Gunhild M. Kvåle

Det er ikke til å unngå at vi har fått med oss tillitsbruddene som har skjedd den siste tiden. Jeg tenker da på Epstein-filene, og hvordan noen av våre høyeste embetspersoner har vært involvert i denne saken.

Sannsynligvis vi har alle et eller annet skjelett i vårt eget skap, og vi må alle feie foran vår egen dør før vi angriper andre. 

Men når jeg leser hvordan høyere embetspersoner rett og slett blir tatt på fersken i sine handlinger, kan jeg ikke fri meg fra å tenke på hvordan vanlig ansatte blir behandlet når de trår feil.

Og jeg forstår at ansatte reagerer når embetspersoner kan få en sykemelding med et knips, mens andre kan brekke både armer og bein samtidig som de får beskjed om å gå på jobb.

Etterforskningen av de påståtte lovbruddene har ennå ikke startet, og ergo er de mistenkte og siktede uskyldige inntil det motsatte er bevist. 

Samtidig forstår jeg at det på grasrota ikke bare mumles, men ropes høyt om at det er forskjell på Jørgen Hattemaker og Kong Salomo når det som er avslørt blir møtt med en vegg av taushet og noe som kan oppfattes som unnvikenhet.

Tillitsverv

En embetsperson innehar, etter min oppfatning, et tillitsverv. Tillit er noe som preger den norske arbeidsmodellen, og noe vi er stolte av. 

Man blir valgt eller utpekt av sine likemenn for å gjøre en jobb eller ha et verv som skal ivareta alles interesser og integritet. 

Sånn er det med tillitsvalgte og verneombud. Vi blir valgt av våre, og er de ikke fornøyd med jobben vi gjør eller hvordan vi utfører vårt verv, så blir vi ikke gjenvalgt etter to år. 

Det synes jeg er en fortreffelig ordning. Det gir oss noe å strebe etter, samtidig som vi ikke kan lene oss tilbake og tenke at dette vervet skal jeg ha i 30 år.

Vi må være på, lytte til dem som har valgt oss, og holde oss innenfor de rammene vi har i vervet.

Når tilliten smuldrer bort

Tone Sofie Aglen skrev 11. februar i en ytring på NRK.no at: «Grunnvollene i det norske tillitssamfunnet er rystet.»

Det samme gjorde Sigurd Falkenberg Mikkelsen i en ytring på NRK.no dagen før : «Selv om det skjedde etter at han hadde gått av som politiker, begynner man jo å lure på hva han drev med da han satt i posisjon også.»

Videre skriver Falkenberg Mikkelsen: «Går det an å stole på at de som bestemmer tar gode beslutninger på vegne av landet? Det gjør nemlig vondt for oss alle når selvbilder brister.»

Her tror jeg både Aglen og Falkenberg Mikkelsen er inne på noe essensielt.

Etter min oppfatning har vi sett på oss selv som en nasjon noenlunde fri for korrupsjon og alvorlige krumspring. Det har selvsagt vært enkelte tilfeller, men vi har likevel beholdt troen på at vi er en nasjon med kredibilitet og integritet.

Når saker som dette dukker opp, og ikke kan gjemmes eller glemmes grunnet stor internasjonal oppmerksomhet og omfang, da tar vi to steg tilbake og tenker på de kritiske røstene som prøvde å si noe for lenge siden – men som ikke ble hørt.

Vi kjenner kanskje på at glansbildet vårt slår sprekker, og at fasaden er – nettopp – bare en fasade. Og er det noe vi mennesker ikke liker, så er det å innrømme at vi har tatt feil, og at ting kanskje ikke er helt tipp topp. 

Vår egen stolthet og oppfatning har fått seg både riper i lakken og et skudd for baugen, og det gjør noe med oss. 

Glansbildet vi hadde av oss selv har mistet sin magi, og det trengs mye jobbing for å få det tilbake. Men når vi nå ser hvordan samrøret mellom de på toppen har vært, kan vi stole på at de som både skal undersøke sakene og rydde opp har egen sin sti noenlunde ren?

Tilliten må bygges opp igjen, og det vil ta tid.

Jørgen Hattemaker og Kong Salomo

Vi vanlige ansatte med tillitsverv blir tidlig og hyppig påminnet om både habilitet, etiske retningslinjer, integritet og kredibilitet.

Vi må levere et arbeid som kan ettergås, stilles spørsmål ved og kryssjekkes. Vi kan ikke engang ta imot en konfekteske uten å oppgi det, og det er akkurat sånn det skal være.

