Lars West Johnsen

Nasjonen treffes nå midt i fremskrittet av den høyeste og kraftigste høyrebølgen landet har sett siden 1980-tallet. Tilfeldig? På ingen måte. Farlig? Kanskje.

Sylvi Listhaugs Fremskrittsparti leverer nå måling etter måling med over 30 prosents oppslutning.

Ikke på 20 år har partiet flydd så høyt, og med Listhaug i tet har partiet helt tatt over hegemoniet på norsk høyreside og trukket feltet med seg.

Som alltid er det en overvekt av mannfolk som liker det de hører av samfunnsanalyse, men tendensen er klar: Også kvinner flokker seg nå til Frp. Dobbelt så mange kvinner gikk for norsk politikks ytre høyre ved valget i 2025 enn fire år før.

I tillegg kommer nye grupper som før kanskje holdt seg for nesa. Som akademikere og storbyfolk. I Stavanger har partiet nå 24 prosent av folk i ryggen, det er fram 15,2 prosentpoeng siden kommunevalget i 2023. En framgang på intet mindre enn 173 prosent.

Man har ikke snart hver tredje velger med seg ved bare å treffe klisjévelgeren. Nei, Fremskrittspartiet er blitt en folkebevegelse. Et tverrsnitt av Norge.

Og ja, kanskje hadde jeg stemt Fremskrittspartiet sjøl hvis det ikke var for at jeg får betalt for å følge med, har som jobb å prøve å forstå samfunnet rundt meg.

Hvis jeg derimot hadde brukt arbeidstida mi på noe helt annet, på en helt vanlig jobb, og bare hadde fritida mi til å lese og se, dekode og forstå verden rundt meg, ville jeg kanskje oftere sagt meg enig i Listhaugs enkle analyse og budskap.

Jeg forstår utmerket godt at mange setter pris på hennes tydelighet og evne til å skjære igjennom.

Ser vi rundt oss, ligger alt perfekt til rette for Fremskrittspartiet nå. Jeg tror nemlig mange sliter med å henge med.

Og for ikke å peke nedover på noen, kan jeg like godt innrømme det sjøl: Det er mange ting jeg ikke helt forstår. Jeg har lagd en kort liste med sentrale spørsmål i samfunnet vårt som ikke er intuitive. Og som utgjør demokratiske problemer ved at folk ikke forstår.

Renta. Den ene eksperten sier en ting, en annen noe annet om hvorfor den er så mye høyere enn i andre land. LO har én oppfatning, mange andre fagøkonomer en annen. Når alt annet er dyrt, er det logikk å øke folks bokostnader? Det er forvirrende, selvsagt. 

Valuta. Nå styrker den norske krona seg uten at noen egentlig vet hvorfor. Like lite som noen kunne sette to streker under svaret når den gikk ned for ti år siden. Det bare skjer uten at noen egentlig gir et tilfredsstillende svar.

Pensjon. Vi ble lovet et enklere pensjonssystem, men jeg har til gode å møte noen som fullt ut kan redegjøre for det. At sliterordningen AFP ikke kom sliterne til gode, er jo et mysterium.

Krafta. Elektrisitet har gått fra å være som vann i springen, billig og tilgjengelig, til et knapphetsgode og en handelsvare. Du betaler mer i sørvest enn i nordvest og kablene til England? Er de et gode eller et problem?

Et helt grunnleggende trekk i dagens samfunn er den vanvittige kompleksiteten. Sivilisasjonens vev er blitt så tett at den minner mest om en jungel av lovverk, vedtekter, krav og pålegg. Også er det delt ut rettigheter til alle. Til ansatte, forbrukere, barn og pasienter. Og alle andre.

Jeg forsvarer hvert eneste oppriktige forsøk norske politikere har gjort, basert på høringer etter alle kunstens regler, på å bygge et bedre samfunn. Men staten er ikke en enkel størrelse å forstå. Den kan oppleves fremmedgjørende. Og de aller færreste av oss er statsvitere.

Denne kompleksiteten skal samtidig formidles av stadig mer forenklende medier. Veldig sammensatte problemstillinger skal gjennom en stadig knappere medial form.

Statsbudsjetter forklares i kortvideoform. Nasjonal dagsorden preges av harde, konfliktsøkende utspill. Som denne uka, der ungdomspolitikkens retorikk har preget ordskiftet. Krangling har blitt den nye debatten. Det er lettere å rive ned enn å bygge opp. Å være konstruktiv er så lite klikkvennlig.

Nyhetsdøgnet går heller ikke lenger i en rytme, men er blitt en konstant. Et jag. Og alvoret og uroen har blitt så stor, verden så ugjenkjennelig, at det skremmer oss i kjernen. Det er blitt så mye fra så mange hold og kanaler at stadig flere stenger nyhetene ute.

I den helt ferske medieundersøkelsen sier seks av ti at de aktivt har forsøkt å unngå nyheter. Det blir for mye. Det holder med noen korte kulepunkter, takk. Der er Frp gode.

