Elisabet Haugsbø, Frode Alfheim, Christian Justnes og Kjetil Lein

Tekna, Styrke, Fellesforbundet og NITO

Bakteppet er alvorlig: EU taper terreng i den globale konkurransen, særlig mot USA og Kina. Dette er grundig dokumentert, blant annet i den mye omtalte Draghi-rapporten.

Samtidig utfordres den internasjonale regelstyrte verdensordenen Europa har hegnet om.

USA bryter med etablerte spilleregler for handel, fred og internasjonalt samarbeid gjennom økt bruk av makt, mens Kina systematisk styrker sin globale økonomiske og militære posisjon gjennom omfattende subsidier.

Parallelt fortsetter Russlands krig mot Ukraina på europeisk jord. Disse aktørene bidrar også på ulike måter til å destabilisere Europa innenfra, blant annet gjennom innblanding i valg, desinformasjonskampanjer og cyberangrep.

I denne situasjonen kan ikke Europa lenger lene seg på andre. Ansvaret for egen industri, verdiskaping og sikkerhet må i langt større grad tas hjemme.

En nylig publisert rapport fra industriens felleseuropeiske fagforening, IndustriAll Europe, dokumenterer nå dette gjennom en sektorvis kartlegging av tilstanden i europeisk industri.

Bildet som tegnes, er dystert. 

Av 18 analyserte industrisektorer er det i dag bare luftfart og forsvar som kan defineres som fullt ut konkurransedyktige globalt. I sentrale bransjer som bil, stål, kjemikalier, solenergi og annen grønn teknologi taper europeisk industri markedsandeler.

Investeringene uteblir. Utviklingen går for sakte. 

Dette merkes allerede blant arbeidstakere over hele Europa. Flere millioner industriarbeidsplasser har blitt borte, og blant annet Volkswagen har varslet planer om å redusere bemanningen med 35.000 ansatte i Tyskland innen 2030.

Med dette som bakteppe demonstrerer i dag industriarbeidere foran EU-kommisjonens bygg i Brussel. Budskapet er at dersom man ikke klarer å levere en ambisiøs industristrategi med fokus på investeringer, arbeidstakerrettigheter og motstandsdyktige verdikjeder, vil flere arbeidsplasser forsvinne.  

Hvis Europa mister sin konkurransekraft, vil dette få store konsekvenser også for norsk næringsliv.

Store deler av norsk industri er tett integrert i europeiske verdikjeder – omtrent 90 prosent av alt vi eksporterer går til Europa.

Veivalgene EU tar fremover vil påvirke Norge direkte og kan gi alvorlige konsekvenser for norske arbeidsplasser, eksport og konkurransekraft.  

EU har de siste årene lansert politiske løsninger som ligger i skjæringspunktet mellom hva som er EØS-relevant og ikke. Samtidig har EU innført toll på blant annet ferrolegeringer for å beskytte egen industri, der Norge ble ansett som et tredjeland.

Det er lite som tyder på at denne utviklingen vil snu. Tvert imot vil Europa framover føre en mer aktiv og beskyttende industripolitikk. Ett eksempel er initiativet «Made in Europe» der målet er å styrke europeisk industri og næringsliv i alt fra offentlige anskaffelser til støtteordninger.

Utfordringen fremover vil være om alle de 30 landene i EØS-området defineres som europeiske eller bare de 27 medlemslandene i EU. Svaret på dette er avgjørende for norsk næringsliv og stiller nye krav til norsk politikk.

Norske myndigheter må i langt større grad ta høyde for hvordan en mer proteksjonistisk industri- og handelspolitikk vil slå direkte inn i norsk arbeidsliv.

Det er derfor viktigere enn noensinne at norske myndigheter, organisasjoner og selskaper snakker med Europa og argumenterer for at et tett og forutsigbart industrielt samarbeid ligger i alles interesse.

Når EU nå utvikler mer målrettede «buy European»-tiltak må Norge defineres som en naturlig del av dette området.

