Tiril Rustand Halvorsen

Mens vi venter på hva skattekommisjonen vil legge fram av forslag til endringer i det norske skattesystemet, tar en fersk bok for seg et av de største problemene med det norske skattesystemet: At milliardærene ikke betaler nok skatt.

Gabriel Zucmans bok «Milliardærer må også betale skatt» har nettopp kommet ut på norsk.

I boka peker han på et problem som blant annet SSB-forskere tidligere har pekt på i Norge, nemlig at helt på toppen av inntektsfordelingen faller skatten dramatisk.

Det vil si at de som tjener aller mest, også betaler aller minst skatt per krone. Konsekvensen er at deres formuer vokser veldig raskt.

Zucman er fransk og skriver med et fransk utgangspunkt. I hjemlandet hans utgjorde de 500 rikeste familienes formuer i 1996 80 milliarder euro, noe som tilsvarte 6 prosent av BNP.

I 2024 utgjør deres samlede rikdom 1.228 milliarder euro – eller 42 prosent av BNP. Vi ser dessverre en lignende utvikling i Norge.

Samlet formue på Kapitals liste over Norges 400 rikeste for 2024 er litt over 2.390 milliarder kroner, og utgjør om lag 45 prosent av vårt BNP, som er på rundt 5.200 milliarder.

Jeg vil tro det er få som vil si at det er meningen eller ønskelig at det skal være sånn.

For professoren utgjør denne konsentrasjonen av kapital en trussel mot demokratiet, og han har derfor foreslått en skatt som skal sørge for en viss likebehandling i skattesystemet.

Inntektsskatten utgjør den største og mest progressive delen av skattesystemet vårt. Den sikrer at prinsippet om skatt etter evne blir oppfylt.

For en gjennomsnittlig nordmann er skatteprosenten mellom 40 og 50 prosent, når vi inkluderer alle skatter og avgifter. Som både Zucman og SSB viser, så betaler også den nest rikeste gruppen, om lag 50 prosent skatt av sin inntekt. Her er progressiviteten og rettferdigheten ivaretatt.

Det er først når vi kommer opp mot inntekter og formuer på størrelse med de vi finner på Kapitals liste over Norges 400 rikeste, eller i Zucmans tilfelle – dollarmilliardærene, at det ikke lenger er tilfellet.

Disse få individene betaler omtrent ikke inntektsskatt. Ikke har de lønnsinntekt, og kapitalinntekten får de i veldig stor grad holdt unna beskatning.

Det har de kunnet gjøre ved hjelp av lovlige metoder, ved bruk av holdingselskaper, men ifølge Zucman fører dette til at den reelle inntektsskatten blir nær null prosent.

Siden inntektsskatten ikke treffer, sitter milliardærene igjen med en skatteprosent på rundt 25 prosent i Frankrike (i 2016) (Zucman, 2026). I Norge er det enda lavere: Rundt 10–20 prosent (ifølge SSB i 2018).

Zucman spør hvor lenge vi skal la dette få fortsette. Alle disse pengene må brukes til noe – og de kjøper opp andre bedrifter, eiendom, kunst og teknologi. Hva blir det til slutt igjen til resten av oss? Eierskap må spres.

Hvor stor andel av BNP må disse personene besitte før det blir for sent å snu? Hvor mange aviser, TV-kanaler og medieplattformer må de kjøpe opp før det går utover ytringsfrihet og demokratiet?

Vi trenger ikke se lengre enn til USA om vi lurer på hva en ultrarik overklasse kan gjøre med et samfunn hvis de bestemmer seg for å endre det.

Zucmans forslag er å innføre en minimumsskatt for å sikre at også de aller rikeste betaler en tilsvarende andel av sine inntekter som resten. Det kan høres dramatisk ut, men er i realiteten ikke det.

Helt konkret er forslaget hans at de skal ilegges en skatt på to prosent av sin formue.

«De» i dette tilfellet er personer med en formue på over 100 millioner dollar, etter dagens kurs cirka 920 millioner kroner, nesten en milliard. Kun de som i dag betaler under to prosent av egen formue skal omfattes av skatten.

Siden avkastningen på disse formuene er cirka seks prosent i året, vil to prosent utgjøre om lag 33 prosent av deres kapitalinntekt. Når selskapsskatten inkluderes, vil samlet skatteprosent ligge rundt 50 prosent, på samme måte som det gjør for resten av oss.

Forslaget løser også problemet med skatteflukt, enten fordi alle land implementerer den, eller fordi man lager regler som gjør at skatten vil gjelde i hjemlandet selv om du flytter ut. Denne konstante flyttingen er en av grunnene til at kapitalinntekter er vanskelig å skattlegge.

