Kjell Werner

Det er en ny og alvorlig geopolitisk situasjon. Spenningen i nordområdene har økt.

President Donald Trump gjentar gang på gang at USA ønsker å overta Grønland. Nå mener han tydeligvis alvor. Nato-samholdet knaker i sammenføyningene når USA utfordrer Danmarks eierskap til verdens største øy.

Men hva skjer i nord dersom Trump klarer å slå kloa i Grønland? Da vil sannsynligvis Vladimir Putin «svare» med å rette blikket mot Svalbard, som jo er norsk eiendom. 

«Svalbard er på mange måter mye mer strategisk interessant enn Grønland», sier forskningsleder Andreas Østhagen ved Fridtjof Nansens Institutt.

Han hevder at det er ingenting som vil kunne stoppe Russland fra å ta seg mer til rette på Svalbard, hvis Putin skulle ønske det. Østhagen frykter at rammeverket Norge har brukt 75 år på å bygge opp vil komme til å ryke, og at norske myndigheter dermed ikke klarer å stoppe en russisk aggresjon.

Jeg er helt enig med Østhagen, og tør i beskjedenhet minne om at jeg skrev omtrent det samme i april i fjor. «Norge må vise muskler på Svalbard», var tittelen på min kommentar.

Bakteppet var det faktum at Gruve 7 ved Longyearbyen skulle legges ned. Sommeren 2025 var norsk gruvedrift på øygruppa dessverre en saga blott.

Norge eier Svalbard, men ikke fullt og helt. Svalbard-traktaten fra 1920 gir nemlig visse rettigheter til mange land. Avtalen sikrer likebehandling av borgere og selskaper fra de 44 landene som har sluttet seg til denne traktaten. Russland, Kina og USA er blant disse.

Russland er allerede solid etablert på Svalbard og driver fortsatt gruvevirksomhet i Barentsburg. En uforutsigbar Vladimir Putin kan få blod på tann, i en eller annen form. 

Det bør poengteres at Svalbard-traktaten legger begrensninger på militær bruk av øygruppa, også for Norges del. Derfor er det ekstra viktig at Norge viser muskler gjennom betydelig norsk bosetting og ditto virksomhet.

Opprinnelig skulle Gruve 7 stenges høsten 2023 i forbindelse med at kullkraftverket ble lagt ned. Longyearbyen forsynes i stedet strøm fra et dieselaggregat.

Støre-regjeringen ombestemte seg imidlertid og lot Gruve 7 få leve i to år ekstra. Begrunnelsen var at europeiske stålselskaper var helt avhengige av slikt kull til industriproduksjonen. Det ble vist til krigen i Ukraina og stor usikkerhet om tilgangen til kritiske råvarer. 

Denne begrunnelsen er etter min mening like treffende i dag som den gang. Altså fortsatt et godt argument for å opprettholde norsk gruvevirksomhet på Svalbard og dermed bidra til å sikre suvereniteten på denne måten. 

Kull er et politisk fyord, for CO2-utslipp fra forbrenning av kull er verstingen for klodens klima. Men her må man skille snørr og bart.

Kullet fra Gruve 7 er relativt rent, sett i forhold til det meste av kullet som utvinnes på kloden. Det norske kullet ble brukt industrielt, til «nyttig» stålproduksjon i Tyskland. Og det er fortsatt krig i Ukraina.

Å lage strøm med et dieselaggregat er neppe mer miljøvennlig enn kullkraft fra en lokal gruve. Dieselen må nemlig fraktes langveisfra på skip. Et alternativ er å legge en 900 kilometer lang strømkabel til fastlandet, men det vil være galskap.

Solkraft er heller ikke en løsning, spesielt i mørketiden om vinteren. Det er et miljømessig lyspunkt at flyplassen nå får strøm fra et biogassanlegg, men også biogassen må hentes inn på skip.

I fjor sommer ble altså den siste norske gruva på øygruppa lagt ned. 70 gruvearbeidere fikk en ny hverdag. 200 norske beboere i Longyearbyen ble indirekte berørt.

Paradoksalt nok bruker regjeringen over 130 millioner kroner på å delfinansiere avvikling og opprydding etter kulldriften på Svalbard.

Fra norske myndigheters side understrekes det at all virksomhet skal skje innenfor den svært strenge miljølovgivningen på Svalbard. Høyesterett har også konkludert med at Norge har enerett på øygruppas kontinentalsokkel. Men om dette står seg i internasjonal rett, gjenstår å se.

«På Svalbard forsøker Norge å verne seg til suverenitet. Jeg tror det er en farlig strategi», skrev Senterpartiets Ola Borten Moe nylig i Dagens Næringsliv. Han har et godt poeng. Det er synd at han og kollegene i Sp ikke sto hardere på dette da de hadde regjeringsmakt.

Den norske aktiviteten på Svalbard har endret seg de siste årene. Gruvedriften er som sagt historie. Nå er det bare forskning og turisme som gjelder. Det er tvilsomt at dette er nok.

