Kjell-Arve Aspaas

I flere tiår har markedet fått styre prisen på en av våre viktigste fellesressurser, vannkrafta. Resultatet ser vi nå:

Strømprisen i Norge settes ikke ut fra hva det faktisk koster å produsere kraft, men etter hva noen er villige til å betale på et internasjonalt marked.

Det er urettferdig, og det er skadelig.

Energimarkedsloven fra 1991 gjorde strøm til en handelsvare, i stedet for en del av infrastrukturen samfunnet vårt er avhengig av.

Det er som om vi skulle lagt veiene på børs og latt asfaltprisene styres av høystbydende. Ingen ville akseptert det. Likevel har vi i altfor lang tid akseptert det samme for krafta.

For norske husholdninger betyr dette dyrere strømregninger og mer utrygg økonomi.

For norsk industri betyr det en alvorlig trussel mot arbeidsplasser, investeringer og verdiskaping, særlig i Sør og Midt Norge, der krafta i generasjoner har vært grunnlaget for industri og arbeidsliv.

Norsk vannkraft er billig å produsere. Den bør også være billig og forutsigbar å bruke.

Kraftprisen må derfor knyttes tettere til produksjonskostnadene, og mindre til spekulasjon og markedsstyring utenfor Norge.

Samtidig må vi tørre å si nei når internasjonale energiregimer svekker vår mulighet til å styre krafta i eget land.

Dette handler ikke om å være mot samarbeid, det handler om å sikre norsk kontroll over norske ressurser.

Vi må også bruke krafta smartere.

Når store mengder landstrøm trekkes ut til olje og gassinstallasjoner til havs, blir det mindre kraft tilgjengelig for fastlandet. Det kan presse prisene opp og gjøre situasjonen vanskeligere både for industrien og folk flest.

Skal sokkelen elektrifiseres, må det i større grad skje med havvind, ikke ved å tappe krafta vi trenger hjemme.

Norge har verdens reneste kraftsystem. Norsk industri har høye klimakrav og lavere utslipp enn mange konkurrenter. Da er det meningsløst å svekke vår egen industri gjennom strømpriser vi selv kunne styrt bedre.

Valget er enkelt.

Skal krafta være et fellesgode som skaper arbeidsplasser og trygghet i Norge, eller skal den bli en eksportvare – der prisen bestemmes av internasjonale marked? Jeg mener svaret er klart.

Vi må ta krafta tilbake, og vi må gjøre det nå.

Jo Moen Bredeveien

Hva betyr det når Kristi Noem, håndplukket av Donald Trump i rollen som sikkerhetsminister i USA, allerede før liket er kaldt går ut og kaller den 37-årige intensivsykepleieren Alex Pretti en «domestic terrorist», en hjemmeavla terrorist? En fiende på innsiden, en femtekolonist? 

Pretti ble skutt ti ganger der han lå på bakken. Han ble skutt av føderale styrker på åpen gate i Minneapolis, Minnesota, lørdag kveld.

Det florerer videoer av hendelsen. Felles for dem er at de direkte motsier den offisielle historien fra Det hvite hus og fra rekken av Trumps lojale sykofanter, nevnte Noem inkludert.

En kjapp recount, selv om du trolig vet hva som skjedde: Pretti hadde en pistol på seg, og selv om det kan høres helt vilt ut i norsk kontekst, hadde han bæretillatelse og brøyt ingen lover.

Pistolen lå i hylsteret mens han filmet hvordan en avdeling fra grensepolitiet gikk løs på gatene.

Pretti filmet videre, med telefonen i høyrehånda, da han forsøkte å hjelpe en kvinne som ble dyttet i bakken av de maskerte mennene som er sendt til Minneapolis av Trump for å «rydde opp».

Da ble han peppersprayet og lagt i bakken, der en hel gruppe grensepoliti kastet seg over ham og slo og sparket. De fjernet pistolen hans. Noen sekunder senere ble Pretti skutt med ti skudd, liggende på bakken.

Han gikk ikke mot troppene med våpenet hevet, som det heter fra Kristi Noem og resten av Trumps folk. Pretti utøvde sin rett til å være til stede, og til å dokumentere og forsøke å hjelpe. Nå er han død, bare to uker etter at trebarnsmor Good ble skutt og drept av ICE i de samme bygatene.

Omstendighetene var ikke helt like, men det viktigste stemmer på en prikk: 

Good og Pretti demonstrerte mot Trump-administrasjonens paramilitarisering av det amerikanske samfunnet. Begge ble regelrett henrettet. Og i etterkant har Trump og hans lojale støttespillere forsøkt å framstille det som om alle som demonstrerer er terrorister.

«Vi vet at de lyver, de vet at de lyver, de vet til og med at vi vet at de lyver, og vi vet også at de vet at vi vet at de lyver». Sitatet tilhører den russiske dissidenten Aleksandr Solzjenitsyn og beskriver Sovjetunionen under kommunismen.

Det er – fortsatt, ett år inn i Trumps andre presidentperiode – nesten uvirkelig at vi må bruke analyseverktøy fra totalitære regimer for å forstå Donald Trumps prosjekt. Men det må vi.

