Ebba Wergeland

Kommunehelsetjenesten er underbemannet. Det er normalt for alt arbeid der kvinner er i flertall.

Fagforbundet og Rødt vil begrense bruk av bemanningsbyråer i helse (Klassekampen 31.oktober). 

Forholdene ved helsehusene i Oslo tyder på at fagforeningene først må gå hardere ut mot underbemanning. Ellers kan mindre byråbruk bare gjøre vondt verre.

Rødt-lederen viser i Klassekampens oppslag til at innleieforbudet i byggesektoren i Oslo ble gjennomført, tross motvilje fra storting og Ap-regjering «fordi norsk politikk også skapes på arbeidsplassene og i fagforeningene». Det er en viktig påpeking.

Sammen med Sykepleierforbundet, er Fagforbundet den viktigste motmakten i helsesektoren når statlige helsetilsyn og arbeidstilsyn ikke får lov av departementet til å gripe inn mot kommunene.

Hvordan bruker de denne motmakten? Kan de lære av bygningsarbeiderne?

La meg ta Oslos fire helsehus som eksempel. De ble opprettet i 2015 som følge av Stoltenberg-regjeringens «samhandlingsreform».

De skulle avlaste sykehusene ved å ta imot dem som var ferdigbehandlet, men som fortsatt trengte opptrening før de kunne komme hjem. Det ville selvfølgelig kreve god bemanning og allsidig kompetanse.

Men det har vist seg både i Oslo og ellers i landet, at mange helsehus mangler det reformen lovet: nok folk med riktige kvalifikasjoner.

I 2023 måtte helsebyråden i Oslo gå av etter mange klager og avisoppslag om forferdelige forhold på helsehusene, både for ansatte og pasienter.

Bystyret vedtok full gjennomgang. De krevde at det ble satt opp nye bemanningsplaner i samarbeid med de ansatte, og at bemanningen måtte svare til de reelle behovene.

Både kommunerevisjonen og eksterne konsulenter har siden undersøkt arbeidsforhold og tjenestekvalitet i helsehusene.

Kommunerevisjonen mener at bemanningssituasjonen ved helsehusene er bedre i 2025 enn i 2022.

Men til tross for forbedringstiltak, kan de ikke dokumentere at bemanningen svarer til behovet.

Det beste målet de har for underbemanning er bruken av vikarer (midlertidig ansatte).

«Når et helsehus enten ikke har nok ansatte til å fylle alle vakter eller det er fravær, settes det inn vikarer for å få nok personell til å fylle vaktene. Dette kan gjøres ved at faste ansatte tar ekstravakter, eller at helsehuset tilkaller timelønnede vikarer fra en liste over vikarer eller leier inn fra vikarbyråer.» (Kommunerevisjonen Rapport 7/2025, s.33).

Både i 2022 og i 2025 ble en tredel av de gjennomførte timeverkene ved helsehusene utført av vikarer.

Bruken av vikarer fra vikarbyråer var redusert i 2025, men samlet vikarbruk var som i 2022. De brukte heller billigere vikarer.

Den 11. juni 2025 avslo bystyreflertallet å øke bemanningen på de fire helsehusene. 

Var bystyreflertallet klar over at underbemanning og vikarbehov i helsehusene nærmest var uforandret fra 2022?

I 2025 er flertallet blå, mens de var røde i 2022-23.

I årets vedtak står det:

«Høsten 2022 var mange bekymret for tjenestekvaliteten ved kommunens helsehus. Undersøkelser både fra Kommunerevisjonen og andre viste at situasjonen var alvorlig. Situasjonen ble tatt på alvor. Mange tiltak er iverksatt [ …] Bystyret merker seg særlig at bemanningsplaner er revidert basert på reelle pleie- og omsorgsbehov og utarbeidet i samarbeid med ansatte og deres organisasjoner…,.»

I sommer snakket Avisa Oslo (12. juli) med pårørende og ansatte ved Lilleborg helsehus, et av Oslos fire. Det var som å lese avisoppslagene fra 2022.

Pårørende opplevde lang ventetid på hjelp. Pleierne ble utslitt av pleietyngde og høyt tempo.

Ble de nye bemanningsplanene for helsehusene virkelig «utarbeidet i samarbeid med ansatte og deres organisasjoner» slik det står i vedtaket fra 11. juni?

Hva slags samarbeid har det vært? Det ville være både juridisk og politisk vanskelig for bystyret å avslå bedre bemanning hvis representantene for Fagforbundet og Sykepleierforbundet sa fra om at det måtte til for å dekke «reelle pleie- og omsorgsbehov».

Dere vet best hvordan underbemanningen rammer de ansatte og i neste omgang pasientene.

Elin Vinje Jenssen

LO-medlem, Tromsø

La oss begynne med et varsko til alle som ferdes i visse norske kontorlandskap:

Se deg over skulderen neste gang du lar blikket gli mot sjokoladen på pauserommet.

Ikke rør den sjokoladen. Ta i alle fall ikke to. 

Seks kroner og et rettsoppgjør

Historien er ellevill. En renholder i Tromsø, med seks års tro tjeneste for vaskebyrået, ble filmet hos en kunde i det hun tok to energibarer.

Kunden skal deretter ha delt opptaket med renholderens arbeidsgiver. 

