Helle Svendsen

Frp-lederen ville først feie saken under teppet som en personalsak. Men bulken under teppet ble til slutt for stor. Sylvi Listhaug måtte snakke om det og ta avstand fra rasistiske uttalelser fra en av partiets rådgivere.

Det har vært opptur etter opptur.

Listhaug har gått fra røyk og store, triste blazere til Frogner-tørkle og sminke som vil gjøre en hvilken som helst ung, kosmetikk-interessert kvinne imponert. Men hun har fortsatt vært tett på velgerbasen og kjørte i bobil og Frp til et historisk bra stortingsvalg i fjor.

Nå har bilen fått en ny ripe i lakken.

Byggverket Frp faller fra tid til annen sammen som et korthus.

I disse anledningene sitter jeg alltid igjen med spørsmålet: Hva mener partiet egentlig? Skjuler partiet sine egentlige holdninger i jakten på mer moderate velgere?

TV 2 kunne denne helgen fortelle at to av deres journalister var på bar med Frp-rådgiverne Hårek Hansen og Kai-Morten Terning. Det Hansen uttalte overfor dem var så hårreisende at kanalen bestemte seg for å publisere det, til tross for at dette ikke var en intervjusituasjon.

Hansen snakket om pakistanere som «minusvarianter» og at de helst ikke bør få flere barn. Dette uttalte han til to journalister han møtte for første gang.

Jeg lurer på hva han sier til folk han kjenner godt, som for eksempel Frps TikTok-stjerne og stortingsrepresentant Simen Velle? Hårek Hansen er Velles rådgiver. Kona er ifølge TV 2 nær venninne av Sylvi Listhaug.

Det er derfor vanskelig å kjøpe at partiets store stjerner, som tilsynelatende kjenner Hansen godt, ikke vet hva han egentlig mener om pakistanere.

Hansen sier at utspillet var «grovt og preget av promille». Det er svært vanskelig å kjøpe. Det virker usannsynlig at det var en dårlig spøk, spesielt fordi han utdypet seg da TV 2-journalistene presset ham på utspillet.

Og husk: Det er ikke første gang slike holdninger kommer til overflaten i Frp. Det blir neppe den siste.

Sylvi Listhaug selv mistet jobben som justisminister i 2018 fordi hun på Facebook påsto at Arbeiderpartiet satte terrorister rettigheter over nasjonens sikkerhet. Hun kom senere sterkt tilbake.

I 2024 ble Per-Willy Amundsen strippet for alle verv etter å ha levert diverse rabiate uttalelser på nettet. Nå har også han kommet sterkt tilbake og har igjen sentrale verv i Frp. I 2019 ville han kutte i barnetrygden for at innvandrere skulle få færre barn.

Christian Tybring-Gjedde, da han fortsatt var i partiet, tilbød en 15 år gammel jente 1000 kroner for å ta av seg hijaben. Vi kan gå lenger tilbake i tid og diskutere diverse utspill fra tidligere stjerner på tidlig 2000-tallet. Listen er lang.

Et parti velger sine stjerner og støttespillere, plasserer dem i posisjoner eller tett på makten. Først ville Frp utelukkende håndtere saken som en personalsak. Det var pinlig svakt.

Til slutt ble presset mot Listhaug for stort og hun gikk på talerstolen på Frp-landsmøtet og tok avstand til denne typen uttalelser.

Frp-lederen var klar på at dette ikke hører hjemme i partiet. Men det var først etter gjentatt spørsmål fra pressen, at også Sylvi Listhaug kalte dette rasisme.

Det neste hun må gjøre er å kaste slike folk ut av partiet, permanent.

Listhaug er åpenbart en smart politiker. I de siste årene har hun blitt «stueren». Men det hjelper ikke at Listhaug er stueren når hun blir dratt ned i møkka av partiets utvalgte.

Uken som kommer blir spennende. Hvis partiet ikke lider på målingene, må venstresiden akseptere at Norge er i stor endring når det gjelder innvandringsspørsmålet.

Kjell Werner

Når jeg nå går over i pensjonistenes rekker, er det fristende å gjøre opp status etter å ha fulgt rikspolitikken som journalist og kommentator i 33 år.

Fra Gro Harlem Brundtland regjerte til dagens Jonas Gahr Støre. Det blir kanskje mer en historietime enn en tradisjonell kommentar, men la gå.

Tro det eller ei, men mindretallsregjeringer har vært det mest vanlige.

Unntaket var Jens Stoltenbergs regjering fra 2005 til 2013 pluss ett av de åtte årene under Erna Solberg som statsminister. På 33 år har vi altså bare hatt flertallsregjeringer i ni år.

Og det er heller ikke noe nytt at Stortinget herjer med regjeringen, slik tilfellet er nå under Jonas Gahr Støre. Bare spør Thorbjørn Jagland, som styrte fra høsten 1996 til høsten 1997.

Klokelig ble det et nytt og mer disiplinerende system for budsjettbehandling i Stortinget i kjølvannet av Jaglands trøblete år.

Ved valget i 1993 fikk Arbeiderpartiet 36,9 prosent av stemmene, et godt resultat sett med dagens øyne. Gro Harlem Brundtland kunne regjere videre og fikk vedtatt budsjettet for 1994 med støtte fra KrF. 

Senterpartiet gjorde det rekordbra i 1993 og fikk den nest største gruppa på Stortinget. Men Sp var mer opptatt av å markere seg politisk enn å oppnå konkrete resultater. Uttellingen kom året etter, ved at nei-siden vant folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap.

Høsten 1996 trakk Gro Harlem Brundtland seg, og Thorbjørn Jagland tok over som statsminister. I stortingsvalget året etter valgte Jagland en risikofylt strategi. Han gjorde det klart at han ville gå av dersom Ap ikke fikk samme oppslutning som sist, altså 36,9 prosent. Ap fikk 35 prosent, og Jagland trakk seg. 

