Torunn Bredvei Steinsholt

leder FO Vestfold og Telemark

Tom Kristensen

leder Fellesforbundet avdeling 7 – Vestfold

Som tillitsvalgte i fagbevegelsen møter vi hver dag mennesker som er avhengige av at velferdsstaten faktisk virker. Mennesker som blir syke, mister jobben eller trenger hjelp i krevende perioder av livet.

Dette innlegget springer ut av en bekymring for utviklingen i velferdsstaten.

Vi ser tegn til at grunnleggende velferdsordninger settes under press, og mener fagbevegelsen må følge denne utviklingen nøye og være tydelig i møte med viktige politiske veivalg.

I sin kjerne bygger velferdsstaten på tre grunnpilarer:

• Økonomisk trygghet når man ikke kan jobbe.

• Lik tilgang til velferdstjenester og fordeling etter behov, ikke betalingsevne.

• En felles skattefinansiering som erstatter «hver mann sin lommebok» og private forsikringsløsninger.

Alt dette forutsetter demokratisk kontroll, høy tillit og en rettsstat som setter fellesskapets interesser foran markedets.

Den nordiske velferdsstaten er et resultat av bevisste politiske valg, drevet fram av fagbevegelsen og arbeiderbevegelsen.

Den bygger på en blandingsøkonomi, med en privat sektor preget av marked, konkurranse og profitt, og en offentlig sektor med folkevalgt kontroll, politiske mål og ansvar for grunnleggende samfunnsbehov.

Dette er ikke et historisk kompromiss, men et verdimessig valg. At det ikke kommer naturlig, er verden full av eksempler på. Land med en velferdsstat verdt navnet er det virkelig ikke mange av.

Sveriges tidligere statsminister Olof Palme formulerte det omtrent slik: «Det finnes behov som er så viktige at de ikke kan overlates til markedskreftene».

Spørsmålet vi må stille oss, er om vi nå er i ferd med å bevege oss bort fra dette idealet.

Ser vi konturene av en velferdsstat som fungerer godt for dem som kjenner systemet og har ressurser, men som svikter dem som har størst behov?

Når «effektivisering» blir et mål i seg selv, risikerer vi at fellesskapsløsningene uthules, og at klasseskillene vi trodde vi hadde lagt bak oss, vokser fram igjen.

Velferdsstaten ble ikke bygget fordi den var billig, men fordi den var riktig.

Da Einar Gerhardsen i et intervju i 1962 viste til at trygdeutgiftene hadde økt fra 140 millioner kroner før krigen, til 2 800 millioner kroner i 1962, ble dette omtalt som en seier. En seier for fellesskapstanken og solidariteten mellom mennesker, samfunnsgrupper og landsdeler.

Det var nesten så man hørte: Hurra for høyere trygdeutgifter!

I dag er perspektivet snudd. Økte velferdsutgifter omtales som et problem, ikke som et resultat av politiske prioriteringer.

Samtidig vet vi at velferdsstaten fortsatt har bred støtte i befolkningen. Derfor går heller ingen partier til valg på å svekke velferden.

Likevel skjer kuttene. Hvordan? Gjennom en velkjent fremgangsmåte: Kutt innføres gradvis og i det stille, pakkes inn som nødvendige, og sikres gjennom tverrpolitisk enighet.

Lyder ikke dette kjent om du tenker etter? Det er stor forskjell på å bruke motorsag og ostehøvel, men begge redskapene jobber i samme retning.

Når velferden svekkes gjennom gradvise kutt, åpnes det samtidig rom for private aktører som tilbyr løsninger der fellesskapet tidligere tok hele ansvaret.

Som tillitsvalgte er vi også opptatt av at denne utviklingen ikke skjer uten motstand.

Organisasjonen For velferdsstaten har over flere år bidratt til å løfte fram konsekvensene av privatisering og markedsstyring av velferdstjenester.

Linn Herning har vært en sentral stemme i dette arbeidet. Gjennom analyser, offentlig debatt og boka Velferdsprofitører, har hun vist hvordan stadig større deler av skattefinansiert velferd blir en arena for privat profitt, ofte uten tilsvarende demokratisk kontroll eller dokumentert kvalitetsgevinst.

Dette reiser et helt grunnleggende spørsmål:

Skal fellesskapets midler gå til bedre tjenester, trygge arbeidsforhold og høy kvalitet? Eller skal de gå til profittuttak for eiere og investorer?

Hvordan dette spørsmålet besvares, avgjøres ikke bare i formelle politiske prosesser, men også gjennom maktkamp, der økonomisk ressurssterke aktører trekker utviklingen i motsatt retning.

