Martin Benoni Flyvholm

Senioringeniør med erfaring fra energiomstilling, lokalpolitiker for Ap og Styrke-medlem

Kine Asper Vistnes advarer i et TV 2-intervju om «industridød», hvis vi ikke bygger ut mer vindkraft. Det er en dramatisk påstand som er lite konstruktiv. For vil mer vindkraft egentlig løse kraftutfordringene til norsk industri?

La oss ta en titt på hva som skjedde i 2025:

• Vi brukte omtrent like mye strøm som året før (ca. 139 TWh).

• Vi hadde et rekordhøyt kraftoverskudd på hele 22 TWh.

• Nettkøene fortsatte å vokse.

Vi har altså mer strøm til overs enn noen gang, samtidig som industrien står i kø uten å få tilgang. Hvordan er det mulig?

I store trekk er det kun tre ting som kan forklare dette, og mest sannsynlig er det en kombinasjon av disse:

• «Spøkelsesprosjekter»: Kapasitet er reservert til prosjekter (f.eks. hydrogen) som ikke realiseres på grunn økonomisk utfordringer. De opptar allokert plass i nettet og hindrer utbygging av lønnsomme prosjekter.

• Nettet: Vi mangler infrastrukturen til å flytte strømmen dit den trengs.

• Effekt vs. Energi: Vi har nok energi (vann i magasinet), men mangler ofte effekt (store nok turbiner) til å levere nok når industrien trenger det.

Hovedpoenget mitt er: Mer vindkraft løser egentlig ingen av disse tre hovedproblemene.

Vindkraft gir mer energi når det blåser, men hjelper lite på nettkøer eller effektmangel i vindstille perioder.

Om vindkraft var det industrien trengte for å bruke mer strøm, så ville ikke strømoverskuddet vokst samtidig som nettkøene økte.

Så, Kine Asper: La oss heve nivået på debatten. Det finnes sikkert gode argumenter for Hydro-vindkraftverket du spesifikt nevner, kom heller med dem!

Samtidig må vi finne løsninger på de faktiske utfordringene industrien har for å få tak i nok ren energi til å omstille seg, utvide og bygge nytt.

En liten oppfordring til slutt: Kan vi begynne å bruke ordet ren energi i stedet for fornybar?

Europas største kilde til strøm er kjernekraft. Den er ren, og vil faktisk hjelpe med alle de tre utfordringene nevnt ovenfor.

OBS! Innlegget er skrevet som privatperson, og meningene som uttrykkes er mine egne, ikke arbeidsgivers.

Klaus Lintho

Når ansatte i Vinmonopolet utsettes for vold og trusler, blir vi minnet om en ubehagelig realitet: Slike hendelser rammer ikke bare skole, helse eller andre såkalte risikoyrker.

De kan også oppstå i arbeidshverdager vi lenge har oppfattet som trygge.

Frifagbevegelse omtalte 8.1. saken der en ansatt i Vinmonopolet hadde fått erstatning etter grove trusler fra en kunde.

Når en butikkansatt utsettes for alvorlige trusler fra en kunde, vekker det med rette oppmerksomhet. Slike hendelser er sterke, ubehagelige – og i noen tilfeller helt umulige å forutse.

Ingen arbeidsgiver kan organisere seg immun mot blind vold. Det er viktig å være tydelig på nettopp dette: Enkelthendelser kan skje, også i virksomheter som har gjort mye riktig.

Vold og trusler kan ramme tilfeldig, brutalt og uten forvarsel. Det betyr likevel ikke at ansvaret stopper der hendelsen begynner.

Vold og trusler i arbeidslivet er ikke bare knyttet til de store, dramatiske sakene som får plass i mediene.

De inngår også i et bredere risikobilde som mange arbeidstakere lever med over tid – særlig i yrker der ansatte møter kunder, setter grenser og håndterer konfliktfylte situasjoner i hverdagen.

Dette gjelder blant annet der alkohol selges, ved nattarbeid på bensinstasjoner og kiosker, i handel og service der ansatte ofte jobber alene, og i situasjoner der ansatte må si nei, håndheve regler eller avvise kunder.

Risikoen er ikke nødvendigvis konstant, men den er kjent – og den er gjentakende. Likevel omtales disse bransjene ofte som «trygge».

Det kan føre til at vold og trusler forstås som avvik eller uflaks, snarere enn en risiko som bør vurderes og håndteres systematisk.

Arbeidsmiljøloven skiller imidlertid ikke mellom høy- og lavrisikoyrker. Den gjelder for alle arbeidstakere, uavhengig av bransje.

For ansatte, tillitsvalgte og verneombud kommer dette ofte tydelig frem i møte med praksis.

I arbeid med kursdeltakere og representanter fra ulike tariffområder ser vi at det for mange er overraskende at arbeidsgiver har et tydelig, lovpålagt ansvar for å kartlegge forhold ved arbeidet som kan medføre vold og trusler – og for å sørge for at opplæring og øvelse ikke er engangstiltak, men gjentas og vedlikeholdes over tid.

For mange arbeidstakere oppleves det som et gap mellom rettigheter i lovverket og det som faktisk skjer i arbeidshverdagen.

Alvorlige voldshendelser får ofte stor oppmerksomhet. Det er likevel summen av hverdagsrisiko, forebygging og opplæring over tid som avgjør hvor godt ansatte er beskyttet.

Da er det avgjørende at forholdene ved arbeidet er kartlagt og risikovurdert, slik at opplæring og øvelse faktisk er relevant for situasjonene ansatte står i.

Dette betyr ikke at alle situasjoner kan forhindres. Men det betyr at ansatte skal være forberedt, støttet og ivaretatt før, under og etter krevende hendelser.

Det er forskjell på å bli utsatt for vold i en arbeidshverdag der risiko er håndtert – og en arbeidshverdag der man står alene uten opplæring, øvelse eller klare rutiner.

Dette er ikke et ledertema alene. Vold og trusler i arbeidslivet angår også partssamarbeidet.

Tillitsvalgte og verneombud har en sentral rolle i å løfte risiko, stille krav til systematikk og bidra til at vold og trusler behandles som et arbeidsmiljøspørsmål – ikke som individuelle belastninger.

Vold og trusler i handel og service er derfor ikke et særtilfelle, men en del av arbeidslivet, slik det faktisk er for mange av HKs medlemmer og andre arbeidstakere i kundevendte yrker.

Dette angår tariffområder der risiko ofte undervurderes, nettopp fordi de ikke tradisjonelt regnes som «utsatte».

Blind vold kan ingen gardere seg fullt ut mot. Men hvordan arbeidsgiver forholder seg til kjent risiko over tid, er ikke tilfeldig.

Det er et spørsmål om arbeidsmiljø, ledelse og ansvar – uansett hvilken bransje man tilhører.