Tommy Fredriksen

Forbundsnestleder i NFF

Hovedoppgaven til Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI), som alle andre direktorater, er å iverksette politiske vedtak, forvalte regelverk, samt å følge opp underliggende enheter.

Utfordringen til KDI ligger i at styringen av fengslene og friomsorgskontorene er indirekte.

Den direkte styring er overlatt til fem regioner som har fullmakt til å ta egne beslutninger. Og stoppe beslutninger.

Kritisk behov for flere fengselsbetjenter

Det har lenge vært kjent at det er et kritisk behov for å utdanne flere fengselsbetjenter enn et årlig inntak på 175 aspiranter hvor i snitt 160 gjennomfører.

Både for å opprettholde oppdragsevne, men også for å ivareta fengselsbetjentenes fysiske og psykiske helse.

I 2023 bekreftet en rapport at fengselsbetjentene får omfattende psykiske belastningsskader som følge av underbemanning og krevende arbeidsforhold. Likevel er det færre fengselsbetjenter nå i 2026 enn det var da rapporten kom.

Og verre skal det bli. Mye verre.

• I 2022 sluttet 201 betjenter. I 2023 sluttet 264, i 2024 sluttet 258 og i 2025 sluttet 215.

• I år har flere sluttet som følge av flytting av fengslene Oslo og Bredtveit.

• Halvparten av de nyutdannede slutter i løpet av fem år. Avgang på alder vil nå toppår i 2028.

• Behovet for betjenter vil øke enda mer når nye Ilseng og avdeling E i Trondheim åpner i 2027.

2029 vil bli spesielt kritisk, fordi overgang fra toårig til treårig bachelorutdanning ikke vil gi pliktårsbetjenter. Når Nye Bredtveit og Oslo skal gjenåpnes i 2031, blir behovet enda større.

Derfor var det graverende nødvendig å øke inntaket av aspiranter til et desentralisert deltidstilbud.

Regionene går imot å øke inntaket

I en Stortingsinnstilling i våres ble regjeringen bedt om å etablere et desentralisert fagskoletilbud i fengslene for å utdanne flere fengselsbetjenter.

Utdanning lokalt var et tiltak kriminalomsorgen hadde jobbet med i 2 år og ble sett på som eneste tiltaket som kunne snu situasjonen.

Under drøftingene av disponeringsbrevet krevde organisasjonene at antall deltidsaspiranter måtte økes fra foreslåtte 50. KDI landet på opptak av minst 55 deltidsaspiranter, men hadde en ambisjon om å øke.

I etatsledermøte 15. april foreslo KDI å øke opptaket til 90 deltidsaspiranter.

Økte lærerutgifter ble forutsatt finansiert av Kriminalomsorgens høyskole og utdanningssenter (KRUS) innenfor egen budsjettramme.

Økte lønnsutgifter for regionene ble estimert til 28 millioner. KDI la til grunn at en økning i antall deltidsaspiranter ville redusere vikarutgifter med ti millioner, og fremhevet at regionene disponerte 11 millioner ekstra til økt utlåsningstid. KDI skulle bidra med resterende syv millioner.

Regiondirektørene på sin side anførte at det ikke var budsjettmessig dekning for tiltaket og pekte på et allerede merforbruk. De mente også at det var vanskelig å benytte deltidsaspiranter til å dekke opp vakter ved fravær og KDI frafalt forslaget om å øke tilbudet.

Regionene var mer opptatt av å ikke binde ressurser enn at en av fire vakter i fengslene gås ad hoc, dvs. av ufaglærte, pensjonister og overtid.

Når autonome regioner motsetter seg at direktoratet får iverksatt nødvendig tiltak kan man rettmessig stille spørsmålet om de kjenner sin rolle. At regionene fremdeles mener det er bedre å dekke opp vakter med ufaglærte og overtid er rett og slett ikke til å forstå.

