Aleksandra Czech-Havnerås

Denne uken samles fagbevegelsen på Svart økonomikonferansen. I år er også den ideelle sektoren invitert inn på scenen.

Det er en bitter rolle å diskutere A-krim-samarbeidet fra utsiden, når det i praksis er vi som står igjen med konsekvensene når systemet slipper taket.

I praksis opplever vi ofte at samarbeidet med etatene blir ensidig. Vi blir bedt om å dele informasjon, varsle, sende tips i riktige skjemaer, kartlegge behov, stille med caser og bidra i forskningsprosjekter.

Det vi får tilbake, er sjelden mer enn en takk, en invitasjon til en konferanse – og stadig flere henvisninger til våre lavterskeltilbud.

Det som tidligere sto i overskriftene om at Nav henviser mennesker til å hente mat hos Frelsesarmeen, har lenge også vært praksis fra andre etater når det gjelder ofre for arbeidslivskriminalitet.

Det mest bekymringsfulle for oss, er at organiserte arbeidstakere i økende grad kontakter ideell sektor fordi de ikke får tilstrekkelig hjelp andre steder.

Da står vi igjen i en situasjon der ingen offentlig aktør har et helhetlig ansvar for menneskene som blir stående igjen etter at en sak er avdekket, avsluttet eller henlagt.

Samtidig mangler vi i ideell sektor ressurser til å gi den komplekse, langvarige og tverrfaglige oppfølgingen mange av disse ofrene faktisk trenger.

Jeg anerkjenner at det har vært fremgang i A-krim-samarbeidet de siste ti årene, særlig når det gjelder kontroll og avdekking. Men vi ser også noe annet: De mest kyniske aktørene i arbeidslivet tilpasser seg raskere enn systemene som skal stoppe dem.

Regelverk brytes ikke bare – det utnyttes. Prosesser blir ikke bare omgått – de blir strategisk brukt mot dem som har minst makt.

Jeg har møtt arbeidstakere som har jobbet i månedsvis uten arbeidsavtale og uten full lønn. Når de til slutt protesterer, blir de møtt med latter eller trusler.

I en nylig sak, hadde en gruppe arbeidstakere ingen skriftlig dokumentasjon på at de i det hele tatt var ansatt.

Da de nektet å møte på jobb fordi lønna uteble, ble de kalt inn og overlevert skriftlige advarsler.

Disse advarslene ble det eneste formelle beviset på at et arbeidsforhold hadde eksistert. Et svært tynt grunnlag i møte med en rettssal.

I fjor bisto jeg arbeidstakere som kun hadde WhatsApp-meldinger med daglig leder som dokumentasjon på at de hadde jobbet.

Da vi krevde lønn og feriepenger, fikk vi svar om at vi fremsto som uprofesjonelle, fordi vi ikke kunne legge fram dokumentasjon som underbygget kravene.

Arbeidsgiveren visste godt at slik dokumentasjon ikke fantes – det var han selv som aldri hadde utstedt arbeidsavtaler.

Likevel snudde han bevisbyrden og krevde at arbeidstakerne skulle dokumentere det han selv hadde unnlatt å gjøre.

Han beskrev vår bistand som «frustrerende og uansvarlig» og mente den påførte ham unødvendig stress og usikkerhet.

Det var så kynisk og kalkulert at jeg nesten ble imponert over metoden. Samtidig tenkte jeg på stresset hos arbeidstakerne, som sto uten bolig, uten mat og uten inntekt etter å ha jobbet for ham i flere måneder.

Dagens hjelpeapparat skaper ofte et system der bevisbyrden er tyngst for den som har minst ressurser.

Risikoen for å tape en sak og bli sittende med kostnadene er reell, og mange tør derfor ikke ta kampen.

Det forstår jeg godt. Vi er her for å bistå dem. Men også vi har begrensede ressurser.

Når kriminaliteten er avdekket – hvem har da ansvaret for offeret? I dag er svaret ofte: sivilsamfunnet.

Ikke fordi vi skal være det siste sikkerhetsnettet, men fordi noen må stå der når systemet slipper taket.

Dette handler heller ikke om å flytte ansvar fra etater til sivilsamfunnet. Det handler om å sikre at ingen står uten ansvar i det hele tatt.

I mitt innlegg på Svart Økonomikonferansen var jeg tydelig på at denne jobben kan ikke ideell sektor bære alene.

Vi trenger tydeligere oppfølging fra etatene, forutsigbar finansiering av våre tilbud, og et klart prinsipp om at der det er dokumentert faktisk arbeid, skal bevisbyrden ligge hos arbeidsgiver – ikke hos den som allerede har minst makt.

I denne jobben trenger vi også solidaritet fra fagbevegelsen. LO er sterke, med denne styrken følger det også et ansvar.

Edvart Høyåsen

Den 16. desember i fjor kom Europa-Kommisjonen med en pressemelding, der «den første europeiske plan for økonomisk overkommelige boliger» ble lagt fram.

Videre planlegger kommisjonen i 2026 det første EU-toppmøtet om boliger, noensinne.

