Kristiane Mauno Krystad

Leder LO Hammerfest og omegn, og medlem LOs likestilling- og familiepolitisk utvalg Finnmark.

Det er spesielt to ting jeg mener fagbevegelsen kan bli bedre på – damer og klima og miljø – begge veldig viktige for fremtiden.

Nå har vi nylig markert kvinnedagen 8. mars – så jeg ønsker å si litt om det.

Kvinner har aldri vært nærmere likestilling, og aldri vært nærmere å miste den.

I en urolig verden trenger vi damene på plass, og ikke bare bak kjøkkenbenken, som noen ønsker.

• Vold mot kvinner øker; 1/5 av jenter under 18 år har blitt voldtatt.

• Kvinners helse forskes for lite på, og vi ser at kvinner kommer dårlig på statistikken over yrkesskadeerstatning.

Får du en hammer i hode på en byggeplass er du dekt, men blir du skadet mens du prøver å støtte en fallende pasient på et sykehjem, er du ikke dekka.

• Kvinner tjener mindre enn menn, og lønnsforskjellene mellom kvinner og menn har økt de siste årene.

Vekst og verdier i samfunnet vårt måles i penger.

Det vises tydelig i lønnsforskjellene – arbeidstakere som jobber med mennesker verdsettes mindre enn de som jobber med ting.

Menn som jobber med ting får dekt arbeidstøy og sko, damer som jobber med mennesker, for eksempel i hjemmetjenesten, får det ofte ikke dekt.

8. mars tok kvinner, og noen menn plass i gater, kafeer, kinoer, og kulturhus over hele landet. Vi hevet stemmen og satte fokus på de kampene vi har igjen.

Dette må vi bli flinkere til å gjøre hver dag, ikke bare 8. mars.

Kvinner må ta plass, og menn må være med å lage kultur, systemer og organisasjoner som gir plass til mangfold.

For hvor er mannfolkene våre på 8. mars? Hvor er menn i debattene som omhandler kvinner? Debattene om likelønn, helse og vold?

De fleste damer kjenner noen som har opplevd vold eller voldtekt, men snakker menn om at de kjenner noen som utøver vold? Noen som har voldtatt?

Vi oppnår ikke likestilling og rettferdighet alene hver for oss, men sammen.

LO har 1 million medlemmer og står sterkt i dag.

Men skal vår bevegelse overleve de prøvelsene som kommer, og som vi allerede står i, må vi hele tiden rekruttere nye medlemmer og nye tillitsvalgte,

Da må hele organisasjonen gjenspeiles av medlemsmassen. Ikke bare på toppen, men også helt ned til grasrota.

Folk må kjenne seg igjen i dem de ser på scenen, i programmer, på nyhetene og i sosiale medier.

Hvis du ikke ser noen som ser ut som deg selv – så kan det gi inntrykk av at her er det ikke plass til deg. Vi trenger et mangfold av rollemodeller å se opp til.

Og skal vi sørge for en rettferdig maktfordeling i samfunnet – må vi først begynne med vår egen organisasjon.

Bosetting i Finnmark er Norges viktigste sikkerhetspolitiske tiltak i tiden vi lever i. Skal vi heve suverenitet og skal samfunnene Finnmark overleve – må vi snu den demografiske trenden.

Damer er nøkkelen her. Hvis damene blir – eller damene kommer, så kommer mannfolkene etter. Det er i nasjonens interesse at vi satser på damene.

Min opplevelse er at partisystemene er flinkere til å ha fokus på likestilling og løfte damer fra nederst til øverst. Jeg opplever ikke at fagbevegelsen er like gode på dette. Her har vi mer å gå på.

Neste år er det valg igjen

Det blåser en blå vind over Norge og mange av våre nærmeste allierte.

Vi blir ett fattigere samfunn med Frp ved roret.

Skal vi lykkes med å synliggjøre det, og skal vår side, rødgrønn side vinne. Så må vi ha mangfold på valglistene. Vi må ha damene med. 

Nina Melsom

En suksessfaktor ved det gode, norske partssamarbeid er at vi kan være uenig om sak, men enig om fakta.

Interessekonflikter skal det være, samtidig som vi gang på gang, basert på felles kunnskap og gjensidig respekt, klarer å enes om kompromisser til det beste for arbeidstakere og arbeidsgivere. 

Dette mener vi i NHO også bør gjelde i saken om overtidsbetaling for deltidsansatte.

Vi på arbeidsgiversiden frykter at en regelendring vil få store negative konsekvenser for heltidskulturen i norsk arbeidsliv. I den offentlige debatten merker vi oss at også mange arbeidstakere, både heltids- og deltidsansatte, har den samme bekymringen. 

LO-ledelsen er av en annen oppfatning, og det har vi respekt for. 

I et innlegg i FriFagbevegelse 6. mars kommer imidlertid nestleder i LO, Henriette Jevnaker, med en beskrivelse av norsk arbeidsliv som blir så enkel at den blir feil.

Det er ikke slik at årsakene til deltidsarbeid i Norge kun skyldes arbeidsgivere. Flere utvalg og forskere har vist at årsakene er langt mer sammensatte. 

Bruken av deltid varierer mellom bransjer og henger ofte sammen med forhold som sykdom og ferie som må dekkes, turnusordninger i helse- og omsorgssektoren, store svingninger i behovet for arbeidskraft i hotell, restaurant og varehandel, og at mange unge trenger fleksibilitet på grunn av studier. 

Det henger også sammen med heltidsansattes rett til helgefri, hvor mange som etter eget ønske har brukt sin rett til å få redusert arbeidstid, og antall personer med tilrettelagt arbeid. 

Dette er fakta som LO ikke kan legge til side. 

LO bør også huske at arbeidsmiljøloven allerede i dag tydelig slår fast at «alle faste ansatte skal ha en stillingsprosent som tilsvarer det reelle stillingsomfanget». Og at det er staten og ikke arbeidsgiverne som har ansvar for at norsk lov er i overensstemmelse med EU-retten. 

Sammenligningen med Sverige og Danmark blir også for enkel. Regelverkene i våre naboland er bygget opp på en annen måte enn det norske, blant annet når det gjelder overtidssatser, fortrinnsrettsbestemmelser og forholdet mellom lov og tariffavtaler. 

Vi håper på god dialog med arbeidstakersiden om hvordan vi sammen kan møte spørsmålet om overtidsbetaling for deltidsansatte.

Skal vi lykkes med å finne en god løsning, må vi ta innover oss at norsk arbeidsliv er sammensatt og basere oss på fakta vi allerede har.