Jan-Rune Bang Hansen

Denne uka sitter jeg på representantskapsmøtet i NTL Forsvar.

Der skal vi diskutere en sak jeg aldri trodde skulle komme så langt:

Om man skal sette ned en arbeidsgruppe for å se på framtidig organisasjonstilhørighet og mulige alternativer til dagens tilknytning til LO og NTL.

Bare det burde få flere til å våkne.

For dette handler ikke bare om et forbund. Det handler om tillit. Om ansatte i Forsvaret som opplever at lønnsutviklingen sakker akterut, samtidig som totalforsvar, sikkerhet og beredskap ikke blir prioritert godt nok sentralt.

Mange av oss har vært stolte av å være en del av NTL og LO-fellesskapet. Det har vært ryggraden i norsk arbeidsliv i generasjoner.

Derfor er det alvorlig når folk begynner å spørre seg om fellesskapet fortsatt jobber for dem.

Om man trekker seg bort fra LO, er ikke livets rett nødvendigvis den samme lenger.

Hele styrken i fagbevegelsen har alltid vært samholdet. Hvis flere begynner å trekke i hver sin retning, svekkes alle.

Samtidig må NTL sentralt tørre å ta denne debatten på alvor.

For hvordan har man havnet her? Hvordan har misnøyen fått vokse seg så stor blant ansatte i en av Norges viktigste sektorer?

Nå faller mye på hva NTL, LO og Norges Offisersforbund velger å gjøre videre. Klarer man å bygge ny tillit – eller er dette starten på en fagbevegelse som begynner å slå sprekker?

For hvem er det egentlig som vinner på det? Ikke arbeidstakerne. Ikke Forsvaret. Og ikke Norge.

Axel Fjeldavli

Noen ganger blir kontrastene i landet vårt veldig synlige. Som nå.

Mens vanlige folk er sjeldent svartsynte på hvordan det går med lommeboka, skinner solen i andre deler av samfunnet.

I den nyeste kvartalsrapporten til DNB kunne banken melde om store overskudd: Nær 10 milliarder kroner til nå i 2026.

Overskuddet alene er større enn hele politiets budsjett i samme periode.

Og mens hotellansatte og renholdere streiker for akseptabel lønn og sykepengeordning, kan vi samtidig lese om Kjerstin Braaten, toppsjef i DNB, som i 2026 øker sin godtgjørelse fra 16,9 til 18,7 millioner kroner i året.

Det er mye penger for ett menneske. For en slik sum kan hun kjøpe 30 splitter nye Volkswagen familie-SUV med firehjulstrekk, ta ut lønn som en vanlig lærer eller bankansatt og samtidig ha en god slump i tillegg.

Disse kontrastene rokker fundamentalt med den rotnorske tanken om at vi bør stå sammen og fordele byrder og gleder mellom oss. Men midlene i norsk banksektor er større enn hva man ville forvente i et velfungerende marked.

Hvorfor tar bankene seg godt betalt? Fordi de kan.

Forklaringen er enkel, skal vi tro økonomiprofessor Kjetil Storsletten:

Konkurransen mellom norske banker er rett og slett for svak. DNB sitter alene med rundt en tredel av alle norske bankkunder.

Når Norges Bank setter opp styringsrenten, er banken din lynrask med å sette opp renten på boliglånet ditt. Men renten på sparekontoen? Den kan vente.

Og denne forretningsmodellen – høyere rente på lån enn på sparing – brukes mer aggressivt av norske banker enn av banker i våre naboland. Resultatet er at det er dyrt å være norsk bankkunde, men lønnsomt å være bank.

E24 har formulert det slik: «DNB og andre banker økte inntjeningen kraftig da Norges Bank satte opp rentenivået. Bankene tjener mer når rentene stiger».

Det finnes tiltak. Det første er en mer aktiv konkurransepolitikk.

Nevnte Kjetil Storsletten har argumentert for at DNB med fordel kunne blitt delt i to, for at de to delene kunne konkurrere med hverandre.

Det er et drastisk forslag. Et mer moderat skritt ville være å gi Konkurransetilsynet større makt – for eksempel til å nekte banker å kjøpe opp konkurrenter.

Et annet forslag er bankskatt.

Økt skatt på bankene kunne for eksempel gått til å senke skatten for de med lavest inntekt, eller dekke opp noe av det udekkede behovet vi har for sykehjemsplasser framover. Det hadde vært nyttig for samfunnet.

Det er ikke radikalt å foreslå en egen beskatning av banknæringen. Faktisk har vi det allerede, innført under den borgerlige regjeringen i 2017, som del av skatteforliket den gangen.

Da ble det begrunnet med at bankene nyter en stor fordel av å bli fritatt fra den momsen som andre bedrifter betaler.

Mens en frisør, en tømrer eller et reklamebyrå betaler moms, er finanstjenester fritatt.

Denne skatten kunne med fordel vært høyere, for selv etter innføringen av finansskatten får bankene i dag en skattefordel på flere milliarder gjennom å bli fritatt fra moms.

Det er også andre måter å beskatte banknæringen enn å øke finansskatten.

Socialdemokraterna i Sverige har for eksempel foreslått en midlertidig skatt på fordelene banksektoren har av at rentenivået er høyt. Slik det er nå.

I Sverige har man også en egen risikoskatt på banknæringen. Den er en avgift på den risikoen banker med høy gjeld påfører fellesskapet. Hvis store banker går over ende, er det en stor kostnad for oss alle.

Til syvende og sist er det også et spørsmål om hvordan vi prioriterer som samfunn.

Kanskje kan man formulere det så skarpt som de svenske Socialdemokraternas leder, Magdalena Andersson, har sagt det:

«Barnfamiljer, pensionärer och vanliga hushåll som kämpar måste gå före bankernas övervinster».