Kjell-Arve Aspaas

Avdelingsleder, Fellesforbundet avd. 16 Midtnorsk Transportarbeiderforening

Norge mangler ikke planer for samferdsel. Vi bygger nye veier, investerer i jernbane, elektrifiserer bussparken og utvikler stadig mer avanserte logistikkløsninger.

Det er nødvendig. Men vi risikerer å overse den viktigste forutsetningen for at alt dette skal fungere: menneskene som skal holde transportsystemet i gang.

I mange år har vi spurt hva en buss koster å kjøpe. Nå må vi begynne å spørre hva det koster samfunnet når ingen vil kjøre den.

Gjennom mange år som tillitsvalgt i transportbransjen har jeg sett hvor avgjørende de ansatte er for at samfunnet skal fungere.

Jeg har også sett hvordan det blir stadig vanskeligere å rekruttere nye medarbeidere og å beholde den kompetansen vi allerede har. Mange med lang erfaring nærmer seg pensjonsalderen, samtidig som for få unge velger yrkene.

Dette er ikke et problem for transportnæringen alene. Det er en samfunnsutfordring.

• Et velfungerende transportsystem er en forutsetning for verdiskaping, bosetting og beredskap.

• Industrien er avhengig av stabile transporter.

• Helsevesenet er avhengig av at mennesker og varer kommer fram.

• Innbyggere i både byer og distrikter er avhengige av kollektivtransport de kan stole på.

Når arbeidskraften blir mangelvare, rammes hele samfunnet.

Likevel handler samferdselspolitikken fortsatt for ofte om infrastruktur, teknologi og økonomi.

Vi diskuterer antall bussavganger, utslippskrav og investeringsnivå, men langt sjeldnere hvordan vi skal sikre menneskene som skal utføre arbeidet.

Det er en svakhet i dagens politikkutforming.

Når fellesskapet investerer milliarder av kroner i samferdsel, må investeringene bidra til mer enn ny infrastruktur. De må også bidra til å bygge kompetanse, sikre rekruttering og utvikle et seriøst arbeidsliv.

Offentlige anskaffelser er ikke bare et virkemiddel for å kjøpe tjenester billigst mulig. De er et av samfunnets viktigste verktøy for å utvikle arbeidslivet og kompetansen samfunnet trenger.

Derfor må offentlige oppdragsgivere stille tydeligere krav til kvalitet, kompetanse, lærlinger, hele og faste stillinger og gode arbeidsvilkår. Erfaringene fra arbeidsplassene må trekkes inn langt tidligere enn i dag.

Tillitsvalgte og ansatte må være en naturlig del av planleggingen når nye transportløsninger og anbud utformes – ikke bare bli hørt når beslutningene allerede er tatt.

Den norske modellen er ikke bare en måte å løse konflikter på. Den er en av våre viktigste konkurransefordeler.

Når myndigheter, arbeidsgivere og arbeidstakere utvikler løsningene sammen, får vi høyere produktivitet, bedre omstillingsevne og tryggere arbeidsplasser. Den erfaringen må vi ta med oss inn i framtidens samferdselspolitikk.

Dette er også et spørsmål om beredskap.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa har gjort oss mer bevisste på hvor avhengige vi er av robuste transport- og forsyningslinjer.

Vi kan investere i havner, terminaler og infrastruktur, men de blir lite verdt dersom vi ikke samtidig investerer i menneskene som skal holde dem i drift. Ingen beredskapsplan fungerer uten sjåfører, mekanikere, havnearbeidere, lokførere og logistikkarbeidere.

Derfor må rekruttering og kompetanse bli en integrert del av transportpolitikken. Vi må gjøre transportyrkene attraktive gjennom forutsigbare arbeidstidsordninger, gode arbeidsmiljøer, lærlingeplasser, faglig utvikling og trygge, faste ansettelser.

Det er ikke bare god arbeidslivspolitikk. Det er en investering i verdiskaping, samfunnssikkerhet og framtidig beredskap.