At de regjerende regionene ikke er der for de regjerte ansatte, er det antakelig liten tvil om at tidligere fengselsbetjent og saksordfører for innstillingen fra Stortinget, Farukh Qureshi, har fått med seg.

Selvsagt kan man argumentere for at det er servilt av direktoratet å ikke overprøve regionene, men på den annen side er regionene gitt fullmakter til å ta avgjørelser til det beste for kriminalomsorgen.

Når de så mener at det beste for kriminalomsorgen ikke er å øke antallet fengselsbetjenter, men å fortsette som før, så er det ikke direktoratet som skal lastes. Det er regionene selv.

Kriminalomsorgens organisering

I samme innstilling fra Justiskomiteen bemerket flertallet at «det er behov for å gjennomgå kriminalomsorgens forvaltningsstruktur, organisering og nivåinndeling for å sikre best mulig ressursutnyttelse, tydelige ansvarsforhold og god måloppnåelse i hele etaten».

Et samlet Storting ba regjeringen om å gjennomføre en helhetlig gjennomgang av kriminalomsorgens forvaltningsstruktur og organisering.

Det er liten tvil om at komiteen og saksordfører har fått bekreftet at et strategisk direktorat og autonome regioner er et styringsproblem Stortinget og regjeringen ikke lenger kan ignorere.

At regionene selv kan ha gjort seg overflødige kan legitimere en strukturendring hvor både antall regioner og nivåer skal under lupen og kniven.

Spørsmålet blir om Stortinget anser det tilstrekkelig å redusere antallet regioner fra fem til tre eller om nivåene også må reduseres fra tre til to.

Eneste alternativet som i praksis sikrer tydeligere ansvarsforhold og bedre måloppnåelse er å gjøre regionene om til direktoratsavdelinger. Da kan de ikke motsette seg direktoratets beslutninger, men må administrere dem.

Ansvarsforholdet blir tydeligere, beslutningsveien kortere, og beslutningsevnen bedre. Uten å miste ansatte. Uten å miste kompetanse.

Famøst forsøk

I 2014 foreslo daværende regjering å fjerne regionalt nivå.

I DIFI-evalueringen av kriminalomsorgen fra 2018, ble KDI kritisert av direktoratet for forvaltning og IKT for ikke å være strategisk grunnet regionene.

Regjeringen konkluderte med å fjerne regionalt nivå ved å etablere 12 sammenslåtte enheter. Det gikk til slutt Stortinget imot og et famøst omorganiseringsforsøk som hadde gjort stor skade og pågått altfor lenge, ble lagt på hylla.

Det må denne regjeringen ha lært at ikke kan gjenta seg.

Tiril Rustand Halvorsen

Mens vi venter på hva skattekommisjonen vil legge fram av forslag til endringer i det norske skattesystemet, tar en fersk bok for seg et av de største problemene med det norske skattesystemet: At milliardærene ikke betaler nok skatt.

Gabriel Zucmans bok «Milliardærer må også betale skatt» har nettopp kommet ut på norsk.

I boka peker han på et problem som blant annet SSB-forskere tidligere har pekt på i Norge, nemlig at helt på toppen av inntektsfordelingen faller skatten dramatisk.

Det vil si at de som tjener aller mest, også betaler aller minst skatt per krone. Konsekvensen er at deres formuer vokser veldig raskt.

Zucman er fransk og skriver med et fransk utgangspunkt. I hjemlandet hans utgjorde de 500 rikeste familienes formuer i 1996 80 milliarder euro, noe som tilsvarte 6 prosent av BNP.

I 2024 utgjør deres samlede rikdom 1.228 milliarder euro – eller 42 prosent av BNP. Vi ser dessverre en lignende utvikling i Norge.

Samlet formue på Kapitals liste over Norges 400 rikeste for 2024 er litt over 2.390 milliarder kroner, og utgjør om lag 45 prosent av vårt BNP, som er på rundt 5.200 milliarder.

Jeg vil tro det er få som vil si at det er meningen eller ønskelig at det skal være sånn.

