Reidar Strisland

Mamdanis suksess er et av mange tegn i tiden. Det demokratiske partiet er i rask endring.

Blant vanlige amerikanere har det i lang tid vært frustrasjon mot den politiske eliten i Washington D.C. som har latt forskjellene øke i tiår etter tiår.

Det er denne frustrasjonen som gav Donald Trump sin bevegelse grobunn, og som har ført til store endringer i Det republikanske partiet.

Den samme frustrasjonen har også stor påvirkning på basen i Det demokratiske partiet. Men på tross av folkebevegelsen skapt rundt Bernie Sanders sitt presidentkandidatur i 2016 og 2020, har eliten i Demokratene klart å holde stand.

Selv om Alexandria Ocasio-Cortez i 2018 ble innvalgt i Kongressen som et resultat av Sanders-kampanjen, og raskt ble et ikon i amerikansk politikk, så har eliten i partiet opprettholdt sin kontroll over partiet.

For dem sto det viktigste slaget i primærvalget i 2020. Da kunne de trekke et lettelsens sukk, etter at en konsolidert demokratisk elite snudde valget i favør Joe Biden mot Bernie Sanders.

Før 2016 hadde venstresiden med få unntak aldri hatt noen reell plass i amerikansk politikk.

Valgsystemet der vinneren tar alt favoriserer tradisjonelt sentrumsnære og konservative ideer, grunnen til at det lenge var liten forskjell på Demokratene og Republikanerne i økonomiske spørsmål.

Pengesummene som de siste årene har blitt kasta inn i valgkampene fra de rikeste og lobbygrupper har gjort det nærmest umulig å komme utenfra, spesielt om man forsøker å utfordre systemet.

Sanders sin overraskende valgsuksess i 2016 var første sprekken i Demokratenes fasade.

I senere år har Alexandria Ocasio-Cortez blitt en stadig viktigere uformell leder i partiet. Hun er også villig til å ta mer ansvar, men partiet har tviholdt på den eldre sentrumsorienterte garde.

Venstresida i Det demokratiske partiet har lenge hatt god synlighet og innflytelse i debatten. Målingene viser også at de har velgerne i ryggen i sine kjernespørsmål, som offentlig finansierte helsetjenester til alle.

Men de er fortsatt i opposisjon i sitt eget parti. Og selv om det etter hvert har kommet flere progressive stemmer til i Kongressen, mangler det virkelige gjennombruddet.

Venstresida har til gode å vise at man kan vinne valg i større byer og valgdistrikt med en radikal politikk. De har manglet et utstillingsvindu.

Det er her Mamdani er så viktig.

Mamdani er et talent av de sjeldne. Han håndterer alle plattformer, forsnakker seg aldri, og klarer alltid å få fram budskapet sitt.

Viraliteten i sosiale medier og tusenvis av frivillige bidro til at han i våres seilte opp som et navn å følge med på. Og oppskriften var en politikk som resonnerte.

Forskjellene har økt i flere tiår. Og når prisene på både leiemarkedet og mat har føket i været, så er det ingen andre saker som er viktigere enn levekostnader.

Som kandidat må du ha konkrete tiltak for faktisk forandring for å være troverdig. Og det var nettopp her Mandani leverte varene.

Frys i prisene i det regulerte leiemarkedet, gratis barnehage og gratis busser er av de viktigste kampsakene. Og jo flere som har blitt kjent med Mamdani, desto flere har sagt at de vil stemme på 34-åringen.

Samtidig var hans to viktigste motkandidater, Andrew Cuomo og sittende ordfører Eric Adams, begge tekstbokeksempler på problemene i Det demokratiske partiet. Korrupsjonssaker, MeToo, og bistand fra selveste presidenten.  

I Demokratenes primærvalg viste det seg at Mandani var enda mer populær enn målingene hadde fanga opp.

Aldri før har en ordførerkandidat fått flere stemmer i et primærvalg. Valget var spådd å være en thriller, men det ble aldri spennende.

