Kjetil Staalesen

Da svigerfar var student, ønsket han seg et radioapparat. Det kunne være ensomt på hybelen i Trondheim, og nyheter var ikke lett tilgjengelig. Radioen var navlestrengen til resten av verden.

Men et radioapparat var også ekstremt dyrt. Svigerfar hadde sommerjobb på Tandberg og sparte alt han tjente for å kjøpe radioen han ønsket seg.

Så ble han med i en studentforening på NTH, som universitetet der oppe i Trondheim het den gangen. Det var en velkledd bande som krevde at medlemmene hadde smoking. Han fikk et fryktelig dilemma. Radio eller smoking? Det kostet det samme.

Han valgte å bli med i fellesskapet. Alle pengene han hadde spart til å kjøpe radio, gikk med til å kjøpe en dress til å flotte seg med på fest. Nyheter og værvarsel fikk han fortsette å hente på kommunebiblioteket. Gratis.

Det er rart å tenke på dette i dag, over femti år senere. En radio koster ingenting. Den følger med på kjøpet når du bytter mobiltelefon. Hva skjedde? Og kan vi lære noe av dette når vi i dag fortviler over at alt har blitt så dyrt?

Du merker det hver dag. En tur på kino for to voksne og tre barn, komplett med popkorn og brus kjøpt på stedet, koster en formue.

Og det er selvsagt ikke bare kino. Det gjelder tannlegen, håndverkeren, konserten, medlemsavgiften, sykehjemsplassen og en helt vanlig time hos fastlegen, når du først får den.

Alt som krever mennesker og tid, kjennes ut som det har fått sin egen pristabell.

Samtidig er det en kjensgjerning at veldig mange ting er mye billigere enn før. Ikke bare radioen.

En skjerm du kan ha i lomma, med kart over hele verden, bibliotek, kamera, musikkarkiv og kontakt med alle du kjenner, koster mindre enn en middels vinterjakke. Et par rimelige ørepropper gir deg bedre lyd enn det stereoanlegget som var en konfirmants drøm i 1980.

Forskjellen ligger ikke i hva tingene er verdt for oss. Den ligger i hvordan de blir til.

Noe kan presses ut av en fabrikk, raskere og billigere for hvert år som går. Annet må fortsatt gjøres på den gamle måten. Det må settes av tid. Noen må møte opp. Noen må gjøre jobben. Og den tiden lar seg ikke trykke sammen.

Når lønningene stiger rundt oss, følger de med overalt. Også der tempoet ikke kan økes. Da blir ikke jobben gjort raskere. Den blir bare dyrere.

Å håndlage en cappuccino til deg, med en flott rose i melkeskummet, tar rett og slett like lang tid som før, også i en verden der en radio lages av en maskin på noen sekunder.

Hvis du ikke vil ha en fattig underklasse med mennesker som lager kaffe til alle oss andre, må prisen på kaffekoppen din opp.

Det er lett å lese dette som et problem. Offentlig sektor vokser. Den produserer jo nettopp tjenester. Budsjettene eser ut. Vi drukner i utgifter.

Det er også mulig å lese det annerledes.

Vi bruker mer på mennesker. Vi betaler for at noen har tid til å undervise, trøste, pleie, verne, reparere og spille. Vi har råd til omsorg, kultur og utdanning.

Vi bruker mer penger på det som ikke lar seg effektivisere bort uten at det samtidig mister mening.

For det er jo egentlig det vi betaler for når kinobilletten koster mer enn den gjorde før, mens radioen er gratis. Vi betaler for alt rundt filmen som fortsatt krever mennesker. Og for selve opplevelsen av å være der.

Så ja: Prisene stiger. Mange kjenner det på lommeboka, og det er ikke innbilning. Men det er heller ikke bare en dårlig nyhet.

Noe av det er prisen for å leve i et rikt land. Et land som kan bruke mer av ressursene sine på det som tar tid, på det som handler om kvalitet, omsorg og fellesskap.

Alternativet er ikke at alt blir billig. Alternativet er at vi blir fattigere. Og det er, tross alt, mye dyrere.

Jo Moen Bredeveien

Vi vet jo hvordan det norske folk forholder seg til EU midt i det tredje tiåret i vårt århundre: Det er overveldende negativt. Opinions ferske måling bekrefter dette bildet.

35 prosent av befolkningen ville ha stemt ja dersom det var folkeavstemning om norsk medlemskap i EU i morgen, mens 49 prosent ville ha svart nei. Motstanden mot EU i befolkningen er altså stabil – og stabilt sterk.

Det hjelper ikke hva det hamres og argumenteres fra tenketanker, kommentatorer og de mest EU-vennlige partiene, folket vil ikke ha det som tilbys.

Det hjelper tilsynelatende heller ikke at verden er urolig, at USA er i ferd med å implodere og forlate oss som stabil venn og sikkerhetsgarantist, eller at det kriges midt i Europa og i Midtøsten.

Det norske neiet til EU er bekreftet i to folkeavstemninger og står seg også i dag, 32 år etter forrige gang befolkningen fikk gi sitt besyv i spørsmålet i en folkeavstemning.

Det er overskriften. Men som tittelen på denne teksten mer enn antyder: Det er et lite «men» her. Eller kanskje man skulle skrive «menn».

Det er en markant endring fra vi stilte samme spørsmål i februar i fjor til denne temperaturmålingen i hvordan norske mannfolk stiller seg til EU.

På 15 måneder har andelen menn som ville stemt ja til EU økt med ni prosentpoeng. Andelen som fortsatt er negativ har samtidig sunket med 11 prosentpoeng.

Det hører selvsagt med til historien at tallene blir mindre jo dypere vi dykker ned i materien – totalt er 1001 menn og kvinner spurt – men Maria Rosness, rådgiver i Opinion, understreker at endringen er statistisk signifikant. Feilmarginen for gruppen varierer mellom 1,9 og 4,9 prosentpoeng.

Samtidig er det også store bevegelser blant unge under 30 år. 33 prosent sier nå ja til EU, mot bare 19 prosent i mars i år.

Nei-andelen har sunket fra 60 prosent til 46. Her er feilmarginen større og målingen i mars var kanskje kunstig lav.

Det er likevel ting som tyder på en viss bevegelse blant de yngste i dette spørsmålet.

Som samme Rosness i Opinion påpeker i en forklaring av tallmaterialet:

Vi vet at holdningen til EU blir mer positiv når geopolitiske uroligheter preger nyhetsbildet. Når debatten handler om strømpris og EU-direktiver, derimot, er det neisiden som kommer på offensiven.

Ellers er støtten til EØS-avtalen stor i befolkningen: 60 prosent ville stemt ja til avtalen i en avstemning i morgen, og 22 prosent ville stemt nei.

Det er bare blant Senterpartiets velgere flere ville stemt nei enn ja til EØS-avtalen.

Det meste er som det pleier, med andre ord. En slags oppsummering får kanskje være at Europaspørsmålet trolig vil splitte befolkningen også i mange år framover.

Den norske motstanden mot EU er nærmest bemerkelsesverdig stabil og motstandsdyktig mot verdenssituasjonen, tross mindre justeringer i denne målingen.

Men bevegelsene blant menn og de yngste velgerne, viser i det minste at ting kan endre seg, også hva angår nordmenns forhold til den europeiske unionen.