Bjørn Kr. Rudaa

Dagens streik innen hotell- og restaurantbransjen handler blant om at arbeidsgivere ikke er villig til å forskuttere sykepenger til sine ansatte.

Forskuttering av sykepenger innebærer at arbeidsgiver utbetaler lønn til sykmeldte arbeidstakere utover arbeidsgiverperioden på 16 dager, for deretter å få beløpet refundert fra Nav.

Kostnaden for et slik «lån» til Nav fra arbeidsgiver, er da tap av renter på det forskutterte beløpet inntil Nav tilbakebetaler.

Det argumenteres fra arbeidsgiverhold også med at noen bedrifter ikke er likvide nok til å dekke en slik forskutteringen.  

Dette er nok et meget begrenset problem for norske bedrifter, sammenlignet med hva det innebærer for mange arbeidstakere å miste all sin inntekt etter arbeidsgiverperioden i påvente av Nav sin saksbehandling.

Arbeidstakerne er med andre ord den klart svake part i denne saken, som så ofte ellers i arbeidslivet.

De aller fleste arbeidstakere får sykepenger forskuttert av arbeidsgiver, men det er de svakest stilte i dagens arbeidsmarked (lavbetalte og ofte uorganiserte) som ikke får det. Det gjør kravet enda mer legitimt!

Når arbeidsgiver forskutterer sykepengene for Nav, så vil de være nok også mer motivert for tiltak som kan korte ned på sykefraværslengden.

Jeg vil her gjøre en sammenlikning med at arbeidstakerne gir arbeidsgiverne en betydelig kreditt hvert år knyttet til utbetaling av feriepenger. Dette har sin bakgrunn i at ved rettigheter til feriepenger, utbetales som kjent feriepengene først året etter.

Dette betyr at arbeidsgiver først må utbetale ca. 12 % av lønnsinntekten, dvs. feriepengene, først i juni i kalenderåret etter den faktiske opptjening av arbeidstakernes utførte arbeid.

Hvor mye tjener så arbeidsgiverne på den lovfestede ordningen (ferieloven) om etterskuddsbetaling av feriepenger?

For ansatte som har tariffavtale med 5 ukers ferie, er satsen for feriepenger 12 % av bruttolønn.

5 ukers ferie har også blitt vanlig i ikke-tariffbundne virksomheter. For ansatte over 60 år er satsen høyere (14,3 %).

Om hotellbedriften har 50 ansatte (alle under 60 år), vil rentefordelen av etterskuddsbetaling av feriepenger utgjøre 142.500 kroner hvert år med en rentesats på 5 %.

Denne «feriepenge-kreditten» fra arbeidstakerne til arbeidsgiverne, vil kunne utgjøre mer enn arbeidsgivers rentekostnad ved å forskuttere sykelønnsutbetalingen for Nav etter arbeidsgiverperioden.  

Mye viktigere i dagens streik, er selvsagt at dagens streikende hotell- og restaurantarbeidere kan oppnå en mer anstendig lønn for deres arbeid som gir glede og velferd for mange av oss, ofte utført på ugunstige tider på døgnet og med høy fysisk arbeidsbelastning.

Gjennomsnittlig årslønn i privat sektor (inkl. offentlig eide foretak) var på 759.720 kroner i 2025 ifølge SSB. 

Denne gjennomsnittlige årslønna utgjorde i 2025 nesten 300.000 mer enn årslønna til kokker og øvrige fagarbeidere i hotell- og restaurantbransjen, basert på deres tariffavtale i Fellesforbundet (Riksavtalen, minstelønn etter 10 års praksis i bransjen).

Mange ansatte i denne bransjen har også opplevd vanskeligheter med å få lønnstillegg utover tariffbasert minstelønn i lokale lønnsforhandlinger.

Da det ikke er streikerett ved lokale lønnsforhandlinger, blir mange hotell- og restaurantarbeidere værende på lave minstelønninger. 

Ina Libak

Forbundsledelsen i FO, fagforeninga for sosialarbeidere

«Alle» jeg kjenner er for forebygging. Aldri har jeg sittet i møte med en politiker som har uttalt at de mener at forebygging ikke er verdt å satse på. Likevel kuttes det i forebygging i hele Norge.

FO, fagforeningen for sosialarbeidere organiserer mange som jobber med å forebygge sosiale problemer før de oppstår.

Vi jobber faglig og systematisk med å hindre at problemer vokser seg større. Vi er der og får hjulpet en ungdom før skolefraværet blir altfor stort.

Vi får støttet en familie før de økonomiske problemene tårner seg opp. Vi lar noen finne veien til en ungdomsklubb heller enn til et kriminelt nettverk.

Når «alle» er for forebygging er jeg usikker på om vi mener forebygging er det samme.

Det er mange som vil vise handlekraft med ungdom som begår kriminelle handlinger, men er det egentlig forebygging å følge opp ungdom som allerede er langt inni et kriminelt miljø?

Den brede og tidlige forebygginga er helt avgjørende for å unngå at ungdom begår kriminalitet i utgangspunktet.

Den brede forebygginga gjennom skolemiljø, utekontakt, helsestasjon og ungdomsklubber, er der vi møter alle, kan bygge relasjoner og fange opp dem som trenger ekstra oppfølging. Den er en forutsetning for hjelp til enkeltpersoner som sliter.

Når det nå kuttes i den brede forebygginga gjør vi det vanskeligere å hjelpe når problemene først har oppstått, og vi får flere problemer å løse.

Det kan se ut som en utgift å ansette sosialarbeidere i forebyggende arbeid. Men egentlig er det en langsiktig investering.

Når forebygging fungerer, kan du se all lidelse og problemer enkeltmennesker spares for, fordi vi er inne tidlig nok.

Samtidig kan du se utgifter i fremtidige budsjetter som strykes, fordi man likevel ikke trengte å reparere. Forebygging lønner seg, både økonomisk, for samfunnet og for enkeltpersoner.

Det forebyggende arbeidet er lett å kutte i når det er stramme budsjetter i politikken, men det kan koste oss dyrt på lengre sikt.

Jeg ønsker meg politikere som ikke bare er for forebygging, men som viser det. Ikke bare med å stanse kuttene i forebyggende arbeid, men med store ambisjoner for å styrke det.

Med mange lag av kriser, vil vi trenge en velferdsstat som bygger fellesskap og forebygger sosiale problemer før de oppstår. 

Se oss før vi er borte, og kjemp for at vi skal være der. For samfunnet vil merke det om vi forsvinner.