Arbeidsgiveren mente det hun hadde gjort var «et brudd på lojalitetsplikten overfor arbeidsgiver etter uberettiget tilegnelse av sjokolade».

«Brudd på lojalitetsplikten» får en komisk klang når det brukes om to energibarer.

Heldigvis var renholderen fagorganisert.

Verdien på tjuvgodset var på seks kroner, til sammen. Poenget er likevel ikke hva sjokoladen kostet. Tyveri er tyveri.

Men dette var ikke tyveri. Sjokoladen lå fremme på et bord i pauserommet. Den var ikke merket med navn.

Enhver som har vært på en arbeidsplass der godterier, kjeks eller frukt står fremme i pauserommet, vet at det er ment for å spises av dem som vil.

De færreste spiser seg mette på godbitene, men om noen skulle gjøre det; vi ser mellom fingrene på slikt.

LO krevde følgelig at oppsigelsen av renholdsbetjenten ble opphevet, og saken endte med et forlik i tingretten.

Når kameraet blir våpen

Men hadde kunden lov til å bruke overvåkingskamera? Det tvilte LO advokaten på. Advokaten sendte saken videre til Datatilsynet. 

Sikkerhetskameraet, som visstnok hadde stått der siden 1990-tallet, viste seg å ha blitt snudd for å fange bordet der energibarene lå.

Det er nesten filmatisk; bedriftslederen lener seg mot skjermen med mistenksomt blikk: «Der tar hun jaggu sjokoladene! Nå tok vi ho!».

Datatilsynet slo fast at kameraet ble brukt ulovlig. De mente at kameraet var snudd for å fange bevegelse som «bar preg av skjult overvåking».

Filmen ble så delt uten hjemmel med renholderens arbeidsgiver.

Et speilbilde av vår tid?

Det er lett å le av saken. Men historien handler ikke egentlig om sjokolade.

Det handler heller ikke om å ivareta noen form for sikkerhet i bedriften, men derimot om makt, tillit og kontroll, og om manglende raushet.

Den sier også noe dypt alvorlig om hvordan deler av arbeidslivet har beveget seg. Arbeidslivet blir stadig mer målt, overvåket og analysert – og kanskje mindre menneskelig.

Det høres ut som jeg er veldig negativ, men jeg støtter meg til relativ ny fakta.

Datatilsynet gjennomførte i desember 2021 en landsdekkende undersøkelse blant 832 norske arbeidstakere for å kartlegge erfaringer med digital overvåking og kontroll i arbeidslivet.

Målet var å få innsikt i hvordan ansatte opplever slik overvåking, og hvilke tiltak de mener arbeidsgivere tar i bruk.

Lett å gå seg vill

Et sentralt funn i undersøkelsen var at mange arbeidstakere ikke vet hvilken informasjon arbeidsgiveren samler inn.

Over halvparten svarte at de hadde liten eller ingen oversikt, mens en fjerdedel svarte at de ikke har oversikt «i det hele tatt».

Dette tyder på mangelfull informasjon fra arbeidsgiver.

I tillegg kan de store datamengdene som digitale arbeidsverktøy genererer, gjøre det vanskelig selv for arbeidsgivere å ha full oversikt.

Samtidig viser undersøkelse fra Deloitte (2021/2022) blant arbeidsgivere at kontrolltiltak kan være langt mer utbredt enn ansatte er klar over.

Arbeidsgiveren «dolket den ansatte i ryggen»

På bakgrunn av funnene utformet Datatilsynet noen råd til arbeidsgivere som vurderer å innføre overvåkings- og kontrolltiltak på arbeidsplassen.

Disse innbefattet blant annet påminnelse om at skjult overvåking av ansatte er ulovlig, at arbeidsgiveren har plikt til å informere de ansatte om hvordan personopplysningene deres blir behandlet og at kontrolltiltak skal drøftes med de tillitsvalgte.

Det mest bemerkelsesverdige med sjokolade-«tyveriet» er likevel at saken til slutt måtte løses i retten, og at det var Datatilsynet (i tillegg til fagforeningen), og ikke arbeidsgiveren, som sto vakt om renholderens rettigheter.

Lærebok i dårlig personvern

En dyktig og empatisk arbeidsgiver ville selvsagt forsvart den ansatte når hvem som helst sendte dem informasjon som var ulovlig samlet inn eller på annet vis anklaget en ansatt for noe urettmessig.    

Datatilsynet konkluderte (heldigvis) med brudd på personvernloven på tre punkter i «sjokolade-saken»; ulovlig overvåking, ulovlig utlevering av opptak, og manglende informasjon om kameraovervåkning til den ansatte.

I praksis en lærebok i hvordan man ikke skal drive personvern i arbeidslivet.

Takk og pris for fagforeningene

Datatilsynet kunne gitt bøter, men landet på en irettesettelse mot kundebedriften.

Tross alt må proporsjonalitet til, akkurat det prinsippet man glemte da man snudde kameraet i utgangspunktet.

Lærdom: I Norge kan du miste jobben for å ta to energibarer fra pauserommet, men går ganske så fri om du setter opp et overvåkingssystem og bruker det ulovlig.

Takk og pris for at vi har fagforeningene, når sikkerhetsnettet rundt den ansatte ellers svikter.