Jo Moen Bredeveien, Dagsavisen

Dagsavisen og Frifagbevegelse har stilt folket et enkelt, og samtidig veldig vanskelig, spørsmål: «Dersom det var folkeavstemning om norsk medlemskap i EU i morgen – ville du stemt ja eller nei?» De mest optimistiske på ja-siden hadde nok håpet at flere har endret syn i saken, men tallene viser at det norske folk er standhaftig i sin motstand mot Brussel:

35 prosent sier de ville stemt ja, 50 prosent nei, mens 16 prosent oppgir at de ikke vet.

Verden har blitt mer utrygg, våre sikkerhetsgarantier gjennom Nato er plutselig mindre verdt, Donald Trump og Vladimir Putin herjer på, Iran står i brann og situasjonen i Midtøsten er volatil. Institusjonene som har sørget for vår fred og stabile rammer er under press. Ingenting biter tilsynelatende på nordmenns forhold til Den europeiske union. Svaret er fortsatt nei takk, vi klarer oss bedre alene.

Det er nesten overraskende, selv for en langvarig nei-mann som undertegnede. For min egen del er jeg i langt mer tvil om EU i dag enn jeg var for ett år siden, eller fem.

Jeg trodde, basert på svogerforskning og anekdotiske opplevelser, at flere var i samme situasjon, men tallene forteller en annen historie.

Undersøkelsen vår, utført av Opinion, ble gjennomført før helgas siste utslag av autoritær og undergravende virksomhet fra Donald Trump. Før han anklaget statsminister Jonas Gahr Støre for å ikke gi ham fredsprisen, noe som ifølge Trumps særegne logikk tvinger ham til å være mindre opptatt av fred framover. Før Norge ble pålagt straffeskatt for å støtte Danmarks Grønlandsak.

Men den er tatt opp midt i Trumps ordkrig med Danmark og Nato om Grønland. Etter snart fire år med full russisk krig i Ukraina. Etter at EU la toll på norske ferrolegeringer og Trump ila oss en generell toll. Etter at USA angrep Venezuela og tok ut landets president, og etter at landet har trukket seg ut av en rekke av de viktigste internasjonale samarbeidene og sådd tvil rundt Nato-samarbeidet.

Alt som er nevnt over har fått meg til å gå i tenkeboksen. Det er fortsatt en rekke ting med EU jeg er dypt skeptisk til. Landbruks-, fiskeri- og energipolitikken er viktig, men havner et godt stykke ned på lista over ting jeg bekymrer meg for når det kommer til EU. Jeg er redd for et demokratisk fellesskap som ikke snakker samme språk – bokstavelig talt.

Vi kan være uenige med hverandre i Norge, og snakke forbi hverandre. Men vi gjør det i språkdrakter vi alle kan forstå.

Slik er det ikke med det felleseuropeiske prosjektet. En greker forstår ikke en spanjol, og bare det argumentet alene burde være nok til at EU som demokratisk prosjekt gis opp, har jeg ment.

Jeg har vært skeptisk til enkeltmennesker i Norge – og Portugal, for den saks skyld -sin skjebne i møte med et altfor stort system, der den lille mannen har lett for å forsvinne. For avstanden til Brussel i så vel konkret, geografisk forstand som mentalt.

For toppstyringen i EU, der man bygger samfunn ovenfra og ned. Jeg tror at samfunn bygges langt bedre og mer stabilt den andre veien. Jeg har sett hvordan globaliseringens overnasjonale institusjoner har spilt fallitt – hvordan den verden som vi har bygd de siste 30 årene har gitt økte forskjeller, mer splittelse – og nå nådd sitt foreløpige bunnpunkt i Donald Trump.

Jeg frykter en lignende utvikling i flere av EUs viktigste land.

Og jeg har fryktet for Norges mulighet til å fortsatt være et slags sosialdemokratisk fyrtårn i en verden som glir stadig mot høyre. Kort sagt: Jeg har vært EU-motstander.

Alle disse argumentene og mer til gjelder fortsatt. Legg til at det er lite jeg frykter mer på kort sikt i Norge enn en splittende EU-debatt, med «bidrag» i form av desinformasjon og bot-er styrt av fremmede makter.

Men jeg er likevel ikke lenger like overbevist om mitt eget standpunkt.

Det rakner rundt oss nå. Vår verden er en ganske annen enn verden av i går. Om man ikke skal gå noen runder med seg selv nå – når skal man da gjøre det?

Verden per medio januar er en tid for å samle alle gode krefter. Om jeg fikk viljen min, ville det skje på andre måter enn gjennom EU. Men det er EU som finnes i dag. Som Norges mulighet til å bidra til å styrke våre europeiske naboland – og til å bli styrket selv, samtidig.

Det er trolig enklere for meg å erkjenne min tvil enn for mange av dem som var med i EU-kampen i 1994, eller i EF-kampen i 1972. Enten de har gått den ene eller andre veien. EU-spørsmålet er nærmest en bekjennelsessak i deler av norsk venstreside og i motkulturene – som det også er det i urbane ja-kretser. Et kroneksempel: Den skal lete lenge som skal finne en nei-stemme blant norske aviskommentatorer utenfor Nationen og Klassekampen.

Jeg skulle gjerne ha vært en av motstemmene. Men jeg merker at denne interne posisjoneringen i offentligheten er underordnet. Det er et nytt alvor nå. Og det krever at man tenker nytt. «When the facts change, I change my opinion. What do you do, sir?», skal den epokegjørende økonomen John Maynard Keynes ha sagt. Jeg skal ikke påberope meg å være Keynes, og jeg er heller ikke helt sikker på at det er riktig å endre standpunkt om EU. Men jeg er sikker på at den gode, gamle ryggmargsrefleksen ikke helt er til å stole på. Den er trent for andre tider enn de vi lever i.