En generaltabbe, som banet vei for Kjell Magne Bondeviks sentrumsregjering bestående av KrF, Sp og Venstre. Denne regjeringen er mest kjent for kontantstøtten til smårollinger, og lite annet. 

Våren 2000 var begeret fullt for Ap og Høyre, som felte Bondevik-regjeringen på gasskraftsaken. Dermed ble Jens Stoltenberg statsminister. Hans første regjering satt bare halvannet år, for Ap gikk på en skikkelig smell ved valget i 2001. Velgerne likte ikke hva de så. Det ble rett og slett for mye av det gode. 

Men godt for landet ble det i mine øyne. Og jeg nevner i rask rekkefølge: Statlig overtakelse av sykehusene, delprivatisering av Statoil, moms på tjenester, handlingsregelen for oljepengebruk og inflasjonsmål for Norges Banks rentepolitikk.

Det ble borgerlig flertall ved valget i 2001, og dette la grunnlaget for Kjell Magne Bondeviks andre mindretallsregjering. Så kom Jens Stoltenbergs rødgrønne flertallsregjering, som satt i åtte år fra 2005 til 2013. 

Da ville velgerne ha noe nytt. Resultatet ble åtte år med Erna Solberg. Hun vil bli husket for at hun tok Frp inn i regjeringsvarmen. I 2021 ble det igjen et nytt skifte, til Jonas Gahr Støre. Og han fikk fortsette etter valget i 2025, med fire rødgrønne partier som støtte i budsjettpolitikken.

Gro Harlem Brundtland, Jens Stoltenberg, Erna Solberg og Jonas Gahr Støre har én ting til felles: De tapte alle sine første valg, men lyktes på andre eller tredje forsøk. Dette bør være et tankekors for nykommere som prøver seg i 2029.

I mine 33 år som rikspolitisk pressemann er det noen politikere som har «fulgt meg» hele tiden:

• Erna Solberg, som ble valgt inn på Stortinget allerede i 1989.

• Carl I. Hagen var aktiv nesten hele perioden.

• Det samme gjelder langt på vei Jens Stoltenberg, for jeg må jo regne med tiden som Nato-sjef.

Jeg bør også nevne Jonas Gahr Støre, men han har ikke vært politiker hele tiden. Han startet som embetsmann og en slags læregutt under Gro Harlem Brundtland. Ordentlig Ap-mann ble han jo først som stabssjef hos Jens Stoltenberg i 2001.

Hverdagen for politikere og journalister har endret seg mye på 33 år. Som stortingsreporter opptrådte jeg i starten mer refererende enn det som er tilfellet for dagens journalister. Det var samtidig viktig å få lekkasjer fra partienes gruppemøter.

I dag kjemper politikerne om å «komme først på», for enhver pris. Før var det viktigst å komme ut med det beste av egen politikk.

En Ap-bauta som Kjell Opseth hadde ikke klart seg i dagens politiske virkelighet. Han fenget ikke i TV-ruta, men kuttet i stedet svinger for å få resultater i form av vei og jernbane. Og lyktes med det.

En annen stor forandring er at kontrollkomiteen på Stortinget har fått stor makt. For stor, mener jeg. Riksrevisjonen har også tiltatt seg enda flere oppgaver. I tillegg har det blitt for mange tilsyn og ombud.

Opposisjonspartier fremmer stadig flere egne forslag. Disse ender ofte opp i såkalte anmodningsvedtak som regjeringer må bruke mye tid og krefter på å kvittere ut.

Når politikere trår feil personlig, ropes det i større grad «Korsfest, korsfest». Det siste halvåret er det tre rikspolitikere som har stått fram med sine alkoholproblemer. Dette er selvsagt noe aktørene på Stortinget må ta alvorlig. 

Situasjonen var imidlertid verre før, selv om det ikke er noen trøst. Det er nok å nevne vannhullet Tostrupkjelleren tvers over gata, et for lengst nedlagt utested. I dag er Stortinget nærmest en avholdslosje i forhold til gamle dager, forteller en stortingspolitiker med lang fartstid.

Oljepengerikdommen er den store forandringen på 30 år. De første to milliardene var det Sigbjørn Johnsen som satte inn på Oljefondet i 1996. I år bruker politikerne svimlende 580 milliarder kroner til mange, mer eller mindre, gode formål. Hver fjerde krone på statsbudsjettet er ei oljekrone.

Mange norske velgere tror, som bortskjemte unger, at vi kan bevilge oss ut av enhver utfordring. Oljeformuen har slik sett blitt en hemsko for fornuftig omstilling i det norske samfunnet.

Her hviler det et stort ansvar på de tradisjonelle styringspartiene. I parentes bemerket: Det er lenge siden Ap og Høyre hadde flertall i det norske parlamentet. Samtidig er det klare politiske skillelinjer som ikke bør viskes ut.

Det går en klar linje mellom Gro Harlem Brundtland og Jonas Gahr Støre. «Nye oppgaver må først og fremst finansieres gjennom omfordeling på budsjettene», sa Gro i finansdebatten før jul i 1993. Det er som å høre læregutten Jonas i 2026.

Når noe prioriteres opp, må andre ting prioriteres ned. Finansminister Jens Stoltenberg er ofte en god pedagog. Han må brukes for alt han er verdt, før han forsvinner til jobben som venter i München. Deretter må Jonas Gahr Støre følge opp i kjent Gro-stil.

Om Jonas faktisk stiller til valg i 2029, gjenstår å se.

Til rikspolitikere i alle partier vil jeg si: Utfordringene står i kø. Lykke til på reisen. Takk for følget.