Martin Benoni Flyvholm

Innlegget er skrevet som privatperson, og meningene som uttrykkes er mine egne, ikke arbeidsgivers.

Slik jeg tolker debattinnlegget til lederne i Alcoa og Elkem, er deres primære behov lave og stabile strømpriser som sikrer at eksisterende anlegg forblir lønnsomme.

Uten dette tvinges de til nedleggelse.

De ønsker altså ikke nødvendigvis mer kraftproduksjon fordi de selv skal øke forbruket, men fordi de ser det som en trussel at annen industri med høyere betalingsvilje presser prisene opp.

Logikken deres virker å være at langsiktige avtaler med nye vindparker skal sikre dem billigere strøm og samtidig «spare» vannet i magasinene til det ikke blåser. Deres industriprosesser krever imidlertid stabil grunnlast, noe vindkraft i seg selv ikke leverer.

Påstanden deres er at vindkraft, i samspill med vannkraft, skal skape et overskudd som presser prisene ned igjen.

Denne tankegangen har imidlertid flere fundamentale svakheter.

For det første: For at andre aktører skal kunne koble seg på og bruke opp dagens energioverskudd, kreves det effektoppgraderinger på vannkraftverk og massiv utbygging av strømnettet. Effektoppgraderinger gir minimalt med ny kraftproduksjon.

For at disse investeringene skal bli lønnsomme for kraftselskapene, må de ta seg bedre betalt for effekten de leverer i timene det er vindstille.

I et marked der aktører som datasentre har langt høyere betalingsvilje enn tungindustrien, vil prisen i de vindstille timene presses kraftig opp. Hvis Alcoa og Elkem ikke tåler disse pristoppene, står datasentrene klare til å overta nettkapasiteten med glede.

Økt nettkapasitet til andre regioner, og spesielt mot Europa, vil forsterke dette. Europa har en enorm betalingsvilje for balansekraft når det ikke blåser. Da får fyllingsgraden i norske vannmagasiner langt mindre betydning for prisen; det er det europeiske markedet som setter prislappen.

For det andre risikerer industrien å låse seg til ugunstige priser.

Mens Alcoa og Elkem betaler en fast avtalt pris til vindparken, vil konkurrenter uten slike avtaler kunne nyte godt av tilnærmet gratis overskuddskraft i markedet når det blåser som mest. Samtidig vil Alcoa og Elkem være nøyaktig like eksponert for de ekstreme pristoppene når vinden løyer.

Regnestykket går heller ikke opp. Kostnadene for vindkraft har steget 30–40 prosent de siste fem årene. I England ligger garantiprisen for landbasert vind nå rundt 1 kr/kWh i 20 år.

Selv om vi i Norge har bedre vindressurser og kan produsere 20–40 prosent billigere, snakker vi fortsatt om en produksjonskostnad på 60–80 øre/kWh. Dette er før man legger til premiumprisen man må betale vannkraftverkene for balansekraft.

Kjære Alcoa og Elkem: Dere er viktige for Norge og Europas forsyningssikkerhet. Dere trenger lave, forutsigbare strømpriser, men dette kan kun løses gjennom politiske vedtak.

Så lenge norsk politikk er at strømprisen skal ligge tettest mulig opp mot europeisk markedspris, og nettet bygges ut for å maksimere flyt mellom land og regioner, vil den kraftkrevende industrien tape.

Skal tungindustrien overleve, har vi to valg:

Politisk kontroll: Vi må definere strøm som en kritisk samfunnstjeneste og ta politisk kontroll over prissettingen for den industrien vi vil beholde.

Bak måleren: Vi må legge til rette for kraftproduksjon som er øremerket spesifikk industri, beskyttet mot det europeiske markedet og prissmitte.

Uten et politisk skifte i hvordan vi forvalter kraften, vil en massiv vindkraftutbygging kun bli en dyr vei mot en uunngåelig nedleggelse for kraftkrevende industri.

Kristian Skard

Opinions partibarometer utført for FriFagbevegelse og Dagsavisen må være deprimerende lesning for Høyres nye ledelse, og særlig for partileder Ine Eriksen Søreide.

