Kristian Skard

Arbeiderpartiet har det siste året lagt seg på en linje der partiet skal være tøffest i klassen når det gjelder krav til innvandrere.

Knapt noen kvoteflyktninger skal få komme innenfor landets grenser. Stønadene skal kuttes til beinet og det jobbes med asylmottak i utlandet.

Når Frp kommer med sin vante innvandringsfiendtlige politikk svarer ikke Arbeiderpartiet med motstand, men et velkommen etter. Underforstått at Ap allerede er mye tøffere enn dere.

Er det virkelig dette som skal være en fremtidig sosialdemokratisk politikk? Og er det riktig strategi for å gi partiet større oppslutning? Neppe.

Det ble varslet som den kraftigste innstramningen i asylpolitikken på 20 år da arbeids- og inkluderingsminister Kjersti Stenseng i vinter la fram forslaget om en ny integreringsstønad for nyankomne flyktninger. Etter planen skal endelig forslag sendes over til Stortinget i løpet av høsten eller vinteren.

Nyankomne asylsøkere skal ikke få sosialhjelp eller bostøtte, men et nytt integreringstilskudd. Den helt konkrete planen er at flyktningene skal få utbetalt mindre penger. Det mener regjeringen skal resultere i at asylsøkerne raskt kommer seg ut i jobb slik at de kan tjene mer penger i arbeidslivet. 

Nå foreligger en rekke høringssvar fra organisasjoner og institusjoner som har vurdert forslaget. Innspillene bør regjeringen lese nøye. Gjerne to ganger. Gjennomgående er mange uttalelser preget av at forslaget ikke holder mål og bør parkeres, eventuelt endres betydelig.

Høringsuttalelsen fra LO er oppsiktsvekkende lesning. Departementet får regelrett stryk, og dette til tross for at intensjonen til Kjersti Stenseng var å styrke arbeidslinjen.

LO angriper den grunnleggende logikken i dette som skal være Arbeiderpartiets nye politikk på feltet – nemlig at innvandrere får så mye penger i offentlig støtte at de velger å ikke jobbe.

«Etter LOs mening er hovedproblemet ikke mangel på insentiver, men mangel på muligheter. Det skapes ikke flere jobber ved at flere får dårligere råd».

Norges største arbeidstakerorganisasjone mener at forslaget kan få motsatt effekt når nyankomne flyktninger ekskluderes fra retten til økonomisk sosialhjelp og bostøtte.

De frykter at den nye integreringsstønaden svekker arbeidsinkluderingen og integreringen og at det leder til mer sosial dumping, økt fattigdom og opphopning av levekårsutfordringer i utsatte boområder.

Tøffe kutt i pengene til innvandrere har vært gjort før, i vårt naboland Danmark. Der foreligger det også forskning. Lavere ytelser gir ikke varig økt sysselsetting. LO påpeker at effekten i beste fall er kortvarig. På lengre sikt fører det til økt fattigdom, dårligere levekår og større sosiale problemer.

LOs kritikk stopper ikke der: «For det andre bryter forslaget med selve fundamentet i den norske arbeidslinjen. Historisk har denne kombinert krav om aktivitet med økonomisk trygghet, og har ligget til grunn for hvordan velferdsordninger skal støtte opp under målet om arbeid til alle».

Flere av høringsuttalelsen viser til at barn kommer til å bli rammet hardest. Dette viser også forskningen fra Danmark. 

Barn som opplevde at familiens ytelser ble kuttet, gjorde det dårligere i skolen og fullførte sjeldnere videregående opplæring. LO viser også til at forskerne fant økt kriminalitet blant guttene, særlig knyttet til økonomisk motiverte lovbrudd.

Norges Institusjon for menneskerettigheter (NIM) har også vurdert forslaget fra regjeringen. Konklusjonen er oppsiktsvekkende.

Det som skal være Arbeiderpartiets historiske omlegging er på kant med flyktningekonvensjonen, Grunnloven og menneskerettskonvensjonen. Intet mindre. I tillegg er det mangler i departementets plikt om en grundig barnets beste-vurdering.

Det er ikke bare tilskuddet til nyankomne flyktninger som skal kuttes på Aps vakt. Antall kvoteflyktninger i år skal kun være 100. Det er nedslående slik verden ser ut i disse dager. Og parallelt med dette jobber blant annet justisdepartementet med et forslag om at det skal opprettes asylmottak i såkalte trygge tredjeland. 

Denne typen asylmottak vet vi lite om. Rett og slett for at det nesten ikke eksisterer i verden. Noen av de landene som har forsøkt seg på denne ordningen, har stort sett blitt stoppet i rettssystemet.

At den norske regjeringen ønsker seg dette, er oppsiktsvekkende.

Ordningen med såkalte trygge tredjeland er ikke at et vennligsinnet land med varmt hjerte åpner sine grenser for flyktninger som egentlig skulle til Norge. Det vi snakker om er store fengsler eller avlåste flyktningleire som vi betaler andre land for å opprette.

Det er viktig at Ap utvikler egen politikk. Nye tider trenger ofte nye politiske svar. Men i det arbeidet kan de ikke se bort fra helt grunnleggende verdier som partiet er tuftet på. AUF og andre krefter på venstresiden som har protestert mot Arbeiderpartiets nye asylpolitikk, har blitt stemplet som moralister. 