For professoren utgjør denne konsentrasjonen av kapital en trussel mot demokratiet, og han har derfor foreslått en skatt som skal sørge for en viss likebehandling i skattesystemet.

Inntektsskatten utgjør den største og mest progressive delen av skattesystemet vårt. Den sikrer at prinsippet om skatt etter evne blir oppfylt.

For en gjennomsnittlig nordmann er skatteprosenten mellom 40 og 50 prosent, når vi inkluderer alle skatter og avgifter. Som både Zucman og SSB viser, så betaler også den nest rikeste gruppen, om lag 50 prosent skatt av sin inntekt. Her er progressiviteten og rettferdigheten ivaretatt.

Det er først når vi kommer opp mot inntekter og formuer på størrelse med de vi finner på Kapitals liste over Norges 400 rikeste, eller i Zucmans tilfelle – dollarmilliardærene, at det ikke lenger er tilfellet.

Disse få individene betaler omtrent ikke inntektsskatt. Ikke har de lønnsinntekt, og kapitalinntekten får de i veldig stor grad holdt unna beskatning.

Det har de kunnet gjøre ved hjelp av lovlige metoder, ved bruk av holdingselskaper, men ifølge Zucman fører dette til at den reelle inntektsskatten blir nær null prosent.

Siden inntektsskatten ikke treffer, sitter milliardærene igjen med en skatteprosent på rundt 25 prosent i Frankrike (i 2016) (Zucman, 2026). I Norge er det enda lavere: Rundt 10–20 prosent (ifølge SSB i 2018).

Zucman spør hvor lenge vi skal la dette få fortsette. Alle disse pengene må brukes til noe – og de kjøper opp andre bedrifter, eiendom, kunst og teknologi. Hva blir det til slutt igjen til resten av oss? Eierskap må spres.

Hvor stor andel av BNP må disse personene besitte før det blir for sent å snu? Hvor mange aviser, TV-kanaler og medieplattformer må de kjøpe opp før det går utover ytringsfrihet og demokratiet?

Vi trenger ikke se lengre enn til USA om vi lurer på hva en ultrarik overklasse kan gjøre med et samfunn hvis de bestemmer seg for å endre det.

Zucmans forslag er å innføre en minimumsskatt for å sikre at også de aller rikeste betaler en tilsvarende andel av sine inntekter som resten. Det kan høres dramatisk ut, men er i realiteten ikke det.

Helt konkret er forslaget hans at de skal ilegges en skatt på to prosent av sin formue.

«De» i dette tilfellet er personer med en formue på over 100 millioner dollar, etter dagens kurs cirka 920 millioner kroner, nesten en milliard. Kun de som i dag betaler under to prosent av egen formue skal omfattes av skatten.

Siden avkastningen på disse formuene er cirka seks prosent i året, vil to prosent utgjøre om lag 33 prosent av deres kapitalinntekt. Når selskapsskatten inkluderes, vil samlet skatteprosent ligge rundt 50 prosent, på samme måte som det gjør for resten av oss.

Forslaget løser også problemet med skatteflukt, enten fordi alle land implementerer den, eller fordi man lager regler som gjør at skatten vil gjelde i hjemlandet selv om du flytter ut. Denne konstante flyttingen er en av grunnene til at kapitalinntekter er vanskelig å skattlegge.

Et av innspillene LO har kommet med til skattekommisjonen er at noe må gjøre med den lave skatteprosenten milliardærene betaler.

For legitimiteten til skattesystemet, for oppslutningen om velferdsstaten og demokratiet, er det viktig at alle bidrar på lik linje, og at ingen kan komme unna med å unngå skatt. Ulikheten og urettferdigheten kan bli for stor.

Forslag som milliardærskatt høres kanskje radikalt ut, men egentlig vil det treffe veldig få, og bare sørge for at ingen helt på toppen slipper unna det samme skattesystemet alle oss andre forholder oss til.

Zucmans forslag er med på å sikre at de i det minste må betale like mye for fellesskapet som oss.