Isak Lekve

I Norge har vi lovbestemt full lønn under sykdom, begrunnet i at usikker økonomi vil være en unødvendig ekstrabelastning ved sykdom. Det fungerer slik at bedriften betaler de første 16 kalenderdagene, og så overtar staten gjennom Nav.

Nav bruker imidlertid ofte lang tid på saksbehandling og utbetaling, dermed oppstår det et gap på uker og kanskje måneder, hvor den syke står uten inntekt.

Derfor ønsker arbeiderne i år å sikre at bedriften forskutterer sykelønnen, fortsetter å betale ut lønn til den syke helt til Nav er ferdig med sin saksbehandling – og så får tilbake det de har utbetalt av Nav.

75 % av norske arbeidstakere har allerede dette i sine avtaler, og tidligere i vår har både industrien og byggenæringen motvillig akseptert det.

Da fremstår det åpenbart urimelig at arbeidere i hotell og restaurant, som har så lav lønn at de får mer i streikebidrag enn i lønn – og dermed er de som vil tåle et slikt gap i utbetalingene dårligst – også er de som må streike for forskuttering.

Spørsmålet er hvorfor denne kampen kommer nå. Avstanden mellom de som har forskuttering og de som ikke har det, er ikke ny, likevel er dette første gangen den bredere offentligheten hører om dette kravet.

Svaret er at det de siste årene har blitt skapt ny usikkerhet om sykelønnen.

NHO og store deler av høyresiden har vært motstander av sykelønnen lenge, og har drevet kampanjer mot den både i 2009, 2010, 2018 og fra sommeren 2024. Noe som førte til et totalt sammenbrudd i samarbeidet mellom LO og NHO i fjor vinter.

Kuttforslagene begrunnes enten med at sykefraværet har vokst kraftig, eller at det er høyere enn i andre land. Begge deler er feil, som De Facto viste i rapporten Sykelønnen og utenforskapet i fjor vår.

Det norske sykefraværet er rimelig stabilt over tid, og om en tar hensyn til den høye sysselsettingen i Norge, er ikke sykefraværet spesielt høyt sammenlignet med andre land.

I stedet handler arbeidsgivernes gjentakende krav om kutt i sykelønnen om at de betaler de første 16 dagene, og mer overordnet ønsker kraftig reduksjon i formuesskatt og selskapsbeskatning – som da må innebære kutt i statlige utgifter som sykelønnen.

Det som imidlertid er nytt, er arbeidsgivers bestridelse av sykmeldinger, også når det foreligger en legeerklæring. Ved bestridelse av sykmeldinger opphører utbetaling av sykepenger, inntil det foreligger et endelig vedtak.

NHO har etablert en egen infoside om bestridelse, hvor de understreker at «å klage er lite ressurskrevende», at «det er gratis å anke» og at «arbeidsgiver trenger da ikke å betale de omstridte sykepengene, men kan avvente til de eventuelt ikke får medhold».

Det har altså ingen økonomisk kostnad for arbeidsgiver å klage for å holde tilbake sykepenger, og vi ser er at det har vært en kraftig økning i bestridelser fra om lag 1000 i 2021, til 1315 i 2022 og 1631 i 2023, eller altså en 60 % økning på bare to år.

Og mye tyder på at økningen har inngått i en mer systematisk arbeidsgiveroffensiv mot sykelønnsordningen.

Hotellkjeden Strawberry, som er en av partene i den pågående streiken, er blant verstingene på bestridelse:

«Når det skjer på flere hoteller over hele landet, er det tydelig for oss at dette er en beskjed som har kommet fra hovedkontoret», sa konserntillitsvalgt Sisilie Benjaminsen om praksisen der.

Ikke rart streikeviljen er høy!

Bestridelser av sykelønn skaper nettopp den økonomiske usikkerheten som sykelønnsordningen er ment å hindre.

I tillegg fører det til en kraftig økt belastning på et Nav-system som overhodet ikke er rigget for å behandle alle klagene.

Nav sier selv at saksbehandlingstiden i slike saker normalt er et helt år.

Økningen i bestridelser gjør at ressurser må tas fra andre steder – og at også de vanlige sakene med feil, rot eller somling tar lengre tid. Slik øker saksbehandlingstiden – og behovet for forskuttering.

Sånn sett er det ironisk at NHO nå likevel roper på at Nav og staten må ordne opp.

For arbeidsgiverne har med sin kampanje mot sykelønnen selv skapt usikkerhet og økt belastningen på Nav, slik at flere står uten sykelønn også når de har lovbestemt rett på dette.

Men nå er det arbeiderne som har bestemt seg for å gå på offensiven – med krav som vil velte denne usikkerheten over på arbeidsgiverne selv.

