Kjetil Staalesen

Elektrolysehallene i Øvre Årdal ble fullført i 1950. På den tiden bodde det cirka 2000 mennesker der. Tallet steg etter hvert til rundt 7000. Ringvirkningene av en slik industribedrift var og er enorme.

Også maskinene er enorme. Et aluminiumsverk er en gigant som både synes, høres, luktes og kjennes.

Den gang produserte verket 30.000 tonn aluminium per år. Det er ikke så lett å finne gode tall på hvor mange som jobbet der da, men basert på bosettingen og teknologien de brukte, kan vi anslå at det var mellom 1200 og 1500 ansatte på verket den gangen.

Det betyr at denne hjørnesteinsbedriften i begynnelsen produserte 20–25 tonn aluminium per ansatt, per år. En stor prestasjon og av uvurderlig betydning for gjenoppbyggingen av landet etter krigen.

I dag har Hydro Årdal bare 520 ansatte. Har det gått så dårlig med verket? Nei da, disse menneskene produserer 204.000 tonn aluminium per år. Og ikke nok med det, de produserer også støperiprodukter og anoder til alle Hydros verk.

Til sammen nærmere 640.000 tonn. Som om ikke det var nok, skjuler det seg også en forskningsavdeling i verdensklasse i disse tallene.

Nå er det mange måter å måle produktivitetsvekst på. Men siden aluminiumsproduksjon er en så til de grader fysisk aktivitet, holder vi oss til tonn per ansatt. Dagens tall blir altså 1230 tonn med produserte varer per år per ansatt, give or take. Det er 50 ganger mer enn i 1950.

Da har vi ikke engang tatt med verdien av økt kvalitet, leveransesikkerhet, HMS og et enormt forbedret miljø og klima.

Det er en industriell revolusjon som har endret både arbeidslivet i Norge og lokalsamfunnet i Årdal. Produktivitetsvekst, kalles det. Og det er den hellige gralen for samfunn som ønsker vekst og velstand.

I litteraturen har omkvedet tradisjonelt vært at en slik radikal produktivitetsvekst som du nettopp leste om, kun er mulig i fysisk vareproduksjon. Der oppgaver kan deles opp og brytes ned, standardiseres og automatiseres.

Tjenesteproduksjon utvikler seg selvsagt også og blir bedre og mer effektiv. Men ikke i samme takt. Sa folk. «Et orkester blir ikke mere produktivt hvis de spiller en symfoni 50 ganger så hurtig, liksom». Og det er jo sant.

Men de fleste av oss spiller ikke i orkester. Vi produserer andre typer tjenester. Denne spaltisten jobbet for eksempel i en stor norsk bank da vi for snart 20 år siden automatiserte lånesøknadsprosessen kundene måtte gjennom når de skulle kjøpe seg en bolig.

Slike prosjekter begynner med kartlegging. Vi fant enkelte typer søknader som var innom 13 par hender og tre telefakser før de ble innvilget eller avslått med en svargaranti på 14 dager. I dag får de aller fleste kunder svar med en gang. Og det er knapt en eneste bankfunksjonær som har kikket på søknaden din.

Det er ikke så lett å sammenligne aluminiumsproduksjon med en kredittvurderingsprosess, men jeg vil antyde at også sistnevnte har gått femtigangeren. Det er radikalt.

Men det er jo finans. Bankene med sine Harry Potter-aktige marmorpalasser var overmodne for modernisering, tenker du sikkert. Det samme kan ikke skje i forvaltning eller helse- og omsorg. Kan det ikke?

Tenk om kunstig intelligens kan hjelpe for eksempel tilsynene våre med å, vel, gjennomføre mange flere tilsyn. Selve jobben.

Tenk om Finanstilsynet, Medietilsynet eller Mattilsynet i framtida vil kunne gjennomføre 50 ganger flere tilsyn per år per ansatt? Eller tenk om vi kan øke produksjonen av helse og omsorgstjenester i kommunen 50 ganger per årsverk.

