Jo Moen Bredeveien

Lørdag gikk alt galt. Det rødgrønne prosjektet var tilsynelatende i full oppløsning. Men allerede tidlig onsdag morgen falt ting på plass igjen.

Landet har et budsjett for neste år, og fortsatt en regjering. Statsministeren heter fortsatt Jonas Gahr Støre og kommer fra Arbeiderpartiet.

Rundt klokka to i natt annonserte de fem rødgrønne partiene Arbeiderpartiet, MDG, Rødt, Senterpartiet og SV at de endelig var blitt enige om statsbudsjettet for 2026.

De tre partiene som ble enige i helga, altså Ap, Rødt og Sp, fant til slutt plass i sine hjerter og i rene tall til å gi nok innrømmelser til MDG og SV til at de begge kunne skrive under på budsjettet.

«Much Ado About Nothing» er tittelen på et av William Shakespeares mer lødige verk. Stor ståhei for ingenting.

Er det noe slikt vi har blitt utsatt for de siste dagene, der de borgerlige partiene, deres velgere og en rekke kommentatorer i de store mediene har gasset seg i rødgrønt kaos og en viss skadefryd, mens venstresiden har bitt negler i mild panikk og mange har forbannet den manglende pragmatismen til MDG og SV?

Svaret er nok ja. Men også nei.

Det har ikke eksistert særlig mange andre utveier enn at de fem partiene til slutt måtte finne sammen igjen.

Alternativet har alltid vært en regjeringskrise og statsminister Sylvi Listhaug fra Fremskrittspartiet, om enn bare for en stakket stund. Det er lite, om noe, som er mindre attraktivt for de rødgrønne enn en statsminister Listhaug.

MDGs valgkamp handlet sågar nesten utelukkende om å holde henne ute av regjeringskontorene.

MDGs anti-listhaugvalgkampløfter handlet mye om det store bildet, om bølgene der ute i verden som slår innover vår lange norske kystlinje: Dreiningen mot ytre høyre, bevegelsen mot såkalt karismatiske ledere, lengten etter enkle løsninger.

Men de var også basert på mer lokale forhold:

MDG er evig frustrert over hvor oljesmurt norsk politikk er. Den kritikken rammer også Arbeiderpartiet og støttepartiene.

Samtidig vet MDG at det er mye mindre å hente hos Listhaug.

Det går an å mene mye om oljeavhengigheten i Norge og hvordan den har et godt grep om Ap og Sp. Men de rødgrønne partiene driver i det minste ikke med klima som kulturkamp, i motsetning til Listhaug og hennes venner.

Det som skulle til for å få MDG tilbake i folden til statsminister Jonas Gahr Støre, var selvsagt innrømmelser på klimafronten.

Nå skal landet få en omstillingskommisjon som skal se på utsiktene til norsk økonomi i en framtid med mindre olje og gass. Landet får nå «en strategi for sluttfasen av norsk oljeindustri», ifølge MDG.

Kommisjonens rapport skal legges fram for Stortinget i løpet av våren 2027.

Både Ap og Sp la kjapt til i natt at linjen om at næringen skal «utvikles, ikke avvikles» fortsatt ligger fast.

Helt enige er de altså på langt nær, men omstillingskommisjonen og flere andre klimatiltak – som et Norgeskort på kollektivtransport og økte CO2-avgiften på sokkelen – var nok til MDG nå er enig i at budsjettet drar landet i riktig retning.

SV på sin side tapte kampen om å trekke Oljefondet ut av Israel, men fikk noen andre og mindre seire i Palestina-politikken.

Så var de altså venner igjen. Det betyr ikke at dramaet de siste dagene var et spill for galleriet. Ikke bare det, i alle fall.

MDG ville vise for hele verden at partiet mener alvor om at vi må endre kurs i retning av nullutslippssamfunnet, og at det må skje NÅ! og ikke om to eller ti år.

Som flere har vært inne på de siste dagene, er ikke klimasaken bare enda en viktig sak for MDG. Det er selve saken.

Når partiet nå har klart å presse fram innrømmelser på klimafronten, har MDG oppnådd viktige seire. Både reelt og kanskje også omdømmemessig.

Er det nå borgfred på rødgrønn side og alt er fryd og gammen? Trolig ikke.

SV må finne tilbake fotfestet, både i en offentlighet der mange undrer seg over partiets valg de siste månedene og dagene, og ovenfor de andre rødgrønne partiene.

Og statsministeren bør nok ikke se på MDGs vilje til å skrive under på dette budsjettet som et carte blanche for de neste årene. 

Mye tyder snarere på at dragkampen vi har sett de siste ukene er det første av mange reelle slag om oljenasjonens framtid.

Mye står på spill: Stø kurs eller ny kurs, grønt skifte eller flere skattepakker til oljenæringen? Fortsatt svart, oljebasert og stadig rikere, eller grønn, litt mindre velstående og et foregangsland på klimafronten?

Men dette hører framtiden til. Landet har nå fått sitt budsjett. Det er helt nødvendig. Det rødgrønne laget er samlet, og har klart å lage et godt budsjett som peker framover. Det er bra.

Sylvi Listhaugs spøkelse truer fortsatt i de rødgrønne kulissene, men hun slapp ikke inn på hovedscenen denne gangen.

Torleif Nordbakk

Det som nå utspiller seg hos våre naboer handler om langt mer enn en tariffavtale for 70 arbeidere – det handler om selve grunnmuren i den nordiske modellen.

Derfor står LO i Tromsø skuldre ved skuldre med våre kamerater i Sverige.

Tesla er en global gigant med en kjent og notorisk fagforeningsfiendtlig praksis. Selskapet nekter tariffavtaler, nekter reell medbestemmelse og forsøker systematisk å svekke fagbevegelsen. Det er ikke tilfeldig. Det er en bevisst strategi.

Sverige ligger noen år foran Norge i utviklingen av privatisering, høyrepolitikk og press fra nyliberal tenkning. Nettopp derfor er Sverige også et attraktivt testlaboratorium for store amerikanske selskaper som ønsker å eksportere sine markedsmodeller til Norden.

Når Tesla utfordrer svenske arbeidere og fagbevegelsen, tester de samtidig hvor langt staten, opinionen og fagorganisasjonene tåler at de går.

De stresstester rett og slett den nordiske modellen.

Det gjør kampen disse 70 arbeiderne står i større enn dem selv. De står i frontlinjen for oss alle.

Hvis Tesla lykkes i Sverige, vil det få ringvirkninger i hele Norden – også i Norge. Det handler ikke om bilservice, det handler om fremtiden til et organisert arbeidsliv.

Fagbevegelsen har gjennom generasjoner bygget et samfunn med faste ansettelser, kollektive avtaler og maktbalanse mellom arbeid og kapital.

Dette er verdier som aldri kan tas for gitt. De må forsvares, igjen og igjen, når de blir utfordret. Nå utfordres de – frontalt.

Derfor støtter LO i Tromsø streiken i Sverige fullt og helt. Våre kamerater står i en prinsipiell kamp som angår oss alle. Og det skal de ikke gjøre alene.

Solidaritet på tvers av landegrenser er ikke bare et slagord – det er selve nøkkelen til å bevare den nordiske modellen og sikre et framtidig arbeidsliv der folk har makt over egne liv. 

Til de streikende i Sverige: Vi ser dere. Vi står med dere. Og vi gir oss ikke.