Gunhild M. Kvåle

Det er ikke til å unngå at vi har fått med oss tillitsbruddene som har skjedd den siste tiden. Jeg tenker da på Epstein-filene, og hvordan noen av våre høyeste embetspersoner har vært involvert i denne saken.

Sannsynligvis vi har alle et eller annet skjelett i vårt eget skap, og vi må alle feie foran vår egen dør før vi angriper andre. 

Men når jeg leser hvordan høyere embetspersoner rett og slett blir tatt på fersken i sine handlinger, kan jeg ikke fri meg fra å tenke på hvordan vanlig ansatte blir behandlet når de trår feil.

Og jeg forstår at ansatte reagerer når embetspersoner kan få en sykemelding med et knips, mens andre kan brekke både armer og bein samtidig som de får beskjed om å gå på jobb.

Etterforskningen av de påståtte lovbruddene har ennå ikke startet, og ergo er de mistenkte og siktede uskyldige inntil det motsatte er bevist. 

Samtidig forstår jeg at det på grasrota ikke bare mumles, men ropes høyt om at det er forskjell på Jørgen Hattemaker og Kong Salomo når det som er avslørt blir møtt med en vegg av taushet og noe som kan oppfattes som unnvikenhet.

Tillitsverv

En embetsperson innehar, etter min oppfatning, et tillitsverv. Tillit er noe som preger den norske arbeidsmodellen, og noe vi er stolte av. 

Man blir valgt eller utpekt av sine likemenn for å gjøre en jobb eller ha et verv som skal ivareta alles interesser og integritet. 

Sånn er det med tillitsvalgte og verneombud. Vi blir valgt av våre, og er de ikke fornøyd med jobben vi gjør eller hvordan vi utfører vårt verv, så blir vi ikke gjenvalgt etter to år. 

Det synes jeg er en fortreffelig ordning. Det gir oss noe å strebe etter, samtidig som vi ikke kan lene oss tilbake og tenke at dette vervet skal jeg ha i 30 år.

Vi må være på, lytte til dem som har valgt oss, og holde oss innenfor de rammene vi har i vervet.

Når tilliten smuldrer bort

Tone Sofie Aglen skrev 11. februar i en ytring på NRK.no at: «Grunnvollene i det norske tillitssamfunnet er rystet.»

Det samme gjorde Sigurd Falkenberg Mikkelsen i en ytring på NRK.no dagen før : «Selv om det skjedde etter at han hadde gått av som politiker, begynner man jo å lure på hva han drev med da han satt i posisjon også.»

Videre skriver Falkenberg Mikkelsen: «Går det an å stole på at de som bestemmer tar gode beslutninger på vegne av landet? Det gjør nemlig vondt for oss alle når selvbilder brister.»

Her tror jeg både Aglen og Falkenberg Mikkelsen er inne på noe essensielt.

Etter min oppfatning har vi sett på oss selv som en nasjon noenlunde fri for korrupsjon og alvorlige krumspring. Det har selvsagt vært enkelte tilfeller, men vi har likevel beholdt troen på at vi er en nasjon med kredibilitet og integritet.

Når saker som dette dukker opp, og ikke kan gjemmes eller glemmes grunnet stor internasjonal oppmerksomhet og omfang, da tar vi to steg tilbake og tenker på de kritiske røstene som prøvde å si noe for lenge siden – men som ikke ble hørt.

Vi kjenner kanskje på at glansbildet vårt slår sprekker, og at fasaden er – nettopp – bare en fasade. Og er det noe vi mennesker ikke liker, så er det å innrømme at vi har tatt feil, og at ting kanskje ikke er helt tipp topp. 

Vår egen stolthet og oppfatning har fått seg både riper i lakken og et skudd for baugen, og det gjør noe med oss. 

Glansbildet vi hadde av oss selv har mistet sin magi, og det trengs mye jobbing for å få det tilbake. Men når vi nå ser hvordan samrøret mellom de på toppen har vært, kan vi stole på at de som både skal undersøke sakene og rydde opp har egen sin sti noenlunde ren?

Tilliten må bygges opp igjen, og det vil ta tid.

Jørgen Hattemaker og Kong Salomo

Vi vanlige ansatte med tillitsverv blir tidlig og hyppig påminnet om både habilitet, etiske retningslinjer, integritet og kredibilitet.

Vi må levere et arbeid som kan ettergås, stilles spørsmål ved og kryssjekkes. Vi kan ikke engang ta imot en konfekteske uten å oppgi det, og det er akkurat sånn det skal være.

Dette er grunnmuren i et hvert tillitsverv, og vi retter oss etter det. Så da undres jeg: 

På hvilket trinn i karrierestigen forsvinner denne ansvarsfølelsen og på hvilket trinn slår selvrettferdigheten og ignoreringen av det etiske og moralske kompasset inn?

Mathias Helseth

Hvordan kan vi kjempe for den norske modellen, samtidig som vi finansierer dens motpol gjennom våre egne innkjøp?

Vi står i en brytningstid der kapitalmakten har fått rotfeste i norske kantiner og IT-systemer. Den har fått rotfeste i Norge som aldri før.

Det er ikke lenger snakk om utenlandske investorer som spekulerer på børs. Profesjonelt eierskap har flyttet inn i våre kantiner, våre IT-systemer, våre renholdstjenester, regnskaps og logistikkjeder.

Internasjonale oppkjøpsfond, i dagligtale ofte omtalt som private Equity (PE), står direkte i konflikt med den norske velferdsmodellen.

Der den norske modellen bygger på medbestemmelse, langsiktighet og maktbalanse mellom arbeidstaker & arbeidsgiver, drives disse aktørene av kortsiktig profittmaksimering, der målet er å melke selskapet, sminke grisen, for så å selge rubbel og bit til høyeste tilbyder, der effektivitetsgevinster er ervervet ved å presse ytterligere overskudd fra de ansatte. 

Det er med tungt hjerte at jeg observerer arbeiderbevegelser, ideelle organisasjoner og private aktører, som i sitt hjerte heier på «norske verdier», velger å benytte seg av tjenester levert av slikt unorsk styringssett. 

Når vi velger ut fra bekvemmelighet, eller pris, og ukritisk velger å se bort fra hvem som sitter i enden av pengestrømmen, så begår vi et svik mot våre egne prinsipper.

Hvordan kan vi slå oss på brystkassa og kreve ordna forhold, samtidig som vi finansierer aktører som motarbeider fagorganisering og kollektive avtaler i andre land eller bransjer. 

Arbeiderbevegelsen må våkne. Vi må kreve at leverandørene våre ikke bare leverer på lønn og HMS, men at de har en eierstruktur som tåler dagens lys.

Så kamerater, før dere signerer neste avtale: Spør hvem som eier vaskebyrået. Spør hvem som drifter IT-plattformen. Ender overskuddet i en norsk bank, eller i et anonymt fond i et skatteparadis?

Skal vi ha troverdighet i 2026, må vi leve som vi lærer. Det finnes alternativer: lokalt eierskap, samvirker og langsiktige norske eiere som bygger verdier i lokalsamfunnet. 

Slutt å mat maskineriet som prøver å spise deg, ta makt over egne innkjøp og velg med omhu.