Eirik Bergstedt

I en nylig omtalt prosess i Politiforum, ønsker Politidirektoratet å vurdere reduksjon av tjenestesteder for å frigjøre ressurser til operativ virksomhet.

Debatten som følger er viktig. Den handler ikke bare om bygg, kart eller organisasjonskart.

Den handler om hvordan offentlige etater skal rigges for å møte fremtidens utfordringer med stadig knappere ressurser.

Den samme debatten må nå tas i kriminalomsorgen, idet etaten trenger et organisatorisk taktskifte, for å fristille økonomiske ressurser til operativ drift.

Ytringsfrihet er også et lederansvar

Ledere i offentlig sektor har ikke bare et ansvar for å forvalte budsjetter og personalressurser.

Vi har også et ansvar for å delta i den offentlige samtalen når utviklingen i egen sektor utfordrer evnen til å løse samfunnsoppdraget.

Ytringsfriheten gjelder også for ledere. Ikke fordi vi skal drive politisk aktivisme eller skape konflikt med egen arbeidsgiver, men fordi vi sitter nærmest konsekvensene av de beslutningene som fattes. Vi er de som «har skoene på», og som løser kriminalomsorgens samfunnsoppdrag.

Når en organisasjon over tid opplever vedvarende økonomisk press, økende oppdragsmengde og stadig større forventninger uten tilsvarende ressurstilførsel, er det ikke illojalt å stille spørsmål ved organiseringen.

Det er tvert imot en del av lederansvaret.

Det er i valg av virksomhetsstruktur de store gevinstene ligger. Det fremstår åpenbart at fremtidens kriminalomsorg ligger i valg av organisasjonsstruktur.

Lokalt nivå har nådd grensen

I mange år har kriminalomsorgen håndtert økonomiske innstramminger gjennom lokale tiltak.

Stillinger er holdt vakante i stort omfang, turnuser er endret, aktivitetstilbud er redusert, isolasjonsproblematikk har økt og vedlikehold er utsatt.

Det finnes ikke lenger store effektiviseringsgevinster å hente lokalt. De er allerede tatt ut, alle steiner er snudd. Likevel fortsetter kravene om kostnadsreduksjon.

Kriminalomsorgen forventes å håndtere mer organisert kriminalitet, flere innsatte med psykiske lidelser, mer komplekse trusselbilder som en følge av endringer i kriminalitetsbildet, omfattende isolasjonsutfordringer, nødvendig tilpasning til EMD praksis, økte krav til dokumentasjon og rehabilitering.

Dette samtidig som lokalt nivå i kriminalomsorgen har en svært høy kapasitetsutnyttelse i fengsel og samfunn, som en følge av flere nedlagte fengsel i nyere tid, med tilhørende meget stort press på varetekts- og soningsplasser.

Et system som vokser bort fra samfunnsoppdraget

Kriminalomsorgen er i dag organisert på tre nivåer: lokalt nivå, regionalt nivå og sentralt nivå.

Denne modellen ble etablert i en helt annen tid, for flere ti år siden. Derfor er det legitimt å stille et grunnleggende spørsmål:

Ville vi organisert kriminalomsorgen på samme måte dersom vi skulle etablert etaten i dag? Jeg tviler.

I Meld. St. 31 (2024–2025) beskrives utfordringer knyttet til kapasitet, ressursbruk og organisering.

Enda tydeligere er signalene fra justiskomiteen i Innst. 194 S (2025–2026), hvor flertallet peker på behovet for å gjennomgå kriminalomsorgens forvaltningsstruktur, organisering og nivåinndeling.

Fra tre nivåer til to?

Det betyr ikke at løsningen nødvendigvis er gitt. Men spørsmålet må utredes.

• Er tiden kommet for å gå fra tre forvaltningsnivåer til to?

• Kan beslutningslinjene kortes ned?

• Kan administrative funksjoner samles?

• Kan mer av ressursene flyttes nærmere innsatte, domfelte og ansatte?

Dette er spørsmål som fortjener en offentlig debatt. En debatt som også må eies av de «som har skoene på».

Den største risikoen for kriminalomsorgen er ikke nødvendigvis mangel på penger. Den største risikoen er å fortsette som før i en tid hvor forutsetningene er radikalt endret.

Politiet har startet sin strukturdebatt. Kriminalomsorgen bør gjøre det samme.

Spørsmålet er ikke om organisasjonen kan endres. Spørsmålet er om vi har råd til å la være.

Tommy Fredriksen

Forbundsnestleder i NFF

Hovedoppgaven til Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI), som alle andre direktorater, er å iverksette politiske vedtak, forvalte regelverk, samt å følge opp underliggende enheter.

Utfordringen til KDI ligger i at styringen av fengslene og friomsorgskontorene er indirekte.

Den direkte styring er overlatt til fem regioner som har fullmakt til å ta egne beslutninger. Og stoppe beslutninger.

Kritisk behov for flere fengselsbetjenter

Det har lenge vært kjent at det er et kritisk behov for å utdanne flere fengselsbetjenter enn et årlig inntak på 175 aspiranter hvor i snitt 160 gjennomfører.

Både for å opprettholde oppdragsevne, men også for å ivareta fengselsbetjentenes fysiske og psykiske helse.

I 2023 bekreftet en rapport at fengselsbetjentene får omfattende psykiske belastningsskader som følge av underbemanning og krevende arbeidsforhold. Likevel er det færre fengselsbetjenter nå i 2026 enn det var da rapporten kom.

