Andreas Bellika

Det handler ikke bare om tall på et budsjett. Det handler om folk. Om belastning. Og om hvem som faktisk skal gjøre jobben framover.

Jeg jobber tett på ansatte i kommunen hver dag, og det jeg ser, er ikke dårlig økonomistyring, men ansatte som blir strukket lenger og lenger, samtidig som kravene øker.

Flere oppgaver, høyere forventninger og strammere rammer. Dette handler ikke om enkeltkommuner som gjør en dårlig jobb. Det handler om rammer som gjør det vanskelig å levere gode tjenester.

Mange hadde forventninger om at en regjering med tette bånd til fagbevegelsen skulle styrke kommuneøkonomien tydeligere. Det har ikke skjedd i tilstrekkelig grad.

I stedet skyves presset nedover i systemet og ut på de ansatte. Til slutt er det ikke mer å hente.

Dette er ikke bare en kommunal utfordring. Det er en arbeidslivsutfordring. Uten sterke kommunale tjenester stopper arbeidslivet opp.

Barnehage, skole og helse- og omsorgstjenester er ikke tilleggstjenester. Det er selve grunnlaget for at arbeidslivet fungerer.

Når disse tjenestene svekkes, rammer det resten av arbeidslivet direkte. Folk må gå tidligere fra jobb, være mer borte, eller rett og slett ikke få hverdagen til å gå opp.

Det mange opplever nå, er at barnehager må stenge tidligere eller holde avdelinger stengt på omgang. Foreldre må forlate jobb på kort varsel, vakter må dekkes inn, og belastningen skyves over på kolleger.

Da er det ikke bare kommunene som betaler prisen. Det er hele arbeidslivet som tar regninga.

Vi står samtidig midt i en utvikling der det blir vanskeligere å rekruttere og beholde folk i de yrkene vi er mest avhengige av. Det er ikke tilfeldig. Belastningen over tid blir for stor.

Folk blir ikke værende, ikke fordi de ikke vil, men fordi det ikke går an å stå i det.

Når folk ikke blir værende, mister vi ikke bare kapasitet. Vi mister erfaring, fagmiljø og stabilitet.

Det rammer tjenestene, men også resten av arbeidslivet. Arbeidsgivere får større utfordringer med drift, og presset på de som er igjen øker.

For hva skjer når du ikke får barnehageplass? Når du ikke får den hjelpa du trenger hjemme? Når tjenester bygges ned eller blir vanskeligere å få tak i? Da flyttes belastningen over på folk og inn i arbeidslivet.

Dette er grunnen til at kommuneøkonomi ikke er en særinteresse for offentlig sektor. Det er en felles interesse for hele fagbevegelsen.

Vi kan ikke snakke om behovet for arbeidskraft og et velfungerende arbeidsliv, uten samtidig å snakke om grunnmuren det hviler på.

Vi kan ikke løse dette ved å presse mer ut av de samme folkene. Vi må gjøre det motsatte: sørge for at det går an å stå i disse jobbene, at det er nok folk, og at tjenestene holder et nivå som gjør at resten av arbeidslivet fungerer.

Derfor er ikke sterke kommuner en utgift. Det er en forutsetning for at arbeidslivet i det hele tatt skal fungere.

Jan Erik Aukan 

Mange lavtlønte, slik som oss i bussbransjen, har hatt det økonomisk tøft i flere år og det fortsetter. Dyrtiden slipper ikke taket.

For mange har det blitt normalen å jobbe langt over full stilling bare for å få endene til å møtes.

Det var et håp om bedring da renta skulle ned. Nå varsles det i stedet nye renteøkninger, samtidig som prisene, spesielt på mat, fortsetter å stige. Dette er i ferd med å bli uutholdelig.

For mange av oss fremstår det som uforståelig at renta skal økes på grunn av prisvekst som i stor grad kommer fra utlandet.

Renteøkninger stopper verken krig eller påvirker globale energipriser, de rammer først og fremst vanlige folk her hjemme. Resultatet er at hverdagen blir enda vanskeligere for dem som allerede sliter.

Samtidig har lavtlønte liten mulighet til å hente inn det tapte gjennom lønnsoppgjørene. Frontfagsrammen fungerer for oss i praksis som et tak, ikke en norm. Det betyr at lønnsøkningen i kroner blir langt lavere enn for dem med høyere lønn.

Jeg vil påstå at vi i dag ikke får reell kompensasjon for prisveksten.

Dette merkes ekstra godt nå. Mange av mine medlemmer i bussbransjen forteller om en svært presset økonomi. Og nå står vi foran enda en runde med dyrtid og økte renter.

Her må LO på banen, dette går ikke lenger. Mandatet til Norges Bank må endres. I dag fremstår det som om renta heves nærmest automatisk når inflasjonen øker, uten å skille mellom innenlands og importert prisvekst. Det svekker tilliten til systemet.

For det andre må lavtlønte få en større del av kaka. Vi trenger høyere sentrale tillegg og en ny, mer treffsikker lavlønnsmodell. Altfor mange faller utenfor dagens ordninger og sakker stadig akterut i lønnsutviklingen.

Samtidig ser vi at høytlønte og lederlønninger øker kraftig. Forskjellene i samfunnet vokser i rekordfart. Det er en utvikling vi ikke kan akseptere.

Nå er det nok.