Et av innspillene LO har kommet med til skattekommisjonen er at noe må gjøre med den lave skatteprosenten milliardærene betaler.

For legitimiteten til skattesystemet, for oppslutningen om velferdsstaten og demokratiet, er det viktig at alle bidrar på lik linje, og at ingen kan komme unna med å unngå skatt. Ulikheten og urettferdigheten kan bli for stor.

Forslag som milliardærskatt høres kanskje radikalt ut, men egentlig vil det treffe veldig få, og bare sørge for at ingen helt på toppen slipper unna det samme skattesystemet alle oss andre forholder oss til.

Zucmans forslag er med på å sikre at de i det minste må betale like mye for fellesskapet som oss.

Staale Andre Bergersen

For mens en lektor i barneskolen i KS-området får et sentralt lønnstillegg på over 30.000 kroner, er en lektor ved et universitet eller en annen statlig utdanningsinstitusjon, i likhet med alle andre statsansatte, ikke sikret én eneste krone i sentralt tillegg.

Hele lønnsrammen i staten skal fordeles lokalt. Det betyr i praksis at den enkelte ansatte blir avhengig av lokale prioriteringer, lokale forhandlinger og lokal økonomi.

Noen kan komme godt ut. Andre kan ende opp med lite eller ingenting. Det er ikke en solidarisk lønnspolitikk. Det er en politikk som flytter risikoen fra fellesskapet og over på den enkelte arbeidstaker.

Det er vanskelig å forklare hvorfor en lektor i kommunen skal være sikret et betydelig sentralt tillegg, mens en lektor i staten må håpe på at arbeidsgiver lokalt prioriterer akkurat deres gruppe i forhandlingene med de tillitsvalgte. Begge har høy utdanning. Begge har ansvar for opplæring, faglig utvikling og kvalitet. Begge bidrar til samfunnets viktigste investering: Kunnskap.

Forskjellen er ikke verdien av arbeidet. Forskjellen ligger i tariffsystemet.

I KS-området har man fortsatt et system der sentrale tillegg sikrer hele laget. I staten har arbeidsgiver, i samarbeid med Unio og Akademikerne, presset fram en løsning der alt skal forhandles lokalt. Det er en utvikling som svekker fellesskapet, svekker forutsigbarheten og svekker den solidariske lønnspolitikken.

Det mest skuffende er at dette skjer under en Arbeiderparti-ledet regjering.

Jeg undrer meg oppriktig over hva Arbeiderpartiet ville sagt om dette oppgjøret dersom partiet satt i opposisjon. Ville de hyllet et resultat der statsansatte lærere og undervisere ikke var sikret et eneste sentralt tillegg? Ville de kalt det rettferdig at lønnsutviklingen fullt og helt overlates til lokale forhandlinger? Ville de ment at dette styrker fellesskapet?

Jeg tviler.

Derfor er det også vanskelig å høre statsråd Karianne Tung uttrykke stor tilfredshet med resultatet. For hva er det egentlig å være fornøyd med? At staten har klart å presse fagbevegelsen inn i en løsning uten sentrale tillegg? At ansatte med høy utdanning og viktige samfunnsoppgaver ikke er sikret lønnsutvikling gjennom sentrale grep? At solidariteten er skjøvet ut til fordel for lokal konkurranse?

Dette er politikk som mange ville forventet fra en høyreside-regjering. Ikke fra en regjering som sier den bygger på arbeiderbevegelsens verdier.

Fagbevegelsen må våge å si det tydelig: Når staten som arbeidsgiver blir det eneste store tariffområdet i Norge som ikke vil sikre alle ansatte lønnsutvikling, bryter det med grunnleggende prinsipper om solidaritet, fellesskap og rettferdig fordeling.

Likelydende avtaler og felles forhandlinger i staten var viktig. Det var et krav mange har kjempet for lenge. Men prisen ble høy. Altfor høy. Når sentrale tillegg forsvinner, forsvinner også noe av selve tryggheten i tariffsystemet.

For Skolenes landsforbund handler lønnspolitikk ikke bare om prosenter og rammer. Det handler om verdsetting av arbeid. Det handler om at utdanning skal lønne seg. Det handler om at de som underviser, veileder og bygger kompetanse i staten, ikke skal behandles som en salderingspost.

En lektor er en lektor, enten arbeidsplassen er en barneskole, en videregående skole, et universitet eller en statlig utdanningsinstitusjon. Staten burde gå foran som en ansvarlig arbeidsgiver. I årets oppgjør gjorde staten det motsatte.

Det bør bekymre langt flere enn de statsansatte selv.