Tallenes tale er bekymringsfull lesning. Nå er det 3.000 innbyggere på Svalbard. Andelen nordmenn har sunket fra 85 til 63 på 17 år. 

Regjeringen slår seg dessverre passivt på brystet og ønsker ikke at Longyearbyen skal vokse mer. Norge må være mer framoverlent på Svalbard. Nye varige arbeidsplasser og flere bosatte nordmenn må til. 

Statsminister Jonas Gahr Støre bør ha klare svar i sin varslede sikkerhetspolitiske redegjørelse i Stortinget. SV-leder Kirsti Bergstø har blant mange spørsmål følgende betimelige utfordring: «Er USA og økende stormaktsrivalisering i nord en trussel for norsk suverenitet over Svalbard?» Ja, mener jeg.

Norsk suverenitet og kontroll over Svalbard kan bli utfordret i en verden med knapphet på mineraler, ressurser som det finnes rikelig av på øygruppa og i farvannet rundt. Norske politikere må ikke være naive.

En passiv tilnærming vil gi åpningen Vladimir Putin leter etter. Derfor er det avgjørende viktig at Donald Trump forstår at han vil gjøre USA, Norge og Nato en bjørnetjeneste ved å erobre Grønland.

Bakom lurer den russiske bjørnen på Svalbard.

Ebba Wergeland

Jeg skrev at regjeringens forslag om nye krav til sykmeldte vil svekke rettighetene deres og hele sykelønnsordningen.

Kjersti Stenseng svarer at jeg tar helt feil.

Undersøk selv. Forslaget til lovendringer ligger på regjeringens hjemmeside med høringsfrist 15. mars.

Stenseng må tro at dårlig tilrettelegging ved fravær først og fremst skyldes de sykmeldte selv, og at de må trues med tap av sykepenger for å «medvirke».

Arbeidsministeren bygger ikke på forskning, men på gamle overklassefordommer om at sykmeldte egentlig er «arbeidssky».

Regjeringen foreslår ingen tilsvarende trusler for å få arbeidsgiverne til å tilrettelegge etter folks forutsetninger slik arbeidsmiljøloven krever.

Den nye IA-avtalen fra 2025 freder ikke sykelønnsordningen slik LO ønsket. Den åpner tvert imot for endringer som NHO har etterlyst, og som vil øke arbeidsgivers makt.

Kjersti Stenseng bekrefter at lovforslaget er en oppfølging av denne nye, NHO-vennlige avtalen.

I 1977 ble sykelønnsordningen vedtatt etter forslag fra Arbeiderpartiet. Den skulle gi flertallet de samme rettighetene ved sykdom som høyere funksjonærer allerede hadde.

Fraværet var like høyt som nå, men ingen sa at ordningen var for dyr. 

Omlag 10-15 år seinere begynte både blå og røde regjeringer å si at ordningen var for dyr. Fraværet var ikke endret, men en ny generasjon politikere hadde overtatt taburettene.

Ulikhetene mellom politikertoppene og folk flest, i levekår og erfaringer, var blitt større. De nye regjeringspolitikerne så annerledes på dem som fikk sykelønn enn forgjengerne deres hadde gjort.

Når Kjersti Stenseng nå skriver at Ap «slår ring om» den norske sykelønnsordninga og norske arbeidstakeres rettigheter, stemmer det dårlig med praksisen deres siden 1990.

Det var Arbeiderparti-ministre som sa at folk måtte lære seg «å stå opp om morran» og at regjeringen skulle «gjøre arbeid til førstevalg» - som om det normalt ikke var det.

Ap og Høyre har sjelden angrepet sykelønnsordningen åpent. Motstanden fra LO har bremset dem. Men de har innført mindre lovendringer som etter hvert har svekket sykmeldtes rettigheter og gitt arbeidsgiver mer makt.

Det nye forslaget følger samme spor.

Enhver arbeidsgiver ønsker lavere fravær i bedriften. Fravær betyr jo produksjonstap. Men nasjonalt fravær er noe annet. Det sier noe om den økonomiske tryggheten i samfunnet.

Lave sykefraværstall er typisk for land der sykdom lett fører til arbeidsløshet, og der det er dårlige sykelønnsordninger. Veien fra sykdom til fattigdom er kort.

Stenseng skriver at høyt fravær ikke er «bra for oss som samfunn». Hun forstår ikke statistikken.

Høyt fravær er langt bedre enn den høye arbeidsløsheten som er vanlig i land med lavt fravær.

LOs sjefsøkonom har forklart at de som vil ha lavere sykefravær for enhver pris, velger bort inkludering av flere i arbeidslivet. Men Stenseng har ingen motforestillinger: «Fraværet må ned».

Sverige og Danmark har lavere fravær enn Norge. Det er de langvarig syke som betaler prisen. Er det slik hun vil ha det?