Ved å bruke KI.

Ikke spør meg hvordan det skal skje eller om det er mulig. Jeg aner det ikke. Men jeg veit dette. Ingen som sto ved cellene i Årdal trodde i 1950 at barnebarna deres ville produsere 50 ganger så mye som dem da de begynte på verket. Og ingen som satt i cellekontorene i Den Gamle Banken trodde at den hellige bankloven om «Minst to par øyne på en lånesøknad», skulle erstattes av en datamaskin.

De nye maskinene kan du ikke se, lukte, høre eller kjenne vibrasjonene av slik som i Årdal. De er virtuelle, men like fullt helt reelle. Og de jobber døgnet rundt, uten pauser eller turnusordning.

Hvis vi kan produsere mye mer og mye bedre ved å ta i bruk ny teknologi, skal vi selvsagt gjøre det. Også om det gjør vondt der og da. Hvordan vi møter revolusjonen, er det som betyr noe. I banken min ble tusenvis av mennesker sagt opp. Det var måten banken hentet ut gevinsten på.

Banksjefen uttalte etterpå, riktignok beskyttet av at han hadde gått av som sjef, at han angret på akkurat det. Han burde brukt noen av etterlønn-milliardene på kompetanseheving av de folka han hadde, sa han til E24 fra pensjonisttilværelsen.

For det ble ikke færre ansatte av det. Ikke lenge etter nedbemanningene jobbet det like mange i banken som før. Andre folk. Yngre mennesker med høyere kompetanse og høyere lønn enn de som jobba der før.

Det var jo ikke som om det ikke ble påpekt av fagforeninger og andre mens prosessen pågikk.

«Kompetansebytte» ble det kalt i den offentlige debatten. Men det kritiske er at motstanden ikke gikk på om prosessene skulle fornyes, men om måten det ble gjort på.

Et samfunn kan ikke, som banken min gjorde, bytte ut folka sine med nye folk. Vi må jobbe med og ta vare på de folka vi har.

Hvis vi mener på ramme alvor at det er mangel på arbeidskraft som er problemet framover, skal vi ikke være redde for å automatisere prosesser, slik de gjorde i Årdal og slik banken min gjorde. Vi skal lære av disse suksessene.

Men vi skal lære av feilene også. Og bruke pengene på kompetanseheving av de som får oppgavene sine overtatt av både de synlige og de usynlige maskinene.

Vi har behov for dem alle sammen.

Jo Moen Bredeveien

Lørdag gikk alt galt. Det rødgrønne prosjektet var tilsynelatende i full oppløsning. Men allerede tidlig onsdag morgen falt ting på plass igjen.

Landet har et budsjett for neste år, og fortsatt en regjering. Statsministeren heter fortsatt Jonas Gahr Støre og kommer fra Arbeiderpartiet.

Rundt klokka to i natt annonserte de fem rødgrønne partiene Arbeiderpartiet, MDG, Rødt, Senterpartiet og SV at de endelig var blitt enige om statsbudsjettet for 2026.

De tre partiene som ble enige i helga, altså Ap, Rødt og Sp, fant til slutt plass i sine hjerter og i rene tall til å gi nok innrømmelser til MDG og SV til at de begge kunne skrive under på budsjettet.

«Much Ado About Nothing» er tittelen på et av William Shakespeares mer lødige verk. Stor ståhei for ingenting.

Er det noe slikt vi har blitt utsatt for de siste dagene, der de borgerlige partiene, deres velgere og en rekke kommentatorer i de store mediene har gasset seg i rødgrønt kaos og en viss skadefryd, mens venstresiden har bitt negler i mild panikk og mange har forbannet den manglende pragmatismen til MDG og SV?

Svaret er nok ja. Men også nei.

Det har ikke eksistert særlig mange andre utveier enn at de fem partiene til slutt måtte finne sammen igjen.

