Tore Strandskog

Næringspolitisk direktør i NHO Elektro

Erik Gjesdal

Segmentdirektør datasentre i Schneider Electric

Taiwan produserer halvlederne verden ikke kan klare seg uten. Den avhengigheten fungerer i seg selv som en sikkerhetsgaranti. Ingen vestlige land kan ta seg råd til at Taiwan slutter å levere. Norge bør tenke på samme måte om datasentre.

Vi har alle forutsetningene: Ren og rimelig vannkraft, et av Europas mest stabile kraftsystemer, et kjølig klima som reduserer energibehovet til kjøling, og fagfolk i verdensklasse. I fjor leverte det norske kraftsystemet et overskudd på over 20 TWh.

Datasentre blir verdens største industri. Globalt ventes investeringer på rundt 3000 milliarder dollar frem mot 2030. Det er halvannen gang dagens verdi av Oljefondet.

Norge skal selvsagt ta del i denne utviklingen. Hvor offensive vi velger å være, er opp til oss.

Fra gassleverandør til Europas datahub

Europeiske land er i dag dypt avhengige av norsk gass. Den avhengigheten gir Norge innflytelse og sikkerhetspolitisk tyngde langt utover det militære budsjettet kan kjøpe.

Noe lignende kan skje med data.

Hvis Norge utvikler seg til et knutepunkt for europeisk datalagring og KI-prosessering, får våre naboer en direkte egeninteresse i norsk stabilitet og sikkerhet.

Det er sikkerhetspolitikk i praksis. Gjennom å gjøre oss uunnværlige.

Krigen i Ukraina har vist hvor raskt digital infrastruktur blir del av slagmarken. Strøm og kommunikasjon er blant de første målene.

Land som kontrollerer robust og strategisk plassert digital infrastruktur vil stå sterkere politisk, økonomisk og militært.

Elektronæringen leverer grunnmuren

Datasentre er kraftkrevende industrianlegg. De krever avansert elektrisk infrastruktur, høyspentanlegg, redundante strømsystemer, kjøleløsninger, brannsikring, kommunikasjonsnett og drift døgnet rundt. Nettopp denne kompetansen finnes hos norske elektro- og teknologibedrifter.

Vi har også fagfolkene og leverandørene som installerer og drifter infrastrukturen. De gjør arbeidet mulig både i byggefasen og gjennom hele anleggets levetid.

Norge har allerede over 90 datasentre i drift. Datasenteraktører står i dag for rundt 40 prosent av kapasitetskøen for ny krafttilgang. Interessen er stor, og den er godt begrunnet.

Ressurs for kraftsystemet og samfunnet

Debatten om datasentre og kraftforbruk har til tider vært unødvendig defensiv. Datasentre kan også bidra positivt til kraftsystemet.

Databehandling kan flyttes i tid og sted, noe som gir netteiere fleksibilitet de trenger. Store aktører med høy investeringsevne kan samtidig bidra til utbygging av nett og produksjon som også kommer annet næringsliv og husholdninger til gode.

Datasentre betaler markedspris for kraft, eiendomsskatt til kommunen og selskapsskatt til staten. De bygger kompetanse lokalt og skaper arbeidsplasser i hele landet. Ofte skjer dette i områder med kraftoverskudd og tilgjengelig areal.

Regjeringen har i sin datasenterstrategi slått fast at datasentre er kritisk digital infrastruktur, og at lagring av norske data på norsk jord – under norsk lov og norsk kontroll – er en forutsetning for digital suverenitet og nasjonal beredskap.

Det strategiske potensialet er stort

Stortinget har nylig bedt regjeringen vurdere den samfunnsmessige nytten av datasenter, blant annet med vekt på sysselsetting, verdiskaping, beredskap og konsekvenser for kraftsystemet. Det støtter vi.

I dette arbeidet må også det strategiske potensialet komme tydelig frem.

En nasjonal datasenterpolitikk handler om å gjøre bevisste valg. Hvilke etableringer gir størst samfunnsnytte? Hvilke gir best beredskapseffekt? Hvor skapes mest verdier for norske leverandører og lokalsamfunn?

Svarene på disse spørsmålene bør forme politikken, ikke en generell skepsis til en industri Norge er særlig godt posisjonert til å utvikle.

