Ebba Wergeland

Slik ble den vel praktisert fram til 1990-tallet, og mange tror fortsatt at det er slik.

Men samtidig med at Ap-regjeringen innførte «den nye arbeidslinja» i trygdepolitikken, ble retten til sykelønn begrenset. Retten gjaldt etter loven bare ved arbeidsuførhet av sykdom i forhold til ethvert arbeid.

I praksis hadde det vært nok å være ufør i forhold jobben du faktisk sto i. Nå skulle praksis bli strengere. Et av resultatene var ordningen Nav kaller «friskmelding til formidling».

Den som blir syk av forhold på jobben, men kan fungere i annet arbeid, kan få beskjed av Nav etter noen måneder om at sykepengene blir stoppet. Sier de opp og søker ny jobb, kan de beholde sykepenger i 12 uker til.

En uansvarlig arbeidsgiver kan bli kvitt den sykmeldte, uten å gjøre noe med arbeidsmiljøproblemene– og flere kan bli syke.

Debatt: Skal arbeidsgiver styre sykelønna?

I rundskrivet til Navs saksbehandlere ble «bakerastma» brukt som eksempel på når «friskmelding til arbeidsformidling» var aktuelt.

Baker-astma er en klassisk yrkessykdom som skyldes for mye melstøv i lufta. Ordningen har også vært brukt når ungdom fikk allergi mot kjemikalier på jobben. Bruken av kjemikaliene fortsatte.

I 2013 hadde en tredel av dem som ble «friskmeldt til arbeidsformidling» muskel-skjelett-plager, halvparten hadde psykiske lidelser (JP Nossen, J Sørbø. Arbeid og velferd 2; 2015.) De beholdt bare sykepengene i 12 uker til.

Likevel var nær halvparten fortsatt uten jobb ett år etter at sykepengene ble stoppet. Ordningen ble mest gitt til ungdom i manuelt arbeid, med lite utdanning. De har ikke råd til å være kresne i jakten på ny jobb når sykepengene blir stanset.

Men hvem vil ha en syk jobbsøker når det finnes friske?

Mange av Navs saksbehandlere ser nok at paragrafen er helsefarlig og unngår å bruke den. I Fagforbundets handlingsprogram 2022–25 sto det at de ville «arbeide for at Folketrygdlovens bestemmelser om friskmelding til arbeidsformidling fjernes».

Jeg overlater til gravende journalister å finne ut hvor mange og hvem som blir rammet av bestemmelsen i dag.

Og hva sier Arbeidstilsynet til at den som sier fra til sjefen om at sykdommen skyldes arbeidsforholdene, risikerer å miste både sykepenger og jobb?

Kommentar: Kanskje folk blir syke fordi de egentlig jobber 125 prosent?

Helle Cecilie Palmer

Påtroppende Høyre-leder Ine Eriksen Søreide gjentar at det kan være aktuelt for Høyre å gå inn for kutt i sykelønna.

For et par uker siden sa Søreide at vi må se «fordomsfritt» på hva som funker og ikke med sykelønnsordningen – og at kutt i sykelønna kan være en løsning på sykefraværet.

Kan vi stole på at Høyre ikke vil kutte i sykelønna, spurte LO før valget i fjor høst. Det fikk Høyre-nestleder Henrik Asheim til å beskylde LO og Arbeiderpartiet for å spre usannheter om Høyres politikk.

«Heldigvis blir ikke en løgn mer sann av å gjenta den», uttalte Asheim. Dessverre for Asheim blir ikke noe sant jo mer du beskylder andre for løgn heller.

Som kommentator Kjell Werner sa: Partiet har lurt velgerne. Sykelønna var visst ikke fredet likevel.

NHO har også snakket om sykelønnskutt. I forbindelse med forhandlinger om IA-avtalen sa Nina Melsom at NHO er «innstilt på å snu hver stein for å få ned sykefraværet».

Voila, Høyre og NHO: Jeg har en stein som dere fordomsfritt kan snu.

La meg starte med problembeskrivelsen: Det er ikke sånn at sykefraværet er likt fordelt på alle bransjer, yrker eller kjønn.

