Kristian Skard

En gang i blant, dessverre for sjeldent, kan man høre ektefølte og kompromissløse uttalelser fra Norske politikere om solidaritet. I NRKs Politisk kvarter tirsdag denne uka handlet diskusjonen om norske kommuner bosetting av blant annet ukrainske flyktninger.

På spørsmål fra programleder Håvard Grønli til Narvik-ordfører Rune Edvardsen (Ap), viste ordføreren til historien, ja til selveste krigen. Det handlet om hvorfor et enstemmig kommunestyre, fra Rødt til Frp, har besluttet å ta i mot alle de 115 flyktningene kommunen i år er bedt om å bosette:

«Narvik i 1940 var totalt bombet sønder og sammen. Vi flyktet herfra vi også. Så det skulle bare mangle at folk i Narvik har det i sjela si at vi også skal hjelpe når det er nød ute i Europa. Vi tar i mot de vi er blitt bedt om».

Svaret sto i grell kontrast til Frps gruppeleder i Asker kommune, Tonje Lavik Pedersen, som hadde kjempet for at kommunen skulle ta i mot null!

Til slutt ble det et kompromiss i kommunestyret om å ta i mot 28 flyktninger.

Selvsagt handler dette også om kommuneøkonomi, og det er helt sentralt at kommunal- og distriktsminister Kjersti Stenseng sørger for at det følger tilstrekkelig penger når kommunene skal bosette flyktninger.

Men det handler også om kompromissløs solidaritet.

Når Stenseng og hennes departement jobber på spreng for å bosette ukrainske flytninger, trenger vi kommuner som Narvik der folkevalgte på tvers av partigrensene går sammen for å hjelpe folk som er på flukt - selv om det er krevende for kommunen.

Derfor er det håpefullt å høre politikere som ordfører Rune Edvardsen.

Samtidig som diskusjonen om bosetting av flyktninger i Norge pågår, har norske rikspolitikere vært på besøk i Ukraina.

Stortingets utenrikskomite, og de siste dagene også statsminister Jonas Gahr Støre, har vært i Kyiv for å markere støtte til ukrainernes blodige forsvarskrig, som nå har gått inn i sitt femte år. 

Gjennom Nansen-programmet vil Norge i 2026 bruke 85 milliarder kroner på Ukraina. 70 milliarder er militær støtte. 

I motsetning til diskusjonen i mange andre land, har heldigvis partiene på Stortinget enstemmig samlet seg bak den økonomiske støtten til Ukraina.

Støre-regjeringen og opposisjonen skal ha all ære for å ha lyktes med å holde et samlet politisk lag bak støtten til Ukraina.

Det er viktig, for det er neppe slutt med de 85 milliardene Norge skal gi i år. Behovet for ytterligere norsk økonomisk støtte skal allerede ha vært uttrykt fra ukrainske myndigheter.

Krigen er inne i en avgjørende fase. Ukrainske styrker holder stand, og hver dag ofrer soldater livet for å hindre at de russiske styrkene rykker videre inn i landet.

Maktspråk er det eneste språket Russland forstår i denne krigen. For å få til en fred, må de russiske styrkene stoppes og presses tilbake.

I EU har både Ungarn og Slovakia truet med å legge ned veto mot EUs lån på 90 milliarder euro til Ukraina.

Konflikten handler blant annet om rørledningen som frakter russisk olje via Ukraina til Slovakia og Ungarn. Denne er satt ut av spill, og Ungarn og Slovakia vil ikke bidra med støtte om den ikke repareres raskt.

Selv om lederen for EU-kommisjonen, Ursula von der Leyen, har forsikret om at EU-pengene likevel vil bli utbetalt til Ukraina, ser vi dessverre igjen hvor skjør den avgjørende støtten er.

Selv om Norge har bidratt med store midler sammenlignet med folketallet, vil det være avgjørende at vi øker støttenivået.

Ukrainerne gjør kontinuerlige vurdering av hvilken støtte de vil trenge fra Norge og andre land for å øke landets forsvarsevne. Når forespørslene kommer, må vi stille opp igjen.

I motsetning til nær sagt alle andre land, trenger ikke vi å ta opp lån for å hjelpe Ukraina. Hos oss er det motsatt.

Nylig kunne investeringsdirektør Rober Næss i Nordea legge frem det han kalte et konservativt regnestykke. Det viste at Norge har tjent 3000 milliarder kroner ekstra på olje og gass etter Russlands invasjon av Ukraina.

Vi kan øke vår støtte vesentlig uten at vi må nedprioritere andre satsinger i Norge. 

Miljøpartiets leder Arild Hermstad lanserte denne uken et forslag om å sette av 1000 milliarder fra Oljefondet til Ukrainas forsvar og utviklingen av et tettere europeisk forsvarssamarbeid.

Han har rett. Norge må bidra mer, men like viktig er at statsminister Støre får med seg alle partiene på Stortinget når støtten skal økes.

