Marcus Johansson

Da jeg tidligere skrev om ufrivillig deltidsansatte og overtidsbetaling, fikk jeg mange tilbakemeldinger fra ansatte som kjenner seg igjen i urettferdigheten i systemet.

Det viser at problemene i helsevesenet ikke bare handler om enkeltsaker – de handler om strukturer som ikke lenger tåler virkeligheten de selv har skapt.

Når toppledere i helseforetakene tjener over to millioner i året, mens helsearbeideren må løpe mellom pasienter uten tid til å spise, sier det alt om skjevhetene i norsk helsevesen.

Vi ser det nå i debatten om helseforetaksmodellen – et system som har fjernet beslutningene fra dem som faktisk vet hvor skoen trykker.

Det er på tide å snakke ærlig om tilstanden i norsk helsevesen. For vi står midt i en omsorgskrise som ikke handler om manglende vilje – men om systemer som ikke lenger fungerer.

Ansatte løper raskere enn noen gang. Oppgavene vokser, mens tiden krymper. Vi erstatter erfaring med effektivitet, og omtanke med rapportering. Når de som står i tjenestene sier fra, blir de møtt med stillhet – eller enda flere krav.

Sannheten er at mange helsefagarbeidere og sykepleiere ikke lenger rekker å gi omsorg, bare hjelp. Pasienter blir tall. Hverdagen blir drift. Og systemet har sluttet å lytte til dem som faktisk står midt i virkeligheten.

Vi snakker stadig om rekruttering og kompetanseheving – men hva hjelper det å utdanne flere, hvis vi ikke klarer å beholde dem vi allerede har?

Arbeidsglede erstattes av utmattelse. Tilliten mellom ledelse og ansatte forsvinner når alt handler om budsjetter og kutt.

De fleste som jobber i helsevesenet gjør det fordi de bryr seg. De står i krevende vakter, tunge løft og sterke menneskemøter. Men når alt måles i effektivitet, blir den menneskelige siden borte.

Vi risikerer å bygge et helsevesen der vi mister det viktigste: relasjonen mellom pasient og pleier.

Det er på tide å anerkjenne virkeligheten slik den faktisk er – ikke slik den ser ut i rapportene. Det krever politisk mot å innrømme at dagens struktur ikke holder.

Aktuelt: Vi trenger en ny fortelling om arbeidslivet i nord, skriver LO Troms og Finnmark

At vi må styrke grunnbemanningen, redusere midlertidighet og faktisk gi ansatte tid til å yte omsorg – ikke bare «produsere tjenester».

Vi må også gi helsepersonell tillit til å bruke sin faglighet. Vi må slutte å kontrollere alt de gjør, og heller lytte til dem som vet hva som faktisk fungerer. For det er de som kjenner pasientene, ser behovene og vet hvor det svikter.

Det norske helsevesenet er fullt av dyktige folk. Men de trenger at vi som ledere og tillitsvalgte tar ansvar for systemet, ikke bare skylder på hverandre når det ikke går rundt. Omsorg handler om mennesker, ikke tall.

Og et helsevesen som ikke lenger evner å ta vare på sine egne ansatte, vil til slutt svikte også pasientene. Derfor må vi tørre å snakke sant – også når sannheten er ubehagelig.

Helseforetaksmodellen har skapt et system der økonomi styrer mer enn fag. Når direktørlønningene vokser mens omsorgen krymper, må vi våge å stille spørsmålet:

Hvem sitt helsevesen er det egentlig vi bygger – deres, eller vårt?

Kjell Werner

En trontaledebatt over to dager dannet opptakten til den nye virkeligheten for Jonas Gahr Støres andre periode som statsminister.

Støre glimret riktignok med sitt fravær i stortingssalen mandag, men det ble tilgitt at han prioriterte toppmøtet om Gaza i stedet. Stortinget måtte nøye seg med regjeringens nummer to, helseminister Jan Christian Vestre.

Han stilte lojalt opp i sjefens historiske fravær.

Allerede lørdag ble det klart at Ap nå går på sitt første nederlag. Det er nemlig skapt flertall for å stoppe utredningen som tar sikte på å endre spillereglene slik at det i ytterste konsekvens ikke trengs flertall for å få vedtatt et statsbudsjett.

I juni ble det, med stemmene fra Ap og Høyre, vedtatt å utrede en slik omlegging. Lite demokratisk, spør du meg. Men siden Senterpartiet er ute av Støre-regjeringen og Høyre har en mindre stortingsgruppe, ble det flertall for å reversere dette vedtaket.

Mandag var Frp-leder Sylvi Listhaug først ut i det som ofte kalles opposisjonens debatt. Vi fikk høre velkjente Frp-toner fra valgkampen.

Og så noterte jeg meg at Listhaug fridde til Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum.

Høyre-leder Erna Solberg kom i skyggen, både fordi partiet hennes ikke lenger er størst på borgerlig side og fordi Solberg har varslet sin avgang som partileder. Og det var Ine Eriksen Søreide, ikke Erna Solberg, som tok Høyres replikk på Arbeiderpartiets parlamentariske leder.

Dette må tolkes som et røyksignal om arverekken.

