bidra til å bremse utviklingen av forskjeller i samfunnet. Men å innføre eller opprettholde skatter som bidrar til en bedre fordeling, krever også et visst mot fra politikerne.

Ikke minst gjelder det arveskatt, eller arveavgift som har vært navnet i Norge.

Hvis du har bygget opp en stor formue, så er det rett og rimelig at en liten andel av denne formuen går tilbake til samfunnet etter din død. Jo, arvingene dine skal få i bøtter og spann, men de trenger ikke alt.

En kan håpe på at diskusjonen om gjeninnføring av arveavgift vil stå sentralt når partiene en gang til neste år skal forhandle om et bredt skatteforlik. Men sannsynlig er det dessverre ikke.

Arv er den sterkest driveren for forskjellsutviklingen her i landet. En god del mennesker øverst i samfunnslaget blir rikere og rikere. Store formuer fra svært verdifulle boliger, hytter både på fjellet og ved sjøen og pene aksjeformuer arves videre til neste ledd i familien.

Neste generasjon er ikke bare født med ei sølvskje, men hele bestikkskuffen i munnen, og vil rykke ytterligere ifra.

Tilbake sitter den delen av befolkningen som sjelden klarer å opparbeide seg noen særlig større verdier enn det som kommer i lønningsposen, og kanskje en beskjeden boligverdi avhengig av beliggenhet.

Dessverre ser det ikke ut til at vi får diskusjonene om beskatning av arv. I den nylig avgitte utredningen fra Skattekommisjonen, er arveavgift knapt nevnt i det hele tatt. Hvorfor er ikke den utredet?

En kunne tro at det var mandatet til kommisjonen som var så strengt rammet inn, at arveavgift ikke skulle være en del av arbeidet. Men nei da. Utvalget sto helt fritt til å ta den diskusjonen. Frykten var nok at beskatning av arv ville være så polariserende at det ville vært umulig å bli enige om resten av skattesystemet.

Det var likevel feigt av skattekommisjonen å ikke ta diskusjonen om arveavgift. Det er spesielt overraskende at ikke utvalgsmedlemmene som var utpekt av SV, Rødt og MDG, sørget for at arveavgift ble løftet inn. Utvalgsarbeidet er fra før av fullt av dissenser. En om arveavgift hadde ikke skadet. Da ville problemstillingen ha ligget der.

Disse tre partiene har til og med arveavgift som en del av sine partiprogrammer. Selvsagt ville diskusjonene om skatt på arv blitt vanskelig, men det er da ingen grunn til å skygge temaet. Nå blir det vanskeligere å reise denne debatten, siden motstanderne av arveavgiften kan vise til at det ikke engang ble løftet som tema i skattekommisjonens arbeid.

Det burde være ganske åpenbart at arveavgift er den minst inngripende skatten.

Den må selvsagt innrettes slik at den ikke skaper problemer for arvinger av eksempelvis virksomhet som skal videreføres, men det er et større problem for samfunnet dersom vi rigger oss med et økonomisk adelskap der privilegiene går i arv.

Problemet med arveavgiften er at det er så lett å skape en følelsesladet debatt. Før den ble fjernet i 2014, hadde Frp allerede døpt den om til skatt på død. At det var helt uhørt å skattlegge de døde kom også opp da AUF for noen år siden forsøkte å reise skattediskusjonen igjen.

Daværende leder i FpU, Simen Velle, kunne fortsette med Frps retorikk: «Det siste vi trenger nå er en ny sosialistisk dødsskatt i en tid der folk sliter med å få endene til å møtes.»

Slapp av, Velle og andre som bærer på tilsvarende frykt. Det er ingen noen gang som har ment, eller kommer til å mene, at de som «sliter med å få endene til å møtes» eller deres arvinger, skal ilegges arveavgift.

Skatten skal gjelde for arvinger som på ingen måte sliter med økonomien. Så skal skatteinntekten nettopp gå til de som faktisk sliter med å få endene til å møtes. Det er selve poenget.

Arbeiderpartiet klarte ikke å stå imot den følelsesladede debatten om arveavgift før valget i 2013. Nå støtter dessverre ikke lenger regjeringspartiet denne skatten i det hele tatt.

Det siste Stoltenberg-regjeringen gjorde etter valget i 2013, var å legge fram et budsjettforslag for 2014 som innebar at det meste av arveavgiften forsvant. For Frp-leder Siv Jensen som hadde skreket: «Morn'a, Jens!» på Frps valgvake og ny statsminister Erna Solberg, ble det derfor enkelt å fjerne resten.

I den politiske debatten har det blitt vanskelig å vinne fram med at det faktisk er veldig fornuftig å kreve skatt av de døde. Men det er altså fornuftig. Arveavgift er vanlig i mange sammenlignbare land. I Norge hadde vi denne skatten i 200 år før den forsvant.

Selv om det er en polariserende debatt, er det på tide å innføre arveavgift igjen. Vi får håpe på at SV, Rødt og MDG løfter den inn i forhandlingene om et fremtidig skattesystem. Jeg er sikker på at store deler av Arbeiderpartiet egentlig mener det er en fornuftig skatt.

Og trenger man gode argumenter for arveavgift, kan man gå til det forrige ekspertutvalget om skatt. Utvalget som ble ledet av professor Ragnar Torvik. Utredningen ble overlevert til daværende finansminister Trygve Slagsvold Vedum i 2022, som dessverre la den rett ned i skuffen og ikke på skrivepulten. Men den bør leses igjen.

Torvik-utvalget slår fast at skatt på arv har positive effektivitetsvirkninger sammenlignet med de fleste andre skatteformer:

«Videre er skattlegging av arv gunstig fra et fordelingsperspektiv. Skattlegging av arv motvirker opphoping av formue i enkeltfamilier, og innebærer økt beskatning av formue som en person ikke selv har bygd opp, og relativt mindre skatt på formue som er betinget av egeninnsats.»

