Helle Cecilie Palmer

Påtroppende Høyre-leder Ine Eriksen Søreide gjentar at det kan være aktuelt for Høyre å gå inn for kutt i sykelønna.

For et par uker siden sa Søreide at vi må se «fordomsfritt» på hva som funker og ikke med sykelønnsordningen – og at kutt i sykelønna kan være en løsning på sykefraværet.

Kan vi stole på at Høyre ikke vil kutte i sykelønna, spurte LO før valget i fjor høst. Det fikk Høyre-nestleder Henrik Asheim til å beskylde LO og Arbeiderpartiet for å spre usannheter om Høyres politikk.

«Heldigvis blir ikke en løgn mer sann av å gjenta den», uttalte Asheim. Dessverre for Asheim blir ikke noe sant jo mer du beskylder andre for løgn heller.

Som kommentator Kjell Werner sa: Partiet har lurt velgerne. Sykelønna var visst ikke fredet likevel.

NHO har også snakket om sykelønnskutt. I forbindelse med forhandlinger om IA-avtalen sa Nina Melsom at NHO er «innstilt på å snu hver stein for å få ned sykefraværet».

Voila, Høyre og NHO: Jeg har en stein som dere fordomsfritt kan snu.

La meg starte med problembeskrivelsen: Det er ikke sånn at sykefraværet er likt fordelt på alle bransjer, yrker eller kjønn.

En studie fra OsloMet viste at i de mest belastende yrkene, jobber det 80 prosent kvinner. Dette er yrker som ifølge forskerne innebærer fysisk tunge jobber, samtidig som det stilles høye krav og hvor de ansatte har liten kontroll over egen arbeidsdag.

Å jobbe i et slikt yrke medfører høyere sannsynlighet for langtidssykefravær, søvnproblemer, angst og depresjon, skriver forskerne.

Jeg tror ikke du får færre belastningsskader eller mindre angst og depresjon av å få mindre penger når du blir syk. Å kutte i sykelønna bør derfor ikke være den første steinen som snus i jakten på fordomsfri reduksjon i sykefraværet.

Over til løsningen: Tida er overmoden for et stort statlig forsøk med redusert arbeidstid. Vi bør begynne med de jobbene hvor risikoen for å bli syk og ufør er størst.

Det finnes allerede massevis av studier og enkelterfaringer som viser en sammenheng mellom redusert arbeidstid og redusert sykefravær:

En barnehage i Hammerfest hadde 50 prosent sykefravær, og måtte holde stengt annenhver dag. Da de ansatte reduserte arbeidstiden sin til fire dager i uka, sank sykefraværet, samtidig som de fikk mange søkere til nye stillinger.

Som leder for hovedutvalget for oppvekst og kultur i Hammerfest, Arne Reidar Myrseth fra Frp påpeker: Selv om det koster å ha tre ansatte ekstra for å dekke opp for redusert arbeidstid, er det høyt sykefravær og stengt barnehage som virkelig er ulønnsomt.

Dette er som sagt ikke et enkelttilfelle: En rapport fra Rambøll viser at i de barnehagene som har forsøk med 30-timersuke, melder de ansatte om bedre helse.

Den forsiktige konklusjonen er at når de ansatte har færre helseproblemer, vil sykefraværet bli lavere.

I en rekke andre land har redusert arbeidstid vist seg å være en suksess: I Storbritannia og Island har forsøk med redusert arbeidstid vært bra for både helse og produktivitet. Også i Sverige har forsøk med kortere arbeidstid gitt positive helseeffekter. Flere EU-land diskuterer nå reduksjon av arbeidstida.

I Norge derimot, er ikke dette oppe til vurdering en gang.

• «Glem det», sa daværende finansminister og Høyre-nestleder Jan Tore Sanner i 2020.

• Da Tonje Brenna var arbeids- og inkluderingsminister, avviste hun forsøk med redusert arbeidstid.

• SV har enn så lenge gitt opp sekstimersdagen, og går nå inn for sjutimersdag – et håpløst forslag, fordi det neppe vil ha særlig effekt.

I fagbevegelsen er arbeidstidsreduksjon en vanskelig sak.

Skiftarbeidere i de mannsdominerte frontfagene jobber allerede tre uker mindre i året enn turnusarbeidende kvinner i helse- og omsorgsyrker. Deres forbund er lite interessert i å kjempe for kortere arbeidstid for flere.

