Vegard Holm

Fagforeningsveteran og tidl. redaktør av Transportarbeideren

1965 var et viktig år for meg, jeg fylte sytten i september. 

I juni var jeg på konsert i Messehallen på Skøyen i Oslo. Jeg både så og hørte Rolling Stones i fri dressur. Og jeg fikk oppleve et nytt norsk rockeband som varma opp for supergruppa.

Etter den konserten kunne jeg slå fast to ting for meg sjøl: Beatles var bandet mitt! Og det norske bandet Pussycats, oppvarmingsbandet, var fra denne dagen helt klart mitt norske favorittband. Jeg tror jeg hørte og så Tromsø-bandet et sted mellom 20 og 40 ganger live de neste par åra.

I november samme året blei jeg medlem i LO, i bokbinderlæra som jeg hadde starta opp året før. Nå har jeg altså vært medlem i LO i 60 år.  

Men det var ikke enkelt for oss bokbinderlærlinger å bli medlem den gangen. Vi var 10-12 lærlinger i faget i Oslo i 1965, og vi måtte kjempe for å bli medlem i LO.

Den gangen var det sånn at en læregutt i bokbinderfaget gikk tre ganger tre måneder på lærlingeskole i løpet av de fire åra som læregutt i bedriften. Lønn hadde vi også da vi gikk på lærlingeskolen på Sogn yrkesskole.

Fagforbundet vi ville inn i het Norsk bokbinder- og kartonasjearbeiderforbund. Fagforeninga var Oslo bokbinderforening, og formannen der het Kåre Eriksen.

Da vi tok kontakt med Eriksen før vi begynte på Sogn, ga han oss klar og tydelig beskjed om at vi ikke fikk bli medlemmer. Fagforeninga hadde ingen tilbud til læregutter, ikke kunne de forhandle for oss heller.

Lærlingekontrakten vi hadde med bedriften vi jobba i var overordna tariffavtalen, fortalte Kåre Eriksen oss. Han var ellers en hyggelig mann.

Da han besøkte oss på yrkesskolen høsten 1965 for nok en gang å forklare oss at vi ikke kunne bli medlemmer av fagforeninga, fikk han kraftfull motstand, ikke bare fra oss lærlinger. Lærerne våre på Sogn yrkesskole, som var bokbindere, støttet oss.

Alliansen vår med lærerne blei for sterk for Kåre Eriksen. Han måtte kaste inn håndkleet.

Eriksen ville holde seg inne med oss som om en tre års tid kunne smykke oss med tittelen bokbindersvenn. Vi kunne melde oss inn, men vi måtte huske at fagforeninga ikke kunne forhandle for oss.

Endelig greide vi å slå høl på LO-kolossen av betong og jern. Jeg fikk medlemsnummeret 863, og kan feire 60 år som fagorganisert.

Brede Edvardsen

Leder i Arbeidsmandsforbundet

De som bygger veiene du kjører på, som håndterer de største maskinene, som jobber om natten for at veiene skal være åpne og anleggsprosjekter blir ferdige.

De som sørger for at samfunnet holdes rent og trygt – og mange flere. Kort sagt: en god blanding av solide arbeidskarer. Likevel har mange av oss noe felles: Vi tror vi må «ta oss sammen».

Gjennom nærmere 30 års erfaring som tillitsvalgt mener jeg at det er noe vi må vi slutte med. I arbeidslivet er vi flinke til å snakke om fysisk helse.

Vi velger verneombud, passer på verneutstyr og følger sikkerhetsrutiner. Men er vi like flinke til å snakke om hvordan folk faktisk har det?

Det finnes ikke bare én måte å være mann på. Kjønnsroller formes delvis av biologi, men i stor grad også av samfunnets normer og forventninger.

Derfor er jeg oppriktig bekymret for hvordan dagens TikTok-kultur, med stemmer som Andrew Tate og andre, fremmer en snevrere definisjon av hva det vil si å være en «ordentlig» mann. Dette frykter jeg begrenser mulighetsrommet for en yngre generasjon gutter og menn.

Tallene er ikke på vår side. I Mannsutvalgets NOU fra 2024 kan vi lese at menn i gjennomsnitt lever kortere enn kvinner. En viktig grunn er at langt flere menn dør som følge av rus, ulykker, psykisk uhelse og selvmord.

Menn har også høyere risiko for å få og dø av kreft. Gutter presterer i snitt svakere på skolen enn jenter, og flere gutter faller fra videregående opplæring.

Vi trenger alle de mannfolka vi kan få, både i dagens og fremtidens arbeidsliv. Da må vi også sørge for å ta vare på dem før det sier stopp.

For meg sa det stopp i 2012. Jeg var hovedtillitsvalgt i ISS, og en dag rant det over; det hadde blitt for mye. Jeg skjelte ut en kollega, slo av PC-en og dro hjem. Der ble jeg liggende i et mørkt rom i to uker og gråt.

For første gang i livet oppsøkte jeg bedriftspsykolog – og sa hvordan jeg faktisk hadde det.

I 2020 fikk jeg igjen kjenne på hvor skjørt livet kan være. En klump i halsen viste seg å være kreft i en lymfeknute. Jeg hadde lenge kjent at noe ikke stemte, men avfeid det som tette bihuler fra et langt liv i renhold.

Heldigvis gikk det bra – fordi jeg gikk til legen. Men også fordi familie, venner og kollegaer stilte opp.

Jeg skriver ikke dette for å belære deg om at livet kan være tøft. Det vet du allerede. Jeg skriver det fordi du skal vite at det finnes hjelp, og at fellesskapet rundt deg betyr mer enn du kanskje tror.

Den internasjonale mannsdagen 19. november glir ofte forbi uten store markeringer. Ingen tog, ingen appeller – kanskje bare et kort innslag på radio. Men jeg vil si: Gratulerer med dagen til alle menn!

Ta en ekstra kopp kaffe med en kollega og spør hvordan det egentlig går. Bestill den legetimen du har utsatt. Ta en telefon til en venn og si hvordan du faktisk har det.

Kjære mann: Du må ikke ta deg sammen og være tøff i trynet. Del tankene og utfordringene dine – det kan redde liv.