Marius Strømmen

Norge er en maritim stormakt med verdens nest lengste kystlinje. Den er lang, krevende og strategisk avgjørende for handel, beredskap og nasjonal sikkerhet.

Nettopp derfor har vi en losplikt som sikrer trygg ferdsel i våre farvann. Losplikten ivaretas enten ved bruk av los eller ved at navigatøren har farledsbevis.

Begge deler bygger på det samme grunnleggende prinsippet: dokumentert kompetanse, reell lokalkunnskap og evne til sikker kommunikasjon med norske myndigheter.

Nærings og fiskeridepartementet har i sitt bestillingsbrev til Kystverket satt i gang en storstilt nedbygging av beredskap og sikkerhet langs heile norske kysten.

Dette er ikke byråkrati. Det er sikkerhetspolitikk i sin reneste form. Likevel tas det nå til orde for en dramatisk oppmyking av regelverket.

En liberalisering som åpner for at navigatører, også fra utenlandske skip, kan føre fartøy opptil 100 meter langs hele kysten uten los, og med én begrenset prøve oppnå farledsbevis for hele kysten.

Dette uten tilstrekkelig lokalkunnskap, erfaring eller språkkrav.

Norsk Losforbunds leder Johannes Sivertsen slår alarm i sin kronikk:

Dette er en systematisk og farlig nedbygging av sikkerheten, en oppskrift på katastrofe i en tid med skjerpet geopolitisk uro, økt russisk etterretningsaktivitet, hybride trusler og risiko for sabotasje mot kritisk infrastruktur, som undersjøiske kabler og annen kystnær infrastruktur.

I Totalforsvarets år 2026, når Norge rustes for krise og konflikt, velger regjeringen å svekke kontrollen over våre farvann i stedet for å styrke den.

Losene er statens eneste fysiske representanter om bord i utenlandske skip, våre «øyne på innsiden». Å redusere denne tilstedeværelsen åpner for spionasje, kartlegging og potensielle trusler.

Teknologi som ECDIS og AIS kan jammes eller manipuleres. Finske erfaringer viser at dette skjer i praksis.

I våre trange fjorder, med skjærgård, smale farvann, ekstremvær og høy trafikk fra kystfrakt, servicebåter i oppdrettsnæringen og fritidsfartøy, kreves menneskelig dømmekraft og presis kommunikasjon.

En grunnstøting med et tankskip eller et målrettet angrep mot infrastruktur kan få katastrofale konsekvenser for miljø, økonomi og nasjonal sikkerhet.

Språkkunnskaper er helt avgjørende. Kommunikasjon med VTS, Kystverket, havnemyndigheter og andre fartøy må være umiddelbar, presis og uten misforståelser, spesielt i kritiske situasjoner der nyanser kan bety forskjellen på kontroll og krise.

Å åpne for navigatører uten tilstrekkelig skandinavisk språkkunnskap er ikke modernisering. Det er livsfarlig risikotaking.

Norsk Sjøoffisersforbund støtter fullt ut Norsk Losforbunds advarsel og går lenger.

Vi krever:

• Losplikten skal ligge fast. Ingen oppmyking.

• Farledsbevis skal forutsette reell lokalkunnskap og strenge, dokumenterte krav til skandinavisk språkkunnskap.

• Navigatører som skal inneha farledsbevis, må sikkerhetsklareres.

• Endringer i regelverket må skje i tett dialog med partene i arbeidslivet. Den norske modellen med samarbeid må respekteres. Nasjonale sikkerhetshensyn må alltid veie tyngre enn kortsiktige kostnadsbesparelser for rederier.

Prosessen er oppsiktsvekkende.

Regjeringen har sendt et bestillingsbrev til Kystverket om en liberalisering av losforskriften uten dialog med fagfolk i Losforbundet og Norsk Sjøoffisersforbund.

Argumentasjonen speiler i hovedsak rederienes økonomiske interesser. Men sikkerhet kan ikke underordnes profitt.

Norske sjøfolk kjenner kysten best. Å erstatte dem med lavkostaktører fra utlandet er en direkte trussel mot suverenitet og beredskap.

Norge har ikke råd til å gamble med sikkerheten langs kysten.

Losplikten er ikke et hinder for verdiskaping. Den er en forutsetning for trygg ferdsel, miljøbeskyttelse og nasjonal kontroll.