En kan heller ikke si at den nye politikken fra Arbeiderpartiet har hatt noen effekt på målingene. Frp som gjerne fisker opp de fleste velgerne som vil ha en strengere politikk på dette feltet, har gått kraftig opp i den samme perioden. 

Forskerne Daphne Halikiopoulou ved Universitetet i York og Tim Vlandas ved Universitetet i Oxford kom i april med en rapport der de hadde undersøkt om sosialdemokratiske partier kan klare å hente velgere tilbake fra ytre høyre. Høyrepartiene har som kjent gått fram over hele Europa.

Velgere som gikk til ytterliggående partier på grunn av misnøye med arbeidsliv, lønn, velferd og offentlige tjenester, er det mulig å hente velgerne tilbake med. Men hos velgergruppen som er mer ideologisk innvandringskritiske, er det ikke mye å hente.

Regjeringen bør endre eller trekke forslaget om at innvandrere verken skal få sosialstønad eller bostøtte. Forslaget er dårlig, forholder seg ikke til virkeligheten og forhåpentligvis ikke en vei for sosialdemokratiet.

Axel Fjeldavli

Hva gjør du om du får store smerter i munnen? Hvis du har dårlig råd, gjør du kanskje som Siri.

Hun lot være å gå til tannlegen, tross sterke smerter, fordi hun måtte prioritere klær og mat til ungene sine. Da smertene til slutt ble for mye, måtte hun hasteinnlegges på sykehus etter tanntrekking.

Siri er ikke alene om å holdes borte fra tannlegen av høye priser. I en rapport skrevet for Tankesmien Agenda går Christian Saxevik gjennom hvordan tannhelse henger tett sammen med sosiale forskjeller.

Andelen som ikke har råd til tannbehandling har doblet seg siden 2011. Det er nå åtte prosent av voksne nordmenn, flere enn det bor i hele Bergen, som ikke har råd.

Over 60 prosent av de som har et udekket behov for tannhelsehjelp oppgir økonomi som grunnen til at de ikke går til tannlegen. Dårlig tannhelse henger tett sammen med inntekt.

At det er tydelige sosiale forskjeller i bruk av tannlege er ikke så rart. Regninga kan bli solid. Hva skal du prioritere ned? Skal du ta det på forbrukslån? Valget kan bli å gå med skader på tennene «bare litt til».

For annen helsehjelp er det behovet som styrer: Så lenge du er syk eller skadet og har behov for hjelp, skal du få likeverdig behandling.

Aller først i helseforetaksloven, loven for sykehusene, står det for eksempel at formålet er å yte gode og likeverdige helsetjenester til alle.

Andre offentlige helsetjenester er i hovedsak gratis. Nettopp fordi det skal være likeverdig: Det skal ikke ha noe å si om du har god eller dårlig råd.

Er du syk skal du få like god hjelp, uansett om du er finanstopp med jobb i Barcode i Oslo eller renholder i de samme lokalene.

Med tannhelse er det annerledes, her er det betaling som gjelder, med noen unntak for noen sykdommer og spesielle ordninger for de fattigste.

I politikken er tannhelse en sak som tydelig skiller høyre- og venstresiden. Det rødgrønne flertallet på Stortinget har gradvis satt ned prisen på tannlegen.

For unge voksne kan det nå være flere tusen kroner billigere å ta en rotfylling, enn det var før 2021. Høyre har foreslått å fjerne ordningen med billigere tannlege for unge. Frpt har foreslått et milliardkutt til fylkeskommunen som vil ramme den offentlige tannhelsetjenesten midt i trynet.

Akkurat nå er det mye som står på spill i politikken for tannhelse.

De rødgrønne partiene har blitt enige om å utrede en helhetlig tannhelsereform, med konkrete forslag som sendes på høring nå i høst. Alle vet at utredninger kan munne ut i uforpliktende ordsuppe og bokstavsalat. Det bør ikke skje denne gangen.

Ikke bare fordi det er urimelig at retten til likeverdig helsehjelp ikke gjelder munnen – men også fordi det for de rødgrønne partiene er en god politisk sak.

9 av 10 velgere ønsker at det offentlige skal ta mer av tannlegeregningen – med støtte av et flertall i alle partier. Undersøkelser i fagbevegelsen viser at tannhelsereform har sterk støtte blant arbeidsfolk.

For eksempel: Blant medlemmene i Arbeidsmandsforbundet, som blant annet organiserer anleggsarbeidere, renholdere og vektere, var det nesten 1 av 3 som hadde gratis tannpleie som sin viktigste sak. Tannhelse er viktig for folk.

Det trengs en reform, med en forpliktende opptrappingsplan, som sørger for at det er behovet du har for hjelp som styrer hvem som får behandling, ikke hvor mye penger du har på konto.

Tannhelse skiller seg ut blant helsetjenestene i å kreve inngangsbillett for å få hjelp når du er skadet eller syk.

Konsekvensen – at folk går med smerter i tennene fordi de har dårlig råd – er direkte uverdig i for rike Norge.