Karin Källsmyr

Konstituert generalsekretær, Voksne for Barn

Hege Ivangen-Hagedal

Styreleder i Nettverk for tilsynspersoner, Voksne for Barn 

«Det er som å rope inn i et tomt rom.»

Slik beskriver en tilsynsperson situasjonen når gjentatte bekymringer om et fosterbarns manglende helsehjelp ikke får svar.

Rapportene blir sendt, arkivert – og borte. Ingen tilbakemelding. Ingen synlige endringer for barnet. Dette er ikke unntaket. Det er hverdagen.

Et system som bryter loven

Veilederen fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (2015) er tydelig:

Barnevernstjenesten skal gi tilbakemelding til tilsynspersonen på rapportene. Likevel brytes denne plikten hver eneste dag i norske kommuner.

Tilsynspersoner over hele landet forteller om det samme: bekymringsmeldinger som forsvinner i stillheten. Ingen dialog, ingen dokumentert oppfølging – mens barnet står fast i en omsorgssituasjon som ikke blir bedre.

Dette er ikke bare en svikt i rutiner. Det er et lovbrudd. Og det skjer på statens og kommunenes vakt.

Ulik praksis – ulik trygghet

Tilsynspersonenes oppgave er å forsikre seg om at barn som er plassert i fosterhjem får god omsorg, og ikke minst at barnets stemme blir hørt.

Etter hvert tilsyn leveres konkrete rapporter med observasjoner og eventuelle bekymringer, men hvordan disse behandles varierer dramatisk mellom kommunene.

Noen kommuner har faste rutiner, tydelig oppfølging og reell dialog. Andre lar rapportene bli liggende som digitale filer uten svar, tiltak eller ansvar.

Og da blir barnets rettssikkerhet og medvirkning et spørsmål om geografi.

Et kontrollsystem uten kontroll

Statsforvalteren har ansvaret for tilsyn med barn i fosterhjem, men mye av oppfølgingen er delegert til kommunene. Det betyr i praksis at de som skal kontrolleres, kontrollerer seg selv.

Når barnevernstjenesten unnlater å følge opp rapportene, og statsforvalteren ikke griper inn, er det ingen igjen til å sikre barnets rettigheter. Da mister ordningen sin mening.

Det hjelper ikke å ha lovverk og veiledere hvis ingen stilles til ansvar når de brytes. Her sover politikerne – både lokalt og nasjonalt.

Kommunene får ansvaret for en lovpålagt ordning uten at noen kontrollerer hvordan den utføres. Ressurser og prioriteringer varierer, og ansvaret pulveriseres.

Når barnas rettigheter blir et spørsmål om økonomi og kapasitet, har vi som samfunn mistet retningen.

Slik kan vi sikre fosterbarns rettigheter

1. Lovfestet tilbakemeldingsplikt. Kommunene må forpliktes til å gi skriftlig tilbakemelding til tilsynsperson innen en fastsatt frist – med konsekvenser dersom de lar være.

2. Klageadgang for tilsynspersoner. Det må etableres en uavhengig kanal til Statsforvalter eller Bufdir når barnevernstjenesten ikke responderer.

3. Åpenhet. Kommunene må rapportere offentlig hvor mange tilsynsrapporter som mottas og hvordan de følges opp. Så vidt vi kjenner til, finnes det ikke offentlig nasjonal statistikk som viser hvor mange tilsynsrapporter som leveres av tilsynspersoner, og hvor mange av disse som får skriftlig eller muntlig tilbakemelding fra barnevernet.

4. Kompetanse. Tilsynspersoner og saksbehandlere trenger opplæring i lovverk og barns rettigheter.

5. Politisk styring. Stortinget må fastsette nasjonale standarder som sikrer like rettigheter for alle barn – uavhengig av kommunen.

Barnas rett er ikke valgfritt

Når staten plasserer et barn i fosterhjem, overtar den ansvaret for at barnet får trygghet, omsorg og utvikling. Dette ansvaret kan ikke delegeres bort i taushet.

Tilsynspersonene er barnas stemme. Når ingen lytter til dem, mister barnet sin siste sikkerhetslinje.

