Kjersti Stenseng

Arbeids- og inkluderingsminister

Regjeringen sendte derfor før jul ut forslag om tydeligere krav til både sykemeldte og arbeidsgivere.

Forslagene er en oppfølging av IA-avtalen, som ble undertegnet av partene i arbeidslivet i februar, og en del av regjeringens plan for en friskere befolkning.

2. januar beskriver Ebba Wergeland forslagene som et tap av rettigheter for arbeidstakere, og en trussel mot sykelønna. Det er direkte feil.

Ap-regjeringen slår ring om den norske sykelønnsordningen og norske arbeidstakeres rettigheter, men det betyr ikke at vi ikke kan stille tydeligere krav.

Arbeidstakere, arbeidsgivere, sykemelder og Nav må følge opp pliktene sine bedre.

I fjor kostet sykefraværet nær 40 millioner dagsverk. Muskel- og skjelettlidelser og psykiske plager står for den største delen av fraværet. Det er verken bra for den enkelte arbeidstaker som er syk, eller for oss som samfunn. Derfor sender regjeringen lovforslaget på høring.

Forslaget om tydeligere plikter for arbeidstakere til å medvirke, skal gjøre at den sykmeldte bedre beholder kontakten med arbeidsplassen. Det vet vi er viktig for å komme raskere tilbake i arbeid.

Den sykemeldte skal aktivt bidra til å vurdere hvilke oppgaver han eller hun kan gjøre, og også midlertidig kunne gjøre andre arbeidsoppgaver enn det arbeidstakeren vanligvis gjør.

Jeg vil understreke at regjeringen i lovforslaget også foreslår tydeligere krav til arbeidsgivere. Vi presiserer at arbeidsgiveres plikt til å tilrettelegge også gjelder varige tilretteleggingstiltak.

Det skal bidra til at flere ansatte kan fortsette i jobben. I tillegg skal oppfølgingsplanen sendes til Nav senest etter fire ukers sykefravær.

Også i dag har arbeidstakere og arbeidsgivere plikter ved et sykefravær. Regjeringen ønsker med forslagene å tydeliggjøre hva de faktisk innebærer, slik at det blir lettere å følge opp for både arbeidstakere og arbeidsgivere.

Jeg tror at kombinasjonen av tydeligere plikter til å delta og legge til rette, vil bidra til at sykmeldte kommer raskere tilbake i jobb.

Det vil kunne gi et bedre arbeidsmiljø på den enkelte arbeidsplass, og til at vi kan jobbe med den helsa vi har.

Det vil være bra for arbeidstakere, for arbeidsgivere og for å sikre velferdsstaten vår for framtida.

Aktuelt: Tillitsvalgte reagerer på nye krav til sykemeldte

Lars Eide

Fagbevegelsens viktigste oppgave er å kjempe for medlemmenes interesser, men den har også et samfunnsansvar. Det som er bra for medlemmene bør også være bra for samfunnet og bærekraftig i vid forstand.

Det er dessverre ikke alltid tilfelle.

Den energipolitikken EL og IT forbundet står for er direkte samfunnsskadelig fordi:

• Den bryter ned tilliten i samfunnet

• Den skaper splittelse, fortvilelse og sorg i et stort omfang.

• Den ødelegger for annet næringsliv som f.eks reiseliv.

• Den bidrar til å ødelegge det konkurransefortrinn vi har hatt i energiforsyningen ved å først stille feil diagnose (vi får en kraftkrise som ikke kan unngås) og deretter gi pasienten feil medisin (mer av alt raskere).

Den er heller ikke bærekraftig fordi ulempene ved areal og ressursbruk langt overstiger fordelene.

Min tillit til fagbevegelsen fikk seg en knekk da det patetiske Kraftløftet ble lansert av kraftkameratene: regjeringen, NHO og LO.

Sammen med bestillingsverket fra Energikommisjonen med den Ole Brum inspirerte tittelen “Mer av alt - raskere”, framstår det hele som et koordinert angrep på naturen og den voksende motstanden i folket mot hykleriet i det grønne skiftets navn.

