Kristian Skard

Sosialdemokratiet kan ikke i lengden være bekjent av en samfunnsutvikling med rekord i oljepengebruk samtidig som de sosiale forskjellene øker.

2025 kommer til å gå inn i historien som et helt oppsiktsvekkende år i norsk politikk. Ved inngangen til året var statsminister Jonas Gahr Støre fullstendig nederlagsdømt.

Torsdag holdt han nyttårstalen. Han er sterkere enn noen gang – både som statsminister og partileder.

Selvtilliten i Arbeiderpartiet ved dette årsskiftet er formidabel. Om det er fortjent og om det vil vare, vil vi se tegnene på i 2026. Det er ikke valgår, men det vil likevel bli avgjørende for Støre-regjeringen og samarbeidet på rødgrønn side.

Etter den store oppturen i 2025, er det ikke mange i Ap som i dag tenker på samarbeid med andre partier. Statsminister Støre ønsket seg ikke engang en samarbeidsplattform. Men denne alenegangen er risikabel.

Gro Harlem Brundtland klarte utrolig nok å sitte i over 10 år som regjeringssjef for en ren Ap-regjering i mindretall. Men det var en annen tid, og ikke minst, det var Gro.

Etterfølgeren Thorbjørn Jagland valgte å kaste kortene etter et år som statsminister. Han mente samarbeidsforholdene i Stortinget i 1997 var blitt for vanskelige og satte sitt kjente 36,9-ultimatum til velgerne.

Og om mulig, gikk det enda dårligere for Jens Stoltenberg i hans første år som statsminister. Ved valget i 2001 gikk Ap på tidenes smell, 24,3 prosent. Det dårligste stortingsvalget i manns minne, til tross for at regjeringen hadde fått stort politisk gjennomslag.

Er det noen som burde huske den tiden godt, er det nettopp Jonas Gahr Støre. Han var stabssjef på Statsministerens kontor, og Stoltenbergs sjefstrateg. Strategien slo så feil som den kunne.

2026 vil vise om Støre-regjeringen klarer å utvikle en bærekraftig samarbeidsform med SV, MDG, Senterpartiet og Rødt, partiene som utgjør stortingsflertallet.

Budsjetthøsten ble, for å si det forsiktig, mer rotete enn den burde være. Det var som et dårlig skihopp. Ingen var i tvil om at regjeringen til slutt ville lande. Men hjelpes så rotete og talentløst det ble – fra ovarenn til landing.

Kommende revidert budsjett og neste høsts budsjettforslag for 2027, må sitte langt bedre. Ikke minst må det vise en retning for hvordan den rødgrønne siden skal samarbeide i årene fremover.

I tillegg til samarbeidsspørsmålet, er det ett tema som fortjener langt større oppmerksomhet i norsk politikk generelt og fra Arbeiderpartiet og venstresiden spesielt.

Det handler om den svært høye oljepengebruken, og særlig misforholdet mellom pengebruken og manglende bekjempelse av fattigdom og økende sosiale forskjeller i Norge. Her må regjeringen levere bedre.

Ap-ledelsen uttrykte nylig, formulert av nestleder Tonje Brenna, en bekymring for at det var for mye moralisme på venstresiden. Når det kommer til behandlingen av de som sitter nederst ved bordet, burde bekymringen heller være om det moralske kompasset til Arbeiderpartiet og venstresiden er godt nok.

Å bruke nær 600 milliarder oljekroner i statsbudsjettet for 2026, samtidig som matkøene vokser, de sosiale forskjellene biter seg fast og vi ser en urovekkende utvikling med absolutt fattigdom i Norge, er faktisk ikke til å tro.

Særlig når stortingsflertallet består av Ap, SV, Rødt, MDG og Sp.

Folk vil ha politikk. Valgdeltakelsen ved høstens stortingsvalg var på 80 prosent. Vi må tilbake til 80-tallet for å finne like sterke tall. Da må politikerne komme på banen med politikkutvikling og reformer. Dette må særlig gjelde det viktigste i politikken: Det å skape et bedre liv for alle.

En UNICEF-rapport fra Forbruksforskningsinstituttet SIFO ved OsloMet, kunne i høst dokumentere at halvparten av alle aleneforsørgere sliter med å ha råd til nok og sunn mat til barna sine. Mange har måttet hoppe over måltider eller latt være å kjøpe nødvendige matvarer. Dette gjelder særlig for familier med lav inntekt og de som mottar sosialhjelp.

