Jon Oddvar Holthe

Hvis Kommunekommisjonen får viljen sin, betyr det i praksis færre nasjonale garantier, færre øremerkede midler og større forskjeller mellom kommuner.

Forslagene fra Kommunekommisjonen viser tydelig retningen.

Øremerkede tilskuddsordninger som har bidratt til å sikre kvalitet og likeverd i skolen, anbefales fjernet eller innlemmet i kommunenes frie inntekter.

Det gjelder blant annet tilskudd til skolebibliotek og bøker, innkjøp av fysiske lærebøker, veiledning for nyutdannede lærere og utstyr og læringsarenaer på 1.–10. trinn.

Det håper vi et flertall av partiene på Stortinget setter en stopper for.

I samme spor ligger også tilskudd knyttet til fag- og yrkesopplæring, som ordninger for flere læreplasser og fagbrev på jobb.

Regjeringen har med fullføringsreformen vært tydelig på at flere skal fullføre videregående opplæring og komme raskere ut i arbeid. Det er et mål det er bred politisk enighet om.

Nettopp derfor er det problematisk at virkemidlene gjøres prosjektbaserte og midlertidige, samtidig som de grunnleggende rammene rundt skole og opplæring svekkes.

Dette fremstilles som en tillitserklæring til kommunene. Realiteten kan bli en ansvarsfraskrivelse fra staten.

Når øremerkede midler forsvinner og nasjonale normer fjernes, blir skole og opplæring et lokalt budsjettspørsmål på linje med alle andre kommunale oppgaver.

I kommuner med god økonomi kan dette gi rom for prioritering. I kommuner med presset økonomi betyr det kutt.

Ikke nødvendigvis store og synlige kutt, men gradvise svekkelser: Litt større klasser, litt færre voksne og litt mindre oppfølging. Over tid blir forskjellene store.

Å gi kommunene frihet i en situasjon der mange allerede sliter økonomisk, er ikke å styrke lokaldemokratiet. Det er å skyve et nasjonalt ansvar nedover i systemet, uten å ta regningen selv.

Når staten samtidig forventer at kommunene skal levere både bedre skole, flere fagbrev og raskere overgang til arbeid, oppstår et åpenbart misforhold mellom mål og virkemidler.

Tilskuddene som nå foreslås lagt bort, har hatt en viktig funksjon nettopp fordi de har vært nasjonale.

De har sikret at elever, uavhengig av bosted, har tilgang til lærebøker, bibliotek, kvalifiserte lærere og yrkesopplæring med tilstrekkelig kvalitet.

Når disse erstattes med generell økonomisk frihet, forsvinner også garantien for at midlene faktisk brukes på skole og opplæring.

Konsekvensen er en mer tilfeldig skole og yrkesopplæring. Et system der elevenes muligheter i økende grad avgjøres av kommuneøkonomi og lokale prioriteringer, ikke av felles nasjonale mål.

Det er et klart brudd med den tradisjonen norsk fellesskole og yrkesutdanning er bygget på.

Fellesskolen ble ikke etablert fordi man manglet tillit til kommunene. Den ble etablert fordi man forsto at likeverd ikke oppstår av seg selv.

Det må sikres.

Velger staten å gi slipp på både normer og målrettede virkemidler, samtidig som ambisjonene om arbeid, inkludering og kvalifisering skrus opp, er det ikke fleksibilitet som vinner. Det er ulikheten.

Det er viktig å understreke at dette er forslag fra en regjeringsoppnevnt kommisjon – ikke vedtatt politikk. Arbeiderpartiet vil etter alt å dømme ikke gå inn for å vrake lærernormen slik Kommunekommisjonen foreslår.

Ifølge VG er det lite som tyder på at regjeringen vil følge anbefalingen om å fjerne normen.

Spørsmålet er ikke om kommunene fortjener frihet. Spørsmålet er om barn, unge og framtidige fagarbeidere har råd til at staten trekker seg unna ansvaret for likeverd i skole og opplæring.

