Helle Cecilie Palmer

Påtroppende Høyre-leder Ine Eriksen Søreide gjentar at det kan være aktuelt for Høyre å gå inn for kutt i sykelønna.

For et par uker siden sa Søreide at vi må se «fordomsfritt» på hva som funker og ikke med sykelønnsordningen – og at kutt i sykelønna kan være en løsning på sykefraværet.

Kan vi stole på at Høyre ikke vil kutte i sykelønna, spurte LO før valget i fjor høst. Det fikk Høyre-nestleder Henrik Asheim til å beskylde LO og Arbeiderpartiet for å spre usannheter om Høyres politikk.

«Heldigvis blir ikke en løgn mer sann av å gjenta den», uttalte Asheim. Dessverre for Asheim blir ikke noe sant jo mer du beskylder andre for løgn heller.

Som kommentator Kjell Werner sa: Partiet har lurt velgerne. Sykelønna var visst ikke fredet likevel.

NHO har også snakket om sykelønnskutt. I forbindelse med forhandlinger om IA-avtalen sa Nina Melsom at NHO er «innstilt på å snu hver stein for å få ned sykefraværet».

Voila, Høyre og NHO: Jeg har en stein som dere fordomsfritt kan snu.

La meg starte med problembeskrivelsen: Det er ikke sånn at sykefraværet er likt fordelt på alle bransjer, yrker eller kjønn.

En studie fra OsloMet viste at i de mest belastende yrkene, jobber det 80 prosent kvinner. Dette er yrker som ifølge forskerne innebærer fysisk tunge jobber, samtidig som det stilles høye krav og hvor de ansatte har liten kontroll over egen arbeidsdag.

Å jobbe i et slikt yrke medfører høyere sannsynlighet for langtidssykefravær, søvnproblemer, angst og depresjon, skriver forskerne.

Jeg tror ikke du får færre belastningsskader eller mindre angst og depresjon av å få mindre penger når du blir syk. Å kutte i sykelønna bør derfor ikke være den første steinen som snus i jakten på fordomsfri reduksjon i sykefraværet.

Over til løsningen: Tida er overmoden for et stort statlig forsøk med redusert arbeidstid. Vi bør begynne med de jobbene hvor risikoen for å bli syk og ufør er størst.

Det finnes allerede massevis av studier og enkelterfaringer som viser en sammenheng mellom redusert arbeidstid og redusert sykefravær:

En barnehage i Hammerfest hadde 50 prosent sykefravær, og måtte holde stengt annenhver dag. Da de ansatte reduserte arbeidstiden sin til fire dager i uka, sank sykefraværet, samtidig som de fikk mange søkere til nye stillinger.

Som leder for hovedutvalget for oppvekst og kultur i Hammerfest, Arne Reidar Myrseth fra Frp påpeker: Selv om det koster å ha tre ansatte ekstra for å dekke opp for redusert arbeidstid, er det høyt sykefravær og stengt barnehage som virkelig er ulønnsomt.

Dette er som sagt ikke et enkelttilfelle: En rapport fra Rambøll viser at i de barnehagene som har forsøk med 30-timersuke, melder de ansatte om bedre helse.

Den forsiktige konklusjonen er at når de ansatte har færre helseproblemer, vil sykefraværet bli lavere.

I en rekke andre land har redusert arbeidstid vist seg å være en suksess: I Storbritannia og Island har forsøk med redusert arbeidstid vært bra for både helse og produktivitet. Også i Sverige har forsøk med kortere arbeidstid gitt positive helseeffekter. Flere EU-land diskuterer nå reduksjon av arbeidstida.

I Norge derimot, er ikke dette oppe til vurdering en gang.

• «Glem det», sa daværende finansminister og Høyre-nestleder Jan Tore Sanner i 2020.

• Da Tonje Brenna var arbeids- og inkluderingsminister, avviste hun forsøk med redusert arbeidstid.

• SV har enn så lenge gitt opp sekstimersdagen, og går nå inn for sjutimersdag – et håpløst forslag, fordi det neppe vil ha særlig effekt.

I fagbevegelsen er arbeidstidsreduksjon en vanskelig sak.

Skiftarbeidere i de mannsdominerte frontfagene jobber allerede tre uker mindre i året enn turnusarbeidende kvinner i helse- og omsorgsyrker. Deres forbund er lite interessert i å kjempe for kortere arbeidstid for flere.