Valgene vi tar nå, former fremtiden

Norge er en energinasjon med betydelige naturressurser, høy teknologisk kompetanse og infrastruktur bygget opp gjennom generasjoner. Oljen har vi brukt strategisk. Dataene kan vi også bruke strategisk.

En nasjonal satsing på datasenter med forutsigbare rammer, god krafttilgang og aktiv bruk av norsk leverandørkompetanse kan bli en av de viktigste næringspolitiske beslutningene dette tiåret.

Taiwan viser hvordan en teknologisk nøkkelindustri kan gi et lite land strategisk betydning. Datasentre kan gi Norge en lignende rolle i Europa.

Men da må vi tenke like offensivt om digital infrastruktur som vi en gang gjorde om olje og gass.

Sigve Næss Røtvold

Leder av Norsk studentorganisasjon

Våren er høysesong for lønnsoppgjør.

Rundt forhandlingsbordene kjempes det for rettferdig lønn, forutsigbarhet og anerkjennelse av innsatsen som legges ned hver dag.

Streikevarsler ligger klare, og maktbalansen mellom partene er en naturlig del av spillet. Slik skal det være i et trygt arbeidsliv.

Men midt i denne forhandlingstiden finnes det en stor gruppe som står utenfor hele systemet: studentene.

Vi studenter er i praksis arbeidere i kunnskapens førstelinje. Vi møter opp, leverer, produserer og kvalifiserer oss til å ta ansvar i samfunnet.

Likevel har vi ingen forhandlingsrett. Ingen streikerett. Ingen mulighet til å legge press på arbeidsgiver som utbetaler studentenes studiestøtte – staten.

I stedet befinner vi oss i noe som ligner en evigvarende tvungen lønnsnemnd: Vilkårene fastsettes av regjering og Storting, og vi må bare rette oss etter resultatet.

Det er en situasjon som ikke bare er urimelig – den er også unødvendig. For det finnes en løsning som kan gi studentene en mer rettferdig og forutsigbar økonomi.

En av dem er å knytte studiestøtten til grunnbeløpet i folketrygden, og løfte nivået til minst 1,5G. Det ville vært et tydelig signal om at studentenes innsats faktisk verdsettes, med en økning på rundt 2 580 kroner i måneden.

For realiteten er at studiestøtten har sakket akterut over lang tid. Kjøpekraften har blitt gradvis svekket over 20 år, og bare siden statsbudsjettet ble lagt frem i oktober, har prisveksten løpt raskere enn justeringen studentene fikk.

Regjeringen la til grunn at prisene ville øke 2,1 prosent, men de er nå ventet å øke med over 3 prosent.

Dette betyr at statsråd for høyere utdanning Sigrun Aasland, finansminister Jens Stoltenberg og statsminister Jonas Gahr Støre er nødt til å knytte studiestøtta til grunnbeløpet i folketrygden allerede i revidert nasjonalbudsjett, sånn at vi studenter får en trygg og forutsigbar studentøkonomi.

Heldigvis er økonomi og rettferdig fordeling øverst på dagsorden. Politikere snakker om å sikre folk bedre råd, om å tette gap og om å bygge et mer inkluderende samfunn. Da må også studentene inn i regnestykket – ikke som en ettertanke, men som en naturlig del av løsningen.

Å knytte studiestøtten til 1,5G er ikke et radikalt krav. Det er en måte å bygge et system som justerer seg i takt med samfunnet, og som gir studentene trygghet til å fokusere på det de faktisk skal gjøre: studere.

Det er også en investering i fremtidens arbeidskraft – i de menneskene som snart skal sitte på den andre siden av forhandlingsbordet.

Studentene trenger ikke streike for å bli hørt. Men vi trenger politikere som lytter sånn at de som skal inn i høyere utdanning til høsten får en studentøkonomi det går an å leve av.

I en tid der så mange kjemper for sin del av verdiskapingen, er det på tide å gi studentene en rettferdig plass ved bordet, og en politikk som funker for oss.

Dette er ikke bare et spørsmål om kroner og øre. Det er et spørsmål om hvilken verdi vi setter på kunnskap – og på de som skal bære den videre.