Det handler om å sikre stabile rammevilkår, langsiktige investeringer og et fortsatt felleseuropeisk industrigrunnlag, til fordel både for Norge og Europa som helhet.

Kristoffer Andreas Olstad

Men for oss som er opptatt av tryggheten til vanlige arbeidsfolk, handler sikkerhet om mer enn tanks og forsvarsallianser.

Det handler om trygghet for inntekt, trygghet for bolig og retten til et anstendig arbeidsliv. På disse områdene er ikke EU løsningen.

EU er problemet.

Et angrep på den norske modellen

Den norske modellen bygger på et sterkt trepartssamarbeid og en sterk fagbevegelse.

I EU er trenden motsatt. Mens vi i Norden har klart å opprettholde en høy organisasjonsgrad, ser vi at fagbevegelsen svekkes dramatisk i store deler av Europa.

Dette er ikke tilfeldig. EUs "fire friheter" setter fri flyt av tjenester og arbeidskraft foran faglige rettigheter. Vi så det tydelig i den såkalte Laval-dommen fra EUs eget domstolsystem.

Her ble svensk fagbevegelse dømt for å kreve svenske lønns- og arbeidsvilkår for utenlandske arbeidere. Domstolen slo fast at retten til å tilby billige tjenester over landegrensene veide tyngre enn retten til å bruke kampmidler mot sosial dumping.

Dette er EUs arbeidslivspolitikk i et nøtteskall. Markedet er grunnlovsfestet, streikeretten er sekundær.

Et fullt norsk medlemskap vil binde oss enda tettere til dette lovverket og svekke vår nasjonale mulighet til å bekjempe sosial dumping i bransjer som bygg og anlegg.

Boligbygging på markedets premisser

Vi står midt i en boligkrise. Unge har ikke råd til å kjøpe, og leieprisene skyter i været. Løsningen burde være en aktiv statlig boligpolitikk, slik vi hadde etter krigen, med en ikke-kommersiell boligsektor.

Men her møter vi veggen i Brussel. EUs strenge statsstøtteregelverk setter klare begrensninger for hvordan staten kan subsidiere boligbygging.

Hvis staten eller kommunen ønsker å bygge boliger for "vanlige folk" til en pris som er lavere enn markedspris, vil dette fort bli ansett som ulovlig konkurransevridning mot private utbyggere.

Ifølge EUs regelverk er statlig støttet boligbygging i hovedsak forbeholdt "vanskeligstilte grupper". Det betyr at drømmen om en tredje boligsektor for alle, ikke bare de aller fattigste, blir nesten umulig å gjennomføre innenfor EUs rammer.

Vi trenger verktøy for å styre markedet, ikke et EU som nekter oss å bruke dem.

Fagbevegelsen blør i Europa

Ja-siden liker å peke på at "vi må sitte ved bordet". Men hva hjelper det å sitte ved bordet hvis menyen allerede er bestemt av markedsliberalister?

Ser vi på statistikken fra OECD, har organisasjonsgraden i Europa falt drastisk de siste tiårene. I land som Frankrike er under ti prosent av arbeidstakerne organisert.

EU har ingen politikk for å styrke fagforeningene.

Tvert imot har kommisjonen flere ganger presset land som Hellas, Spania og Romania å svekke de nasjonale tariffavtalene for å bli mer "konkurransedyktige".

De førte altså en aktiv politikk mot sterke sentrale fagforeninger.

Vi velger fellesskapet

Det siste Norge trenger er mer marked.

• Vi trenger mer politisk styring.

• Vi trenger muligheten til å si at norske lønnsvilkår skal gjelde i Norge, uavhengig av hva EU-domstolen mener om fri flyt.

• Vi trenger muligheten til å bygge rimelige boliger uten å bli stoppet av konkurranseregler.

Et EU-medlemskap vil være en gavepakke til dem som ønsker mer privatisering og mindre makt til arbeidsfolk. Et EU-medlemskap er uforenelig med arbeiderbevegelsens verdier og våre sosialistiske mål.

Derfor sier vi nei.