På lang sikt er enighet viktigere enn nøyaktig hvor stor summen skal være. 

Roger Bjørnstad

Inflasjonstallene for januar vakte stor ståhei. At prisene vokste 3,6 prosent fra januar 2025 til januar 2026 var høyere enn forventet og høyere enn målet til Norges Bank.

Kildene til denne veksten er mange, og kommer ikke bare fra energi eller mat som det har vært tidligere.

Det fikk mange til å reagere kraftig og ta til orde for at renta igjen skal gå opp. For når alle prisene vokser, må det jo være fordi noe er galt i norsk økonomi.

Flere mener den høye lønnsveksten er den skyldige. Og på en måte har de rett.

Ifølge SSB ble lønnsveksten i 2025 på 5 prosent for alle arbeidstakere, og 4,8 i de store forhandlingsområdene, ifølge TBU. Det var 0,4 prosentpoeng over forventet resultat i lønnsforhandlingene.

Avviket kan forklares med bonusutbetalinger, flere arbeidsskift i noen pressede industribedrifter og at det har kommet flere høytlønnsgrupper inn i industrien som trekker gjennomsnittet opp.

Det har vært god lønnsvekst, og det fører jo selvfølgelig til at tjenestebedrifter som kan det, velter kostnadene over på kundene sine ved å øke prisene.

Sånn fungerer frontfagsmodellen: Høy lønnsomhet i industrien, kan gi høyere prisvekst dersom konkurransen og/eller produktivitetsveksten i tjenestenæringene er svak.

Men det gir ingen grunn til å øke rentene eller å moderere lønnsveksten i kampen mot inflasjonen. Vi forhandler lønningene på denne måten uavhengig av rentenivået.

Derfor er det merkelig for oss som sitter i det forhandlingsrommet å se for seg hvordan økt rente skal kjøle ned den generelle prisveksten i Norge.

For at renta skal ha effekt på lønnsveksten, må vi se for oss et land uten frontfagsmodell.

Derfor hadde det vært nyttig for rentedebatten å vite om noen mente at vi burde endre måten vi forhandler lønn på, slik at vi ikke får en skinndebatt. Er det noen som ønsker seg det?

God lønnsvekst får vi fordi det går godt i den konkurranseutsatte industrien og det oppstår store overskudd som skal fordeles.

Dette overskuddet er i stor grad skapt av eksportbedrifter som tjener gode penger på høye priser på verdensmarkedet, og lønnsveksten der har en sterk normgivende effekt for lønnsveksten i resten av økonomien.

Fordi vi har valgt å være en åpen økonomi, med utstrakt handel med og kapitalbevegelser til utlandet, er det ønskelig og nødvendig at norsk prisvekst knyttes til utenlandsk prisvekst.

Det skjer ikke bare gjennom importprisene, men også eksportprisene og lønnsveksten. Vi tilpasser oss utlandet og beholder konkurransekraft, men får fordelt gevinstene fra handel til alle.

Historisk har arbeidstakerne fått om lag 80 prosent av denne kaken. De siste årene har det vært nærmere 75 prosent. Det sier noe om størrelsen på overskuddene, og den moderasjonen som fagbevegelsen faktisk har vist.

Enkelte bedrifter har utnyttet denne moderasjonen til å betale høye lederlønninger og bonuser og viser at alternativet til at arbeidstakerne får sin andel av overskuddet, er at mer blir liggende igjen i selskapet eller går til utbytter til eierne. Slik adferd truer modellen.

Før årets oppgjør anslår TBU at overskuddene, målt som driftsresultater, økte kraftig fra 2024 til 2025 og er på 71 milliarder kroner.

Tallene er foreløpig usikre, men poenget er at fortjenesten fra høye eksportpriser er allerede i Norge. Det lønnsdannelsen gjør, er å fordele dem til arbeidstakerne. Den fordelingen håper jeg ingen ønsker å stoppe.

Å strupe folks kjøpekraft vil ha betydning for veksten i norsk økonomi. Men også ha uheldige konsekvenser i form av konkurser, arbeidsledighet og økt ulikhet.

En slik politikk vil på sikt svekke frontfagsmodellen. Det er derfor svært risikabelt å ta til orde for at lønnsveksten skal holdes tilbake når overskuddene i eksportindustrien er store.

I dag har Norge høyere renter enn de fleste andre land, og vi har hatt det ganske lenge. Prisveksten er likevel høyere.

Det viser at høye renter ikke virker effektivt på denne inflasjonen, hverken til å redusere veksten i importprisene eller lønnsveksten fra eksportprisene.

Det viser at renta er et dårlig verktøy i møte med prisvekst fra utlandet – med mindre man vil ha en annen lønnsmodell og høyere ledighet.

Noen ønsker kanskje det, og debatten hadde vært ærligere om de hadde sagt det.