Helle Lyng Svendsen

NHO kastet til slutt inn håndkleet. Natt til torsdag ble NHO Reiseliv og Fellesforbundet enige.

Streiken er avsluttet. Alle arbeiderne får et generelt tillegg på 6,5 kroner. Lavlønnstillegget blir på 4 kroner og fagbrevtillegget økes med 5 kroner.  

En sentral uenighet er også løst. Det blir forskuttering av sykelønnen, noe NHO har vært og er sterkt imot – til tross for at tre av fire i Norge får sykelønnen sin forskuttert i dag.

350 ansatte i Parat fortsatte streiken et par timer til, men luften var ute av ballongen.

Parat ønsket et bransjetillegg på to kroner ekstra, men erkjente selv torsdag morgen at det blir nesten umulig å få til nå som Fellesforbundet hopper videre til nye streiker. Streiken ble over torsdag ettermiddag. 

Var det Virke-avtalen som tvang NHO til forhandlingsbordet? Var det boikotten som ville trådd i kraft neste uke? Eller var det det gode humøret blant streikende? 

Fellesforbundet ser til sistnevnte. Streiken oppleves som vellykket og den gode stemningen varte løpet ut. Det var langt bedre enn forrige hotellstreik da arbeiderne i streik til slutt ble lei og sure.

En vesentlig forskjell er at det ikke var noen tvil om hva man streiket for denne gangen. Fellesforbundet har sånn sett lykkes med å få ut budskapet, forklare det på en måte som alle forsto og mobilisere sine egne. 

Men det var ikke seier på alle punkter. Ikke alle krav lot seg innfri. Det blir kun forskuttering av sykelønn for arbeidstakere som har jobbet hos samme arbeidsgiver i ni måneder eller mer.

Sesongarbeiderne får ingen hjelp. Det ble kun forskuttering i fire måneder. Det er vesentlig færre måneder enn Fellesforbundet ønsket. 

Ordningen igangsettes også først om ett år, 1. juni 2027. Arbeiderne må altså vente lengre enn for eksempel industriarbeiderne som også i denne runden fikk i mål forskuttering av sykelønnen. For dem starter forskutteringen allerede 1. januar 2027.

Inntrykket nå, etter 13 timers megling natt til torsdag, er at NHO er forbanna.

Forhandlingsleder Magne Kristensen går så langt som å si at Fellesforbundet ikke har brydd seg om bransjetilpasninger og gjentar at det er staten som skal ha ansvar for velferdssystemer. Han sier det er unorsk og uansvarlig av Fellesforbundet.

Jøsses. Hva tjener NHO på dette? Å dyrke sitt eget tap virker underlig. Det er også noe unorsk ved å kalle et oppgjør man selv har landet for unorsk. Det er heller ikke spesielt elegant av NHO å fremstille seg selv som et offer.

Denne streiken handlet om en yrkesgruppe som ligger nederst på lønnsstigen i Norge, og som risikerer å ikke få pengene tidsnok ved sykdom.

Det er disse arbeidstakerne som har vært offeret i et system mellom arbeidsgiver og Nav med treg saksbehandling.

Unorsk er også et spesielt ord å bruke etter en lang streik er over. Det er den norske metoden å finne løsninger. Hvorfor godtok du det hvis du forlot forhandlingsbordet med nok raseri til å lange ut i pressen når solen har stått opp? 

Jeg er enig i at velferdsordninger er statens ansvar. Det er klart Navs prosesser bør gå raskest som mulig og at det er Nav som bør ha ansvaret for å betale ut sykelønnen uten betydelig ventetid.

Samtidig var det helt på sin plass at arbeidsgiver legger ut for denne gruppen også.

Å legge ut er en større belastning for arbeiderne i hotell- og restaurantbransjen, som allerede er lavtlønnet og som regel ikke sitter med store bufferkontoer i banken.

Det bør ikke være eller bli typisk norsk at de gruppene med de tyngste jobbene får mest papirarbeid i Navs system når de blir utbrent og syke.

Kristian Skard

Det er boligkrise i Norge. Det bygges for lite, kostnadene har eksplodert og saksbehandlingstiden for reguleringsplaner er uforståelig lang.

Boligpolitikken skulle utjevne forskjeller. Nå skaper den et klassesamfunn. Det skjer på Arbeiderpartiets vakt og med et rødgrønt flertall i Stortinget.

Velstående familier bygger formuer og hjelper sine barn inn i markedet så også de kan bygge store boligverdier. Samtidig faller stadig flere utenfor og kommer seg aldri inn i egen bolig.