Den som ennå ikke har forstått det, må oppdatere sine nyhetskilder og analysen sin. Eller innrømme at man ikke vil forstå, fordi man gjerne vil leve i en verden der makt er rett, hvit er bedre enn farget og regler og normer som skal sørge for likevekt og rettferdig behandling er satt til side.

Hva betyr det at Noem, og Trump og visepresident JD Vance og rådgiver Stephen Miller og hele gullrekka av høyreekstreme og nihilistiske støttespillere, lyver så det renner av dem? Når vi vet at de vet at vi vet at de lyver?

Det betyr at vi for lengst er forbi punktet der vi kan late som om trusselen mot det amerikanske demokratiet ikke er overhengende, eller at den vil gå over, bare vi lar dem holde på.

En slik holdning var naiv da Trump gjorde comeback for ett år siden. Nå må man være politisk idiot eller tilhøre ytre høyre for å ikke se hva som skjer.

Når Trump slipper sine stormtropper løs i et utvalg (les: demokratisk styrte) amerikanske byer og stater, er det vanskelig å ikke tenke på Benito Mussolinis Fasci di Combattimento i Italia før og under den fascistiske maktovertakelsen på 1920-tallet. Oppgaven er å skape kaos og utrygghet og et rop etter en sterk stat og den sterke mannen.

Om den gryende fascismens Italia er en fjern referanse, kan du la tankene fare til 1930-tallets Tyskland og Hitlers brunskjorter.

Det er så overveldende at vi må koble på Mussolini for å prøve å forstå det som skjer at det nesten blir forståelig at de lyver. Men de lyver ikke bare for å dekke over. De lyver fordi de kan. 

Løgnen viser at Trump-administrasjonen ikke trenger å forholde seg til virkeligheten og til det vi andre kan se med våre egne øyne.

Selve løgnen, enten den handler om at Trump aldri kalte Grønland for Island i sin tale i Davos i forrige uke (det gjorde han. Tre ganger, men hans pressesekretær nekter for at det skjedde) eller om at uskyldige mennesker som blir drept av paramilitariserte styrker er terrorister, er et maktgrep.

Det Trump sier er viktigere enn det du ser. Trumps ord trumfer virkeligheten.

Og løgnen er en forberedelse på det som kan komme. Løgnen om at Trump ble frastjålet valget i 2020 gjorde angrepet på Capitol Hill 6. januar 2021 mulig. Løgnen om hva det angrepet faktisk var, gjorde det mulig å benåde alle som ble fengslet for angrep på demokratiet og drap på tjenestemenn den dagen.

Nå er historiefortellingen om 6. januar på hjemmesiden til Det hvite hus en så åpenbar løgn – demokratene har skylda, demonstrantene var bare patrioter som kjempet for den gode sak med fredelige midler – at det er vanskelig å tro at de våger.

Men det er jo selve poenget. De gjør det fordi de kan. Og kanskje fordi de legger til rette for neste skritt.

Hva er så det? Er det å erklære unntakstilstand over hele landet? Å sørge for nye fullmakter til presidenten? Å sørge for at det republikanske vinner valget om tre år uten egentlig motstand fra en utspilt motstander og et kuet folk?

Det vet vi ikke. Vi kan lese dreieboka «Project 2025» for å vite hvilke politiske implikasjoner Trumpregimet vil ha. Men heller ikke der finner vi hele oppskriften på hvordan USA skal ta stadig og raskere skritt i retning av det autoritære – for å bruke et mildt ord – under Trump.

Da må vi ty til forskning og kunnskap om autoritære og totalitære regimer andre steder og til andre tider. Mussolinis Italia, Tyskland på 1930-tallet, Sovjetunionen, utviklingen i Ungarn og Iran i dag.

Det høres jo helt over the top ut, som det heter i USA. Men det er der vi er.

Forestillingen om at dette går seg til, at det bare er snakk om at amerikanerne har svingt litt vel kraftig til høyre og snart vil finne tilbake til kursen, er ikke lenger bare blåøyd. Den er farlig – og medløpersk.

Etter helgas drap på åpen gate og foran åpent kamera i Minneapolis har de tidligere demokratiske presidentene Bill Clinton og Barack Obama begge endelig advart mot det som er i ferd med å skje.

Nå venter vi på at republikaneren George Bush kommer etter.

I mellomtiden må vi håpe at folket, den vanlige mann og kvinne som tross alt utgjør det store flertallet i den amerikanske befolkningen som ikke vil at bevæpnede pøbler med politimyndighet raser rundt i gatene på jakt etter ulovlige innvandrere, fargede mennesker og alle som ikke tilslutter seg Donald Trump, holder trykket oppe i gatene.

Samtidig som vi må håpe at de ikke skyter tilbake i et samfunn som flommer over av våpen. Det vil kunne gi Trump den unnskyldningen han behøver for å gå enda hardere til verks.

Marerittet i Minnesota minner oss om hva som er i ferd med å skje, samtidig som makta forteller oss at det ikke skjer.

Vi må fortsette, også her i Norge, å påpeke at de lyver. Det finnes nok av dem, også her hjemme, som vil ha oss til å tro på det de sier, ikke det vi ser.