Ingvild Laila Vatnelid, Geir Myklebust, Tor-Espen Stenerud og Marc Patrick Wiggam

Rådgivere i LO Kurs og konferanse

I jobben vår som rådgivere i LO kurs og konferanse møter vi mange tillitsvalgte og verneombud gjennom opplæring og kompetanseutvikling.

Det er givende å se mennesker vokse i rollen, ta ansvar, finne stemmen sin og erfare hva fagforeningsarbeid og partssamarbeid betyr i praksis. Det gir motivasjon og tro på fellesskapet. Samtidig blir vi stadig minnet om at dette ikke er en enkel rolle å stå i.

Mange beskriver et sterkt engasjement og et ønske om å gjøre en forskjell, men også et press som tærer. De kontaktes på alle plattformer, ofte langt utenfor arbeidstid.

Flere forteller at de nøler med å logge av i frykt for å virke utilgjengelige, eller møter reaksjoner når de setter grenser. Grensene mellom jobb, verv og privatliv glir sammen, og konsekvensen blir søvnløse netter, dårlig samvittighet og følelsen av aldri å strekke til. Familie, fritid og egen helse havner bak i køen.

Så finnes en mer alvorlig side: de tillitsvalgte som blir for «ubehagelige» for systemet. De som stiller spørsmål, krever åpenhet og insisterer på at regelverk og avtaler skal følges. Noen opplever at det ikke lenger er sakene de håndterer som blir problemet, det er dem selv.

Det begynner ofte subtilt. Tidligere enighet blir til konflikt. Informasjon flyter saktere, dialogen blir mer formell, tonen endres. Man kan bli belært eller snakket ned til, eller møtt med «HR-prosesser» som i praksis svekker rollen. I ytterste konsekvens kan man utsettes for sosial isolasjon, mobbing eller trakassering.

Heldigvis opplever vi at mange arbeidsplasser har et solid partssamarbeid, og at medlemmene stort sett er både støttende og løsningsorienterte. Det er dette som gjør vervet meningsfullt. Men nettopp fordi så mye fungerer godt, blir kontrastene desto tydeligere når enkelte tillitsvalgte møter utfordringer ingen bør stå i alene.

Som fagpersoner vet vi at slike situasjoner sjelden oppstår fordi enkeltpersoner ønsker å gjøre skade. De springer oftere ut av hvordan makt, roller, lojalitet og etablerte strukturer virker sammen.

Når en tillitsvalgt utfordrer disse mønstrene, kan det oppleves utrygt, både for ledere, kolleger og systemet rundt. Da kan det være fristende å skyve ubehaget bort eller gjøre utfordringen til et individuelt problem.

Men nettopp da må vi holde fast ved det grunnleggende: Tillitsvalgte har samme rett til et fullt forsvarlig arbeidsmiljø som alle andre, og arbeidsgiver må sørge for at ubehaget ikke går på bekostning av nettopp dette.

Arbeidsgiver har etter arbeidsmiljøloven det fulle ansvaret for et trygt psykososialt arbeidsmiljø, også for tillitsvalgte. At de selv har medvirkningsplikt, fritar ikke arbeidsgiver for å sikre gode rammer.

Når vervet innebærer grenseløs tilgjengelighet, uforutsigelige konflikter og konstant krysspress, risikerer vi å slite ut dem som skal ivareta fellesskapet.

Det er et paradoks at de som verner om andres arbeidsmiljø, selv kan stå uten beskyttelse når de trenger det mest.

Vi snakker mye om hvor viktig partssamarbeidet er, men langt mindre om hva det koster dem som bærer det, både i møtet med arbeidsgiver og i det daglige fagforeningsarbeidet.

Dette handler også om kultur. Organisasjoner bygges på tillit, men ofte også på lojalitet, og lojalitet kan bli farlig når den brukes som et krav om stillhet. Derfor må vi snakke mer om dette, og følge det opp i praksis.

Ansvar må være tydelig, utilbørlig press må tas på alvor, og helsen til tillitsvalgte må ikke ofres for fellesskapet.

Samtalen bør starte i våre egne organisasjoner, hos oss som støtter, skolere og ivaretar de tillitsvalgte. Vi er også en del av systemet de står i.

