Kamzy Gunaratnam og Anniken Refseth

Transportkomiteen på Stortinget for Ap

Det går nå en kraftig debatt om regjeringens forslag i revidert nasjonalbudsjett om å be Stortinget om fullmakt knyttet til Mantena, det statlige selskapet som vedlikeholder togene våre.

Vi forstår godt at forslaget skaper uro – både blant ansatte og blant velgere som er glad i jernbanen.

Det som ikke snakkes om er at privatisering ikke et reelt alternativ - og vil skape flere problemer enn det løser.

Selskapet må bli på offentlige hender, med norsk spesialkompetanse, norsk eierskap og avgjørende hensyn til norsk beredskap.

Partiprogrammet til Arbeiderpartiet er tydelig: vi skal ha «en sterk statlig styring av jernbanesektoren» og «si nei til privatisering av persontrafikk, drift og vedlikehold på jernbanen.»

En fullmakt til å selge er muligheten til å ha styringa på Mantena i framtiden.

Som Torbjørn Støre, hovedtillitsvalgt i Mantena sier: «dette trenger ikke å bety annet enn at de vurderer flere alternativer» og fra Petter Trønnes i Norsk Jernbaneforbund: «Vi ser for oss at Norske tog er en aktuell kandidat.»

Privatisering er ikke et alternativ. Det er nettopp Frp og Høyres blåmaling av jernbanesektoren i forrige regjering som plager både Mantena og store deler av norsk jernbane fortsatt.

Som Jon Morten Thomassen på verksted i Marienborg sa da vi besøkte de ansatte forrige uke, så bruker de masse av tiden sin på «tull og tøys» – fakturaer, kontraktsforhandlinger og avklaringer – i stedet for å reparere tog.

Det er resultatet av at Høyre og Frp i sin tid splittet jernbanen opp i titalls selskaper, direktørtitler og kontrakter på kryss og tvers.

Det sprøeste er at Frp senest denne uken forsøkte seg igjen på et gammelt forslag om enda et selskap kalt «Nye Baner». Som om det er det jernbanen mangler. Mer byråkrati. Mer sløsing.

Det aller siste norsk jernbane trenger nå, er flere direktører kommunikasjonsrådgivere og utredninger fra konsulenter. Dette er alternativet – og det er helt uaktuelt.

Særlig fordi vi ikke er ferdig med forrige opprydding, som Arbeiderpartiet har jobbet iherdig med siden 2021.

• Vi har samlet styringen av jernbanen ett sted, i Samferdselsdepartementet.

• Vi har gitt jernbanen et fornyet samfunnsoppdrag i Nasjonal transportplan.

• Vi har stoppet nye konkurranser på Østlandet.

• Vi direktetildelte Sør-pakken til Vy da kontrakten med britiske Go Ahead gikk mot slutten og fikk EU på nakken.

Arbeiderpartiet er villige til å gå langt for en sterk og statlig styrt jernbanesektor.

Mantena-fullmakten er en del av jobben med å bli kvitt de blå og grå fingeravtrykkene til Listhaug og Søreide i norsk jernbane. Ikke et steg mot mer privatisering.

Jan Ludvig Andreassen

Kristian Skard berømmer finansminister Jens Stoltenberg for sine advarsler om å bruke mer oljepenger i en særs usikker verden.

Problemet er at advarslene rimer dårlig med virkeligheten:

1: Norge har alltid vært og er fortsatt en krigsprofitør.

I tidligere år ble Norge rikt av verdenskrigene, av seksdagers krigen, av Yom Kippur i 1973, av Iran-Irak krigen på 1980-tallet, av invasjonen av Irak i 2003 og ikke minst av Russlands invasjonen av Ukraina.

Krigen i Iran har da også gitt Norge enorme inntekter som ikke motsvares av børsfall.

2: Den meget konservative handlingsregel for oljepenger utnyttes ikke. Dette er arbeiderbevegelsens grunnleggende problem.

Når den har hånd om styringen av norsk økonomi, klarer den ikke føre en ansvarlig økonomisk politikk hvor vi tar i bruk en fornuftig mengde oljepenger. Det brukes for lite.

Ønsker en å utrydde fattigdom i Norge er det fint mulig å gjøre da en kan bruke 40-50 milliarder kroner ekstra, og likevel ha en finanspolitikk som oppfyller definisjonen av ansvarlig finanspolitikk.

3: Skulle det bli manko på arbeidsfolk som følge av en oljefyrt økonomisk boom er det bare å fylle opp cruiseskip med gjestarbeidere fra fremmede himmelstrøk i utallige norske havner.

Dette vil ikke LO ha noe av. Greit nok. Vi velger oss fattigdom.

4: Avgiftskutt er bra for økonomien. Enten det er i form av Norgespris, kutt i dieselavgifter, eller i matmoms, så dempes pris- og lønnsveksten.

Vi har råd til å fjerne matmomsen, så hvorfor kommer vi ikke i gang?

5: Ingen vet om våre store utenlandsbudsjetter har noen som helst annen effekt enn å berike de nordmenn som er så heldig å ha hånda ned i honningkrukka all den tid deres effekter ikke måles.

6: Når 10.000 nye landsmenn kommer som flyktninger og via familiegjenforening, overføres om lag 40 milliarder i verdier fra eksisterende nordmenn ved at de nye landsmenn har like mye rett til midler til Oljefondet midler som de eksiterende.

Og i Oljefondet er det nå om lag fire millioner kroner per norsk hode.

7: Når prisene på nybygg stiger raskere enn bruktboligpriser får vi redusert, ikke økt boligbygging.

Etter flere års høyrentepolitikk topper nå prisveksten på nye boliger 10,5 prosent. Slutt å lov økt boligbygging.