Vi kan ikke fortsette med et system som roper «barnets beste» i festtaler, men hvisker «ressursmangel» i praksis.

Signert en rekke ungdomsledere

KrFU hyller allerede «tradwifes» og stemte i sin tid imot kvinnners rett til selvbestemt abort. Nå varsler de at de ønsker å redusere selvbestemt abort fra 18 til 12 uker.

Samtidig innrømmer Ingrid Olina Hovland at det er en vanskelig kamel å svelge at man i det hele tatt kan ta abort. Oversatt er det altså snakk om totalforbud mot abort.

Dette er farlig. Et varsko om en politisk retning der kvinners frihet igjen blir noe som skal diskuteres, veies og vurderes.

Retten til selvbestemt abort har ikke kommet gratis. Før loven om selvbestemt abort risikerte norske kvinner fengsel for å ta abort. I land som ikke har lovbestemt abort dør kvinner på parkeringsplassen utenfor sykehuset.

I Polen og USA har konservative bevegelser brukt de samme ordene som KrF, de samme begrunnelsene, og gradvis fjernet rettigheter mange tok for gitt. Det begynner alltid med verdier og etikk.

Det ender med lover som fratar kvinner retten til å bestemme over egen kropp.

Hovland burde unnskylde seg

Hver femte kvinne har blitt utsatt for voldtekt i Norge.

Voldtekt er noe av det verste et menneske kan utsettes for, og KrFU har ikke noe med å sitte som moralsk dommer ovenfor kvinner som har blitt utsatt for overgrep.

Vi snakker om kvinner som har fått kroppen sin tatt fra seg, grensene sine brutt, tryggheten sin ødelagt og fått hele livet sitt snudd på hodet.

Likevel mener KrFUs leder at disse kvinnene bør «bære frem barnet», dersom overgrepet resulterer i graviditet. Å si at dette er å påføre et nytt overgrep – denne gangen i politikkens navn. KrF velger å rette mye av fokuset på fosteret, men hvor er nestekjærligheten for den som har blitt utsatt for voldtekt?

Voldtektsofre har fått selvbestemmelsen over egen kropp tatt fra dem. De fortjener å ta tilbake kontrollen over sin egen kropp, og sitt eget liv. Abort er en privatsak for hver kvinne, uansett grunn. Kvinners kropp, kvinners valg. Ferdig snakka.

Å mene at voldtektsofre plikter å bære frem barn er helt sykt.

KrFU forsøker seg på et overgrep på kvinners rettigheter. Ingen kvinne skal måtte leve med både traumet etter voldtekt og byrden av å bli fratatt retten til å bestemme over kroppen sin. Hovland burde legge seg paddeflat og unnskylde seg.

Historisk tilbakeslag

Gjennom generasjoner har kvinner i fagbevegelsen kjempet fram rettigheter mange i dag tar for gitt: Retten til arbeid, til svangerskapspermisjon, til trygge arbeidsplasser og til lik lønn for likt arbeid.

Det er de samme verdiene som ligger til grunn for retten til selvbestemt abort.

Kvinnekampen har alltid vært en del av arbeiderkampen, fordi økonomisk frihet og kroppslig frihet henger sammen. Når retten til å bestemme over egen kropp trues, trues også grunnlaget for likestilling i arbeidslivet.

Likestilling kan ikke ha gått for langt så lenge kvinner fortsatt må kjempe for den mest grunnleggende friheten av alle: Retten til å bestemme over egen kropp og eget liv.

Derfor sier vi tydelig: Dette handler ikke om moral eller tradisjon. Det handler om makt og kontroll over egen kropp og eget liv. Den friheten har kvinner kjempet fram gjennom generasjoner, og vi nekter å gi den fra oss.

Signert:

Marita Westervik Henriksen, ungdomsleder HK Norge

Caroline Iglebæk, ungdomsleder Fellesforbundet

Oda Gravdal Ulriksen, leder for FO-studentene

Marte Sofie Thorbjørnsen, nestleder Fagforbundet Ung (på valg som ungdomsleder i dag på landsmøtet)

Nimrah Ramzan, fungerende leder AUF

Audun Hammer Hovda, leder Sosialisitisk Ungdom