Den bør styrkes, ikke uthules.

Kristian Skard

Ja, det var en politisk genistrek.

Statsminister Jonas Gahr Støre og energiminister Terje Aasland innkalte til pressekonferanse 31. januar 2025 og la fram forslaget om Norgespris.

Umiddelbart kunne eksperter og kommentatorer slå fast at dette ville virkelig gi befolkningen lave og forutsigbare strømpriser.

Støre som lenge hadde fremstått som en politisk klossmajor, med store problemer i eget parti, klarte plutselig å slå to feite fluer en smekk.

Den ødeleggende strømpris-debatten stilnet, og Senterpartiet som forsvant ut av regjeringen dagen før, ble fratatt den viktigste saken de skulle plage Ap-regjeringen med fra sin opposisjons-tilværelse.

Ordning som trådte i kraft 1. oktober i fjor, har nå vart i et halvt år.

Den første vinteren med det nye prisregimet er snart unnagjort. Det ble billig, forutsigbart – men ikke for de som kanskje trenger det mest.

Oversikten over hvem som ikke benytter ordningen, er både trist og ganske typisk.

Forbrukerrådet har regnet på tallene og slår alarm.

• Familier uten Norgespris taper tusenvis av kroner. Bare i enkeltmåneden januar, tapte en gjennomsnittlig husholdning på Østlandet 1.100 kroner på å ikke ha Norgespris.

• I Oslo har ikke mer enn halvparten av husholdningene valgt ordningen. De som ikke har valgt Norgespris, bor i stor grad i Oslo øst.

• Kombinasjonen av krav til bank-id, innlogging på en egen nettside og antakeligvis frykt for å tape på ordningen, har bidratt til at en gruppe mennesker ikke får nyte godt av gullkortet fra regjeringen.

Og hvem er dette? Lavinntektsgrupper, de med lav utdanning og med innvandrerbakgrunn.

Øvre middelklasse og oppover sparer tusenlapper, mens de som virkelig trenger det, faller utenfor. Igjen.

En statistikk fra Prognosesenteret som ble publisert i Teknisk Ukeblad, viser hvem som velger Norgespris.

Over 60 prosent av de med høyest utdannelse har valgt ordningen, men kun 32 prosent av de med bare grunnskole har gjort det samme. 68 prosent av de som tjener mer enn 1,3 millioner har valgt ordningen.

9 prosent er tallet for de som tjener under en halv million i året. I tillegg viser tallene at det er velstående familier med store eneboliger og hytter som sparer mest.

I statsbudsjettet er det satt av 9.1 milliarder til Norgespris i 2026. Og hvem får absolutt minst av disse pengene? Vi har sett det gang etter gang.

Ordninger som krever digital kompetanse, generell økonomisk kunnskap og en ellers rimelig ryddig tilværelse, fungerer dårlig for de som sitter nederst ved bordet. 

En enda større verdioverføring fra staten til de som har mest fra før, så vi med elbilstøtten.

Den er heldigvis trappet betydelig ned. I mange år kunne velstående familier kjøpe seg Tesla, fullspekket med ekstrautstyr, til rundt en million kroner. Staten var julenisse og fjernet momsen.

Gjennom årene ble Oslo vest, Asker og Bærum fylt opp av store elbiler som kjørte kollektivfeltet inn til sentrum. Hjemme sto gjerne bil nummer to som kunne brukes til hytta – uten rekkevidde-angst.

Elbil-eventyret innebar en verdioverføring på flere hundre milliarder kroner til de som hadde mest fra før.

Enda et eksempel på hvordan det går når stat og kommune iverksetter velmenende tiltak som er søknadsbasert, var da byrådet i Oslo i 2015 ville sponse kjøp av elsykkel med 5000 kroner.

Hvem stakk av med dette godet? Stort sett beboere i de rikeste bydelene i Oslo.

Blant navnene kunne vi finne daværende skipsreder Morits Skaugen og tidligere ordfører Fabian Stang. Diverse direktører, advokater og selvsagt pressefolk, sto også på den samme listen.

Ja, det var et sjakktrekk å innføre Norgespris. Nå gjenstår det å se om regjeringen skjønner at ordningen må endres slik at den også treffer de som trenger den mest.

Det hadde kledd en sosialdemokratisk regjering.