Kanskje må vi forstå dette bedre, og stille oss selv de samme spørsmålene som vi ber andre om å reflektere over: Hvordan ser vi, møter vi og beskytter dem som bruker sin tid og kraft på å ivareta fellesskapet?

Tillitsvalgte må kanskje tåle mye, men ingen skal tåle alt alene. Når uenighet ikke tåles, eller kritikk møtes med sanksjoner, taper ikke bare den tillitsvalgte, hele organisasjonen taper.

Struktur og kultur virker sammen; vedtekter betyr noe, men det gjør også det som sitter i veggene.

Å ta vare på seg selv er en del av det å ta ansvar for andre. Å snakke om dette er et første skritt. Det neste er å bygge systemer og kulturer som tåler uenighet, og som tar vare på dem som bærer fellesskapet.

Rollen som tillitsvalgt må være tålelig.

Brede Edvardsen

Leder i Arbeidsmandsforbundet

De som bygger veiene du kjører på, som håndterer de største maskinene, som jobber om natten for at veiene skal være åpne og anleggsprosjekter blir ferdige.

De som sørger for at samfunnet holdes rent og trygt – og mange flere. Kort sagt: en god blanding av solide arbeidskarer. Likevel har mange av oss noe felles: Vi tror vi må «ta oss sammen».

Gjennom nærmere 30 års erfaring som tillitsvalgt mener jeg at det er noe vi må vi slutte med. I arbeidslivet er vi flinke til å snakke om fysisk helse.

Vi velger verneombud, passer på verneutstyr og følger sikkerhetsrutiner. Men er vi like flinke til å snakke om hvordan folk faktisk har det?

Det finnes ikke bare én måte å være mann på. Kjønnsroller formes delvis av biologi, men i stor grad også av samfunnets normer og forventninger.

Derfor er jeg oppriktig bekymret for hvordan dagens TikTok-kultur, med stemmer som Andrew Tate og andre, fremmer en snevrere definisjon av hva det vil si å være en «ordentlig» mann. Dette frykter jeg begrenser mulighetsrommet for en yngre generasjon gutter og menn.

Tallene er ikke på vår side. I Mannsutvalgets NOU fra 2024 kan vi lese at menn i gjennomsnitt lever kortere enn kvinner. En viktig grunn er at langt flere menn dør som følge av rus, ulykker, psykisk uhelse og selvmord.

Menn har også høyere risiko for å få og dø av kreft. Gutter presterer i snitt svakere på skolen enn jenter, og flere gutter faller fra videregående opplæring.

Vi trenger alle de mannfolka vi kan få, både i dagens og fremtidens arbeidsliv. Da må vi også sørge for å ta vare på dem før det sier stopp.

For meg sa det stopp i 2012. Jeg var hovedtillitsvalgt i ISS, og en dag rant det over; det hadde blitt for mye. Jeg skjelte ut en kollega, slo av PC-en og dro hjem. Der ble jeg liggende i et mørkt rom i to uker og gråt.

For første gang i livet oppsøkte jeg bedriftspsykolog – og sa hvordan jeg faktisk hadde det.

I 2020 fikk jeg igjen kjenne på hvor skjørt livet kan være. En klump i halsen viste seg å være kreft i en lymfeknute. Jeg hadde lenge kjent at noe ikke stemte, men avfeid det som tette bihuler fra et langt liv i renhold.

Heldigvis gikk det bra – fordi jeg gikk til legen. Men også fordi familie, venner og kollegaer stilte opp.

Jeg skriver ikke dette for å belære deg om at livet kan være tøft. Det vet du allerede. Jeg skriver det fordi du skal vite at det finnes hjelp, og at fellesskapet rundt deg betyr mer enn du kanskje tror.

Den internasjonale mannsdagen 19. november glir ofte forbi uten store markeringer. Ingen tog, ingen appeller – kanskje bare et kort innslag på radio. Men jeg vil si: Gratulerer med dagen til alle menn!

Ta en ekstra kopp kaffe med en kollega og spør hvordan det egentlig går. Bestill den legetimen du har utsatt. Ta en telefon til en venn og si hvordan du faktisk har det.

Kjære mann: Du må ikke ta deg sammen og være tøff i trynet. Del tankene og utfordringene dine – det kan redde liv.