Det er tilsynelatende ikke så mange som tenker på samme vis. Nordmenns syn på EU er bemerkelsesverdig stabilt.

I Opinions undersøkelse av samme spørsmål for Altinget i august i fjor, sa 33 prosent ja og 55 prosent nei. I vår undersøkelsen for ett år siden var tallene nesten identiske. Kanskje mest nedslående for en ja-side som gjerne dytter de unge, som aldri har fått sagt sitt i en folkeavstemning om EU, foran seg: motstanden er aller størst blant unge under 30. Bare 26 prosent av dem sier ja til EU.

Mye tyder med andre ord på at Nei til EU-leder Einar Frogner får rett i sin uttalelse i Dagsavisen i forrige uke: «Hvis ja-siden ønsker seg et tredje nei, er det bare å reise debatten».

Det er likevel slik at 16 prosent sier at de ikke vet. Blant kvinner, som er mer EU-skeptiske enn menn, er 21 prosent usikre. Det skulle nesten bare mangle.

I en verden i voldsom endring, der alt det som var solid og fast nå smelter i løse lufta, er det vanskelig å være sikker på noe som helst. Derfor er i ferd med å gå fra nei til tja.

Trine Østereng

Denne veka er den amerikanske presidenten, Donald Trump, ein av dei som skal til Davos for å få blest og kameraa retta mot seg. Dei han skal møte vil ha grunn til å takke han.

For sidan Trump blei president for andre gong har dei superrike auka si eiga formue fortare enn vanleg. Det siste året auka formuane til dollarmilliardærar meir enn tre gongar så raskt som dei har gjort i snitt per år dei siste fem åra. Også dei siste fem åra har denne gruppa dratt raskt i frå resten av oss.

Kvart år, same veke som verdas rikaste møtes i Davos, pleier Oxfam å gi ut ein rapport om forskjellane i verda. Det gjer alltid inntrykk å lese desse rapportane, men årets rapport var verre enn vanleg.

Ulikskapsveksten har sosiale konsekvensar. Pengane går til dei som allereie har meir enn nok til salt på maten i privatflya sine, mens ein av fire i verda slit med å ha nok mat til å ete seg mette, i følgje Oxfam.

Men konsekvensane er også politiske. For forskyving av pengar, i favør av ei gruppe, gjer også noko med maktbalansen i samfunnet. Meir pengar gir meir politisk makt til nokon få, og det reduserer andre sin påverknad.

I årets rapport har bistandsorganisasjonen rekna på kor stor sjanse dollarmilliardærar har til å bli folkevalte, samanlikna med andre grupper. Dei finn at det er 4000 gongar så stor sjanse for at den priviligerte gruppa kjem i posisjon.

I tillegg kan dei bruke pengane sine til å starte lobbykampanjar og påverke politikken på andre vis. Dei med aller mest kan kjøpe media våre, både tradisjonelle media og sosiale media.

Kvar dag er mange av oss i timesvis på telefonar der innhaldet er styrt av algoritmar vi ikkje kjenner. Innretninga på desse er kontrollert av eigarane av selskapa, som ikkje så tilfeldigvis også ofte er veldig rike.

Eit reknestykke i årets rapport seier at verda kvar dag bruker tid tilsvarande 100 millionar år på sosiale media eigd av dollarmilliardærar – kvar einaste dag.

Makt er sånn at når nokon får meir, får andre mindre. Og politisk avmakt påverkar også samfunnet. Det gir frustrasjon og manglande tillit til at politikken kan gjere livet betre. På lang sikt gir det god grobunn for demagogar og autoritære krefter. Difor er denne globale utviklinga så alvorleg.

På eit tidspunkt blir dei rike så rike at demokratiet blir ein illusjon. I følgje Oxfam-rapporten har land med store forskjellar minst sju gongar så stor sjanse som andre land til å stå i ei utvikling der demokratiet blir svekka. Difor treng folkestyre over heile verda ein plan mot forskjellar som ein del av sin demokratiske beredskap.

Det finst ei rekke tiltak som kan hjelpe – spreitt eigarskap av media, teknologi og sosiale medier, omfordelande skattar på høge formuar, regulering av marknader med mangelfull konkurranse og skrankar for bruk av pengar i politikken er nokon eksempel.

Her vil det ikkje vere nok å gi meir til dei med minst – ein må også redusere pengesekken til dei med mest.

Onsdag skal Trump på talarstolen i Davos. Det er grunn til å tru at det blir nok ein rundt med mørke og bisarre overskrifter frå den mannen. Hans delegasjon vil halde til i «USA House», som har vore open for sponsing frå private aktørar.

Her har selskap som Microsoft og McKinsey trått til med millionbeløp for å sponse dette huset. Det er eit symbol på samrøret som no finst mellom pengar og politikk i den amerikanske administrasjonen.

Noreg er ikkje landet med dei største problema knytt til forskjellar. Men dei er større enn mange trur også her. Difor treng også vi ein plan for å redusere ulikskap.

Det kan vere eit viktig verkty for å bidra til at vi ikkje følgjer retninga som USA går i om dagen – mot oligarki og vind i segla for autoritære krefter.

For det både Trump og Oxfam har vist oss er at det å halde forskjellane nede vil bli stadig viktigare for vår demokratiske beredskap.