Jo Moen Bredeveien

28 prosent oppslutning. Historisk er ikke det én måned gamle valgresultatet noe å rope høyt om for Arbeiderpartiet. Men det var nok til å beholde det politiske tyngdepunktet på rødgrønn side, og nok til at Jonas Gahr Støre kunne fortsette som statsminister.

Om vi ser bort fra noen av våre nærmeste naboland, der sosialdemokratene tidvis flyr høyt, er det kanskje slik at en oppslutning like oppunder 30 prosent er et bra resultat for et folkeparti av sentrum-venstre-støpning etter at de store folkepartiene i hele Europa har mistet det solide grepet om velgerne i det 21. århundret.

Men hva skal man da i så fall si om 24,8 prosent, som Arbeiderpartiet får på Opinions meningsmåling for FriFagbevegelse denne uka?

Årsaken til at Arbeiderpartiet faller med hele 3,2 prosent på en måned er det kanskje ikke så vanskelig å peke på:

Støyen rundt tomme valgløfter om videreføring av gratis ferje og av ordningen med nedskriving på studielån i distriktene har etter all sannsynlighet kostet Arbeiderpartiet dyrt.

Velgerne liker dårlig å bli ført bak lyset. Interne stridigheter i et parti er heller ingen suksessoppskrift, og akkurat nå, den uka denne målingen ble tatt opp, har kritikken fra grasrot mot partiledelsen i Arbeiderpartiet vært heftig.

Det kan selvsagt gå over, og oppslutningen kan snu. Men det behøver ikke å gjøre det, i alle fall ikke av seg selv.

Arbeiderpartiets fall på 3,2 prosent, kombinert med at MDG havner under den for partiet så forhatte sperregrensa på denne målingen, gjør at det rødgrønne flertallet ryker.

Det hjelper ikke at både SV og Rødt går fram.

Et tapt flertall betyr selvsagt ikke all verden i oktober 2025, med nesten fire år igjen til neste stortingsvalg. Det er likevel en kjedelig start for regjeringen og dens politiske venner.

Om situasjonen vedvarer og til og med forverrer seg, kan målingene etter hvert slå inn i den politiske virkeligheten.

Vi behøver ikke gå lenger tilbake enn til den forrige Støre-regjeringen for å finne bevis for den påstanden. Arbeiderpartiet og Senterpartiet kom tidlig skjevt ut, og slet siden med å få tilbake fotfestet.

Jo da, det var «bare» snakk om meningsmålinger og vi har valg bare hvert fjerde år i Norge, ikke fortløpende underveis i en regjeringsperiode.

Men Støres første regjering ble tvunget ned i forsvar og etter hvert jaget fra skanse til skanse.

Slagordet om at det var vanlige folks tur ble forlatt. Løfter om grønn energireising likeså. Tilløp til offensive politikk mot høye lederlønninger i det offentlige falt platt i bakken.

Regjeringen Støre var ingen dårlig regjering – den gjorde faktisk mange modige grep, og fikk endret høyrekursen etter åtte år med borgerlig regjering – men det kunne se sånn ut fra utsiden.

Til slutt ble en defensiv regjering stadig mer identitetsløs, og entusiasmen fra utsiden falmet.

Senterpartiet sliter fortsatt med ettervirkningene.

Selv ikke denne ukas hardkjør mot regjeringen og en Trygve Slagsvold Vedum tilbake i rollen som distriktspolitikkens fremste fanebærer, hjelper på partiets oppslutning. Senterpartiet går tilbake 0,2 prosent – fra et elendig valgresultat på 5,6 prosent.

På borgerlig side er utslagene små, men Fremskrittspartiet går tilbake 0,7 prosent til 23,2, mens Høyre styrker seg med 1,6 poeng. Ingen i Høyre er likevel fornøyd med en oppslutning på 16,2.

Lystigere for høyresiden er det at både KrF og Venstre havner over sperregrensa, om enn med ganske liten margin for dem begge.

Den store historien i denne målingen er likevel den om Arbeiderpartiets nedtur fra valget til i dag.