Dette er grunnmuren i et hvert tillitsverv, og vi retter oss etter det. Så da undres jeg: 

På hvilket trinn i karrierestigen forsvinner denne ansvarsfølelsen og på hvilket trinn slår selvrettferdigheten og ignoreringen av det etiske og moralske kompasset inn?

Kjell-Arve Aspaas

De fleste er ikke opptatt av prosenter og paragrafer i en tariffavtale. De er opptatt av om lønna strekker til. Om innsatsen de legger ned hver dag blir verdsatt. Om det faktisk nytter å være organisert.

Det er akkurat dette de ansatte ved MAN Truck & Bus på Tiller i Trondheim nå kjemper for.

Jeg har jobbet hele voksenlivet i transport- og logistikkbransjen, som lagermedarbeider, sjåfør og tillitsvalgt i over 30 år. Jeg vet hvordan det oppleves når avgjørelser tas langt unna arbeidsplassen, av mennesker som ikke kjenner hverdagen på gulvet.

Jeg vet hva det betyr når makt flyttes oppover i systemet, og avstanden mellom dem som skaper verdiene og dem som styrer dem blir større. Når lokale forhandlinger ikke er reelle.

Kjernen i konflikten på Tiller er enkel. Tariffavtalen gir rett til lokale lønnsforhandlinger. Det betyr at lønn skal forhandles der verdiene skapes, med utgangspunkt i bedriftens økonomi, produktivitet, framtidsutsikter og konkurranseevne.

Lokale forhandlinger skal ikke være et informasjonsmøte om hva konsernledelsen allerede har bestemt.

Når rammene i praksis dikteres sentralt, og det ikke er reell forhandlingsvilje lokalt, da undergraves hele intensjonen i tariffavtalen. Da tømmes begrepet medbestemmelse for innhold.

Det handler ikke bare om noen tideler i prosent. Det handler om respekt for avtalene og for partene i arbeidslivet.

Aktuelt: Aksjonerer for høyere lønn: – Stemninga på jobb er dårlig

Presset fra mektige konsern

Vi ser en utvikling der stadig større konsern standardiserer lønnspolitikken på tvers av avdelinger og land. Beslutninger tas sentralt, og forventes lojalt gjennomført lokalt.

For den enkelte ansatte oppleves det som at påvirkningsmuligheten forsvinner. For de tillitsvalgte betyr det at forhandlingsrommet snevres inn.

For den norske modellen betyr det at makt flyttes bort fra arbeidsplassen.

Det er ikke slik vi har bygget arbeidslivet i Norge.

Den norske modellen bygger på at partene møtes, forhandler og finner løsninger sammen. Den bygger på tillit, men også på balanse i maktforholdet. Når den balansen forskyves for langt i favør av sentrale konserninteresser, må vi reagere.

Tariffavtalen er ikke en anbefaling. Den er en bindende avtale.

Retten til reelle lokale lønnsforhandlinger er en del av denne avtalen. Den kan ikke settes til side fordi det passer bedre med en sentral styringsmodell.

Den kan ikke reduseres til en formalitet.

Hvis vi aksepterer at lokale forhandlinger i praksis avvikles gjennom sentrale føringer, svekker vi mer enn én arbeidsplass.

Vi svekker et prinsipp som gjelder for tusenvis av bedrifter og titusenvis av arbeidstakere.

Det handler om mer enn MAN på Tiller. Det handler om hvilket arbeidsliv vi vil ha.

Politikk må stå på arbeidstakernes side

Jeg skriver dette som første vara til Stortinget for Sør-Trøndelag Arbeiderparti, og som en faglig kandidat. Jeg står i denne saken fordi jeg vet hva organisering betyr.

Jeg vet hva tariffavtalen betyr. Og jeg vet hva som står på spill når mektige konsern presser grensene for hvor mye de kan sentralstyre.

Politikk kan ikke være nøytral når maktforholdene blir skjeve.

Vi må være tydelige på at avtaler skal holdes, at forhandlinger skal være reelle, og at verdiskapingen skal komme dem til gode som faktisk skaper den.

Det er ikke radikalt. Det er grunnleggende.

Dette handler ikke bare om en lønnskamp i Trondheim. Det handler om tryggheten i arbeidslivet. Om retten til å bli hørt. Om respekten for tariffavtalen, og den norske modellen.

Og jeg står sammen med de ansatte som nå sier tydelig ifra!