Og verre skal det bli. Mye verre.

• I 2022 sluttet 201 betjenter. I 2023 sluttet 264, i 2024 sluttet 258 og i 2025 sluttet 215.

• I år har flere sluttet som følge av flytting av fengslene Oslo og Bredtveit.

• Halvparten av de nyutdannede slutter i løpet av fem år. Avgang på alder vil nå toppår i 2028.

• Behovet for betjenter vil øke enda mer når nye Ilseng og avdeling E i Trondheim åpner i 2027.

2029 vil bli spesielt kritisk, fordi overgang fra toårig til treårig bachelorutdanning ikke vil gi pliktårsbetjenter. Når Nye Bredtveit og Oslo skal gjenåpnes i 2031, blir behovet enda større.

Derfor var det graverende nødvendig å øke inntaket av aspiranter til et desentralisert deltidstilbud.

Regionene går imot å øke inntaket

I en Stortingsinnstilling i våres ble regjeringen bedt om å etablere et desentralisert fagskoletilbud i fengslene for å utdanne flere fengselsbetjenter.

Utdanning lokalt var et tiltak kriminalomsorgen hadde jobbet med i 2 år og ble sett på som eneste tiltaket som kunne snu situasjonen.

Under drøftingene av disponeringsbrevet krevde organisasjonene at antall deltidsaspiranter måtte økes fra foreslåtte 50. KDI landet på opptak av minst 55 deltidsaspiranter, men hadde en ambisjon om å øke.

I etatsledermøte 15. april foreslo KDI å øke opptaket til 90 deltidsaspiranter.

Økte lærerutgifter ble forutsatt finansiert av Kriminalomsorgens høyskole og utdanningssenter (KRUS) innenfor egen budsjettramme.

Økte lønnsutgifter for regionene ble estimert til 28 millioner. KDI la til grunn at en økning i antall deltidsaspiranter ville redusere vikarutgifter med ti millioner, og fremhevet at regionene disponerte 11 millioner ekstra til økt utlåsningstid. KDI skulle bidra med resterende syv millioner.

Regiondirektørene på sin side anførte at det ikke var budsjettmessig dekning for tiltaket og pekte på et allerede merforbruk. De mente også at det var vanskelig å benytte deltidsaspiranter til å dekke opp vakter ved fravær og KDI frafalt forslaget om å øke tilbudet.

Regionene var mer opptatt av å ikke binde ressurser enn at en av fire vakter i fengslene gås ad hoc, dvs. av ufaglærte, pensjonister og overtid.

Når autonome regioner motsetter seg at direktoratet får iverksatt nødvendig tiltak kan man rettmessig stille spørsmålet om de kjenner sin rolle. At regionene fremdeles mener det er bedre å dekke opp vakter med ufaglærte og overtid er rett og slett ikke til å forstå.

At de regjerende regionene ikke er der for de regjerte ansatte, er det antakelig liten tvil om at tidligere fengselsbetjent og saksordfører for innstillingen fra Stortinget, Farukh Qureshi, har fått med seg.

Selvsagt kan man argumentere for at det er servilt av direktoratet å ikke overprøve regionene, men på den annen side er regionene gitt fullmakter til å ta avgjørelser til det beste for kriminalomsorgen.

Når de så mener at det beste for kriminalomsorgen ikke er å øke antallet fengselsbetjenter, men å fortsette som før, så er det ikke direktoratet som skal lastes. Det er regionene selv.

Kriminalomsorgens organisering

I samme innstilling fra Justiskomiteen bemerket flertallet at «det er behov for å gjennomgå kriminalomsorgens forvaltningsstruktur, organisering og nivåinndeling for å sikre best mulig ressursutnyttelse, tydelige ansvarsforhold og god måloppnåelse i hele etaten».

Et samlet Storting ba regjeringen om å gjennomføre en helhetlig gjennomgang av kriminalomsorgens forvaltningsstruktur og organisering.

Det er liten tvil om at komiteen og saksordfører har fått bekreftet at et strategisk direktorat og autonome regioner er et styringsproblem Stortinget og regjeringen ikke lenger kan ignorere.

At regionene selv kan ha gjort seg overflødige kan legitimere en strukturendring hvor både antall regioner og nivåer skal under lupen og kniven.

Spørsmålet blir om Stortinget anser det tilstrekkelig å redusere antallet regioner fra fem til tre eller om nivåene også må reduseres fra tre til to.

Eneste alternativet som i praksis sikrer tydeligere ansvarsforhold og bedre måloppnåelse er å gjøre regionene om til direktoratsavdelinger. Da kan de ikke motsette seg direktoratets beslutninger, men må administrere dem.

Ansvarsforholdet blir tydeligere, beslutningsveien kortere, og beslutningsevnen bedre. Uten å miste ansatte. Uten å miste kompetanse.

Famøst forsøk

I 2014 foreslo daværende regjering å fjerne regionalt nivå.

I DIFI-evalueringen av kriminalomsorgen fra 2018, ble KDI kritisert av direktoratet for forvaltning og IKT for ikke å være strategisk grunnet regionene.

Regjeringen konkluderte med å fjerne regionalt nivå ved å etablere 12 sammenslåtte enheter. Det gikk til slutt Stortinget imot og et famøst omorganiseringsforsøk som hadde gjort stor skade og pågått altfor lenge, ble lagt på hylla.

Det må denne regjeringen ha lært at ikke kan gjenta seg.