Asgeir Kabuba Kjeldstad

Jeg forstår godt at folk utenfor skolen ikke kjenner til lærerens arbeidstidsavtale. Og hvorfor skulle de? Jeg vet selv ingenting om arbeidstidsavtalen til verken leger, heismontører eller en rekke andre yrker.

Men når så mange mener noe om lærernes arbeidstid, og skolen generelt, så tillater jeg meg å skrive dette innlegget om lærernes arbeidstidsavtale og forhandlingene som snart skal i gang.

Lærernes «ferie» er ikke ferie i vanlig forstand. Den er resultatet av et komprimert arbeidsår, en arbeidstidsavtale som betyr at vi jobber mer hver dag for å kunne ta fri når elevene har fri.

I snitt jobber lærere rundt 8,7 timer om dagen, omtrent 43 timer i uken, for å dekke et fullt årsverk. Det er altså ikke ekstra ferie. Det er tid vi allerede har jobbet inn.

Lærernes organisasjoner forhandler arbeidstidsavtalen med kommunene gjennom deres organisasjon KS.

I forkant av forhandlingene har KS signalisert at de ønsker å øke den planfestede (bundne) tiden, altså den tiden lærere må være fysisk til stede på skolen, og bruke mer av den til fellesmøter og samarbeid.

Det høres kanskje fint ut: «Mer tid sammen gir bedre kvalitet.» Men i praksis betyr det mer tid i møter og mindre tid til undervisning, planlegging og elevoppfølging.

Mer bundet tid betyr ikke mer tid til elever, men mer tid i møter. Og mens møtene blir flere, blir timene til planlegging, vurdering og oppfølging færre.

Det er alvorlig, for læreryrket er ikke et kontorarbeid. Når vi står foran en klasse, er vi fullt og helt til stede for elevene.

Etterpå trenger vi tid og ro for å planlegge, vurdere elevarbeid, tilpasse undervisningen og følge opp den enkelte.

Mange forestiller seg at det beste er om lærere gjør alt arbeidet sitt på skolen, men slik er det ikke nødvendigvis.

Mange skoler er rett og slett ikke bygget for konsentrert, faglig arbeid. Lærerne deler ofte små kontorplasser, bråkete arbeidsrom eller må jobbe i klasserom uten ro.

Forberedelse, vurdering og oppfølging krever konsentrasjon, og det får man ikke alltid midt i et travelt skolebygg.

Derfor er det viktig at arbeidstidsavtalen gir rom for fleksibilitet – slik at arbeidet kan gjøres der det faktisk lar seg gjøre på en god måte.

I de fleste yrker går utviklingen mot mer fleksibilitet og tillit til at ansatte selv organiserer arbeidet sitt. Men for lærerne ønsker KS det motsatte, mer styring og mindre frihet til å bruke faglig skjønn. Det sender et uheldig signal om at lærere ikke kan forvalte tiden sin ansvarlig, samtidig som det bryter med prinsippet om profesjonell tillit.

Særlig rammes kontaktlærerne. De er de som følger barna tettest, som ser, lytter og tar tak når noe ikke er som det skal.

Et kontaktlæreransvar uten tid er en belastning, ikke en ressurs. Når kontaktlæreren ikke har tid, er det elevene som taper.

Derfor trenger vi en arbeidstidsavtale som bygger på tillit og fleksibilitet, ikke mer bundet tid og styring ovenfra.

Vi ønsker ikke å jobbe mindre, vi ønsker å få gjort jobben skikkelig. Det betyr å ha tid til å forberede god undervisning, tid til å følge opp elever som strever, og tid til å være den trygge voksne elevene trenger hver dag.

Når lærere får tid, får barn oppfølging. Når kontaktlæreren har tid, får barnet ditt en voksen som ser det, som ringer deg når noe bekymrer, som tar seg tid til å forstå og hjelpe.

Dette handler med andre ord ikke bare om lærere, men om ditt barn.

Jeg håper derfor at du heier litt på oss når vi nå skal i gang med forhandlinger om lærernes arbeidstid.

Ebba Wergeland

Kommunehelsetjenesten er underbemannet. Det er normalt for alt arbeid der kvinner er i flertall.

Fagforbundet og Rødt vil begrense bruk av bemanningsbyråer i helse.