Mandani skal straks ta over ledelsen i rådhuset i New York by. Og 34-åringen har store forventninger til seg.

New Yorks innbyggere forventer at han leverer på løftene sine. Og amerikansk venstreside trenger hans nye rolle for å vise at demokratisk sosialisme ikke er ekstremisme, men et redskap for å få til positiv forandring i folks liv.

Ledelsen i Demokratene, med Chuck Schumer og Hakeem Jeffries, begge fra New York, i spissen, har holdt seg langt unna Mamdani.

For dem er han en stor trussel på flere fronter. For de vet at han vil få en posisjon og rolle i amerikansk politikk som blir vanskelig å håndtere når de ønsker å fortsette som før.

Til nå har de lent seg på argumentene om at venstrevridd politikk ikke kan vinne viktige valg i USA. Mamdani motbeviser dem til gangs.

Og når Mamdani og AOC begge er uformelle viktige faktorer med tilhold i New York, så ligger alt til rette for at delstaten som på mange måter er Demokratenes hovedstad, vil kunne utradere konservative demokrater som er fornøyde med same procedure-politikk og strategi.

Schumer og Jeffries kan begge ende opp med å bli kastet på dør fra sine lederroller i Kongressen. Og skulle det skje, så er det akkurat det Demokratenes velgere ønsker.

Velgere er illsinte på partiets håndtering av Joe Bidens aldring, på den defensive presidentkampanjen til Kamala Harris og ikke minst partielitens spake motstandskamp mot president Donald Trump.

Målingene viser at den formelle ledelsen i Demokratene aldri har vært mer upopulær.

I andre enden av skalaen har du Bernie Sanders og AOC som er svært populære i basen og som har vokst fram som uformelle ledere i motstandskampen, både gjennom sine turneer og folkemøter i områder Trump vant, der hundretusenvis har møtt entusiastisk opp.

Men også i måten de har håndtert de siste ukenes nedstengning av USA på etter at partiene ikke kom til budsjettenighet.

Det finnes mange tegn i tiden på at Demokratene er i ferd med å få sin egen overhaling, som Det republikanske partiet i sin tid fikk med Tea party-bevegelsen.

Demokratenes velgere vil at man skal kjempe hardt mot Trump, og de vil ha troverdige politikere som vil noe.

Levekostnader er den aller viktigste saken.

En stor endring som følge av Israels folkemord på Gaza er dessuten at Israel-lobbyens stempling av israelkritikere ikke lengre fungerer.

Et flertall av demokratenes velgere viser ifølge målingene solidaritet med Palestina. En endring som enda ikke ledelsen i partiet har tatt inn over seg.

26. oktober holdt Mamdani, Bernie Sanders og Ocasio-Cortez folkemøte foran 13.000 New Yorkere.

I sin tale sa Mamdani at han aldri hadde vært der han er i dag, hadde det ikke vært for at Sanders i så mange tiår turte å stå alene, og at han aldri hadde snakket språket demokratisk sosialisme uten Sanders.

Og det er helt rett at Bernie Sanders i den nasjonale amerikanske politikken sto lenge alene.

Et demokratisk parti som ikke var interessert i å fornye seg, har gjort hans politiske revolusjon seig. Men tiden har forflyttet seg i retning den nå 84 år gamle senatoren.

Stadig flere vil ha store endringer fra venstre.

Mamdanis seier er det viktige neste leddet i forsøket på å få til en politisk revolusjon som fratar oligarkene makten i USA og som kan sikre alle amerikanere rett på helsetjenester.

Zohran Mamdani er bare en av millioner av unge som fikk sin politisk oppvåkning av Bernie Sanders presidentkampanjer.

Snart har Sanders en ny mektig alliert. Og når det om ett år er mellomvalg er det gode sjanser for at en enda større bølge av endring vil skylle inn over det Demokratiske partiet.

Kjell Werner

Det er fortsatt et relativt åpent spørsmål hvem som tar over etter Erna Solberg som Høyre-leder i februar.

