Kristian Skard

Gjennom dramatiske fortellinger og filmatiseringer kjenner vi godt verdenshistoriens største skipsforlis i fredstid.

Passasjerskipet Titanic traff et isfjell i Nord-Atlanteren i 1912. Kapteinen og mannskapet fikk flere konkrete varsler om at små og store isfjell var observert, men likevel ble kurs og fart opprettholdt.

Selv om det ikke er noen umiddelbar fare for at Norge skal lide samme skjebne som Titanic, så har norsk politikk i for mange år vært preget av at verdien av oljefondet skal fortsette å vokse inn i himmelen.

Det vil neppe bli lagt noen demper på pengefesten når revidert budsjett vedtas i juni.

Pengene brenner i lommene på norske politikere og et stort Frp leder an i kravet om staten må dele ut mer av pengene.

Ingen tar reelle initiativer til å dempe musikken og stemningen i dette kalaset norske politikere har deltatt i de siste 20 årene. Det vi trenger er en ny handlingsregel med maksimalt uttak godt under dagens 3 prosent. Og det må være mekanismer som tvinger politikeren å prioritere og reformere.

Lyden fra Senterpartiet, MDG, SV og Rødt, partiene Ap-regjeringen skal oppnå budsjettenighet med, tyder på at nye milliarder vil rulle ut av oljefondet før norsk politikk tar sommerferie.

I forslaget til revidert budsjett er oljepengebruken for 2026 tatt ned med fem milliarder til 579 milliarder. Det eneste som er sikkert er at tallet vil være høyere når forhandlerne mellom de fem partiene er blitt enige. Hopper vi 20 år tilbake, til 2006, ble det tatt 44 milliarder ut av oljefondet.

Heller ikke finansminister Jens Stoltenberg har lagt opp til å redusere utgiftssiden i revideringen av 2026-budsjettet, som han la fram i forrige uke. Selv om oljepengene er tatt litt ned, tas det inn en haug andre milliarder i ekstra skatteinngang og utbytter.

Men det Stoltenberg skal ha, er at han i budsjettdokumentene helt tydelig har beskrevet at Norge kan komme opp i alvorlige problemer – og at det heller ikke er usannsynlig.

Finansdepartementet skriver at Norge har gått fra å være en oljenasjon til å bli en fondsnasjon. Det høres jo fint ut, siden vi ikke ønsker å være så oljeavhengig fremover.

Men problemet når det meste av verdien i fondet er knyttet til internasjonale børsverdier og andre investeringsobjekter, er at vi blir svært sårbare for varige svekkelser av internasjonale finansmarkeder. Dette har Finansdepartementet regnet på, og det ser dramatisk ut.

Departementets modeller har lagt oljekrisen på 1970-tallet og finanskrisen i 2008 til grunn for å beregne hva kan skje dersom finansmarkedene fikk en tilsvarende svekkelse. Det kan ta opp mot 11 år før avkastningen er tilbake til det vi har vært vant med.

I første budsjettår ville norske politikere plutselig ha 170 milliarder mindre å bruke, med handlingsregelens tre prosent. Kutte 170 milliarder i et enkelt budsjett, betyr eksempelvis å droppe hele forsvarsbudsjettet. Det hadde tatt seg ut.

Alternativet Finansdepartementet skisserer, er å ta tilpassingen over noen år, altså at vi tærer på fondskapitalene for å slippe brutale kutt. Altså at vi selger unna.

Da kunne vi kanskje klart oss med å kutte 90 milliarder kroner det første året. Det er jo bedre, men fortsatt mye penger. Da ville det holdt å kutte hele utdanningsbudsjettet.

Det siste alternativet, og det mest sannsynlige alternativet, har naturlig nok ikke Finansdepartementet skissert:

Politikerne klarer ikke kutte, så vi bruker heller opp oljeformuen så fremtidige generasjoner ikke får noe. Vi kan pisse i buksa, holde oss varme en god stund, men så er det slutt.

Konsekvensene av at Norge har gått fra å være avhengig av oljeinntekter til være prisgitt verdens børser, er så dramatiske at alle partiene er nødt til å ta det inn over seg.

Finansminister Jens Stoltenberg bør fortsette denne voksenopplæringen han nå er i gang med, revidere handlingsregelen og legge det fram for Stortinget.

Departementets beregninger viser at den nye uttaksprosenten ikke bør være høyere enn 2,7 prosent i normale tider. Dette for å bygge opp en buffer slik at kuttbehovet når krisen inntreffer, ikke blir 170 milliarder.

En skjerpet handlingsregel vil hjelpe. Dagens gir for mye spillerom og den tar ikke høyde for langvarige fall i aksjemarkedet.

Erfaringene med Solberg og Støres regjeringer viser at politikerne ikke klarer å holde igjen. Politiske uenigheter har blitt smurt med milliarder slik at alle blir fornøyd. Alt blir gjort for å holde stemningen god og musikken i gang.

