Elise Waagen

Nav-reformen skulle gi bedre tjenester, enklere oppfølging og levere på kjerneoppdraget som er å få folk ut i arbeid.

20 år etter at reformen ble vedtatt er vi dessverre ikke i mål. Skal vi lykkes med å skape et Nav som faktisk fungerer for folk, mener Arbeiderpartiet at vi må gjøre endringer.  

Nav forvalter vårt felles sikkhetsnett, og er en av de viktigste pilarene i velferdsstaten. Gjennom et velfungerende Nav skal folk være trygge på å få hjelp, og innfridd rettigheter man har krav på.  

Neste sommer markerer Nav-reformen 20 år. Da reformen ble behandlet i Stortinget mente man at en ny organisering var avgjørende:  

• For å få flere i arbeid og aktivitet, og færre på stønad  

• For å forenkle for brukerne og tilpasse til brukernes behov  

• Få en helhetlig og effektiv arbeids- og velferdsforvaltning 

Disse punktene er like relevante 20 år etter reformen ble vedtatt. Når vi erfarer at Nav som system ikke fungerer godt nok må vi gjøre endringer. Arbeiderpartiet vil ha ned ventetidene, øke digitalisering, gi de ansatte flere ressurser og forenkle.  

Arbeiderpartiet vil ha ned saksbehandlingstiden. For lange saksbehandlingstider gjør at mennesker i en sårbar situasjon må vente på hjelp.

Jeg har lest historiene til mennesker som har ventet månedsvis på foreldrepenger og sykepenger, slik skal det ikke være. Digitalisering og forenkling er viktig for å kunne bruke ekstra tid der behovet er størst, og er vet viktig bidrag for å få ned saksbehandlingstiden. 

Hvis vi klarer å få ned ventetidene og digitalisere vil det frigjøre tid til oppfølging og mer kompliserte saker. De ansatte må å ha tid og ressurser til å prioritere oppgavene de mener er de viktigste.

Et grunnleggende spørsmål er om Nav har de nødvendige ressursene, verktøyene og regelverket til å få flere folk i arbeid. Hvis Nav ikke fungerer godt nok i dag, er det ikke de ansattes feil – det er systemet rundt dem som svikter.

Derfor må forbedringsarbeidet handle like mye om å gi dem bedre rammer og mer tid til å gjøre det de egentlig er der for; å hjelpe folk tilbake i jobb.  

For mange mennesker møter i dag et system som oppleves rigid, uoversiktlig og vanskelig å forstå. Det kan være et skjemavelde og når du får vedtaket kan det være vanskelig å forstå innholdet.

Vi som lager reglene har et stort ansvar for at de er håndterbare og forståelige både for de som forvalter dem og innbyggere. 

Nav er stort og komplekst, og endringer i Nav må gjøres på bakgrunn av grundig arbeid. Dette er ikke tiden for å peke finger eller forsøke å score politiske poeng.

Dette er tiden for å ta felles ansvar for et av de viktigste velferdsoppdragene vi har i Norge.  

Nav er en bærebjelke i velferdsstaten. Derfor må vi gjøre nødvendige endringer sikre at systemet står stødig – for alle som trenger det.

Harald Braathen

For mange arbeidstakere er pensjon det vi sparer for framtiden. Det er en del av lønna vår, utsatt i tid, som skal gi oss trygghet og økonomisk sikkerhet etter arbeidslivet.

Men visste du at det finnes en systemsvikt som gjør at mange ikke får den pensjonen de har krav på?

At arbeidsgivere kan rapportere i A-meldingen at det er en pensjonsordning og hvor mye som skal innbetales uten at pengene faktisk settes inn på en pensjonskonto?

Og at dette kan pågå i årevis hvis ikke arbeidstakeren selv oppdager det og selv tar det opp med arbeidsgiveren sin?

De fleste arbeidsgivere betaler heldigvis inn den pensjonen de skal, men i dag er det likevel altfor enkelt for useriøse arbeidsgivere å late som at man betaler pensjon og altfor vanskelig for arbeidstakere å oppdage at det ikke skjer.

Denne systemsvikten er ikke bare en teknisk svakhet, den er også prinsipielt urettferdig, og kan i verste fall være et brudd på helt grunnleggende arbeidslivsrettigheter. I de tilfellene er det arbeidstakeren alene som rammes, mens arbeidsgiveren slipper unna.

Konsekvensen for de arbeidstakerne som blir rammet av dette, er altfor stor til at man kan forsvare at det ikke finnes én eneste systematisk kontrollmekanisme som fanger opp dette.

I et arbeidsliv basert på tillit og trepartssamarbeid, bør det være en selvfølge at lovpålagte og kompliserte rettigheter som pensjon også kontrolleres av staten, ikke bare overlates til den enkelte arbeidstaker.

Det er urimelig at den enkelte arbeidstaker selv må ettergå arbeidsgiverens lovpålagte forpliktelser. Mange arbeidstakere tror, forståelig nok, at "pensjonen er i orden", så lenge det står rapportert i A-meldingen og informasjonen om pensjonsinnretningen sin som man finner når man logger seg inn på Altinn/Skatteetaten.

I 2021 overtok Skatteetaten tilsyn av arbeidsgiveres plikt til å opprette OTP-ordning fra Finanstilsynet og det ble lovpålagt å oppgi pensjonsinnretning i A-meldingen. Mange tror nok at dette løste problemene med manglende pensjonsinnbetalinger og det har vært relativt stille rundt temaet siden den gang.

Man har tillit til at det som står i A-meldingen stemmer fordi den også rapporterer ting om lønn og skatt, og lønn og skatt har automatiske kontrollmekanismer som gjør at det blir fanget opp hvis noe ikke er riktig. Man tar for gitt at er det er sånn med pensjon også, men det er det ikke.

Dette gir arbeidstakere en falsk trygghet og er en form for ansvarsforskyvning som er både uakseptabel og usolidarisk.

Når en arbeidsgiver ikke betaler pensjon, mister arbeidstakeren pensjonsopptjening og risikerer å få en varig økonomisk skade som i verste fall følger vedkommende livet ut.

Likevel finnes det ingen statlig garanti, ingen automatisk varsling, og ingen kompensasjonsordning.

Vi i Bygningsarbeidernes fagforening stiller spørsmål ved hvordan et så grunnleggende hull i velferdsstatens infrastruktur kan få stå åpent i 2025.

Når systemet tillater at lønn kan utebli i det skjulte, svekkes både tilliten, tryggheten og pensjonssystemet, på arbeidstakers bekostning.

Vi forventer at politikere og myndigheter tar dette på alvor, og vi mener at man må sørge for å få på plass:

• En automatisk kobling mellom A-meldingen og faktisk innbetalt pensjon.

• Et varslingssystem som informerer arbeidstaker og myndigheter hvis innbetalinger ikke skjer.

• Tilsyn og sanksjoner som faktisk sikrer rettighetene til arbeidstakerne, ikke bare reaksjoner mot arbeidsgiverne.

For rapportering er ikke det samme som betaling, og pensjon er arbeidstakers lønn og rettighet, ikke arbeidsgivers valgfrie utgift.