Det er trolig som et gufs fra en tung fortid for partiledelsen og regjeringsapparatet å se de tre ordene «måling», «Arbeiderpartiet» og «nedtur» i samme setning.

Det er mye i partiets stolte historie dagens utgave av Arbeiderpartiet gjerne burde gjenskape. Hengemyra fra den forrige regjeringsperioden, utløst av en rekke dårlige meningsmålinger, er ikke blant disse.

Det løsnet ikke for den første Støre-regjeringen før Senterpartiet gikk ut, Arbeiderpartiet endelig fant en løsning på løpske strømpriser gjennom Norgespris – og Jens Stoltenberg ble presentert som ny finansminister. Alt dette skjedde på én og samme uke.

Det spørs om det er lurt av Jonas Gahr Støre å satse på at han klarer å dra like imponerende kaniner ut av hatten på tampen av denne regjeringsperioden – eller om han heller bør sørge for å dempe konflikten rundt ferjer og studielån ved å kjøpe seg ut av problemet.  

Statsministeren varsler tirsdag ettermiddag at det er den veien han vil gå. Da gjenstår det bare å håpe at velgerne både glemmer og, ikke minst, tilgir ganske kjapt.

Ane Børrud

Kommer du på jobben til ferdig vaska lokaler, tom oppvaskmaskin og ryddig møterom?

Uten helt å tenke over at det har vært en renholder der sent på kvelden eller grytidlig om morgenen? 

Hva om denne renholderen heller hadde vært der på dagtid, mens du og kollegaene dine er på jobb? 

Renhold på dagtid gjør at renholderne kan følge samfunnsrytmen.

De kan hente barna sine i barnehagen og på SFO. Eller stille opp som trener på fotball-laget til døtrene, og komme på foreldremøter på skolen. 

Å være på jobb på dagtid har også flere fordeler for renholderne. Det å føle seg inkludert, og ikke være på jobben alene i et øde kontorlandskap.

Mange renholdere har ikke norsk som morsmål. Å snakke norsk med andre på jobben er en ypperlig måte å lære seg språket på – og å bli integrert.

Men renhold på dagtid dreier seg ikke om å være «snill» med renholderne. 

Når renholderne er på jobb samtidig med resten av arbeidsplassen, blir det enklere for kunden.

Å snakke med noen som er til stede, er lettere enn å gi beskjeder via teamledere som skal gi beskjeden videre til renholderen som jobber på kvelden. 

Dermed kan renholderne fikse søl og manglende dopapir med en gang, og de kan enkelt gi beskjed hvis de oppdager ting som ikke virker som de skal.

Dessuten gir renhold på dagtid bedre resultater, rett og slett fordi det er i dagslys. 

I tillegg gir renhold på dagtid bedre sikkerhet. Både for renholderen som slipper å jobbe alene, og for bedriftene. 

For i disse kald-krig-tider: Nasjonal sikkerhetsmyndighet advarer mot såkalte innsidere. Det er når aktører eller stater bruker mennesker på innsiden for å hente ut informasjon og verdier.

En renholder som jobber på dagtid, har mye mindre mulighet til å få tak i bedriftssensitiv informasjon. 

For renholdsselskapene vil det å kunne tilby arbeid på dagtid gjøre det enklere å få til heltidsstillinger, lettere å få tak i arbeidsfolk og gjøre at færre renholdere slutter på grunn av ukurante arbeidstider. 

Renhold på dagtid er en internasjonal trend – som også brer seg i Norge.

Norsk Arbeidsmandsforbund og NHO Service og Handel har et stort prosjekt, Ren Tilstedeværelse, hvor et av målene er å få mer av renholdet over på dagtid. 

Utfordringen er ikke å få med renholdsselskapene, men å få kunden til å ville ha det. For det er klart at renhold på dagtid krever bedre planlegging enn renhold når ingen andre er på jobb. Det krever også at arbeidsfolk aksepterer å bli litt forstyrret når pulten skal vaskes.