Nikolai Astrup og Henrik Asheim er så langt de to eneste som åpent har sagt at de er villige til å bli sjef i Høyre.

Det var lenge nærmest opplest og vedtatt at Ine Eriksen Søreide skulle ha dette vervet, men hun har ennå ikke klart å bestemme seg. Rett etter valget trodde «alle» at Søreide var mest aktuell som ny Høyre-leder.

58 prosent av Høyres lokale folkevalgte pekte på henne, kunne vi lese ut av Norgesbarometerets undersøkelse utført for VG. Men det var da og ikke nå.

Jo lenger det lar vente på seg før Ine Eriksen Søreide kommer med en avklaring, desto større er sannsynligheten for at valgkomiteen, og deretter landsmøtet, samler seg om Astrup. 

Slik jeg ser det, har Nikolai Astrup allerede styrket sine aksjer betydelig. Og da tenker jeg ikke på verdien av aksjene i de familieeide selskapene, men på muligheten til å bli Høyres nye leder. 

Astrup har signalisert sine politiske ambisjoner på et fornuftig tidspunkt, rett etter det første møtet med valgkomiteen.

Med brask og bram sa han seg da villig til å bli Høyre-leder. Astrup satser alt på en hest, for han utelukker å bli nestleder.

Fredag toppet han markedsføringen med en solid opptreden i NRKs «Nytt på nytt». Der fikk han også vist at humoren er på plass. Om Astrup ikke var kjent før, vet alle nå hvem han er. At det finnes litt temperament hos Astrup, har vi også fått med oss.

Nylig ble det nemlig avslørt at han hyttet med en knyttet neve mot politisk redaktør Eirik Mosveen i Avisa Oslo. Mosveens kommentar om at Astrup sparer formuesskatt med Høyres politikk, hadde falt i dårlig smak i valgkampens hete. 

Episoden med knyttneven fant sted på utestedet Lorry i etterkant av stortingsmiddagen på Slottet 23. oktober. Astrup beklaget, la seg flat og skværet forbilledlig raskt opp. 

Ellers er Astrup kjent for å argumentere rolig og saklig i politiske debatter, med et snev av arroganse innimellom. Det er tydelig at Kåre Willoch er hans politiske forbilde. 

Er det et problem for Høyre å ha en milliardær som partileder? Ikke nødvendigvis.

«Hadde jeg vært veldig opptatt av penger, hadde jeg gjort noe annet,» sier Astrup selv. En god forklaring som mange vil akseptere.

Høyre-veteran Per-Kristian Foss mener at det er klokt av Ine Eriksen Søreide å vente med å svare. «Jeg synes valgkomiteen skal ta seg god tid. Det er ingen grunn til å haste seg fram til konklusjoner,» sier Foss og peker på at landsmøtet skal holdes i februar.

Han hevder at partiorganisasjonen trenger tid til å reflektere over politikk også, ikke bare lederkandidater. Jeg tror Foss undervurderer dynamikken som er skapt til Astrups fordel.  

Henrik Asheim var først i løypa med å si seg villig til å bli Høyres nye leder, men sjansene til å lykkes har svekket seg dag for dag. Asheim sier dessuten at han viker plass dersom Ine Eriksen Søreide melder seg på. Asheim har til og med antydet at han kan komme til å trekke kandidaturet uansett.

Det hører med til bildet at Asheim er nestleder i Høyre og dermed for sterkt knyttet til Erna Solbergs regime, som jo feilet dramatisk da Høyre fikk skarve 14,6 prosent i høstens stortingsvalg. Frp endte på 23,9 prosent.

Mange i Høyre vil ha nye koster i ledelsen, og dette momentet taler mot å velge Asheim som ny partileder. Ifølge TV 2s kilder ønsker ikke Astrup at Asheim fortsetter som nestleder. 

Høyre skal i tilfelle ha to nye nestledere. Sandra Bruflot og Peter Frølich er de mest aktuelle til disse rollene. Bruflot kom ikke inn på Stortinget mens Frølich berget seg med et nødskrik. Unge Høyre-leder Ola Svenneby nevnes også som aktuell til nestledervervet. 