Vi har ikke tatt inn over oss hvor alvorlig og negativ dette er for samfunnsutviklingen.

Vi har en egen boligminister i landet, kommunal- og distriktsminister Bjørnar Skjæran. Han kan skru på de fleste maskiner og driver gård på fritiden. Han er jovial og snakker godt med alle.

Men i boligpolitikken er han ikke i nærheten av å levere. En kan virkelig lure på hva som er poenget med å ha ham der. Det lille han gjør, kunne embetsverket fint klart på egen hånd.

Til tross for regjeringens løfter om det motsatte, settes det nye rekorder for lang saksbehandlingstid i eiendomssektoren. Bare siden i fjor, økte saksbehandlingstiden i snitt med 131 dager i de største kommunene, kunne Dagens Næringsliv nylig fortelle.

I Oslo tar det over fem år med en reguleringsplan. I Bergen og Tromsø tar det seks år. Alle mulige statlige etater kan komme med innsigelser. De er sikkert basert på både faglige og saklige innvendinger. Men i sum utgjør det en flodbølge som senker det ene boligprosjektet etter det andre.

Og løser ikke kommunen fortløpende de ulike innsigelsene, går reguleringsplanen opp til departementet og blir avgjort der – med ytterligere utredninger og tidsbruk.

Kommuner og nye tekniske regler, lemper stadig flere kostbare krav over på utbyggerne.

Utbyggerselskapene blir pålagt å etablere rundkjøringer, sykkelveier, tilfluktsrom og en lang rekke andre oppgaver som burde vært offentlig finansiert infrastruktur.

Store ekstrakostnader, hyllemeter med utredninger og rentebelastning gjennom mange på grunn av treg saksbehandling, lander til slutt samme sted: I kvadratmeterprisen boligkjøperen må betale.

Kommunal- og distriktsminister Bjørnar Skjæran snakker på inn- og utpust om at han og regjeringen er så utrolig godt i gang med å løse utfordringene i boligmarkedet.

Men det holder ikke å skrape litt i overflaten. Det trengs omfattende reformer som presser ned kostnadene, kutt i det omfattende regelverket og ikke minst gjøre noe med den helt uforståelig lange behandlingstiden.

Bjørnar Skjæran har et selvutviklet motto, som har beskrev i et innlegg i Aftenposten denne uken: «Mitt motto er at vi skal ha de kravene vi trenger, men ikke ett eneste ekstra».

For en fullstendig meningsløs ytring fra statsråden som faktisk sitter på ansvaret. I stedet for å utarbeide et fengende motto, så kan han jo bare fjerne de unødvendige kravene. Og bruk gjerne Stortinget.

Ingen vil der stoppe Skjæran i å fjerne unødvendige krav. Det er faktisk ikke ett eneste menneske i Norge som ikke deler Skjærans selvutviklede motto om at det ikke skal være flere krav enn nødvendig.

Jo da, det må jo utredes. Men hvorfor bruke så lang tid. Da Ap-ledelsen fikk det for seg at det var en god idé at folk skal kunne drikke alkohol fram til klokken 06 om morgenen under fotball-VM. Da gikk det fort.

Utredningsinstruksen minstekrav med en høringsfrist på seks uker ble brukt, og hele greia var banket igjennom i løpet av noen få måneder. Samme iver ser vi ikke etter å fikse boligmarkedet.

Boligminister Skjæran har blant annet kommet fram til at forskriftene om støy er for strenge – og at det derfor burde være mulig å droppe en av to dører ut mot fellesarealer. Dette skal først på høring i 2027. Hvorfor ikke i går?

De få regelendringene som Skjæran planlegger for å øke farten i boligbyggingen, er uansett småplukk i den store sammenhengen. Og det kommer til å ta år før unødvendig regler er borte.

De aller fleste nordmenn bor godt i boliger som ikke har den standarden som dagens regelverk krever. Når målet er å øke tempoet i boligbyggingen radikal, kunne vi fint klart oss uten alle nye og fordyrende byggeregler.

Fjern gjerne reglene som er kommet etter 2000. Det var gode boliger den gangen også.

Heldigvis har både Rødt og SV løftet boligpolitikken inn i revidert-forhandlingene, med mer penger til husbanken og en tredje boligsektor med rimelige leieboliger.

Det er bra, men i tillegg trenger vi betydelig forenklinger. Og vi trenger at landets boligminister begynner å gjøre jobben sin, ikke bare snakke om det.