Noe av bakteppet er at det i EU-området har vært en gjennomsnittlig boligprisvekst på cirka 60 prosent i det siste tiåret.

Tilsvarende har boligprisene i Norge økt med cirka 45 prosent det siste tiåret, ifølge SSB.

Høye boligpriser er altså ikke et «særnorsk» fenomen, men det som nå er i ferd med å bli «særnorsk», er den høye boligrenta:

Styringsrenta i Norge ligger nå på 4 prosent, og Norges Bank har ingen hastverk med å sette renta videre ned. Selv om styringsrenta i eurosonen nå er på 2 prosent, og i Sverige bare på 1,75 prosent.

Mye av årsaken til høy boligprisvekst, kommer nå trolig av lite boligbygging, og av svak boligfinansiering.

I Norge kom det store fallet i boligbyggingen for cirka 3 år siden. Norges Bank hadde da, i perioden fra september 2021 til desember 2023, økt styringsrenta hele 14 ganger. Renta økte i denne perioden fra 0 til 4,5 prosent.

Boligbehovet i Norge tilsier ifølge Boligprodusentene og prognosesenteret at det må bygges drøyt 27.000 nye boliger årlig, men i senere år har det bare blitt bygget rundt 15.000 nye boliger.

Totalt antall igangsatte nye boliger i 2025 er 15.542 boenheter, noe som er 12 prosent over 2024, men fortsatt 44 prosent under beregnet boligbehov.

For et knapt år siden kom regjering med en målsetting om å bygge 130.000 nye boliger innen 2030, men dessverre ligger fortsatt boligbyggingen, langt under denne målsettingen.

I desember i fjor meldte NHO om en dramatisk svekket markedssituasjon, og at Byggenæringen allerede har mistet over 17.000 fagfolk.

Etter flere år med lav boligbygging, har mange innenfor byggenæringen meldt om permitteringer, oppsigelser og konkurser:

Eksempelvis meldte NRK Innlandet i september om 254 ansatte i Moelven konsernet som ble rammet.

Senest den 19. januar i år omtalte NRK Vestlandet krisa i byggenæringen». Dette i en artikkel om konkursen hos Byggmester Markhus i Bergen, hvor 100 ansatte i det 40 år gamle firmaet nå blir rammet av krisa i byggenæringen.

Gjennom mange år har boligprisene steget mer enn generell lønnsøkning, og derfor sliter i dag mange «førstegangskjøpere» med bolig-finansieringen. Denne gruppen vil enten måtte fortsette å bo hos foreldre/slektninger, eller de må leie bolig.

Videre medfører dette økt «etterspørsel» også i utleiemarkedet, og dermed også økt press på husleia.

Prisfastsettingen ved kjøp/salg og utleie av boliger foregår vanligvis gjennom budrunder, og da er det «tilbud og etterspørsel», som til slutt avgjør prisen.

Paradoksalt nok kan derfor en redusert rente øke «etterspørselen», og dermed på kort sikt også boligprisene.

Men på lengre sikt vil en redusert boligrente bidra til å øke «tilbudet» (og redusere prisen), gjennom økt boligbygging.

Det mest treffsikre tiltaket for å avhjelpe boligkrisa vil trolig være å øke utlånsrammene til Husbanken, samt å redusere boligrenta for nye boliger.

Ved å senke rentene bare på nye boliger, vil effekten bli: «økt tilbud» og «konstant etterspørsel». Noe som ikke vil gi økt prispress i bruktbolig-markedet.

En forbedret Husbankfinansiering kunne vært et godt tiltak for økt boligbygging. Men etter forhandlinger om statsbudsjett for 2026 ble dessverre utlånsrammene til Husbanken på bare 34 milliarder kroner.

Det er på samme nivå som året før, og kompenserer ikke for boligprisveksten.

Prisen på byggevarer har økt, blant annet som følge av økte strømpriser og økte råvarepriser, noe som i siste instans også øker prisen på nye boliger.

Regjeringen har i de senere år økt utlånsrammene til Husbanken noe, men på grunn av prisveksten blir likevel vesentlig færre boliger Husbankfinansiert i dag, enn for 10 år siden, da det ikke var krise i byggenæringen.

Går vi tilbake til tidlig på 1990 tallet, var så godt som alle nye boliger Husbankfinansiert, mens det i dag bare er et fåtall av de nybygde boliger, som har fått tilsagn om lån fra Husbanken.

Staten har i dag «finansielle muskler» til å kunne styrke Husbanken, hvis politikerne vil – Men dessverre har vi hittil ikke sett noen kraftfulle grep fra regjeringen, utover det å sette måltall for boligbyggingen.

I skrivende stund har oljefondets kroneverdi passert 21.000 milliarder kroner, og fondet har nå doblet sin kroneverdi bare i løpet av de siste 6-7 årene.

Penger som eventuelt blir lånt ut til nødvendig boligbygging gir neppe økt inflasjon, selv om staten bruker litt mer oljepenger. Pengene vil da gå til å avhjelpe en byggenæring som nå sliter, samt til en mer sosial boligpolitikk.