Leif Sande

Kristoffer Andreas Olstad (AUF-er fra Telemark), skriver i FriFagbevegelse at EU er fagbevegelsens dødsdom.

Innlegget gir inntrykk av å være et prinsipielt forsvar for fagbevegelsen.

I realiteten bygger det på en rekke foreldede, forenklede og feilaktige påstander om EU, arbeidslivspolitikk og boligpolitikk.

Det tegnes et bilde av EU som et markedsliberalt prosjekt uten sosialpolitikk og uten rom for faglige rettigheter.

Dette bildet stemmer ikke med hvordan EU faktisk fungerer i dag – eller har fungert de siste 15–20 årene.

I Europa står den brede fagbevegelsen i dag sammen med sentrum–venstre-partier for å påvirke og utvikle EU. Motstanden mot EU finnes i hovedsak på ytre høyre.

Nedenfor har jeg gjengitt Olstads påstander og gitt svar.

EU er et markedsliberalt prosjekt

Hverken Norge eller EU definerer seg som markedsliberale systemer. Begge bygger på markedsøkonomi kombinert med politisk styring, regulering og medbestemmelse.

Det er heller ikke slik at EU har «liberalisme» eller «markedsøkonomi» nedfelt som ideologiske prinsipper i sitt lovverk. EU-retten er funksjonell, ikke ideologisk.

Når det vises til de fire frihetene og fri konkurranse, er det viktig å minne om at disse allerede gjelder fullt ut i Norge gjennom EØS-avtalen. Et EU-medlemskap ville ikke innebære mer fri flyt enn det vi allerede har.

Det avgjørende spørsmålet er derfor ikke om markedet finnes, men hvem som har politisk innflytelse over hvordan markedet reguleres. For oss som ønsker medlemskap, er politisk styring og medbestemmelse det sentrale.

EU ødelegger arbeidslivsstandarden

Dette er feil. Arbeidslivsstandarden i Europa er i stor grad blitt løftet gjennom EU-samarbeidet.

Da EU innførte prinsippet om likebehandling i arbeidslivet, ble rettighetsnivået styrket for rundt 450 millioner mennesker. Dette er reformer små land sjelden har politisk kraft til å gjennomføre alene. Dessuten hadde virkningen blitt mye mindre. Det er noe helt annet å løfte 450 millioner enn å løfte fem millioner.

I sak etter sak har EU bidratt til bedre vern for arbeidstakere. Arbeidstid, EWC, ferie, likelønn, vern mot diskriminering og styrking av kollektive rettigheter er i dag en del av EU-retten. Nå ser vi også hvordan EU-domstolen bidrar til å styrke retten til overtidsbetaling og vern mot systematisk merarbeid.

Dette er ikke et angrep på arbelidslivet, men en utvikling i arbeidstakernes favør.

Så kan vi på den annen siden ta en kikk på oss selv som ved vår ukritisk bruk av tvungen lønnsnemnd til stadighet må stå tilrettte i ILO for vår ukritiske bruk av tvungen lønnsnemnd. Les også hva leder for LO – advokatene, Atle Sønsteli Johansen, skriver om arbeidsretten i EU.

EU er en dødsdom for fagbevegelsen

Den europeiske fagbevegelsen er ikke mot EU Tvert imot er den sterk tilhenger av medlemskap og arbeider aktivt innenfor EU-systemet.

Ikke i ett eneste EU-land arbeider fagbevegelsen for utmelding. De er ofte kritiske til konkrete vedtak, slik norsk fagbevegelse også er kritisk til mange stortingsvedtak, men de ser EU som en arena for kamp, ikke som en fiende.

Hellas trekkes ofte frem som et skrekkeksempel. I virkeligheten valgte fagbevegelsen der å bli i EU gjennom krisen. I dag er de blant de tydeligste forsvarerne av sosial regulering og kollektive rettigheter på europeisk nivå.

Erfaringen fra krisen har ikke gjort fagbevegelsen mer EU-fiendtlig, men mer opptatt av å påvirke EU-politikken.

De fire frihetene settes alltid foran faglige rettigheter

Laval-dommen brukes ofte som bevis på at EU setter markedet foran faglige rettigheter.

Men to forhold overses:

• For det første ville en tilsvarende boikott i Norge også blitt dømt ulovlig etter norsk rett helt uavhengig av EØS.

• For det andre er både regelverk og praksis i Sverige og EU vesentlig endret siden dommen for over 20 år siden. 

EU svekker kampen mot sosial dumping

Tvert imot er det nettopp gjennom EU-regelverk at kampen mot sosial dumping er blitt styrket.

Utsendingsdirektivet er skjerpet, prinsippet om like lønns- og arbeidsvilkår er tydeligere forankret, og kontroll- og håndhevingsmekanismer er styrket. Norge bruker allerede disse reglene gjennom EØS.

Et EU-medlemskap ville ikke svekke kampen mot sosial dumping, men gi Norge innflytelse over regelverket i stedet for å være ren regelmottaker.

Sosial dumping eksisterte også før EU og EØS. Forskjellen er at den i dag møtes med sterkere og mer samordnede virkemidler.

EUs statsstøtteregler gjør aktiv boligpolitikk umulig

Dette er misvisende. EU tillater omfattende offentlig støtte til boligformål, så lenge den er transparent, målrettet og sosialt begrunnet.

Flere EU-land har kollektive boligsektorer som går langt lenger i sosial retning enn det Norge i dag politisk våger å diskutere.

Problemet er ikke EU, men nasjonale politiske prioriteringer. Å hevde at EU forbyr en tredje boligsektor, er feil.