Hvorfor nøler kvinnen «alle» ville ha øverst på tronen i Høyre? Hun vegrer seg kanskje for å lede partiet inn i det som kan bli et nytt dårlig valg.

Det er riktignok gode muligheter for borgerlig flertall ved neste korsvei, men det er mye som tyder på at Frp uansett blir større enn Høyre. Da blir i tilfelle Frp-leder Sylvi Listhaug landets neste statsminister.

Med slike utsikter kan det være at Søreide heller sikter seg inn på comeback som utenriksminister. Siden alternativet fort blir å være statsministerkandidat for et parti som ikke får statsministerposten.

Og om Høyre likevel skulle få statsministeren i 2029 vil Søreide fortsatt være et klart førstevalg som utenriksminister. 

Høyre vil få en god leder uansett hvem av de tre toppaktuelle kandidatene som til slutt velges på det ekstraordinære landsmøtet i februar. Partiets problem stikker imidlertid dypere enn som så.

Det handler ikke bare om en ny frontfigur og en annen framtoning. Utfordringen er først og fremst politisk. Mange tidligere Høyre-velgere valgte Fremskrittspartiet eller Arbeiderpartiet i årets stortingsvalg. 

Høyre står altså i en politisk spagat. Partiet må hente tilbake velgere som har rømt to veier. Det er lettere sagt enn gjort, for det er lett å forskreve seg.

Er Høyres problem bare et innenrikspolitisk fenomen? Henrik Asheim har et poeng når han leter etter en bredere forklaring.

«Det som gjør meg veldig urolig, og som gjør at jeg ligger våken om natten, er at dette er en trend som rammer våre søsterpartier i Europa også. Derfor er dette noe annet, eller i hvert fall noe mer enn at vi bare bommet på sakene i valgkampen og hadde dårlige slagord», sier Asheim til VG. 

Asheims analyse har mye for seg. Faktum er nemlig at de moderate folkepartiene rundt om i Europa har slitt i flere år.

Vi har fått et mer oppsplittet landskap samtidig som populister og ytre høyre er på frammarsj i mange land. De moderate folkepartienes tid som store styringspartier er kanskje over også i Norge.

Hva kan vi vente oss av Høyre rent politisk dersom Nikolai Astrup blir ny partileder og statsministerkandidat?

Det vil ta tid før dette blir konkretisert. Landsmøtet i midten av februar skal bare velge ny ledelse. Partiprogrammet som ble vedtatt i mars gjelder altså fortsatt. 

Nikolai Astrup erkjenner at Høyre i for stor grad forsvarer systemer, og han innrømmer at partiet ble for mye kalkulator-Høyre i valgkampen. Her er det på sin plass å minne om at Erna Solberg skrev boken «Mennesker, ikke milliarder» i 2011.

Skal vi tro Astrup har dette budskapet tydeligvis gått i glemmeboken, for både Solberg, Astrup og andre sentrale Høyre-folk. 

Enda mer interessant er det hva Erna Solberg vitterlig skrev i denne boken. Der lovet hun nemlig at partiet, under hennes ledelse, «ikke vil bli med i en regjering som aksepterer at folk blir nullskattytere». 

Det hører med til historien at Høyre ikke har funnet noen løsning på utfordringen som Erna Solberg beskrev så godt allerede i 2011. Det hjalp ikke at hun satt åtte år som statsminister og hadde et dyktig embetsverk til sin disposisjon. 

Men nå har Høyre, under Ernas ledelse, vedtatt politikk som innebærer å fjerne formuesskatten på arbeidende kapital – altså på aksjer, næringseiendom og driftsmidler i bedrifter.

Dermed blir det flere nullskattytere her til lands dersom Høyre får regjeringsmakt. Milliarder, ikke mennesker – kan vi nå si.

Høyre er dermed igjen et kalkulator-parti. Dette er et faktum som det blir vanskelig å snakke seg bort fra, spesielt for milliardæren Nikolai Astrup.