LO derimot, har en vag formulering om å «følge opp planen for hvordan en kan gå videre med arbeidet knyttet til arbeidstidsreduksjoner» i sitt handlingsprogram for 2025-2029.

Forslag om å redusere arbeidstiden, møtes altså jevnt over med skepsis.

Motargumentene, som at vi ikke har råd, ikke har folk, at det vil gå ut over velferd og produktivitet, er som ekko fra debatten da arbeidstiden ble senket ned til 40 timer. Åttetimersdagen ville nemlig også få negative konsekvenser, ifølge skeptikerne den gangen.

Men det var dette med fordomsfrihet da. Og steiner som skulle snus.

Hvem er det forresten som har bestemt at 37,5 timer pluss lunsjpause er den perfekte arbeidstiden?

Kanskje vi ikke egentlig jobber fulltid, men fullt pluss litt? Ikke 100 prosent, men 125? Og at noen av oss har yrker hvor det er altfor mye. Som gjør at de blir syke, og i verste fall uføre lenge før de skal gå av med pensjon.

Spørsmålet bør ikke være om vi har råd til at disse jobber mindre, men om vi har råd til å la være.

Rebecca Bræin, Anders Fredheim og Anja P. Ahlstrøm

På vegne av Regionutvalget øst, Parat

Vektere er en del av den reelle beredskapen i helse og omsorgsinstitusjoner. Når situasjoner eskalerer på sykehus og sykehjem, tilkalles de ofte ved krevende og uforutsigbare situasjoner.

Vektere rykker inn først fordi Helsedirektoratet anbefaler å bruke vektere når det er truende eller voldelige situasjoner, når ambulanse eller politi varsler om risiko, når ansatte kan være i fare, eller når alarmer går og fysiske sperrer ikke holder.

Utviklingen i helse- og omsorgstjenesten forsterker behovet. Vold og trusler øker flere steder, og presset flyttes inn i sykehusene. Der står vekterne ofte alene i front.

Nordlandssykehuset meldte tidlig i 2025 om 293 skader blant ansatte, der to av tre gjaldt vold, trusler eller psykisk belastning.

Kommunene merker også trykket: Sykehjem i Bergen brukte 8 millioner kroner på vektertjenester i 2024, opp fra 800.000 i 2016, parallelt med økning i voldshendelser.

I ambulansetjenesten ble 70 prosent truet og 37 prosent utsatt for fysisk vold siste år, og pasientene ender i sykehusetmottakene.

Vekterne opplever selv et stadig tøffere arbeidsmiljø. Securitas rapporterte 22 prosent flere anmeldelser for vold og trusler mot ansatte fra 2023 til 2024. Dette er ikke enkeltstående hendelser, men et mønster.

Vektere på sykehus og i akuttmottak, går rett inn i farlige og uforutsigbare situasjoner, ofte alene, mellom pasienter i krise og ansatte som trenger beskyttelse. Likevel omfattes de ikke av strafferettslig vern som gjelder for andre utsatte yrkesgrupper.

Straffeloven beskytter i dag blant annet helsepersonell, lærere og konduktører, men ikke vektere. Dette til tross for at vekterne står i noen av de mest alvorlige situasjonene.

Fafo dokumenterer at ansatte i helse- og sosialsektoren er blant de mest utsatte for vold og trusler. Arbeidstilsynet understreker behovet for systematisk håndtering gjennom risikovurdering, opplæring og fysiske tiltak ofte, og sammen med vektere lokalt.

Politikken henger etter. Da saken var oppe i Stortinget våren 2025, utsatte flertallet beslutningen til ny utredning, til tross for forslaget om å inkludere vektere i §§ 265 og 286 allerede nå.

Problemene er godt dokumentert.

Når samfunnet ber vektere ta risikoen for å beskytte pasienter og ansatte, må de få samme vern som andre som ikke kan trekke seg unna farlige situasjoner.

Hva må gjøres nå?

1) Inkluder vektere i straffeloven §§ 265 og 286.

2) Følg Helsedirektoratets anbefalinger i praksis: øvelser, alarmer, riktig bemanning og synlig sikkerhet i akuttmottak med vektere inkludert.

Norsk helsetjeneste skal være trygg for pasienter og ansatte. Vekterne står allerede i front. Det minste de kan få, er et vern som speiler virkeligheten de jobber i nå.

Les også: Vektere blir slått og spyttet på uten at det får konsekvenser