Så når et regjeringsparti som Arbeiderpartiet, virkelig prøver å forklare renta og argumentere for krafta og vise sammenhenger i økonomien eller andre steder i veven, og forsvare 80 år med sivilisasjonsbygging med det som krever analyse og resonnement, er man nærmest sjanseløs.

Særlig når 80 prosent av stortingets representanter er i opposisjon. Det hjelper ikke engang med modne, kjekke sosialdemokratiske supermenn fra Oslo vest med talegaver og dress. Budskapet er likevel utilgjengelig.

Et annet argument for at tida nå er så overmoden for Fremskrittspartiet, er at Norge, vi nordmenn, er et folk i forsvar.

De aller fleste nålevende har vært passasjerer på en reise på førsteklasse ingen noensinne i verdenshistorien har vært på før. Rundt 4,5 millioner nordmenn er født etter 1960, fikk oljeeventyret med seg i dåpsgave og har siden opplevd evig solskinn.

Det som særpreger oss som har, er at vi er livredde for å miste. Og sånn er det med et flertall av nordmenn i landet Gerhardsen bygde. I det som er verdens rikeste land. Og nå prøver mange å fortelle oss at festen snart er slutt. Det er en beskjed ingen liker å få.

Men ikke Sylvi Listhaugs Fremskrittsparti. De sier ikke det. De sier det alle vil høre: Festen er ikke over, det er kake igjen. Mørke skyer er for de andre.

Oversatt til norske forhold: 20.000 milliarder kroner på bok, et bistandsbudsjett som kan tas hjem og flyktninger vi kan stenge ute. Så du kan beholde mer selv, min venn, og bare fortsette som før. Det er dessverre en besnærende tanke.

Jeg vil kalle det fornektelse. Og mangel på innsikt. Men for 31,4 prosent er det et innlysende valg når de skal velge den lette eller vanskelige politiske utveien. Det enkle er for mange det beste. De kan fort bli flere.

Farlig, spurte jeg ved inngangen til denne teksten. Svaret er dessverre ja.

For hvis de enkle, populistiske løsningene får dominere og forme våre hverdagslige, hjemlige politiske retningsvalg, beveger vi oss samtidig mot eller med en verden med tydeligere motsetninger og færre mellomtoner. Vi ser det skje andre steder.

Det er en vei til isolasjon, negativt syn på de andre og nasjonalisme. Og derfra er det kort til konflikt.

Steinar Holden

I et intervju i FriFagbevegelse kommer Roger Bjørnstad med en rekke utsagn som jeg mener trenger et svar.

Mitt innlegg i Aftenposten og intervju i FriFagbevegelse omhandler hvordan frontfagsmodellen skal forstås ved et inflasjonsmål, der jeg mener at det er viktige mangler i Roger Bjørnstads beskrivelse.

Jeg drøfter ikke den faktiske rentesettingen og lønnsveksten, så dette er ikke ment som kritikk av resultatet av lønnsforhandlingene.

Bjørnstad sier at «det er en misforståelse at frontfagsmodellen ikke er forenlig med inflasjonsmålet.  

Direkte sitat: – Det er riktig at vi legger til grunn den langsiktige utviklingen i eksportprisene og ikke inflasjonsmålet innenlands. Men siden inflasjonsmålene er det samme i våre eksportmarkeder som i Norge, er dette helt forenlig med inflasjonsmålet til Norges Bank, sier han.»

Jeg er enig med Bjørnstad i at frontfagsmodellen er forenlig med inflasjonsmålet, men det forutsetter at lønnsdannelsen også tar hensyn til inflasjonsmålet.

Bjørnstad sier at når inflasjonsmålet er det samme i våre eksportmarkeder som i Norge, så vil dette fungere. Men det er den faktiske inflasjonen som har betydning, ikke inflasjonsmålet.

Det er til liten hjelp at inflasjonsmålene er de samme, dersom den faktiske inflasjonen er klart høyere i Norge.

Hvis høy inflasjon fortsetter, uten at pengepolitikken responderer på det, så kan det føre til at kronekursen svekkes og den høye lønns- og prisveksten forsterkes.

Bjørnstad sier at det jeg sier «står i motstrid til det vi konkluderte med i rapporten til Frontfagsmodellutvalget.» Dette er jeg helt uenig i.

Samspillet mellom lønnsdannelse og pengepolitikk omtales bl.a. på side 57-58, se sitat i faktaboksen.

Her står det bl.a. at det er sentralbanken som «vurderer hvilken styringsrente som er best egnet til å oppfylle mandatet om lav og stabil inflasjon og høy og stabil produksjon og sysselsetting»

Bjørnstad sier at «renta ikke er i stand til å få ned inflasjonen, siden den har opphav i utlandet.» Dette er misvisende.

Omfattende forskning finner at høyere rente bidrar til lavere inflasjon, og dette vil gjelde også dersom utenlandske kostnadssjokk var den utløsende årsaken til høyere inflasjon.

Dette gjelder også i den makroøkonomiske modellen NAM, som LO bruker i sine analyser.

---------------------------------------------------------------

Steinar Holden har skrevet innlegget som professor og tidligere utvalgsleder. Han er også eksternt medlem i rentekomiteen i Norges Bank, men synspunktene i dette innlegget er Holdens egne.