Slik møter NHO i årets oppgjør bare seg selv i døren.

Maja Sojtaric

Ikke som jeg kan huske i alle fall. Som regel er angrep eneste forsvar for Listhaug. Angrep på pressen har vært livsblodet hennes, og genetikken til Frp.

Nå har plutselig TV2s metodebruk, der de tok opp en samtale med en beruset Hårek Hansen på en pub, blitt en intern presseetisk sak for de norske mediene.

– Den debatten får mediene ta. Vi skal rydde opp i denne saken. Det er ikke rom for rasistiske ytringer i Frp og det er det som er vårt anliggende nå, sa hun i Politisk kvarter mandag.

Det må være første gang i historien at Listhaug lar pressen slippe unna med noe som helst. 

Beklagelsene sitter vanligvis heller ikke løst hos Frps partileder etter kritikk fra politiske motstandere. To dagers ventetid på å kalle Hårek Hansens «minusvarianter» for rasisme er jo egentlig ekspressfart for Listhaug.

Vanligvis må innrømmelser dras ut av henne i en langdryg kamp med en åleglatt og trassig retoriker. Som da hun som nylig avgått justisminister i 2018 kalte norsk politikk for barnehage.

Hun mente at den kraftige kritikken av en Facebook-post hun la ut var barnslig. Hun så i alle fall ikke noe poeng i å gå av som minister. Grunnen til at hun til slutt gjorde det, var fordi hun var den eneste voksne i rommet, fortalte hun til alle som ville høre.

Det er heller diskutabelt hvor voksen Facebook-statusen var. Det var et arkivbilde som hennes daværende politiske rådgiver Espen Teigen fant frem til, av den militante somaliske islamistiske gruppen al-Shabaab.

Bildet var tett beskåret, viste mørkhuda og tildekte menn og ble påført teksten: «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet».

Folk la ikke ondviljen til når de tolket denne posten som rasistisk kodet. Den var rasistisk kodet. Det at posten kom samme dag som Utøya-filmen, var heller ikke tilfeldig.

Bildet ble tatt ned etter noen dager, men bare fordi publiseringen var brudd på opphavsrettighetene – ikke fordi Listhaug beklaget. Beklagelsen kom, men det tok over ei uke, og da var det for sent. Hun måtte gå av, men gjorde det i full trassmodus.

Hvor har så den trassige kompromissløse hardlineren Sylvi blitt av? Hva har egentlig skjedd med kranglefanten som er snar å kalle all rasismekritikk av egne sprell for wokefanteri og naivitet?

Det er enkelt.

Hun så seg speilet, og så Norges neste statsminister. Det speilbildet er hun ikke villig til å ofre for Hårek Hansen, en nær venninnes ektefelle og Simen Velles politiske rådgiver.

Selv Velle, partiets fremtid og TikTok-velgernes poster boy, ble kastet under bussen her. Han gikk i en hel dag og gjentok som en papegøye «dette er en personalsak». Velle fremsto ikke som en leder av unge menn.

Han så heller ut som om han ikke hadde en fri tanke i hodet. Det vil koste Velle. Men det viktigste for Listhaug er at det ikke koster Listhaug. For første gang i sin karriere appellerer nemlig Sylvi Listhaug til det brede lag av velgere.

I den bredden finnes det kvinner og menn som vil forbedre, ikke avskaffe statlige institusjoner. Men det er jo avmagring av staten, og avskaffelsen av institusjoner som er Frps ideologiske grunnmur.

Mer skattepenger til deg betyr at du selv må kjøpe inn velferden din når du trenger den. Det er færre som rigger den til for deg.

For at den ideologien skal slå gjennom i et velfungerende velferdssamfunn må Listhaug overbevise velgerne om at staten er i ferd med å feile på alle fronter. 

Skal hun overbevise velgerne om det må hun være både populistisk skarp, men også spiselig for bredden. Det har hun klart utrolig godt.

Hun har klart det delvis ved å la være å snakke i stor grad om innvandring i valgkampen. Hun har minnet ikke særlig mye om den hardlineren hun var i 2018.

Innvandringspolitikk var ikke prioritert av Listhaug i 2025, og ble dermed heller ikke en stor sak i valget. De sterkt innvandringskritiske velgerne hadde jo partiet et godt grep om uansett, det var de andre hun ville vinne.

Hva skjer med den førstnevnte gjengen nå når Frp og Listhaug har nærmet seg Høyre i stil og form, blir interessant å følge med på. 

Hva skjer med Listhaug etter hvert som rasismekritikken fra Arbeiderpartiet på offensiven begynner å hagle er kanskje enda mer interessant.

For første gang har Listhaug havnet på defensiven. Det kan bli fristende for Ap å drive henne enda lenger inn i hjørnet.