De neste årene skal det tas store beslutninger om hvordan transportsektoren skal utvikles. Da må vi løfte blikket.

Et moderne transportsystem handler ikke bare om kjøretøy, teknologi og infrastruktur. Det handler om menneskene som hver eneste dag sørger for at samfunnet fungerer.

Hvis vi fortsetter å planlegge transportsystemet uten å planlegge for dem som skal arbeide i det, vil mangel på arbeidskraft bli den største flaskehalsen i norsk samferdsel.

Vi trenger en transportpolitikk som ser arbeidsfolk som en investering, ikke en kostnad. Klarer vi det, styrker vi både rekrutteringen, verdiskapingen og beredskapen.

Det er slik vi bygger et transportsystem som fungerer – ikke bare på papiret, men i hverdagen og når samfunnet blir satt på prøve.

Jonas Bals

For et drøyt tiår siden gikk Russland inn i den syriske borgerkrigen på Bashar al-Assads side – diktatoren som i dag gjemmer seg under Putins vinger i Moskva.

Russland bisto blant annet regimet ved å terrorbombe sivile mål i storbyer som Aleppo, og ved å begå utallige krigsforbrytelser av samme sort som vi kjenner fra blant annet Tsjetsjenia og Ukraina.

Russlands krig var imidlertid ikke bare en krig med våpen – det var også en hybridkrig der mennesker ble brukt på nye og kreative måter. Krigsforbrytelsene bidro til å skape en enorm flyktningstrøm, der om lag halve befolkningen ble fordrevet.

De fortvilte menneskene kom seg blant annet til Tyskland, der ytre høyre-partiet Alternative für Deutschland (AfD) ble store og sterke i årene som fulgte.

Bildene av mennesker som vandret langs motorveiene i Europa fyrte opp under konspirasjonsteorien som er blitt spredt de siste 15–20 årene, både av partier som AfD og Sverigedemokraterna, terrorister som Anders Behring Breivik, og av den russiske regjeringen: Påstanden om at det foregår en «befolkningsutskiftning» i Europa.

For om lag ti år siden gikk en av disse flyktningrutene gjennom Russland og inn i Finnmark, der det ankom mange afghanske og syriske asylsøkere til grensestasjonen Storskog – mange av dem med langvarige opphold i Russland.

Befolkningen i Kirkenes bisto flyktningene så godt de kunne, og fanget raskt opp informasjon og rykter fra dem som kom syklende. Flere fortalte at russiske myndigheter hadde beordret dem å forlate landet i løpet av ti dager, med beskjed om at det var mulig å gå over grensen i nord.

I skrivende stund er det fortsatt mye vi ikke vet om hendelsesforløpet da 60.000 mennesker forrige uke tok seg over til den lille spanske eksklaven Ceuta i Marokko. Vi vet at mange satte kursen dit på grunn av innlegg i sosiale medier, der det ble påstått at grensen sto åpen, og at det var mulig å komme inn i Europa uten dokumenter.

Vi vet også at det ikke tok lang tid før spanske og marokkanske myndigheter fikk situasjonen under kontroll, og de fleste vendte tilbake til Marokko. Vi vet også at en av grunnene til at Spania «mistet kontroll», var at de fryktet at mange flere ville drukne dersom de ikke slapp opp på stranden.

Men vi vet også at det tok enda kortere tid før bildene begynte å sirkulere som et bevis på en «invasjon» av Europa, der begreper som «angrep» ble brukt for å skape frykt.

Statsministrene Giorgia Meloni og Mette Frederiksen var raske til å hoppe på. I likhet med enkelte kommentatorer her hjemme hevdet de at Spania ikke hadde kontroll på grensene sine, og at EU måtte treffe tiltak mot landet. Italia stengte til og med grensene sine.

USAs visepresident J.D. Vance pustet til glørne, det samme gjorde Nigel Farage fra Reform UK, som hevdet at migrantene var på vei mot Storbritannia. Alice Weidel fra AfD hevdet at Tyskland trolig var migrantenes endelige mål.