Forholdene ved helsehusene i Oslo tyder på at fagforeningene først må gå hardere ut mot underbemanning. Ellers kan mindre byråbruk bare gjøre vondt verre.

Rødt-lederen viser i Klassekampens oppslag til at innleieforbudet i byggesektoren i Oslo ble gjennomført, tross motvilje fra storting og Ap-regjering «fordi norsk politikk også skapes på arbeidsplassene og i fagforeningene». Det er en viktig påpeking.

Sammen med Sykepleierforbundet, er Fagforbundet den viktigste motmakten i helsesektoren når statlige helsetilsyn og arbeidstilsyn ikke får lov av departementet til å gripe inn mot kommunene.

Hvordan bruker de denne motmakten? Kan de lære av bygningsarbeiderne?

La meg ta Oslos fire helsehus som eksempel. De ble opprettet i 2015 som følge av Stoltenberg-regjeringens «samhandlingsreform».

De skulle avlaste sykehusene ved å ta imot dem som var ferdigbehandlet, men som fortsatt trengte opptrening før de kunne komme hjem. Det ville selvfølgelig kreve god bemanning og allsidig kompetanse.

Men det har vist seg både i Oslo og ellers i landet, at mange helsehus mangler det reformen lovet: nok folk med riktige kvalifikasjoner.

I 2023 måtte helsebyråden i Oslo gå av etter mange klager og avisoppslag om forferdelige forhold på helsehusene, både for ansatte og pasienter.

Bystyret vedtok full gjennomgang. De krevde at det ble satt opp nye bemanningsplaner i samarbeid med de ansatte, og at bemanningen måtte svare til de reelle behovene.

Både kommunerevisjonen og eksterne konsulenter har siden undersøkt arbeidsforhold og tjenestekvalitet i helsehusene.

Kommunerevisjonen mener at bemanningssituasjonen ved helsehusene er bedre i 2025 enn i 2022.

Men til tross for forbedringstiltak, kan de ikke dokumentere at bemanningen svarer til behovet.

Det beste målet de har for underbemanning er bruken av vikarer (midlertidig ansatte).

«Når et helsehus enten ikke har nok ansatte til å fylle alle vakter eller det er fravær, settes det inn vikarer for å få nok personell til å fylle vaktene. Dette kan gjøres ved at faste ansatte tar ekstravakter, eller at helsehuset tilkaller timelønnede vikarer fra en liste over vikarer eller leier inn fra vikarbyråer.» (Kommunerevisjonen Rapport 7/2025, s.33).

Både i 2022 og i 2025 ble en tredel av de gjennomførte timeverkene ved helsehusene utført av vikarer.

Bruken av vikarer fra vikarbyråer var redusert i 2025, men samlet vikarbruk var som i 2022. De brukte heller billigere vikarer.

Den 11. juni 2025 avslo bystyreflertallet å øke bemanningen på de fire helsehusene. 

Var bystyreflertallet klar over at underbemanning og vikarbehov i helsehusene nærmest var uforandret fra 2022?

I 2025 er flertallet blå, mens de var røde i 2022-23.

I årets vedtak står det:

«Høsten 2022 var mange bekymret for tjenestekvaliteten ved kommunens helsehus. Undersøkelser både fra Kommunerevisjonen og andre viste at situasjonen var alvorlig. Situasjonen ble tatt på alvor. Mange tiltak er iverksatt [ …] Bystyret merker seg særlig at bemanningsplaner er revidert basert på reelle pleie- og omsorgsbehov og utarbeidet i samarbeid med ansatte og deres organisasjoner…,.»

I sommer snakket Avisa Oslo (12. juli) med pårørende og ansatte ved Lilleborg helsehus, et av Oslos fire. Det var som å lese avisoppslagene fra 2022.

Pårørende opplevde lang ventetid på hjelp. Pleierne ble utslitt av pleietyngde og høyt tempo.

Ble de nye bemanningsplanene for helsehusene virkelig «utarbeidet i samarbeid med ansatte og deres organisasjoner» slik det står i vedtaket fra 11. juni?

Hva slags samarbeid har det vært? Det ville være både juridisk og politisk vanskelig for bystyret å avslå bedre bemanning hvis representantene for Fagforbundet og Sykepleierforbundet sa fra om at det måtte til for å dekke «reelle pleie- og omsorgsbehov».

Dere vet best hvordan underbemanningen rammer de ansatte og i neste omgang pasientene.