Kjell Werner

Europakommisjonen innstiller på at Norge ikke skal få unntak for EUs nye tollmur på ferrolegeringer.

Dette blir en alvorlig utfordring for de norske selskapene som leverer ferrolegeringer til stålproduksjonen i mange EU-land. Norge er storeksportør av slike produkter til Europa.

Næringsminister Cecilie Myrseth (Ap) sier at regjeringen er uenig i EUs vurderinger. Det samme sier Harald Solberg i NHO-foreningen Norsk Industri. Lederen i fagforbundet Styrke, Frode Alfheim, er skuffet.

De foreslåtte tollreglene vil tre i kraft 17. november.

Norge, Island og Liechtenstein er gjennom EØS-avtalen med i EUs indre marked. Men dette er ikke alltid tilstrekkelig, for EUs handelspolitikk og medfølgende tollmurer er ikke en del av avtalen.

Der er det bare fullt medlemskap i EU som gjelder.

Politikere fra flere partier reagerer på EUs holdning. Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum mener det er snakk om et klart brudd på EØS-avtalen, og han ber derfor regjeringen om å vurdere mottiltak mot EU. Rødts Geir Jørgensen mener EU bedriver selvskading. 

Rødt og Senterpartiet feller krokodilletårer. Begge partiene går nemlig inn for å si opp EØS-avtalen, noe som vil sette norske arbeidsplasser i en enda vanskeligere situasjon. Å gå veien om handelsavtaler vil være å gå baklengs inn i framtiden.

Det mest alvorlige er imidlertid EUs begrunnelse for at Norge ikke kan gis unntak fra beskyttelsestiltakene rundt ferrolegeringer. Den kan skape presedens i lignende saker. Da kan det få enda større konsekvenser for norske bedrifter.

Det hører med til historien at EU frykter trøbbel med spillereglene til Verdens handelsorganisasjon dersom Norge får unntak.

EØS-avtalen har tjent Norge godt i over 30 år, men nå ser vi altså at norske bedrifter kommer i en skvis når Europa blir utfordret av Donald Trumps handelskrig. Det er å håpe at den norske regjeringen klarer å få noen EU-land over på norsk side i tolkningen av EØS-avtalen. 

Redningen kan være at Tyskland gir Norge en åpning i tolvte time. Tysk bilindustri er nemlig sterkt avhengig av ferrolegeringer fra Norge. En tollmur mot Norge vil føre til at tyske biler blir dyrere.

Konklusjonen er uansett at EØS-avtalen ikke alltid strekker til. EUs toll-tull bør kunne gi større grobunn for igjen å diskutere norsk EU-medlemskap.

Det er lov å håpe.

Jo Moen Bredeveien

Tirsdag fikk Nav-direktør Hans Christian Holte beskjed om å forlate sin post som leder i Nav.

Han blir den fjerde Nav-direktøren som har fått sparken eller ikke gått åremålet ut på de knappe 20 årene Nav har eksistert.

Det er mulig mye er galt med måten Holte har ledet Nav på. Men det er like mulig at like mye er galt med Nav.

Ansvarlig statsråd, arbeidsminister Kjersti Stenseng, satte foten i baken på Holte i forbindelse med Riksrevisjonens årlige gjennomgang av statens regnskaper. Riksrevisjonen fant i fjor at det manglet loggføring i flere viktige databaser som er knyttet til forvaltningen av til sammen 475 milliarder kroner.

Nav rapporterte først til Riksrevisjonen og departementet at feilen umiddelbart ble rettet, men måtte senere innrømme at det likevel ikke hadde skjedd.

Stenseng omtaler det, korrekt nok, som «alvorlig» å gi feilinformasjon til Riksrevisjonen og departementet, og legger ansvaret, korrekt nok, på Holtes bord.

I et intervju med Altinget peker statsråden på et bredere bakteppe for hvorfor hun har mistet tilliten til Holte.

Blant annet handler det om at Nav har brukt for mye penger på arbeidsmarkedstiltak, noe som førte til at forrige arbeidsminister – nå parlamentarisk leder for Arbeiderpartiet i Stortinget og nestleder i partiet – kalte Holte inn på teppet.