En studie fra OsloMet viste at i de mest belastende yrkene, jobber det 80 prosent kvinner. Dette er yrker som ifølge forskerne innebærer fysisk tunge jobber, samtidig som det stilles høye krav og hvor de ansatte har liten kontroll over egen arbeidsdag.

Å jobbe i et slikt yrke medfører høyere sannsynlighet for langtidssykefravær, søvnproblemer, angst og depresjon, skriver forskerne.

Jeg tror ikke du får færre belastningsskader eller mindre angst og depresjon av å få mindre penger når du blir syk. Å kutte i sykelønna bør derfor ikke være den første steinen som snus i jakten på fordomsfri reduksjon i sykefraværet.

Over til løsningen: Tida er overmoden for et stort statlig forsøk med redusert arbeidstid. Vi bør begynne med de jobbene hvor risikoen for å bli syk og ufør er størst.

Det finnes allerede massevis av studier og enkelterfaringer som viser en sammenheng mellom redusert arbeidstid og redusert sykefravær:

En barnehage i Hammerfest hadde 50 prosent sykefravær, og måtte holde stengt annenhver dag. Da de ansatte reduserte arbeidstiden sin til fire dager i uka, sank sykefraværet, samtidig som de fikk mange søkere til nye stillinger.

Som leder for hovedutvalget for oppvekst og kultur i Hammerfest, Arne Reidar Myrseth fra Frp påpeker: Selv om det koster å ha tre ansatte ekstra for å dekke opp for redusert arbeidstid, er det høyt sykefravær og stengt barnehage som virkelig er ulønnsomt.

Dette er som sagt ikke et enkelttilfelle: En rapport fra Rambøll viser at i de barnehagene som har forsøk med 30-timersuke, melder de ansatte om bedre helse.

Den forsiktige konklusjonen er at når de ansatte har færre helseproblemer, vil sykefraværet bli lavere.

I en rekke andre land har redusert arbeidstid vist seg å være en suksess: I Storbritannia og Island har forsøk med redusert arbeidstid vært bra for både helse og produktivitet. Også i Sverige har forsøk med kortere arbeidstid gitt positive helseeffekter. Flere EU-land diskuterer nå reduksjon av arbeidstida.

I Norge derimot, er ikke dette oppe til vurdering en gang.

• «Glem det», sa daværende finansminister og Høyre-nestleder Jan Tore Sanner i 2020.

• Da Tonje Brenna var arbeids- og inkluderingsminister, avviste hun forsøk med redusert arbeidstid.

• SV har enn så lenge gitt opp sekstimersdagen, og går nå inn for sjutimersdag – et håpløst forslag, fordi det neppe vil ha særlig effekt.

I fagbevegelsen er arbeidstidsreduksjon en vanskelig sak.

Skiftarbeidere i de mannsdominerte frontfagene jobber allerede tre uker mindre i året enn turnusarbeidende kvinner i helse- og omsorgsyrker. Deres forbund er lite interessert i å kjempe for kortere arbeidstid for flere.

LO derimot, har en vag formulering om å «følge opp planen for hvordan en kan gå videre med arbeidet knyttet til arbeidstidsreduksjoner» i sitt handlingsprogram for 2025-2029.

Forslag om å redusere arbeidstiden, møtes altså jevnt over med skepsis.

Motargumentene, som at vi ikke har råd, ikke har folk, at det vil gå ut over velferd og produktivitet, er som ekko fra debatten da arbeidstiden ble senket ned til 40 timer. Åttetimersdagen ville nemlig også få negative konsekvenser, ifølge skeptikerne den gangen.

Men det var dette med fordomsfrihet da. Og steiner som skulle snus.

Hvem er det forresten som har bestemt at 37,5 timer pluss lunsjpause er den perfekte arbeidstiden?

Kanskje vi ikke egentlig jobber fulltid, men fullt pluss litt? Ikke 100 prosent, men 125? Og at noen av oss har yrker hvor det er altfor mye. Som gjør at de blir syke, og i verste fall uføre lenge før de skal gå av med pensjon.

Spørsmålet bør ikke være om vi har råd til at disse jobber mindre, men om vi har råd til å la være.