Karoline Andaur

De siste årene har utbyggingen av ny fornybar kraft stått bom stille i Norge.

Motstanden mot nye kraftprosjekter fra lokalsamfunn i nord til sør i landet stammer i stor grad fra hensynet til naturen.

En spørreundersøkelse fra Fornybar Norge viser at 70 prosent av vindkraftmotstanderne i Norge ville vært mer positive til vindkraft om natur ble bedre ivaretatt ved utbygging, og at naturhensyn er den viktigste faktoren for å få dem til å snu i vindkraftsaker.

Det er ingen hemmelighet at naturforvaltningen de siste årene har vært mangelfull.

Sjeldent er det naturverdier som får forrang over nye hyttefelt, bygging i strandsonen og overdimensjonerte motorveiprosjekter, men også i fornybarutbyggingen finnes det grelle eksempler på dårlig naturforvaltning.

De tabbene kan vi ikke gjenta.

Natur og naturopplevelser er en uadskillelig del av den norske folkesjela. Samtidig vet vi at norsk natur er under sterkt press over hele landet. Da er det forståelig at lokalsamfunn sier nei til kraftprosjekter som medfører inngrep i vår viktigste natur.

Det er likevel uheldig at all fornybarutbygging stopper fullstendig opp, også den som ville medført små naturfotavtrykk.

Mens arealendringer er den største trusselen mot natur i dag, er klimaendringer nemlig den raskest voksende trusselen. Klimagassutslipp fra fossile energikilder gir nemlig 95 prosent større skader på naturmangfold enn vindkraft.

Førsteprioritet bør derfor være å bruke den krafta vi allerede produserer på en klokere måte.

Krafta er en knapp ressurs, og energieffektivisering, -sparing og smart energistyring er uunngåelig for å omstille samfunnet på en naturvennlig måte. Men det er ikke tilstrekkelig for å komme i mål.

43 prosent av det norske energiforbruket i dag kommer fra fossile kilder, og WWFs analyser viser at vi også må bygge ut mer fornybar energi for å nå klimamålene og samtidig sikre fremtidens industri og arbeidsplasser.

Den gode nyheten er at våre analyser viser at nettopp det er mulig å få til på en skånsom måte hvor vi også skjermer de viktigste naturverdiene.

Tidligere i år publiserte vi i WWF våre anbefalinger for et grønt kraftløft. Analysene peker i retning av at det er mulig å framskaffe om lag 50 TWh ny fornybar kraft til 2035 på en naturvennlig måte.

Til sammenligning har Miljødirektoratet anslått at det vil kreve 32 TWh for å nå våre klimamål for 2035.

WWFs anbefalinger for ny kraftutbygging inkluderer en miks av flere energikilder, som solceller, vindkraft på land og havvind.

Det som er avgjørende for disse teknologienes fotavtrykk i naturen, er plassering og avbøtende tiltak.

Setter vi vindmøller i områder med nedbygd natur, solceller på tak og styrer havvind unna viktige økosystemer er naturpåvirkningen forsvarlig sett opp mot klimagevinsten av mer fornybar energi.

Skal vi lykkes med dette, må regjeringen sørge for konsesjonsprosesser som krever beste praksis for plassering og avbøtende tiltak og kartlegging som kan veilede utbygging til områder med minst mulig naturpåvirkning.

Etter WWFs syn må det inkludere et nasjonalt rammeverk for arealnøytralitet og en avgift for økologisk kompensasjon tilsvarende kostnaden for å restaurere natur likeverdig den som ødelegges.

Slik styrer vi ny kraftproduksjon til områder med lav naturverdi og forhindrer at landet bygges ned bit for bit – samtidig som vi når klimamålene våre og sikrer fremtidens industri og arbeidsplasser.

Signert en rekke ledere av studentorganisasjoner

Dette skjer til tross for at norsk høyere utdanning i utgangspunktet skal være gratis.

Vi stiller derfor spørsmål ved hvorfor en slik avgift kommer på toppen av studiegjelden mange allerede har pådratt seg.

Man kan heller ikke utøve yrket før autorisasjonen er på plass. Det betyr at man ikke kan arbeide som eksempelvis sykepleier etter endt utdanning.

Tittelen er beskyttet og krever autorisasjon, og oppgaver som medikamenthåndtering kan ikke utføres uten denne, til tross for bestått bachelorgrad.

Autorisasjonsavgiften ligger i dag på mellom 750 og over 1000 kroner. Dette er ikke bare et prinsipielt problem, men også et helt konkret økonomisk hinder.

Nyutdannede kan risikere å ikke ha råd til å betale avgiften før første arbeidshelg etter fullført utdanning. Konsekvensen er at de ikke får lønn som sykepleiere, men som ufaglært - til tross for at de faktisk er ferdig utdannet.

Vi savner også åpenhet rundt hva disse midlene faktisk går til.

Det er forståelig at det finnes administrative kostnader knyttet til autorisasjonsordningen, men det er uklart om avgiftsnivået står i forhold til de reelle kostnadene, eller hvorfor denne finansieringen skal bæres av nyutdannede alene.

Når mange hvert år betaler avgiften, dreier det seg om betydelige summer som tas direkte fra personer med allerede høy studiegjeld.

Fra et juridisk perspektiv reiser autorisasjonsavgiften spørsmål om forholdsmessighet og rimelighet i møte mellom borger og forvaltning.

Når betaling av en avgift i praksis er et vilkår for å kunne bruke yrkestittelen sin og motta korrekt lønn, bør det vurderes om tiltaket er nødvendig, saklig begrunnet og proporsjonalt.

At nyutdannede hindres i å arbeide fullt ut i yrket sitt fordi de mangler økonomisk mulighet til å betale, får svært konkrete konsekvenser for den enkelte.

Det skaper et unødvendig byråkratisk hinder i overgangen fra student til arbeidstaker, og rammer særlig dem med svak økonomi etter endt studieløp. En slik ordning harmonerer dårlig med målet om rask overgang til arbeid i viktige velferdsyrker.

Vi oppfordrer derfor stortingsrepresentanter til å løfte denne problemstillingen.

Ordninger som forsinker eller økonomisk vanskeliggjør overgangen til arbeidslivet bør vurderes kritisk, særlig i profesjoner som er avgjørende for velferdsstaten og i stor grad arbeider i offentlig sektor.

Autorisasjonsavgiften er en urettferdig ordning som kun rammer enkelte ferdigutdannede studenter, ikke fordi de har valgt en dyrere utdanning, men fordi de tilfeldigvis er underlagt en autorisasjonsordning.

Vi mener at denne avgiften bør fjernes. Høyere utdanning skal være lik og gratis for alle, helt frem til man har retten til å arbeide som det man faktisk har utdannet seg til.

Underskrevet av:

Sigve Næss Røtvold, leder Norsk Studentorganisasjon

Runa Kristine Fiske, studentrådgiver LO Student

Oda Gravdal Ulriksen, leder FO-Studentene

Martine Bratberg Sand, leder Unio Studentene

Henriette Karlsen Brenna, leder Norsk Sykepleierforbund Student

Oda Christine Sverre, leder Juristforbundet Student