I årene etter 2021 har flere kapitalfinansierte lobbyorganisasjoner blitt etablert, med mål om skattekutt og redusert offentlig ansvar.

Skattekutt betyr i praksis kutt i velferd, og erfaringen viser at det sjelden er de med bredest skuldre som rammes først.

«Nødvendighetens politikk» brukes nå igjen for å legitimere innstramminger. Finansministeren varsler at «det blir trangt», og at statens utgifter må kuttes.

Dette ser vi tydelig i forslagene som nå legges fram i konkrete politikkområder, der innstramminger rammer dem som står svakest.

Et eksempel er de omfattende endringene som foreslås i integreringspolitikken, der flyktningers ytelser reduseres og aktivitetsplikten skjerpes.

Dette er omtalt av regjeringen som den største omleggingen på over tjue år.

Vi frykter at konsekvensene blir økt utrygghet for dem som allerede står svakest. Dette kan vi ikke sitte stille og se på!

Tidligere LO-leder Roar Flåthen er blant dem som har advart mot at sosialdemokratisk politikk skyves til side til fordel for en snever økonomisk logikk. Den kritikken deler vi.

For oss i fagbevegelsen handler dette ikke bare om budsjetter og tall, men om grunnleggende verdier som solidaritet, trygghet og like rettigheter.

Kampen om sykelønna viste hva som står på spill. Mange av oss husker TV-bildene fra Debatten på NRK.

Daværende LO-leder Peggy Hessen Følsvik sto ikke alene. Hun hadde over én million medlemmer i ryggen. Det minner oss om at når fagbevegelsen står samlet, har vi kraft til å påvirke.

Fagbevegelsen har alltid hatt velferd som en av sine viktigste saker. Også i dag må vi være tydelige.

LO må holde fast ved sin rolle som en uavhengig samfunnsaktør og holde alle regjeringer i øra, også dem vi anser som våre nærmeste politiske allierte, når grunnleggende velferdsrettigheter utfordres.

Som Olof Palme uttrykte det, med ord som fortsatt er like aktuelle: «Med skatt kjøper vi sivilisasjon».

Leserinnlegget er inspirert av en innledning holdt av Linn Herning på et åpent møte i regi av LO Larvik.

Jon-Roger Patipan Berntsen 

Ansatte på hoteller, i kantiner og i utelivet streiker for bedre lønn og arbeidsvilkår etter brudd i forhandlinger om lønns- og arbeidsvilkår.

Det skjer ikke tilfeldig, men gjennom organisering og kollektiv styrke i fagbevegelsen, i LO-fellesskapet, der flere forbund står samlet i kampen for bedre vilkår.

Og det er nettopp denne historien 1. mai representerer.

Ikke som en symbolsk fridag, men som et resultat av over hundre år med faglig kamp for kortere arbeidstid, tryggere arbeidsforhold og retten til å organisere seg og stå sammen.

Å fjerne 1. mai for å «styrke arbeidsfolk» blir derfor vanskelig å forstå. Det innebærer i praksis å svekke dagen som synliggjør hvorfor streik og kampen for bedre arbeidsvilkår fortsatt er nødvendig.

Argumentet som brukes, er at dagen koster 3 milliarder kroner. At disse midlene heller kunne blitt brukt på flere sykepleiere, lærere og politifolk.

Det høres konkret ut, men det er et teoretisk anslag på verdiskaping som ikke skjer den dagen. Det er ikke frie midler som kan omdisponeres direkte til ansettelser i offentlig sektor.

Og viktigere:

Utfordringene i helse, skole og politi handler ikke om én fridag, men om arbeidsvilkår, bemanning og langsiktige prioriteringer. Folk slutter ikke på grunn av 1. mai. De slutter på grunn av belastning over tid.

Det mest sentrale blir derfor dette:

Mens arbeidsfolk bruker streik og organisering for å kjempe fram bedre arbeidsvilkår, foreslås det å fjerne en av de viktigste dagene som markerer og minner oss om nettopp denne retten.

Hvis målet er flere sykepleiere, lærere og politifolk, må løsningen ligge i å styrke arbeidsvilkårene og fagbevegelsen som faktisk har levert forbedringer over tid. Ikke i å svekke symbolene som bærer historien om hvorfor disse rettighetene finnes.

For dette handler ikke bare om én fridag. Det handler om arbeidslivets maktbalanse. Og om vi velger å bygge videre på fagbevegelsens gjennomslag – eller viske det ut.