Helene Skeibrok

Man skulle tro at høyresiden var mot unødvendig byråkrati, men det er de tydeligvis ikke. Da ville de ikke støttet anbud av velferdstjenestene.

Norske kommuner kjøper omsorgstjenester for yngre for nesten ti milliarder kroner årlig, viser en undersøkelse fra For Velferdsstaten. Vi i Fagforbundet mener dette er tjenester kommunene bør gjøre selv.

Det å ivareta yngre mennesker med omfattende hjelpebehov, både i og utenfor hjemmet, er blant kommunenes og våre medlemmers kjerneoppgaver.

Det har blitt sagt at vi vel så gjerne burde si at vi bor i en velferds-kommune, som at vi bor i en velferdsstat.

Det er i kommunene våre viktige, hverdagsnære velferdstjenester ytes. Fra oppfølging i svangerskap på helsestasjoner, barnehagetida, grunnskolen og skolefritidsordning, fritidsklubber og parkliv. At søpla di blir henta, og kanskje har du også en gjenbruksstasjon i nærheten der du kan få kasta det farlige avfallet?

Selv om det føles langt unna i sommerdagene, vet du at når snøen faller i desember, er det noen som måker den.

Når du er gammel, skal du få støtten du trenger – om det er snakk om praktisk hjelp i hjemmet eller helsehjelp fra hjemmesykepleien.

Den dagen vi er så skrale at vi trenger mer oppfølging enn vi kan stå for selv, skal vi få en sykehjemsplass.

Alle disse sidene og fasene av livet holdes oppe av kommunens folk, finansiert av fellesskapet.

Velferdstjenestene er ikke som hvilke som helst andre tjenester. De er ikke egna for markedsbasert konkurranse, som en skobutikk eller café.

Tjenestene vi får i velferden er tett på oss, de er nære, og inngripende i hvordan dagene våre blir og livet vårt utvikler seg. Derfor er det viktig at de gjøres av trygge, faglig kompetente ansatte, som har nok kollegaer og en forutsigbar arbeidssituasjon.

Det gjelder alle sider av kommunens tjenester.

Når For velferdsstaten i notatet «Unge på anbud. Omfang, aktører og eierskap i privatisert yngreomsorg» analyserer kommunenes kjøp av private helse- og omsorgstjenester til personer under 67 år, og finner at kommunene bruker over ti milliarder kroner på disse firmaene, må vi stoppe opp og spørre oss: Når hadde vi debatten som konkluderte med at våre mest sårbare unge mennesker skal settes på anbud?

Det er tidvis større diskusjoner om konkurranseutsetting i eldreomsorgen. At det har foregått en storstilt privatisering av omsorgstjenester for yngre brukere, mener jeg har gått under radaren.

Dette er en brukergruppe som er særlig avhengig av trygghet, stabilitet og forutsigbarhet. Det er viktig med kjente ansatte, rutiner og stabile relasjoner som bygges over tid.

Anbudssystemet gir ingen av delene, da det alltid vil være en innbygd usikkerhet rundt varigheten av tilbudet man mottar.

Større forandringer og overganger kan være krevende for mange. Det tar tid å bli ordentlig kjent og falle til ro i en ny bolig.

Kontrakter med utløpsdato betyr at trusselen om en fremtidig påtvunget flytting henger over hodene på brukerne og deres pårørende. Det er en helt uholdbar ekstra belastning å skulle bære.

Mange av brukerne av disse tjenestene er utsatte og sårbare enkeltmennesker, som er avhengige av et vedtak gjort på deres vegne.

Noen av dem har knapt språk og kan ha utfordringer med å uttrykke både hvordan de har det, og hva de ønsker. Mange av dem trenger svært tett oppfølging, og er spesielt sårbare for endringer.

Om disse omsorgstjenestene gjøres i egen kommunal regi, er veien kortere for å sikre godt samspill mellom de ulike kommunale tjenestene.

Å gi best mulig tjenester til innbyggerne våre må alltid være det viktigste målet. Da må vi vite at pengene som brukes på tjenestene går til brukerne og ikke til kommersielle firmaer med profitt som mål.

Når vi er så opptatt av at det er kommunen selv som bør drive velferden, og ikke kommersielle firmaer, springer det ut av årtier med erfaring.

Vi vet at kommersialisering og anbud gir mindre stabilitet for brukerne, dårligere lønns- og arbeidsvilkår for de ansatte og oppsplitting av tjenestene.

Når en rekke små og store kommersielle firmaer går inn i velferden frasier kommunenes seg styringen og fleksibiliteten. Dette angår oppfølging, hvordan tjenestene bør styres og hva slags faglig opplegg som bør være på plass.

Selv om man også må ha kontroll og oppfølging av kommunale tjenester, er det en ekstra risiko med kommersielle aktører og hele deres forretningsidé.

Er firmaet organisert som et aksjeselskap, ligger det i firmaets grunnidé at det skal oppnå profitt.

Er det velferdstjenester firmaet driver med, ligger profittmarginene i to ting: færre folk på jobb og dårligere lønns- og pensjonsvilkår. 

Ingen av disse forholdene kan vi akseptere.

Prisen for overskudd til eierne av kommersielle bedrifter betales av brukere og pasienter, og av de ansatte i velferden.

Denne kommentaren har også vært publisert i Dagsavisen.

Helle Lyng Svendsen

Brannen som utspilte seg i Krokstadelva denne helgen har snudd livet til over 400 mennesker på hodet. Over 100 boliger har gått tapt. Ilden spredde seg i et voldsomt tempo og brant opp hus, verdifulle gjenstander og minner. 

