Kristian Skard

Gjennom dramatiske fortellinger og filmatiseringer kjenner vi godt verdenshistoriens største skipsforlis i fredstid.

Passasjerskipet Titanic traff et isfjell i Nord-Atlanteren i 1912. Kapteinen og mannskapet fikk flere konkrete varsler om at små og store isfjell var observert, men likevel ble kurs og fart opprettholdt.

Selv om det ikke er noen umiddelbar fare for at Norge skal lide samme skjebne som Titanic, så har norsk politikk i for mange år vært preget av at verdien av oljefondet skal fortsette å vokse inn i himmelen.

Det vil neppe bli lagt noen demper på pengefesten når revidert budsjett vedtas i juni.

Pengene brenner i lommene på norske politikere og et stort Frp leder an i kravet om staten må dele ut mer av pengene.

Ingen tar reelle initiativer til å dempe musikken og stemningen i dette kalaset norske politikere har deltatt i de siste 20 årene. Det vi trenger er en ny handlingsregel med maksimalt uttak godt under dagens 3 prosent. Og det må være mekanismer som tvinger politikeren å prioritere og reformere.

Lyden fra Senterpartiet, MDG, SV og Rødt, partiene Ap-regjeringen skal oppnå budsjettenighet med, tyder på at nye milliarder vil rulle ut av oljefondet før norsk politikk tar sommerferie.

I forslaget til revidert budsjett er oljepengebruken for 2026 tatt ned med fem milliarder til 579 milliarder. Det eneste som er sikkert er at tallet vil være høyere når forhandlerne mellom de fem partiene er blitt enige. Hopper vi 20 år tilbake, til 2006, ble det tatt 44 milliarder ut av oljefondet.

Heller ikke finansminister Jens Stoltenberg har lagt opp til å redusere utgiftssiden i revideringen av 2026-budsjettet, som han la fram i forrige uke. Selv om oljepengene er tatt litt ned, tas det inn en haug andre milliarder i ekstra skatteinngang og utbytter.

Men det Stoltenberg skal ha, er at han i budsjettdokumentene helt tydelig har beskrevet at Norge kan komme opp i alvorlige problemer – og at det heller ikke er usannsynlig.

Finansdepartementet skriver at Norge har gått fra å være en oljenasjon til å bli en fondsnasjon. Det høres jo fint ut, siden vi ikke ønsker å være så oljeavhengig fremover.

Men problemet når det meste av verdien i fondet er knyttet til internasjonale børsverdier og andre investeringsobjekter, er at vi blir svært sårbare for varige svekkelser av internasjonale finansmarkeder. Dette har Finansdepartementet regnet på, og det ser dramatisk ut.

Departementets modeller har lagt oljekrisen på 1970-tallet og finanskrisen i 2008 til grunn for å beregne hva kan skje dersom finansmarkedene fikk en tilsvarende svekkelse. Det kan ta opp mot 11 år før avkastningen er tilbake til det vi har vært vant med.

I første budsjettår ville norske politikere plutselig ha 170 milliarder mindre å bruke, med handlingsregelens tre prosent. Kutte 170 milliarder i et enkelt budsjett, betyr eksempelvis å droppe hele forsvarsbudsjettet. Det hadde tatt seg ut.

Alternativet Finansdepartementet skisserer, er å ta tilpassingen over noen år, altså at vi tærer på fondskapitalene for å slippe brutale kutt. Altså at vi selger unna.

Da kunne vi kanskje klart oss med å kutte 90 milliarder kroner det første året. Det er jo bedre, men fortsatt mye penger. Da ville det holdt å kutte hele utdanningsbudsjettet.

Det siste alternativet, og det mest sannsynlige alternativet, har naturlig nok ikke Finansdepartementet skissert:

Politikerne klarer ikke kutte, så vi bruker heller opp oljeformuen så fremtidige generasjoner ikke får noe. Vi kan pisse i buksa, holde oss varme en god stund, men så er det slutt.

Konsekvensene av at Norge har gått fra å være avhengig av oljeinntekter til være prisgitt verdens børser, er så dramatiske at alle partiene er nødt til å ta det inn over seg.

Finansminister Jens Stoltenberg bør fortsette denne voksenopplæringen han nå er i gang med, revidere handlingsregelen og legge det fram for Stortinget.

Departementets beregninger viser at den nye uttaksprosenten ikke bør være høyere enn 2,7 prosent i normale tider. Dette for å bygge opp en buffer slik at kuttbehovet når krisen inntreffer, ikke blir 170 milliarder.

En skjerpet handlingsregel vil hjelpe. Dagens gir for mye spillerom og den tar ikke høyde for langvarige fall i aksjemarkedet.

Erfaringene med Solberg og Støres regjeringer viser at politikerne ikke klarer å holde igjen. Politiske uenigheter har blitt smurt med milliarder slik at alle blir fornøyd. Alt blir gjort for å holde stemningen god og musikken i gang.

Det var det som skjedde på Titanic. Rett før midnatt 14. april 1912 traff verdens største og tryggeste passasjerskip isfjellet. Naglene i skrogplatene ble revet ut opp så langt at serien med vanntette skott ikke hjalp.

Det vinterkalde Atlanterhavet veltet inn og oversvømte skipet som ikke kunne synke. Skipets kammerorkester spilte for å holde stemningen oppe. Advarslene om farlige isfjell ble ignorert, fart og kurs ble opprettholdt.