Når frihet blir viktigere enn fellesskap, er det fellesskolen som står i fare.

Kjell-Arve Aspaas

Debatten om sykelønn og sykefravær handler ofte om tall, kostnader og statistikk.

Det som diskuteres langt sjeldnere, er det som i praksis avgjør om folk faktisk klarer å stå i jobb når helsa svikter, nemlig arbeidsgivers plikt til tilrettelegging.

Arbeidsmiljøloven pålegger arbeidsgiver et vidtrekkende ansvar for å tilrettelegge arbeidet for ansatte som får redusert arbeidsevne.

Det er ikke en høflig oppfordring, men en lovfestet plikt.

Likevel opplever jeg stadig oftere, både som tillitsvalgt og gjennom medlemmene jeg representerer, at denne plikten ofte undergraves av måten mange virksomheter organiserer seg på.

Bedrifter deles opp i avdelinger med egne budsjetter, egne resultatkrav og teamledere med personalansvar, men uten reell myndighet.

Når en arbeidstaker får behov for tilrettelegging, enten det handler om redusert arbeidstid, endrede oppgaver eller midlertidig omplassering, blir svaret ofte at det ikke finnes rom i avdelingen.

Poenget er at arbeidsmiljøloven ikke forholder seg til avdelinger. Den forholder seg til arbeidsgiveren.

Du kan ikke organisere deg bort fra ansvar for folk.

Full lønn under sykdom forutsetter at arbeidsgivere faktisk bruker handlingsrommet de har til å holde folk i arbeid, helt eller delvis. Sykelønnsordningen og tilretteleggingsplikten henger uløselig sammen.

Når tilrettelegging ikke gjøres reelt, skjer det tre ting.

For det første blir folk lengre sykmeldt enn nødvendig. For det andre faller flere ut av arbeidslivet.

For det tredje øker presset på sykelønnsordningen.

Så ender man opp med å peke på arbeidstakerne, og si at fraværet er for høyt og at sykelønna må kuttes. Når sannheten er at man burde rettet fokus mot organisering og sitt eget arbeidsgiveransvar.

Høyesteretts dom i den såkalte Widerøe-saken brukes ofte som argument for at arbeidsgivere ikke har plikt til å tilrettelegge når arbeidsevnen er varig redusert.

Det er en misforståelse.

Dommen slår fast at arbeidsgiver ikke er forpliktet til å opprette nye stillinger eller gjennomføre permanente strukturendringer uten tungtveiende grunner.

Men den er også tydelig på at tilretteleggingsplikten fortsatt gjelder, også ved varig redusert arbeidsevne, og at vurderingen alltid skal være konkret og helhetlig.

Problemet i norsk arbeidsliv i dag er ikke at arbeidsgivere tilrettelegger for mye.

Problemet er at for mange gjør for lite, og at ansvaret ofte skyves nedover i organisasjonen, til ledere som verken har budsjett eller mandat til å finne gode løsninger.

Jeg har sett mange eksempler på ansatte som kunne stått i jobb i 50 eller 70 prosent, men stedet blir presset helt ut.

Ikke fordi det var umulig a finne løsninger, men fordi systemene var rigide, og fordi ingen tok helhetsansvaret loven krever.

Vi trenger et arbeidsliv som er rigget for mennesker, ikke for regneark. Et arbeidsliv der gradert arbeid sees på som verdifullt arbeid, der deltakelse er bedre enn utstøting, og der trygghet gir omstillingsevne.

Det er bra for arbeidstakeren. Det er bra for bedriften. Og det er bra for samfunnet.

Derfor må tilretteleggingsplikten forsvares og styrkes – i praksis. Ikke nødvendigvis gjennom nye lover, men gjennom tydeligere forventninger, bedre oppfølging og klarere ansvar.

Arbeidsgiveransvaret gjelder hele virksomheten, uavhengig av HR-modeller, interne budsjetter eller organisasjonskart.

Sykelønn er ikke årsaken til et for høyt sykefravær i Norge. Manglende tilrettelegging er.