Ebba Wergeland

Slik ble den vel praktisert fram til 1990-tallet, og mange tror fortsatt at det er slik.

Men samtidig med at Ap-regjeringen innførte «den nye arbeidslinja» i trygdepolitikken, ble retten til sykelønn begrenset. Retten gjaldt etter loven bare ved arbeidsuførhet av sykdom i forhold til ethvert arbeid.

I praksis hadde det vært nok å være ufør i forhold jobben du faktisk sto i. Nå skulle praksis bli strengere. Et av resultatene var ordningen Nav kaller «friskmelding til formidling».

Den som blir syk av forhold på jobben, men kan fungere i annet arbeid, kan få beskjed av Nav etter noen måneder om at sykepengene blir stoppet. Sier de opp og søker ny jobb, kan de beholde sykepenger i 12 uker til.

En uansvarlig arbeidsgiver kan bli kvitt den sykmeldte, uten å gjøre noe med arbeidsmiljøproblemene– og flere kan bli syke.

Debatt: Skal arbeidsgiver styre sykelønna?

I rundskrivet til Navs saksbehandlere ble «bakerastma» brukt som eksempel på når «friskmelding til arbeidsformidling» var aktuelt.

Baker-astma er en klassisk yrkessykdom som skyldes for mye melstøv i lufta. Ordningen har også vært brukt når ungdom fikk allergi mot kjemikalier på jobben. Bruken av kjemikaliene fortsatte.

I 2013 hadde en tredel av dem som ble «friskmeldt til arbeidsformidling» muskel-skjelett-plager, halvparten hadde psykiske lidelser (JP Nossen, J Sørbø. Arbeid og velferd 2; 2015.) De beholdt bare sykepengene i 12 uker til.

Likevel var nær halvparten fortsatt uten jobb ett år etter at sykepengene ble stoppet. Ordningen ble mest gitt til ungdom i manuelt arbeid, med lite utdanning. De har ikke råd til å være kresne i jakten på ny jobb når sykepengene blir stanset.

Men hvem vil ha en syk jobbsøker når det finnes friske?

Mange av Navs saksbehandlere ser nok at paragrafen er helsefarlig og unngår å bruke den. I Fagforbundets handlingsprogram 2022–25 sto det at de ville «arbeide for at Folketrygdlovens bestemmelser om friskmelding til arbeidsformidling fjernes».

Jeg overlater til gravende journalister å finne ut hvor mange og hvem som blir rammet av bestemmelsen i dag.

Og hva sier Arbeidstilsynet til at den som sier fra til sjefen om at sykdommen skyldes arbeidsforholdene, risikerer å miste både sykepenger og jobb?

Kommentar: Kanskje folk blir syke fordi de egentlig jobber 125 prosent?

Helge G. Galtrud

Nå budsjettene vedtatt i landets kommuner. De vedtatte tiltakene, oftest kutt i tjenester, skal gjennomføres.

Et stort spørsmål får for lite oppmerksomhet. En uhyggelig høy andel av kvinner i offentlig sektor går ut av arbeidslivet som helt eller delvis uføre. De fleste blir uføre etter fylte 50 år. Ikke før de er 30 slik vi ofte får inntrykk av. 

Kommunal Landspensjonskasse (KLP) er pensjonselskapet til de fleste kommuner og sykehusene. Deres Arbeidslivsrapport for 2025 inneholder mange interessante tall. Kommunepolitikere bør lese den.

Vi vet fra før at omtrent hver tredje kvinne og hver femte mann går ut av arbeidslivet som ufør.

I de kvinnerike yrkene i offentlig sektor er nok dessverre bildet enda mer dystert.

Fagforbundet Lillehammer har de siste ti årene tre ganger sjekket hvor mange av våre medlemmer som er helt ute av arbeidslivet før 67 år.

I hele perioden har andelen medlemmer som jobber etter 67 år vært omlag to prosent av de yrkesaktive. Av de som slutter før 67, er det flere som går ut av arbeidslivet som uføre enn som tidligpensjonister.

Mange går også lenge på arbeidsavklaringspenger (AAP) før de blir uføre. Mange opplever flere perioder med sykdom i kortere tid enn ett år før de går over på AAP.

I ei tid med mangel på fagfolk i både barnehage og helse, burde kommunene ta problemet med bruk og kast av arbeidsfolka sine mye mer alvor enn de ser ut til gjøre.

Ikke bare mangler kommunene fagfolk. Langvarig sykdom og uførhet koster dem også mye økonomisk. Tariffavtalen sikret full lønn, inkludert feriepenger, i ett år. Folketrygden dekker bare feriepenger i 48 dager.

Offentlig ansatte har en tjenestepensjon som gir et tillegg til Folketrygdens ytelse under AAP og uføretrygd, det koster også kommunen mye i pensjonspremie.

 Vi veit mye om hva som kan gjøres for å hindre sykdom som helt eller delvis skyldes forhold på jobben. For eksempel har Statens Arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) klare anbefalinger for hva som kan gjøres i forhold de to største gruppene av jobbrelaterte diagnoser.

Det gjelder lettere psykiske lidelser og muskel- og skjelettsykdommer.

 På slutten av 1990-tallet og for et par år siden kom det offentlige utredninger om kvinnehelse og manglene i helsevesenets behandling av sykdommer som bare rammer kvinner. Det samme gjelder i stor grad sammenhengen mellom kvinners biologi og kvinners arbeidshelse.

Konklusjonene og anbefalingene i utredningene var ganske like med over 20 års mellomrom. Lite var blitt bedre på de åra. 

Kommunene er «storprodusenter» av uhelse og uførhet hos sine ansatte, det store flertallet av ansatte er som kjent kvinner. Det er på tide at kommunestyrene tar sitt ansvar som arbeidsgivere mer alvorlig.

Start med å lese første paragraf i Arbeidsmiljøloven, formålsparagrafen. Det bør alle ansatte også gjøre.