LO derimot, har en vag formulering om å «følge opp planen for hvordan en kan gå videre med arbeidet knyttet til arbeidstidsreduksjoner» i sitt handlingsprogram for 2025-2029.

Forslag om å redusere arbeidstiden, møtes altså jevnt over med skepsis.

Motargumentene, som at vi ikke har råd, ikke har folk, at det vil gå ut over velferd og produktivitet, er som ekko fra debatten da arbeidstiden ble senket ned til 40 timer. Åttetimersdagen ville nemlig også få negative konsekvenser, ifølge skeptikerne den gangen.

Men det var dette med fordomsfrihet da. Og steiner som skulle snus.

Hvem er det forresten som har bestemt at 37,5 timer pluss lunsjpause er den perfekte arbeidstiden?

Kanskje vi ikke egentlig jobber fulltid, men fullt pluss litt? Ikke 100 prosent, men 125? Og at noen av oss har yrker hvor det er altfor mye. Som gjør at de blir syke, og i verste fall uføre lenge før de skal gå av med pensjon.

Spørsmålet bør ikke være om vi har råd til at disse jobber mindre, men om vi har råd til å la være.

Helge G. Galtrud

Nå budsjettene vedtatt i landets kommuner. De vedtatte tiltakene, oftest kutt i tjenester, skal gjennomføres.

Et stort spørsmål får for lite oppmerksomhet. En uhyggelig høy andel av kvinner i offentlig sektor går ut av arbeidslivet som helt eller delvis uføre. De fleste blir uføre etter fylte 50 år. Ikke før de er 30 slik vi ofte får inntrykk av. 

Kommunal Landspensjonskasse (KLP) er pensjonselskapet til de fleste kommuner og sykehusene. Deres Arbeidslivsrapport for 2025 inneholder mange interessante tall. Kommunepolitikere bør lese den.

Vi vet fra før at omtrent hver tredje kvinne og hver femte mann går ut av arbeidslivet som ufør.

I de kvinnerike yrkene i offentlig sektor er nok dessverre bildet enda mer dystert.

Fagforbundet Lillehammer har de siste ti årene tre ganger sjekket hvor mange av våre medlemmer som er helt ute av arbeidslivet før 67 år.

I hele perioden har andelen medlemmer som jobber etter 67 år vært omlag to prosent av de yrkesaktive. Av de som slutter før 67, er det flere som går ut av arbeidslivet som uføre enn som tidligpensjonister.

Mange går også lenge på arbeidsavklaringspenger (AAP) før de blir uføre. Mange opplever flere perioder med sykdom i kortere tid enn ett år før de går over på AAP.

I ei tid med mangel på fagfolk i både barnehage og helse, burde kommunene ta problemet med bruk og kast av arbeidsfolka sine mye mer alvor enn de ser ut til gjøre.

Ikke bare mangler kommunene fagfolk. Langvarig sykdom og uførhet koster dem også mye økonomisk. Tariffavtalen sikret full lønn, inkludert feriepenger, i ett år. Folketrygden dekker bare feriepenger i 48 dager.

Offentlig ansatte har en tjenestepensjon som gir et tillegg til Folketrygdens ytelse under AAP og uføretrygd, det koster også kommunen mye i pensjonspremie.

 Vi veit mye om hva som kan gjøres for å hindre sykdom som helt eller delvis skyldes forhold på jobben. For eksempel har Statens Arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) klare anbefalinger for hva som kan gjøres i forhold de to største gruppene av jobbrelaterte diagnoser.

Det gjelder lettere psykiske lidelser og muskel- og skjelettsykdommer.

 På slutten av 1990-tallet og for et par år siden kom det offentlige utredninger om kvinnehelse og manglene i helsevesenets behandling av sykdommer som bare rammer kvinner. Det samme gjelder i stor grad sammenhengen mellom kvinners biologi og kvinners arbeidshelse.

Konklusjonene og anbefalingene i utredningene var ganske like med over 20 års mellomrom. Lite var blitt bedre på de åra. 

Kommunene er «storprodusenter» av uhelse og uførhet hos sine ansatte, det store flertallet av ansatte er som kjent kvinner. Det er på tide at kommunestyrene tar sitt ansvar som arbeidsgivere mer alvorlig.

Start med å lese første paragraf i Arbeidsmiljøloven, formålsparagrafen. Det bør alle ansatte også gjøre.