Ulikhetsbarometeret til forskningsstiftelsen Fafo viser at ulikheten i Norge har økt de siste 20 årene. Middelklassen er redusert i antall, mens det har blitt flere fattige og flere rike.

Frelsesarmeens fattigdomsbarometer som ble offentliggjort i november, viser at lavinntektsgruppene opplever at situasjonen deres er forverret det siste halvåret. Blant de husstandene som oppgir å ha lavinntekt, peker de dårligst stilte på at de enten dropper måltider eller legger seg sultne for å spare penger.

SSBs fattigdomsstatistikk viser at mer enn en halv million mennesker i Norge tilhører lavinntektsgruppen. Her er det i underkant av 100.000 barn. Da de nyeste tallene kom i fjor, viste det seg at antallet fattige barn hadde gått noe ned (6400 færre barn i vedvarende lavinntekt).

Representanter for regjeringen kunne med rette vise til at tiltak hjelper, som økt barnetrygd. Og la oss virkelig håpe at det går rett vei. Nye tall fra SSB kommer i vinter.

Men resultatene er likevel for dårlige og andre rapporter viser som nevnt, at det går motsatt vei. Regjeringen skal være forsiktig med å slå seg på brystet med sine økonomiske prioriteringer. Ser vi tallene på barnefattigdom i Norge opp mot bruken av oljepenger, er det svært lite å skryte av.

For 15 år siden, i perioden 2008 til 2012, var andelen barn i SSBs fattigdomsstatistikk rundt 8 prosent, mot dagens 9,9. Før dette igjen, var tallet enda lavere. Og hva var oljepengebruken i 2008? 52,6 milliarder kroner.

Nå bruker altså regjeringen mer enn ti ganger så mye oljepenger, likevel er andelen barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt høyere enn for 15 år siden.

Det er vanskelig å måle fattigdom, og mange feilkilder kommer når perioder skal sammenlignes. Personer med innvandrerbakgrunn og enslige forsørgere er overrepresentert. Men en ting er helt sikkert. Denne regjeringen, i likhet med tidligere regjeringer, gjør en for dårlig jobb på dette feltet.

For å bruke en kjent frase fra Jens Stoltenberg når han skal omtale noe han virkelig mener er ille, «dette er dobbelt usosialt». Ja, den manglende sammenhengen mellom høy oljepengebruk og manglende fattigdomsbekjempelse er dobbelt usosialt, minst.

• For det første er det direkte urettferdig at statens penger ikke i større grad går til de som trenger det mest.

• For det andre er det denne gruppen som rammest hardest når høy oljepengebruk bidrar til prisøkninger.

• For det tredje er det nettopp denne gruppen som vil rammes hardest når konjunkturendringer i fremtiden fører til at oljepengebruken må strammes inn.

Oljepengebruken er nå så høy at justeringer vil få store budsjettvirkninger. Da forslaget til statsbudsjett ble presentert 15. oktober var summen økt til 579,4 milliarder. Og etter budsjettforhandlingene hadde regjeringen vært på en ny tur i oljefondet, og hentet ytterligere 4,6 milliarder.

Men det stopper ikke der. Uten at det har skapt noe særlig debatt, har regjeringen for andre året på rad, også hentet sparepenger i Statens pensjonsfond Norge, Folketrygdfondet. Denne gangen 12,3 milliarder.

Vokser oljepengebruken som tidligere år, kan vi ha passert 600 milliarder allerede ved revidert budsjett i vår. Ja, her ligger det både penger til Ukraina og andre svært viktige formål, men like fullt: 

Regjeringen må i kommende år vise en vilje og evne til politikkutvikling som i langt sterkere grad bidrar til å redusere sosial urettferdighet og fattigdom i Norge.

Ebba Wergeland

Dersom den sykmeldte ikke samarbeider, blir sykepengene stanset. Lovforslaget har høringsfrist 15.mars.

Arbeidsgiver har plikt til å tilrettelegge arbeidsforholdene etter folks alder og arbeidsevne.

Det kom inn i arbeidsmiljøloven for femti år siden som en viktig rettighet for de ansatte. Det skulle forebygge skader og sykdom, og gjøre det lettere for sykmeldte å komme i arbeid igjen.