EU stiller krav, det samme gjør norsk konkurranselovgivning.

Fagbevegelsen blør i Europa på grunn av EU

Organisasjonsgraden varierer kraftig mellom europeiske land, men dette kan ikke forklares med EU-medlemskap.

Sverige og Danmark, begge EU-medlemmer, har høyere organisasjonsgrad enn Norge.

Norge ligger i dag relativt lavt, og under nivået EU selv anbefaler medlemslandene til å sette i gang tiltak for å få den opp.

Kjell Werner

Arktis er i en ny og krevende sikkerhetspolitisk situasjon. Donald Trump vil ha Grønland.

Svalbard kan dermed komme i spill, for en uforutsigbar Vladimir Putin kan fort få blod på tann. Norge må derfor styrke nærværet på Svalbard.

Økt norsk bosetting og aktivitet på Svalbard er avgjørende for å sikre Norges eierskap til denne øygruppen. Det var uklokt å stenge ned Gruve 7 i fjor sommer. Jeg mener at Norge nå bør gjenoppta gruvedrift på Svalbard. Det samme mener for øvrig Frp-leder Sylvi Listhaug.  

Hovedargumentet mitt er den geopolitiske situasjonen med en uforutsigbar nabo i øst.

Svalbard-kull er et fornuftig sikkerhetspolitisk mottiltak. Dessuten er bruk av Svalbard-kull bra for klodens klima, så rart det enn kan synes ved første øyekast. 

Svalbard er norsk, men ikke fullt og helt. Svalbard-traktaten fra 1920 gir nemlig visse rettigheter til mange land. Avtalen sikrer likebehandling av borgere og borgere fra de 44 landene som har sluttet seg til denne traktaten.

Russland, Kina og USA er blant disse. Russerne er godt etablert og utvinner fortsatt kull i Barentsburg.

Norge har utvunnet kull på Svalbard i over hundre år, men i fjor sommer var det altså slutt. Allerede i 2009 vedtok Stortinget at det skulle styres mot en avvikling av kulldriften. Det er forståelig at politikerne la opp til dette, basert på det geopolitiske bildet som den gang var tegnet opp.

Men i dag er bildet et helt annet. Det er nok å nevne Russlands fullskala angrepskrig i Ukraina og en stormaktskåt president i USA. Europa, medregnet Norge og Svalbard, må i større grad ta større ansvar for egen sikkerhet.

Samtidig er det et faktum at Svalbard-traktaten legger begrensninger på militær bruk av øygruppen, også for Norges del. Det er forbud mot anlegg av flåtebaser og befestninger.

KrF-leder Dag Inge Ulstein vil forhåndslagre våpen på Svalbard slik at Norge raskt kan beskytte øygruppa. Han ber også regjeringen om å vurdere forhåndslagre av amerikanske våpen, stridsvogner, artilleri og kjøretøy. 

Regjeringen sier klokelig nei til Ulsteins forslag. KrFs linje vil etter min mening være en farlig linje som kan komme til å tirre den russiske bjørnen. 

Løsningen er derimot at Norge satser sivilt med flere arbeidsplasser, og dermed økt bosetting på Svalbard. Turisme og forskning er ikke nok. Bakteppet er at andelen nordmenn på Svalbard synker.

Ny kulldrift er etter min mening ett av svarene på denne utfordringen. Dette vil gi arbeidsplasser og bosetting.

Dilemmaet er det faktum at kloden er i ferd med å bli for varm. Og kull er generelt en klimaversting, mye verre enn fossile brensler som olje og gass. I så måte er det verdt å notere seg at Svalbard-kull er bedre for klimaet enn kull fra Sør-Amerika, skal vi tro forskeren Kåre Helge Kartstensen i Sintef. 

«Å bruke kull fra Svalbard gir et langt mindre fotavtrykk for klimaet», sier Karstensen til FriFagbevegelse. Poenget til Sintef-forskeren er at norsk industri i fjor importerte over en million tonn med kull til bruk i norske smelteverk og sementfabrikker. 

Over halvparten av dette var Colombia-kull som ble skipet over halve kloden til Norge. I tillegg er Svalbard-kullet renere enn mye av det som oftest brukes. Forskjellene i arbeidsforhold mellom norske og colombianske gruver er også et argument som taler for gjenoppstart av kulldrift på Svalbard.

Det bør også nevnes at Longyearbyen nå forsynes med strøm fra et dieselaggregat. Dette er neppe mer miljøvennlig enn kullkraft fra en lokal gruve, for dieselen må fraktes langveisfra med et fossilt drevet skip.

«Sikkerheten i Arktis har aldri vært viktigere å ivareta», sa EUs utenrikssjef Kaja Kallas da hun denne uka besøkte Norge.

Utenriksminister Espen Barth Eide mener det sikkerhetspolitiske problemet knyttet til Grønland er overdrevet. «Men om det skulle bli konflikt mellom øst og vest, står våre områder veldig sentralt», sa Espen Barth Eide ved samme anledning.

Godt sagt av begge. Men dette er ikke tilstrekkelig. Regjeringen må våge å tenke nytt, for ikke å si i gamle baner.

Kull skal ikke brukes i kraftverk til å lage strøm. Men kull trengs fortsatt, vi kan like det eller ikke, som innsatsfaktor i mange industriprosesser, både her til lands og ute i Europa. 

I et slikt perspektiv er det fornuftig å starte opp igjen kulldrift på Svalbard. Norske fagfolk har fortsatt kompetansen, klimaargumentet er godt og de sikkerhetspolitiske argumentene blir ikke borte med det første.

Norsk kull er slik sett gull verdt. Det beste må ikke bli det godes verste fiende.