Bedre kan det ikke sies. Skattlegging av de døde er ingen synd. Det er riktig politikk.

Lene Bakkedal

Sommerferien er for mange av oss en tid for å reise, oppleve nye steder og møte mennesker med andre erfaringer enn våre egne.

Kanskje sitter du på en kafé i Sør-Europa, besøker en storby eller nyter noen rolige dager ved havet.

Da kan det også være verdt å sende en tanke til lærere, skoleansatte og tillitsvalgte i landet du ferierer i – kolleger som ikke tar de samme rettighetene og det samme arbeidslivet som vi gjør for gitt. 

Vi lever i en tid hvor demokratiet utfordres mange steder i verden.

Forskere ved V-Dem-instituttet ved Universitetet i Gøteborg viser at den demokratiske utviklingen globalt har gått tilbake, og at demokratiet for den gjennomsnittlige verdensborger nå er tilbake på nivåer vi sist så på 1970-tallet.

Blant LOs tillitsvalgte svarer fire av ti at de er svært bekymret for demokratiets stilling i verden, og over tre av fire opplever den politiske utviklingen internasjonalt som truende også for oss i Norge. 

Denne utviklingen handler ikke bare om politikk. Den handler også om arbeidslivet. 

I mange land ser vi at arbeidsgivere og myndigheter begrenser retten til å organisere seg, svekker retten til kollektive forhandlinger og gjør det vanskeligere å være tillitsvalgt.

Den internasjonale fagbevegelsen rapporterer om økende brudd på grunnleggende arbeidstakerrettigheter. Det er derfor ikke overraskende at 72 prosent av LOs tillitsvalgte frykter at synkende organisasjonsgrad og svekket faglig innflytelse også kan bli en utfordring i Norge. 

Når vi er på ferie og kanskje møter lærere og arbeidstakere fra andre land, blir det tydelig hvor spesielt det norske arbeidslivet faktisk er.

Vi har bygget et samfunn der uenighet håndteres gjennom dialog. Vår «social dialogue» er en eksportvare som søsterorganisasjoner verden over ønsker å lære mer om.

Her møtes ledelse og ansatte gjennom partssamarbeidet. Tillitsvalgte er ikke motstandere, men samarbeidspartnere. Medbestemmelse er ikke et hinder for utvikling, men en forutsetning for den. 

Dette er ikke rettigheter som har kommet av seg selv. De er bygd opp gjennom generasjoner av arbeidstakere som har organisert seg, stått sammen og kjempet for demokrati – både i samfunnet og på arbeidsplassen. 

Derfor er det viktig å huske at demokrati ikke bare handler om valg hvert fjerde år. Demokrati læres og praktiseres hver eneste dag.

Internasjonale utdanningsorganisasjoner peker på at skolen er et demokratisk læringsmiljø – et sted der elever lærer å lytte til hverandre, håndtere uenighet og delta i fellesskapet. 

I NTNU sin rapport, «Påkoblet eller frakoblet, demokratiopplæring i videregående» har de undersøkt den demokratiske kompetansen til 2007-kullet, de som er russ i år.

Det er de samme som deltok i ICCS i 2022, når de var 9 klassinger. Denne er gjort med utgangspunkt i at helt siden 1814 har skolens mål vært å utdanne elever til demokrati og medborgerskap. 

Skolelens landsforbund ser at det er en økt bevissthet om fellesskolens betydning for å bygge demokratisk beredskap.

For som forskerne sier i rapporten: «Demokrati- og medborgerskapsopplæring er ikke bare kunnskap om sentrale begreper og politiske institusjoner, det er også en form for fellesskapsopplæring.»

Rapporten viser også at demokratisk frakobling er vanligere blant elever på yrkesfag, noe som viser at det må jobbes mer her.

Åpne klasseromskulturer, med rom for dialog og ulike meninger, styrker både demokratiforståelse og samfunnsengasjement. Og det jobbes allerede godt med å utvikle elevens tilhørighet til skolens faglige og sosiale fellesskap.

Da kan skolen, i tillegg til å være en læringsarena, også være en viktig sosial arena for å motvirke marginalisering og demokratisk utenforskap. 

Det samme gjelder arbeidslivet.

Elevene våre skal en dag ut i jobb, og mange av dem skal være med på å forvalte og videreutvikle rettighetene vi har bygd opp gjennom generasjoner. Gode arbeidsplasser skapes gjennom tillit, medvirkning og samarbeid. 

I skolen og SFO har vi nå en viktig mulighet gjennom IA-bransjeprogrammet. Her møtes arbeidsgivere, ansatte og tillitsvalgte for å finne løsninger sammen.

Målet er ikke bare lavere sykefravær, men et arbeidsmiljø der folk opplever mestring, trygghet og fellesskap. Når vi samarbeider om arbeidsmiljøet, styrker vi samtidig de demokratiske verdiene i arbeidslivet. 

For alt henger sammen med alt. 

Et godt arbeidsmiljø gjør det lettere å stå i krevende arbeidshverdager. Høy organisasjonsgrad gir sterke fellesskap. Sterke fellesskap bidrar til et robust demokrati. Og et robust demokrati er den beste garantien for at arbeidstakerrettigheter, medbestemmelse og ytringsfrihet kan bestå. 

Når du nyter sommerferien og lader batteriene, håper jeg derfor at du også tar med deg en liten påminnelse hjem: Det norske partssamarbeidet, de tillitsvalgtes rolle og våre demokratiske rettigheter er ikke naturlover. De må vedlikeholdes, forsvares og utvikles – hver eneste dag. 

Det er et ansvar vi deler.