Men dagens Ap-regjering tenker helt annerledes enn partiet gjorde for femti år siden. De snakker lite om arbeidsgivers tilretteleggingsplikt.

De tror at ansatte må presses til «medvirkning», ellers vil de ikke samarbeide når arbeidsgiveren i sin velvilje prøver å legge arbeidsforholdene bedre til rette.

Regjeringens lovforslag om «sterkere medvirkningsplikt» betyr i praksis at arbeidsgiver kan overprøve legens sykmelding.

I 2024 demonstrerte LOs medlemmer for sykelønna. De støttet den daværende LO-ledelsen mot regjeringen og NHO.

LOs sjefsøkonom Roger Bjørnstad advarte regjeringen mot å tro at fraværet måtte ned.

En av årsakene til at sykefraværet er høyere i Norge enn i andre land, er nemlig at mange med risiko for å bli syke er i jobb her i landet.

Dette er en av grunnene til at den norske sykelønnsordningen er en ‘inkluderingsmaskin’.

Fra 1990 til 2024 så NHO seg tjent med å støtte LOs forsvar av sykelønna mot røde og blå regjeringers kuttforsøk.

Men i 2024 var NHO ikke lenger interessert i å forsvare ordningen i en ny IA-avtale. Og i 2025 tapte LO av en eller annen grunn mot NHO og regjeringen i drakampen på bakrommet.

De godtok til slutt en ny IA-avtale uten freding av sykelønna og uten Inkludering.

Nav har lenge latt arbeidsgivere bestemme hva sykmeldte ansatte skal gjøre. Navs regler og rundskriv snakker vakkert om dialog og samråd og har stor tillit til ledernes tilrettelegging for sykmeldte. Men den sykmeldte har lite å stille opp mot arbeidsgivers løsninger.

De som er 50 prosent sykmeldte kan for eksempel få beskjed om å arbeide fulltid hvis arbeidsgiver mener de bare er 50 prosent produktive. Arbeidsgiver overprøver dermed legens sykmelding.

De seinere årene har arbeidsgivere oftere nektet å utbetale sykepenger, under påskudd av at legen som sykmelder tar feil. Den sykmeldte må klare seg uten penger i mange måneder, til Nav har behandlet saken.

Ifølge Nav økte antallet slike saker fra om lag 1300 saker i 2022 til om lag 1900 saker i 2024.

I 2020 søkte sykehjemsansatte i Oslo kommune advokathjelp mot arbeidsgiver. De følte seg presset av lederne til å møte på jobb selv om de hadde luftveissymptomer og kunne være koronasmittet.

Lokale ledere fulgte Oslo kommunes retningslinjer for «sykefraværsoppfølging» som sa at sykmelding fra lege «kun er et råd». Den sykmeldte skulle sammen med leder «vurdere hva slags tilrettelegging som kan bidra til fortsatt utøvelse av stillingen», og om det i det hele tatt var nødvendig med fravær.

Med hjelp fra NHOs jurister kan arbeidsgiver også si opp langtidssykmeldte. Men de må dokumentere at tilretteleggingsplikten er oppfylt. Nav er inne i sykmeldingssakene, men har verken tid eller kompetanse til å kontrollere arbeidsgiver.

I praksis godtar de derfor arbeidsgivers forsikring om at tilrettelegging er forsøkt. De færreste oppsagte har råd til å gå til sak på egen hånd. Men med en fagforening i ryggen kan man få oppsigelsen kjent ugyldig i retten.

I 2024 ble Senja kommune dømt til å tilrettelegge bedre for en langtidssykmeldt helsearbeider som var oppsagt etter langt fravær. LOs advokat mente dommen var viktig:

«Den fastslår at det ikke er tilstrekkelig for kommuner og andre virksomheter å følge egne retningslinjer for tilrettelegging, slik kommuner ofte gjør». Senja hadde kanskje samme «sykmeldingsrutiner» som Oslo. Men NHOs advokat var misfornøyd, og ville ha lovendring.

Regjeringens lovforslag om mer makt til arbeidsgiver og større press på sykmeldte kommer som bestilt.

Den nye LO-ledelsen må avvise lovforslaget og forklare regjeringen at vi ikke trenger lavere fravær, men et arbeidsliv som inkluderer.

Det sa LOs sjefsøkonom i 2024, og det er like sant i 2026.