I februarmålingen faller partiet til 15,7 prosent. Resultatet er ned 2,3 prosentpoeng siden januar.

Det er fortsatt over krise-resultatet ved stortingsvalget i høst på 14,6 prosent, men trenden er ikke god for Høyre de siste månedene.

Meningsmålingen der 1000 personer er intervjuet og stilt spørsmålet: «Dersom det var stortingsvalg i morgen, hvilket parti ville du da stemme på?», ble tatt opp i uken før, og under Høyres landsmøte i helgen.

Det knytter seg alltid stor spenning til utslagene på meningsmålingene i forbindelse med at partiene skifter partileder.

For Høyres del er det 22 år siden sist partiet byttet leder. Det gjenstår å se om Ine Eriksen Søreide vil klare å løfte partiet igjen. Den første ekte testen kommer i kommunevalget høsten 2027. Sånn sett har hun god tid.

I forrige kommunevalg klarte Høyre for første gang i nyere tid å gå forbi Ap som landets største parti. Høyre fikk en oppslutning på 25,9 prosent. Med dagens meningsmåling virker det som et temmelig håpløst prosjekt for den nye Høyre-lederen.

Men hukommelsen rundt partienes oppslutning er overraskende kort.

I dag fremstår Frp-leder Sylvi Listhaug som uovervinnelig på borgerlig side. Hun skubber vekk de andre partiene og forsyner seg grovt med begge hender fra hele velger-buffeten.

Opinions partibarometer for februar gir Frp en oppslutning på 28 prosent. Det er det beste resultatet for Frp siden 2009.

Bakgrunnstallene viser at Sylvi Listhaug tar velgere fra de fleste. 34.000 velgere er hentet fra Arbeiderpartiet, 33.000 velgere fra Høyre, 12.000 fra KrF og 4.000 fra Venstre.

Siden i høst har Frp vært landets største parti på våre målinger. Og forskjellen til både Ap og Høyre, er økende. Slik har det ikke alltid vært.

Hva var situasjonen da Sylvi Listhaug var i Ine Eriksen Søreides posisjon og nettopp hadde tatt over som partileder i mai 2021? 7,2 prosent viste junimålingen til Ipsos som ble presentert i Dagbladet 2. juli 2021. 

Snittet av meningsmålingene våren og sommeren 2021 viste at Listhaug falt under 10 prosents oppslutning i sine første måneder som partileder.

Svaret Listhaug ga til Dagbladet, var typisk henne. Hun var åpenbart i gang med oppbyggingen av partiet: 

«Den siste uka har jeg vært på bobilturné og gjort 40 stopp fra Oslo, gjennom Vestfold og Agder og opp gjennom Vestlandet for å møte velgere», sa Listhaug og la til: Vi skal dundre på hele veien til valgdagen.

I og med at partiene slåss om de samme velgerne, så handler det ikke bare om hvorvidt det ene partiet er god til å «dundre på». Det hjelper godt om et annet parti mislykkes.

Da Listhaug fikk servert 7,2 prosent i juni 2021, lå Senterpartiet på 19,3 prosent. På vår måling for februar, har Sp 6,4 prosent – og det er til og med 1,1 prosentpoeng høyere enn i januar.

Hva skal så den nyvalgte Høyre-lederen gjøre for å trekke velgere?

Jeg har litt problemer å se for meg Ine Eriksen Søreide gjøre som Sylvi Listhaug, ta på seg grilldressen, sette seg i bobilen og «dundre på». Men så klart. Her kan jeg ta feil. Rekken av krumspring fra partiledere som må skaffe velgere, er endeløs.

Ine Eriksen Søreide må gjøre det på sin måte. Men det er ikke lett å se hva som nå er en sikker vei til økt oppslutning for Høyre. 

Hun kan hente gode råd fra Erna Solberg, som hadde mange tunge år og flere valgnederlag, før alt snudde og Erna ble den mest suksessrike Høyre-lederen noensinne.