Budskapet fra kraftkameratene er at klimamålene blir lett match, så vi topper det med ny “grønn” kraftkrevende industri i bøtter og spann. De vil ikke prioritere, så alle må få helt uavhengig av klimaeffekt og samfunnsnytte. Og mangler det kraft, så er det bare å bygge “mer av alt raskere”.

Det vil si bare nesten alt. For det eneste alternativet som kunne gitt ubegrensede mengder pålitelig kraft uten nevneverdige naturinngrep skal holdes utenfor.

Ingen må nevne K-ordet slik at folk får øynene opp for at det finnes et bedre alternativ til naturødeleggende upålitelig kraft fra sol og vind.

Det har alltid forundret meg at fagbevegelsen virker så i utakt med folkemeningen. Det må da være mange medlemmer som holder seg for nesen?

Debattinnlegget fra Kjell Magne Opheim og Ulf Nagel Jæger, i FriFagbevegelse 11. desember, var i så måte oppløftende. De spør om EL og IT forbundet blir utnyttet av Fornybar Norge og hevder at det er mange medlemmer som er kritiske til forbundets linje.

De ble imidlertid straks irettesatt av nestleder i EL og IT forbundet Morten Bildøy, som tydeligvis misforsto budskapet til Opheim og Jæger. Selvfølgelig kan ikke noen medlemmers meninger overstyre vedtak fra forrige landsmøte, men vedtakene kan endres hvis mange nok vil.

Bildøy ramser opp noen sentrale vedtak fra 2023, og det er tydelig at landsmøtet har svelget fornybar-lobbyens røverhistorier med søkke og snøre.

Landsmøteuttalelsen “En rettferdig grønn framtid må bygges med EL og IT” er et grelt eksempel.

Lave priser skal sikres “gjennom en vesentlig forsterkning av kraftnettene våre og mer kraft fra både vann, vind på land, vind til havs, solkraft og det som i dag er umodne fornybare kilder”.

Mon det.

All erfaring og flere studier tyder på at dette gir høyere priser.

Havvind blir svindyrt og trenger store subsidier. Mens vindkraft på land vil koste over 1kr/kwh når man tar med systemkostnadene.

For mye mer uregulerbar kraft betyr mye mer nett, kostbare effektoppgraderinger og i verste fall batterier. Alt dette betyr mer jobb for EL og IT sine medlemmer, mens kostnadene veltes over på alle forbrukere og ulempene på natur og folk.

Rettferdig grønn framtid for hvem? 

Men det finnes en annen vei som sikrer en god næringsutvikling med et mye lavere konfliktnivå.

Først må vi erkjenne at vi har ofret nok natur for kraftproduksjon i Norge. Ny kraft må komme uten store naturinngrep. Det vil si sol på tak, fornybar varme og kjernekraft.

En satsing på kjernekraft kan gi oss all den kraften vi måtte trenge til både å kutte utslipp, styrke og utvide eksisterende industri og ny kraftkrevende industri.  

En naturlig plass å starte er å bygge en SMR i Finnmark for å gi kraft til Melkøya. Mye av finansieringen kan skaffes ved å la være å hive 35 milliarder på havet utenfor Utsira for 500MW flytende havvind som uansett aldri blir lønnsomt.

Kjernekraftindustrien byr også på store forretningsmuligheter for norsk industri. Ikke minst gjelder det i maritim sektor med bygging av skip med kjernekraft om bord for framdrift, og flytende kjernekraftverk.

Markedspotensialet globalt er enormt, og det jobbes med å utvikle teknologi og rammeverk for dette, blant annet i Kina, Korea, England og Norge.

Om ti år vil de første pilotprosjektene være en realitet. Et av dem kan være fra Norge.

Dette vil bli store prosjekter som kan måle seg med oljeindustrien i alt fra prosjektgjennomføring, kvalitetssikring og til teknisk kompleksitet. Dette kan virkelig bli den nye oljen.

For å kunne hevde oss i dette markedet vil det være en klar fordel at vi har etablert kjernekraft i Norge med alt det medfører. For å komme dit må vi komme i gang.

Det er på tide med en ny kurs i energipolitikken også for fagbevegelsen.