Det var det som skjedde på Titanic. Rett før midnatt 14. april 1912 traff verdens største og tryggeste passasjerskip isfjellet. Naglene i skrogplatene ble revet ut opp så langt at serien med vanntette skott ikke hjalp.

Det vinterkalde Atlanterhavet veltet inn og oversvømte skipet som ikke kunne synke. Skipets kammerorkester spilte for å holde stemningen oppe. Advarslene om farlige isfjell ble ignorert, fart og kurs ble opprettholdt.

Det var mye som burde vært gjort annerledes.

Hilde Lehtinen

Alexander L. Kielland-ulykken er en av de mørkeste hendelsene i moderne norsk historie.

123 mennesker mistet livet den kvelden og natten 27. mars 1980 på Ekofisk-feltet. 89 mennesker overlevde.

Ulykken tok langt mer enn liv. Den tok fedre, ektefeller, sønner, helse, trygghet og framtidsdrømmer.

Den etterlot barn uten foreldre, kvinner alene med hus og ansvar, og overlevende som resten av livet måtte leve med minnene fra det som skjedde.

I 46 år har mange etterlatte og overlevende levd med en sorg som aldri forsvant.

Flere har båret på traumer, psykiske plager og ensomhet uten å få den hjelpen eller oppfølgingen de trengte. Mange opplevde at samfunnet gikk videre, mens de selv sto igjen i katastrofen.

Det som gjør saken enda tyngre, er at staten brukte flere tiår på å erkjenne svikten rundt Kielland. Ikke bare for selve ulykken, men for svikten rundt sikkerhet, tilsyn og oppfølging i etterkant.

Norges største industriulykke i fredstid burde ha ført til full åpenhet, grundige svar og tydelig ansvar. I stedet har mange etterlatte og overlevende opplevd tiår med usikkerhet, ubesvarte spørsmål og kamp for å bli hørt.

Gjennom årene har journalister, forskere og enkeltpersoner bidratt til å avdekke sider ved saken som lenge fikk for lite oppmerksomhet. Kritikken mot sikkerheten på plattformen, boforholdene og manglende opplæring har vært alvorlig.

Mange som jobbet offshore på denne tiden hadde lite sikkerhetsopplæring, dårlige arbeidsforhold og uforsvarlige boforhold. Fortsatt er det spørsmål rundt ulykken som aldri har fått klare svar.

Måten mange enker ble møtt på etter ulykken er også en del av denne historien. Til tross for omfanget av katastrofen har staten aldri gitt noen erstatning eller oppreisning til de etterlatte og overlevende etter Kielland-ulykken.

Mange sto alene igjen med små barn, sjokk og et liv som var revet bort over natten. Flere levde videre med sorgen, ansvaret og belastningene uten den oppfølgingen og anerkjennelsen mange opplevde at de trengte.

For mange sluttet heller aldri Kielland den natten plattformen kantret. Sorgen, traumene og minnene ble med videre gjennom livet som et slags spøkelse og gufs fra en katastrofe som aldri burde skjedd.

Mange levde med psykiske belastninger, uro, skyldfølelse og savn i tiår etter ulykken. Flere opplevde at livet aldri helt ble det samme igjen.

Overlevende fikk også sitt å kjempe med. Flere utviklet alvorlige psykiske plager i årene etter ulykken. Noen klarte aldri å vende tilbake til et normalt liv. Noen tok sitt eget liv.

Andre forsøkte å fortsette i jobb og leve som før, samtidig som de bar traumene fra kvelden og natten hvor de hadde mistet kollegaer og kamerater i kaoset da Kielland kantret. Slike opplevelser setter spor for livet.

For mange handlet tiden etter ulykken ikke bare om å overleve fysisk, men om å leve videre med traumene, sorgen og minnene fra det de hadde opplevd. Heller ikke overlevende har fått oppreisning eller erstatning fra staten.

Derfor handler ikke kampen om kompensasjon bare om penger. Den handler om anerkjennelse. Om verdighet.

Om at staten endelig må erkjenne at dette ikke bare var en ulykke, men også en alvorlig svikt rundt sikkerhet, ansvar og oppfølging som fikk konsekvenser for mennesker resten av livet.

Mange av enkene og foreldrene som levde med sorgen etter Kielland er ikke lenger blant oss. Flere rekker kanskje aldri å oppleve at samfunnet fullt ut anerkjenner det de gikk gjennom.

For mange har også disse 46 årene vært preget av venting – venting på svar, ansvar og anerkjennelse. En venting som for mange etterlatte på sitt eget vis har vart helt siden kvelden de ventet på en pappa, ektemann eller sønn som aldri kom hjem.

Det gjør det desto viktigere at Stortinget nå viser mot, tar ansvar og gir de etterlatte og overlevende den anerkjennelsen og erstatningen staten burde gitt for lenge siden.