Summen av for dårlig internkontroll og styring av Nav, og feilinformasjon på toppen av det, var utslagsgivende for at statsråden ikke lenger har den tilstrekkelige tilliten, begrunner hun.

Slik er altså bakgrunnen når nok en Nav-sjef må gå.

Så får det nesten være opp til leseren å vurdere om dette er politisk opportunisme – eller om dårlig internkontroll og uriktig rapportering til Riksrevisjonen og departementet er alvorlige nok feil til at lederen for gigantkonstruksjonen Nav må ta hatten sin og gå.

For kontekst kan vi ta med at den forrige Nav-sjefen ble sittende etter det som fortsatt kalles «Nav-skandalen», der feilaktig tolkning av EØS-regler førte til at over 80 personer ble uriktig dømt og mange måtte tilbakebetale ytelser.

Holte omtales som dyktig, og får med seg gode skussmål på veien ut. Det har vært stormer under hans fem år lange lederperiode, også internt, men ikke verre enn at han ble applaudert ut av lokalene tirsdag.

Det er ikke dårlig når man har ledet en organisasjon med 22.000 ansatte, og der de ansatte – ofte på samme kontor – er ansatt i både stat eller kommune.

Det store spørsmålet nå som Nav har fått leve i snart 20 år og har spist alle sine toppsjefer, burde kanskje ikke være hvorvidt man har tillit til Holte eller ikke. Men om vi har grunn til å ha tillit til Nav.

Trygdeetaten, den kommunale sosialtjenesten og Aetat – det som i tiden før korte og kjappe navn på offentlige institusjoner het Arbeidsmarkedsetaten – ble slått sammen til Nav 1. juli 2006. Tanken bak kan oppsummeres i mottoet om «én dør inn» til de offentlige arbeids- og velferdstjenestene.

Det skulle i sin tur skulle gi raskere overgang fra trygd til arbeid for mange, og mer trygghet i hverdagen for Navs brukere. Navs brukere betyr i klartekst så godt som alle vi som bor i Norge – vi er alle på et eller annet tidspunkt, og gjerne flere, på vei inn den ene døra til Nav.

Har disse vakre visjonene blitt omsatt i erkjent virkelighet, eller ble det med tanken?

Utover den vanvittige størrelsen – i antall ansatte, budsjett og oppgaver – er det stukket noen kjepper i hjulene for at Nav skal lykkes. Nav har to eiere: staten og kommunene.

Statlige og kommunalt ansatte i Nav har ulike budsjetter, forskjellige digitale systemer og heller ikke det samme regelverket å forholde seg til. Den ene døra inn skjuler et veldig komplisert system på bakrommet.

Så er det med Nav som med det meste annet: Det er for lite penger og det finnes for lite tid. Mange brukere er frustrerte etter møter med Nav – enten fordi de ikke får det de mener de har krav på, eller fordi de opplever at de ikke blir hørt på tilstrekkelig vis.

De ansatte får ikke de rammene de trenger for å sette av nok tid til den enkelte, som lett bare blir enda et nummer i en rekke av nummer. Dette vet vi jo: I store systemer som Nav-systemet, blir enkeltmennesket fort veldig lite.

Og det finnes nok av både evalueringer og enkelthistorier som bekrefter at Nav kunne ha vært en langt mer vellykket konstruksjon enn tilfellet er i dag.

Det er selvsagt lettere å vise handlekraft for en statsråd ved å kvitte seg med en Nav-sjef enn det er å gjøre den tunge jobben med å reformere systemet. Nå har Nav kvittet seg med enda en direktør.

Det har ikke bare vært solskinn under Hans Christian Holtes ledelse, på langt nær. Men den som skal få Nav til å fungere etter intensjonene, må trolig være noe i nærheten av et supermenneske.

Om det ikke gjøres en grundig jobb med å ruste opp Nav, eller å splitte opp den gigantiske konstruksjonen, er det god grunn til å tro at også etterfølgeren vil slite med å sitte åremålet ut.