Kathy Lie

Skal tryggheten din avhenge av hvor du bor, hvor god kommuneøkonomien er, eller hvilke lokale prioriteringer som tilfeldigvis gjøres det året du blir syk?

Det er det vi risikerer dersom regjeringen gjør alvor av planene om å fjerne de lovfestede kompetansekravene i de kommunale helse- og omsorgstjenestene.

Jeg mener vi må holde fast ved prinsippet om at alle innbyggere skal møte kvalifisert helsepersonell, uansett postnummer og privat økonomi. Å gi opp ambisjonene om likeverdige tjenester over hele landet er, slik jeg ser det, ikke et alternativ.

Knusende fra Riksrevisjonen

Det er vanskelig å forstå regjeringens timing i denne saken. Akkurat nå er det veldig tydelig at de kommunale tjenestene er under hardt press.

Riksrevisjonen har levert knusende rapporter om hvordan eldre faller mellom stolene i møte med helsevesenet. Eldre pasienter opplever svikt i overgangene mellom tjenester. Kommunene strever med kapasitet og bemanning.

Når det gjelder psykisk helse for barn og unge er bildet også alvorlig: Hjelpen kommer for sent, forebyggingen er for svak, og forskjellene mellom kommuner er store.

Fellesnevneren er at nødvendig kompetanse mangler.

Avsporing fra Skjæran

For litt siden var jeg i debatt på Dagsnytt 18 med kommunalminister Skjæran. Han mente at det å fjerne kompetansekravene handler om mindre detaljstyring. Det er, med respekt å melde, en avsporing.

Ingen på Stortinget sitter og bestemmer hvordan kommunene skal organisere hjemmetjenesten på Kongsberg, eller hvilke turnuser som skal gå opp på sykehjem i Lier eller hjemmetjenesten i Drammen.

Det finnes heller ingen nasjonal bemanningsnorm som sier at kommunene må ha så og så mange helsefagarbeidere eller sykepleiere per pasient. Dette bestemmer kommunene helt selv.

Kompetansekravene sier ganske enkelt at innbyggerne skal møte kvalifisert helsepersonell når de trenger det, enten det gjelder sykepleiere, helsesykepleiere, jordmødre, leger eller fysioterapeuter.

Det er ikke et byråkratisk påfunn. Det er en minimumsgaranti for trygghet og kvalitet.

Kommunalministeren prøver også å skyve fortvilte kommunepolitikere foran seg. Ingen har hevdet at dette er deres skyld. De står i brutale prioriteringer når budsjettene presses.

Vi vet hva som ofte taper først: forebyggende tjenester, skolehelsetjenesten, helsestasjoner og jordmortilbud.

I samme åndedrag hevdet Skjæran også at lovkravene er overflødige fordi kommunene «uansett vil ansette fagfolk».

Det er et litt merkelig argument. Hvis det var tilfelle, ville jo ikke lovkravene vært noen utfordring å snakke om?

Vi vet hva som må gjøres

Alle som følger norsk helsepolitikk, vet hva som må gjøres for å møte bemanningskrisen.

Løsningen på utfordringene i botilbud, sykehjem og hjemmetjenester er flere utdanningsplasser, faste, hele stillinger, bedre arbeidsvilkår, sterkere fagmiljøer og en kommuneøkonomi som faktisk gjør det mulig å ansette folk.

Dersom kommunene får signal om at helsekompetanse blir mindre viktig, risikerer vi å gjøre fagmiljøene svakere og yrkene mindre attraktive. Det vil gjøre rekrutteringsproblemene større, ikke mindre.

Fjerning av kompetansekravene er lite annet enn en avsporing. Når kvaliteten og pasientsikkerheten allerede er under press, må man ikke svekke kravene til nødvendig helsekompetanse i kommunene.

Det er forskjell på tydelige nasjonale krav og detaljstyring. Jeg er også for det kommunale sjølstyret, men det betyr ikke at vi ikke skal la alle krav fare.

Om vi satser ordentlig på kompetanseutvikling, på sterkere fellesskapsløsninger og bedre rammevilkår, så kommer disse kravene heller ikke til å være noe problem.  

Kjetil Staalesen

Det slo meg en gang for lenge siden at en venn av meg som hadde vokst opp i en velstående familie, og som selv hadde høy lønn, aldri betalte full pris for noe som helst.