Trontalen, som kong Harald leste opp under den høytidelige åpningen av stortingssesjonen lørdag, er Ap-regjeringens budskap til nasjonalforsamlingen. Her varslet regjeringen fem konkrete reformer som skal utarbeides gjennom kommisjoner og utvalg:

• Regjeringen inviterer partiene på Stortinget til å delta i en skattekommisjon. Målet er å utarbeide et mer effektivt skattesystem, få flere i arbeid og skape forutsigbarhet for næringslivet.

• En kommunekommisjon skal komme med forslag som kan gi bedre styring av kommunene, bedre bruk av personell og bedre kommunale tjenester.

• Helsereformutvalget, som allerede er nedsatt, skal utrede og foreslå nye modeller for organisering, styring og finansiering av helsetjenestene.

• Fellesskoleutvalget skal vurdere skolenes rolle de neste 20 årene og foreslå endringer i innhold, omfang og organisering.

• Politireformutvalget skal foreslå tiltak som styrker politiets evne til å løse samfunnsoppdraget mer effektivt.

Det er positivt at regjeringen satser offensivt med slike reformer. Samtidig er det smart rent taktisk. For på denne måten kjøper Støre og Ap seg mye tid og litt fred.

Kritikk fra de andre partiene på Stortinget kan avfeies med at ditt og datt nå blir utredet. Invitasjonen til skatteforlik er illustrerende. De borgerlige partiene vil forhandle direkte mens Ap-regjeringen vil gå den lange veien om en kommisjon.

Mange politiske avgjørelser blir altså skjøvet ut i tid, på godt og vondt. Det er fristende å minne om Piet Heins ord: «Da Fanden ville at intet skulle skje, da satte han ned den første komité».

På den annen side kan kommisjoner og utvalg bidra til å skape politiske forlik som står seg over tid. Pensjonsreformen er et godt eksempel i så måte.

Statsminister Jonas Gahr Støre får en krevende oppgave med å manøvrere i et parlamentarisk landskap som er enda mer fragmentert enn det som var tilfelle i forrige stortingsperiode. Nå må Ap ha støtte fra fire andre rødgrønne partier når statsbudsjettene behandles. SV, Sp, MDG og Rødt må alle med på laget.

Samtidig kan Ap kjøre storslalåm i andre politiske saker. Ap kan sammen med Frp og Høyre sikre fortsatt oljeleting. Høyre, Venstre og MDG kan hjelpe regjeringen med å innlemme flere EU-direktiver. Bare for å ha nevnt to eksempler.

Det blir samlet sett et politisk krysspress uten sidestykke i norsk historie. Ap-regjeringen er i realiteten omringet av politiske konkurrenter.

Men vennene på venstre flanke er tross alt venner, og det vil være en høy pris å felle dagens regjering. For alternativet er en Frp-ledet regjering.

I moderne tid har det vært flere mindretallsregjeringer enn regjeringer med flertall bak seg. Siden 1997-valget har landet, med unntak av det ene året med Jens Stoltenbergs første regjering, blitt styrt av koalisjonsregjeringer med flere partier.

I februar gikk Senterpartiet ut av Støre-regjeringen slik at det ble en ren Ap-regjering som stilte til valg i høst. Stortingsvalget ga Støre fornyet tillit siden partier som samlet fikk flertall pekte på ham.

Arbeiderpartiet har bare 53 representanter på Stortinget. Det trengs 85 mandater for å ha flertall. De rødgrønne har til sammen 88 mandater. Her ligger Støre-regjeringens parlamentariske grunnlag i budsjettsaker.

Samtidig har statsministeren vært klar på at han ønsker seg flere løsninger med partier på den andre siden av midtstreken og i tillegg brede forlik om saker som skatt og helsepolitikk. Den tverrpolitiske støtten til langtidsplanen for Forsvaret forplikter også.

Det blir også interessant å se om de fire borgerlige partiene greier å gjenreise et troverdig alternativ i årene framover.

Klarer et svekket Høyre å bli limet mellom et Frp som strutter av selvtillit og de to småpartiene KrF og Venstre? Frp-leder Sylvi Listhaug må vise storsinn for å lykkes.

I helgen har jeg lest den ferske biografien over Odvar Nordli, Ap-høvdingen som var statsminister fra 1976 til 1981.

Det slår meg at det er en viss parallell mellom stortingsvalgene i 1973 og 2025. I 1973 fikk Ap regjeringsmakt med et stort Sosialistisk Valgforbund på venstre flanke, med en SV-gruppe på 16 representanter.

Ved årets valg fikk SV, Sp, MDG og Rødt til sammen 35 representanter. Ap har «bare» 53.

Høsten 1973 ble Odvar Nordli valgt til parlamentarisk leder for Ap-gruppa på Stortinget. Strategien var å samarbeide fra sak til sak for å få gjennomført mest mulig av partiets politikk.

Plasseringen av Nordli ble beskrevet «som et naturlig springbrett til å bli statsministerkandidat for partiet». Og i 1976 ble han altså statsminister.

Ap-nestleder Tonje Brenna ble nylig valgt til parlamentarisk leder for den nye stortingsgruppa til Ap. Nå blir det hennes oppgave å samarbeide fra sak til sak.

Lykkes hun, ligger veien åpen når Jonas Gahr Støre finner det for godt å kaste inn håndkleet. Trolig om et par års tid. Og så kan Ap ventelig gå til valg i 2029 med fem konkretiserte reformer.