Her i Norge skrev Frps leder og statsministerkandidat, Sylvi Listhaug, et innlegg på Facebook der hun sa at «Norge må nå ta ansvar og suspendere Spania fra Schengen inntil landet igjen har kontroll over yttergrensen og fører en ansvarlig innvandringspolitikk».

Det samme budskapet ble fremmet på FpUs sommerleir i Arendal, og dermed også til hundretusenvis av mennesker via NRK Dagsrevyen.

Verken i innslaget eller i artikkelen som ble lagt ut på nrk.no fremgikk det at Ceuta har et eget regime når det gjelder Schengen – i alle fall ikke før Jan Arild Snoen gjorde dem oppmerksomme på det, og det ble lagt inn en rettelse på hjemmesidene.

Det Dagsrevyens seere uansett ikke fikk denne kvelden, var en analyse av hva som kunne tenkes å være årsaken til hendelsene i Ceuta. Hva det var som lå bak vet vi ennå ikke, og kanskje får vi heller aldri vite det.

Det vi vet, er at det ikke bare er marokkanske myndigheter som har hatt interesse av å legge press på den spanske sosialistiske regjeringen, skape splid og frykt i Europa, og/eller å styrke ytre høyre-partier som AfD, Reform UK – og Frp.

Det vi også vet, er at mange sto klare til å utnytte situasjonen for alt den var verdt. Ukrainske myndigheter, som har opparbeidet mye kunnskap om hvordan hybrid krigføring fungerer, påviste raskt at russiske medier bidro til å spre historien.

Vi vet også at USAs nye nasjonale sikkerhetsstrategi har en uttalt målsetting om å bidra til «regimeendring» i Europa, og at aktører som Vance, Elon Musk og Marco Rubio ser på innvandrings- og migrasjonspolitikk som en nøkkelfaktor for å lykkes i denne kampen.

På dette området er amerikanske og russiske interesser vanskelige, nærmest umulige, å skille fra hverandre. Akkurat det er ikke så rart: Da Russland bidro til at Trump vant valget i USA for to år siden, var det ved hjelp av den selvsamme strategien amerikanerne nå bruker overfor Europa.

Oppskriften er enkel:

• Blås opp både reelle og imaginære problemer til å se ut som store eksistensielle kriser, og bruk dem til å tegne et fiendebilde av et «Dem».

• La deretter de nyttige idiotene og kollaboratørene gjøre resten av jobben. Uansett om de gjør det av uvitenhet eller av mer kyniske grunner, vil de rope opp om behovet for drastiske tiltak som bryter med den regelstyrte ordenen, og forsterke hatet og hetsen mot dem som er blitt utpekt som syndebukker.

Når oppskriften er så enkel, hvorfor er den likevel så vanskelig å avsløre for dem som skal holde makta ansvarlig, de som skal være sannhetssøkende voktere av demokratiet?

Jeg forventer ikke mer av Listhaug, selv om jeg kanskje burde det. Men jeg forventer mer av mediene våre.

Professor Dena Freedman, som nylig har redigert boka «The Global Left in a Multipolar World», mener at dagens ytre høyre ikke lenger kan ses som et nasjonalt fenomen. De er i stadig økende grad en internasjonal bevegelse, og må følgelig også forstås og møtes som nettopp det.

Selv om de kommer i mer og mindre moderate utgaver, benytter de seg av de samme triksene, forsterker hverandres fortellinger, og følger den samme radikaliseringsprosessen, der det de selv hevdet var utenkelig i går, er blitt helt normalt i dag.

Det vi her i Norge må ta inn over oss, er at det finnes sterke internasjonale aktører som ikke vil oss vel, som ønsker at europeisk samarbeid skal bryte sammen, og at vi skal fortsette å være naive i møte med mektige ekstremister som Musk, Vance og Rubio – for ikke å snakke om Putin.

Når norske aktører blir med på disse panikkbølgene, og bevisst forsøker å forsterke dem ved hjelp av desinformasjon og villedende kommunikasjon, bør det påtales og kommenteres – ikke stilltiende aksepteres.