For meg som vokste opp i en helt vanlig familie på Oslo øst, der vi betalte det som sto på prislappen, fremsto det først som litt mystisk. Litt irriterende, hvis jeg skal være ærlig. Han hadde dyrere klær enn meg, men hadde likevel betalt mindre for dem.

Det tok litt tid før det gikk opp for meg hva som egentlig foregikk. Norske kroner er ikke den eneste valutaen i dette landet. Forbindelser, bekjentskaper og nettverk er minst like virkningsfulle for dem som har dem.

Noen beveger seg i et helt annet prismarked. Rabattene går til de som har råd til å vente og som kjenner folk.

«Vi har fått en leasingbil i retur. Den har gått 300 km og feiler ingenting. Du får den for 70 prosent av nypris». Eller: «Er ikke du størrelse 50? Vi har en dress hengende etter forrige messe på Lillestrøm. Bare brukt i ti minutter. Halv pris».

De som mangler forbindelser møtes alltid med den fulle prislappen.

Å ha dårlig råd og dårlig nettverk er å kjøpe enkeltbillett hver dag fordi du aldri har nok penger på én gang til å kjøpe månedskort. Den som har mest, får lavest kilopris. Den som har minst, betaler kostbar stykkpris.

Den som har høy lønn og god råd, har også overskudd til å kjøpe kvalitet.

Sko til fire tusen kroner kan vare i tretti år hvis du tar vare på dem. Sko til fire hundre varer kanskje i to. Har du god råd, går du i bedre sko, du ser flottere ut, og du sparer penger over tid.

De som har minst, må kjøpe det billigste, som i det lange løp viser seg å være det dyreste. Og så kommer hverdagen i tillegg.

Den som har lav lønn, har ofte fast arbeidstid og fast arbeidssted. Du pendler over en time hver dag i tillegg til åtte timer på arbeidsplassen. Skal du rekke å mate ungene før du følger dem til trening, handler du der du er, på den dyre nærbutikken.

Har du høy lønn, har du gjerne mer fleksibel arbeidsdag. Du har stor bil og stor fryseboks. Du kan ha hjemmekontor. Du kan handle sjeldnere og du kan handle større. Det ender med at du kan kjøpe mat som er både bedre og billigere. Det er dobbelt urettferdig.

Det er litt som når du er sliten på ski og ikke har krefter til å tråkke festesåla ordentlig ned i sporet. Resultatet er at de som allerede er mest slitne, også er de som må kjempe mot de mest bakglatte skia. De med mest krefter igjen i beina har også best feste. 

Slik er det også med penger.

Kronikk: Det er dyrt å være rik i Norge

Renter er ikke bare en pris på penger, de er en pris på risiko. Og risikoen er alltid høyest der sikkerheten er lavest. Dermed flyttes kostnaden systematisk mot dem som har minst fra før.

Det gir noen utslag.

De med de høyeste lønningene har også de største lånene, og de får den laveste renta. De betaler mindre for å låne mer. Og når prisene stiger, er det de som eier mest og dermed de som tjener mest.

Samtidig kjøper de med dårligst råd ikke det som er billigst, de kjøper det som finnes der og da. De kan ikke vente på tilbudet. De kjøper én når de må, ikke mange når de kan. Tidsnød er nemlig fattigdommens usynlige rente.

Små feil blir dyrere. En regning som kommer litt sent, er ikke bare en forsinkelse, men starten på gebyrer, renter og inkasso. Små feil koster mer når marginene er små. Derfor er fattigdom ikke bare et nivå, det er en dynamikk.

Hver enkelt beslutning kan være fornuftig, i seg selv. Man gjør det beste ut av en vanskelig situasjon. Men summen av valgene trekker i feil retning. Valgene er rasjonelle, men resultatet er det ikke.

Når politikere kutter i ytelser for å intensivere folk til å jobbe, overser de at man ikke kan motiveres ut av tidsnød og små marginer. Og det er kanskje den største misforståelsen i norsk økonomidebatt.

Det noen ynder å kalle uansvarlighet, kan også være manglende valgfrihet. Fravær av alternativer.

Noen spiller med penger. Andre spiller med nettverk. Noen med begge deler. Men det er også noen som kjøper enkeltbillett. Hver eneste dag.