Det var mye som burde vært gjort annerledes.

Roger Bjørnstad

Å være arbeidsledig er kjipt. De fleste ønsker å bruke sine evner, bidra til samfunnet og tjene egne penger. Det gir frihet og mening.

Samfunnet trenger også alles innsats for å løse nødvendige oppgaver, skape merverdier og bidra med arbeidskraft og finansiere velferdsstaten. 

Lediggang er etter sigende roten til alt ondt, og derfor har også målet om full sysselsetting vært et hovedmål i den økonomiske politikken i snart hundre år.

Etter krigen var «arbeid til alle» det viktigste målet for Gerhardsens regjering. Siden har det vært det overordnede målet for den økonomiske politikken.

I dag ser vi dette tydeligst i debattene om at folk «må stå opp om morran», og politikernes stadige innstramminger i «arbeidslinja». Alle vil ha flere i jobb. 

Men hvor dypt stikker egentlig denne omsorgen for de arbeidsledige?

Dersom de arbeidsledige spiller en viktig og stabiliserende rolle i norsk økonomi, bør de kanskje også behandles deretter.

Synet på arbeidsledighet er dessuten en nøkkel til å forstå debatten rundt rentesettingen de siste årene. 

Norges Bank sier de tar hensyn til sysselsettingen når de setter renta. «Vår tolkning av mandatet er at vi skal legge stor vekt på sysselsettingen – også i situasjoner der inflasjonen avviker mye fra målet», skriver sentralbanken. 

Samtidig har den utstyrt seg med et sett med rammeverk, økonomiske teorier og modeller som tilsier at vi må tåle en viss ledighet, at noen rett og slett må være arbeidsledige for at arbeidstakerne ikke skal få for mye makt til å presse lønningene stadig oppover – og dra med seg prisene.

Det er betydelig støtte i forskningen for alternative syn. 

Uansett tvinger følgende spørsmål seg fram:

Hvis høy sysselsetting er så viktig for Norges Bank, hvorfor velger de da å legge seg på lite sysselsettingsvennlige alternativer i sine vurderinger?

Et eksempel: Når Norges Bank skal utdype hvordan den definerer høy sysselsetting i sitt mandat, heter det at det er snakk om den høyeste sysselsettingen som er forenelig med en lav og stabil inflasjon.

Altså på det nivået arbeidstakerne begynner å få for mye makt.

Forskning gjort på norske data, som Norges Bank ikke viser til, viser at alle nivåer på ledigheten i prinsippet er forenlig med lav og stabil inflasjon – gitt at lønnsdannelsen følger frontfagsmodellen og lønnsveksten er under kontroll. 

Norges Bank er bekymret for at et for høyt aktivitetsnivå og sysselsetting kan skape en risiko for at inflasjonen blir værende på et høyt nivå.

Arbeidskraft må ifølge denne tankegangen verken utnyttes for mye eller for lite. Men hvorfor legger ikke banken like mye vekt på en risiko for at ledigheten forblir høy? 

Videre, i sin pengepolitiske strategi skriver Norges Bank at det på lang sikt er lite Norges Bank kan gjøre for å påvirke sysselsettingsnivået.

Samtidig er det massiv forskning som viser at det kan oppstå såkalt hysterese i arbeidsmarkedet. Altså at mange ledige havner varig utenfor arbeid dersom de først mister jobben. Rentesettingen kan påvirke arbeidsmarkedet, mulighetene for å komme inn i jobb igjen, og dermed også sysselsettingen.

Videre velger Norges Bank å legge vekt på den registrerte ledigheten når den analyserer arbeidsmarkedet og gjør vurderingen av om ledigheten er høy eller lav. Dette målet er mye smalere og mindre relevant for sysselsettingen enn SSBs Arbeidskraftsundersøkelse – som Norges Bank bruker lite. 

I dag praktiserer vi altså en økonomisk politikk der arbeidsledighet brukes til å stabilisere økonomiske størrelser som prisvekst og lønnsvekst.

Arbeidsledighet er blitt et virkemiddel i den økonomiske politikken. Samtidig som vi har politiske mål om å få flere i jobb. 

Er målet om full sysselsetting illusorisk, fordi vi har stilt oss slik at vi har en økonomisk politikk som belager seg på en viss arbeidsledighet? I dag kan det virke sånn, men det trenger det ikke være. 

For det første må lav arbeidsledighet være et mål i seg selv.

Fordi arbeidsledigheten skulle utryddes og hele folket komme i arbeid, var det utelukket for Einar Gerhardsen å akseptere en økonomi som var avhengig av at en andel ble holdt utenfor arbeid.

Det er det også for LO i dag. Derfor debatterer vi Norges Banks praktisering, modellbruk og økonomiske forståelse. 

For det andre er det unødvendig å bruke arbeidsledigheten som et virkemiddel mot inflasjon. Derfor løfter vi fram frontfagsmodellen som et alternativ.

Frontfagsmodellen som ble utviklet og formalisert på 1960-tallet, var helt eksplisitt opptatt av å unngå at arbeidsledighet skulle påvirke prisveksten. Frontfagsmodellen innrettes slik at den stabiliserer økonomien på veldig lave ledighetsnivåer.

Så lenge modellen holder, vil vi kunne få veldig høy sysselsetting. Og det nivået er mye høyere enn det vi holder oss med i dag.