Alternativet har alltid vært en regjeringskrise og statsminister Sylvi Listhaug fra Fremskrittspartiet, om enn bare for en stakket stund. Det er lite, om noe, som er mindre attraktivt for de rødgrønne enn en statsminister Listhaug.

MDGs valgkamp handlet sågar nesten utelukkende om å holde henne ute av regjeringskontorene.

MDGs anti-listhaugvalgkampløfter handlet mye om det store bildet, om bølgene der ute i verden som slår innover vår lange norske kystlinje: Dreiningen mot ytre høyre, bevegelsen mot såkalt karismatiske ledere, lengten etter enkle løsninger.

Men de var også basert på mer lokale forhold:

MDG er evig frustrert over hvor oljesmurt norsk politikk er. Den kritikken rammer også Arbeiderpartiet og støttepartiene.

Samtidig vet MDG at det er mye mindre å hente hos Listhaug.

Det går an å mene mye om oljeavhengigheten i Norge og hvordan den har et godt grep om Ap og Sp. Men de rødgrønne partiene driver i det minste ikke med klima som kulturkamp, i motsetning til Listhaug og hennes venner.

Det som skulle til for å få MDG tilbake i folden til statsminister Jonas Gahr Støre, var selvsagt innrømmelser på klimafronten.

Nå skal landet få en omstillingskommisjon som skal se på utsiktene til norsk økonomi i en framtid med mindre olje og gass. Landet får nå «en strategi for sluttfasen av norsk oljeindustri», ifølge MDG.

Kommisjonens rapport skal legges fram for Stortinget i løpet av våren 2027.

Både Ap og Sp la kjapt til i natt at linjen om at næringen skal «utvikles, ikke avvikles» fortsatt ligger fast.

Helt enige er de altså på langt nær, men omstillingskommisjonen og flere andre klimatiltak – som et Norgeskort på kollektivtransport og økte CO2-avgiften på sokkelen – var nok til MDG nå er enig i at budsjettet drar landet i riktig retning.

SV på sin side tapte kampen om å trekke Oljefondet ut av Israel, men fikk noen andre og mindre seire i Palestina-politikken.

Så var de altså venner igjen. Det betyr ikke at dramaet de siste dagene var et spill for galleriet. Ikke bare det, i alle fall.

MDG ville vise for hele verden at partiet mener alvor om at vi må endre kurs i retning av nullutslippssamfunnet, og at det må skje NÅ! og ikke om to eller ti år.

Som flere har vært inne på de siste dagene, er ikke klimasaken bare enda en viktig sak for MDG. Det er selve saken.

Når partiet nå har klart å presse fram innrømmelser på klimafronten, har MDG oppnådd viktige seire. Både reelt og kanskje også omdømmemessig.

Er det nå borgfred på rødgrønn side og alt er fryd og gammen? Trolig ikke.

SV må finne tilbake fotfestet, både i en offentlighet der mange undrer seg over partiets valg de siste månedene og dagene, og ovenfor de andre rødgrønne partiene.

Og statsministeren bør nok ikke se på MDGs vilje til å skrive under på dette budsjettet som et carte blanche for de neste årene. 

Mye tyder snarere på at dragkampen vi har sett de siste ukene er det første av mange reelle slag om oljenasjonens framtid.

Mye står på spill: Stø kurs eller ny kurs, grønt skifte eller flere skattepakker til oljenæringen? Fortsatt svart, oljebasert og stadig rikere, eller grønn, litt mindre velstående og et foregangsland på klimafronten?

Men dette hører framtiden til. Landet har nå fått sitt budsjett. Det er helt nødvendig. Det rødgrønne laget er samlet, og har klart å lage et godt budsjett som peker framover. Det er bra.

Sylvi Listhaugs spøkelse truer fortsatt i de rødgrønne kulissene, men hun slapp ikke inn på hovedscenen denne gangen.