Hjemmene ble revet bort så uhyrlig fort. Det må ha vært helt ubegripelig for beboerne som var vitne til at brannen beveget seg nærmere og nærmere deres hjem, uten muligheten til å gjøre noe. Igjen står spøkelset av hva som har vært – spøkelset av et helt vanlig, norsk nabolag.

Brannen er den verste i Norge siden andre verdenskrig. Familiene som er rammet går en usikker fremtid i møte.

Istedenfor å nyte sommeridyllen, må de dykke ned i forsikringspapirer. Istedenfor rolige kvelder i eget hjem etter lange arbeidsdager til høsten, skal de «hjem» til midlertidige bosteder.

Det er for tidlig å si når nabolaget vil gjenreises, og om det vil bli slik det var. 

Når det står på på sitt verste i Norge, byr den norske dugnadsånden alltid på et lite lysglimt. Kirkens Bymisjon meldte tirsdag at de har fått så mange klesdonasjoner at de ikke har kapasitet til å ta inn mer.

Landslaget som nettopp kom hjem fra USA aksjonerer bort både brukte og ubrukte gjenstander fra VM-begivenheten til høyeste bud. Inntektene går til de berørte. Flere Spleis-innsamlinger er startet der anonyme gir av egen lommebok. 

Men så var det denne staten da, Norge AS. Etter en kartlegging av husstandene var gjennomført, viser det seg at ti husstander står enten uten innboforsikring eller husforsikring.

De står bokstavelig talt på bar bakke. Uten disse forsikringene, må de dekke kostnaden for å bygge et nytt hjem eller kjøpe alle eiendelene de trenger selv. 

«Jeg trodde at vi hadde alt i orden. Jeg har også takket ja til alt som jeg har blitt anbefalt, men så viser det seg at vi ikke har forsikringen i orden», sier Daylevon Karl Bucnag fortvilet til statsminister Jonas Gahr Støre.

Han har kun bodd der i ett år og har også boliglån. Til tross for å ha tegnet en rekke forsikringer da han kjøpte huset, manglet han husforsikring. Som utlending er det ikke lett å få med seg alle regler, påpeker han.

Disse historiene har vært en oppvekker for mange. NRK melder om en kraftig økning i salget av innboforsikring over helgen. For de som står i dette, er det for sent å være føre-var.

Støre lyttet til Bucnag og forsto fortvilelsen, men konkrete løsninger for dette tilfellet kan ikke regjeringen by på.

På spørsmål fra Dagsavisen om det ikke er noe regjeringen kan gjøre for de som har mistet alt, svarer Støre at det ikke er slik vi har ordnet oss i Norge. «Regjeringen skal gi kommunene trygghet for at de har ressurser til å gjøre jobben sin. Kommunene har beredskapsplaner, og godt samarbeid med frivilligheten til å håndtere krisesituasjoner». 

I Norge er det slik at vi skal sikre eiendommen vår selv. Det er ikke lovpålagt å forsikre eiendommen sin med en husforsikring, men det er veldig vanlig. Det er forståelig at boligeiere selv må ta ansvar for eiendommen sin og tingene sine. 

Samtidig er det paradoksalt at dette er den verste brannen siden 2. verdenskrig – og likevel kan ikke staten løfte en finansiell lillefinger for å hjelpe.

Vi har et fond for fremtidige generasjoner med en verdi på over 21.000 milliarder kroner, men noen ganger byr behovet seg for dagens generasjoner. Summen det ville kostet å gi disse 10 husholdningene et sikkerhetsnett nå, er knapt en meget seig dag i markedet for Oljefondet vårt.

Motargumentet er vel at staten ikke kan sette en presedens ved å betale ut nødpenger nå. Jeg kan forstå at staten ikke kan garantere at de kommer til unnsetning ved enhver krise. Selv om vi lever i et land med et hav fullt av penger, er det likevel behov for moderasjon.

Men akkurat når det gjelder primærboliger, bør staten kunne by på.

Å eie bolig er typisk norsk og en del av vår identitet. Vi sparer i boligene våre, og samfunnet vårt er mer økonomisk likestilt fordi vi har prioritet eierskap.

Våre pensjonister lever mer fleksible liv i alderdommen fordi de kan sitte på nedbetalte boliger og bruke pensjonen på mindre utgiftsposter og å nyte tilværelsen etter et langt yrkesliv.

I 2025 var det i overkant av 12.000 husbranner i Norge. Det inkluderer både branner som lett ble slukket og fullstendig nedbrente hjem.

De fleste hadde nok forsikring, så for Oljefondet ville fortsatt kostnaden bare vært en dårlig dag på markedet. 

Det er virkelig småpenger, spesielt når vi ser på andre utgiftsposter. Jeg liker egentlig ikke å trekke sammenligningen, fordi jeg er positiv til effektiv bistand, men i 2026 er bistandsbudsjettet på over 50 milliarder kroner.

Hvis staten ikke klarer å stille opp for enkeltindividene i vårt eget land når krisen inntreffer, er det verdt å stille spørsmål ved våre internasjonale bistandsbidrag.

Det ene trenger ikke utelukke det andre, men det er viktig at staten kan komme til unnsetning på hjemmebane også. 

Når vi hjelper folk i nød verden rundt, bør vi kunne drysse et par titalls millioner på nordmenn som står i en akutt krise også.

Ett nødfond for nordmenn i sitt livs største krise bør vi unne oss.