Tarjei Leer-Salvesen

Grunnloven § 100 handler om ytringsfriheten og innsynsretten. Målet med begge deler er å bidra til at samfunnet får en åpen og opplyst offentlig samtale.

Vi trenger uenighet og meningsbrytning for å utvikle oss og ta gode retningsvalg.

Ytringsfrihetskommisjonen viet et helt kapittel til temaet i sin rapport til varslingssaker og ytringsfrihet i arbeidslivet i arbeidslivet. Det er vi i Norsk PEN glade for.

Varsling håndteres ofte dårlig. Altfor mange varslere opplever ulovlig gjengjeldelse etter å ha brukt retten sin til å si fra. Og enda flere lar være å si noe fordi de frykter det samme vil skje med dem.

En arbeidsrettssak som er berammet i januar, belyser utfordringene for varslervernet og ytringsfriheten i norsk arbeidsliv. Det er grunn til å følge godt med på utfallet av saken.

Alexander Karlsen heter den politiansatte som har gått til sak mot det han og LO-advokatene mener er en usaklig oppsigelse. Regjeringsadvokaten mener på sin side at det var riktig å si opp mannen.

De skriver i sakstilsvaret til rettssaken at: «Han har fremmet varsler, anmeldelser og klager mot arbeidsgiver og enkeltansatte til en rekke offentlige etater, samt fremsatt en mengde innsynsbegjæringer og klager på avslag om innsyn.» De mener oppførselen er i strid med lojalitetsplikten.

Vi har altså å gjøre med en varsler, som attpåtil benytter seg av den irriterende, lovfestede retten til innsyn i offentlige dokumenter.

Karlsen vil ha tilbake jobben i Politiets IT-enhet tilbake. Hvorfor kunne han ikke jobbe i politiet lenger? Fordi han mistet sikkerhetsklareringen. Hvorfor mistet han den? Fordi han varslet.

Det Karlsen varslet om den siste gangen var at det ble inngått sluttavtaler i politietaten i uten påkrevd godkjenning fra departementet, slik regelverket krever. Men det var en lang forhistorie.

De første ytringene der han fremmet kritikk av ledelsen, gjaldt konkrete forhold knyttet til overtid og turnusarbeid ved sin avdeling i politiet. I 2020 ble det mer alvorlig. Da meldte Karlsen fra til Datatilsynet om alvorlige brudd på personopplysningsloven i et IT-system som politiet bruker.

Han meldte siden også saken til Kripos, da feilen han sa fra om både handlet om informasjonssikkerhet rundt personopplysninger og politiets etterretningsinformasjon.

Som ansatt i en slik rolle, må man ha gyldig sikkerhetsklarering for å kunne fungere i jobben. I denne saken er det på det rene at varslingene til Karlsen har blitt brukt mot ham, for å underbygge at han ikke kan ha sikkerhetsklarering. Når sikkerhetsklareringen tas bort, mister han jobben.

VG publiserte i mai et lydklipp med HR-sjefen i Politidirektoratet, som uttalte at de ikke ville søke om en ny sikkerhetsklarering eller autorisere Karlsen på grunn av hans mange varsler, klager, anmeldelser og innsynsbegjæringer.

Arbeidsmiljøloven angir hva som har varslingshøyde (kritikkverdige forhold) og angir hva som er forsvarlige måter å varsle på. I noen tilfeller regnes det som forsvarlig å varsle via pressen, og det er alltid forsvarlig å varsle internt, via tillitsvalgte/verneombud og til politi og tilsynsmyndigheter.

Det står ingenting i arbeidsmiljøloven om at en arbeidstaker har en «kvote» for hvor mange kritikkverdige forhold det er lov å si fra om. Om Karlsen har oppdaget mer enn én alvorlig feil i etaten han jobbet, så hindrer ikke loven ham i å si fra igjen.

Og politiets bruk av Karlsens innsynsynsbegjæringer i argumentasjonen for å si ham opp, er ekstra urovekkende.

Hva er feil med å forsøke å opplyse saken som diskuteres ved å skaffe fakta til veie?

I slutten av oktober ble Politidirektoratet felt på tre punkter i en avgjørelse hos Datatilsynet, der klager var Karlsen.

Datatilsynet mener politiet har bruttpersonvernforordningen artikkel 5 nr. 1 bokstav e (lagringsprinsippet), ved å lagre personopplysninger om klager utover det som var nødvendig for formålet, artikkel 24 nr. 1, for manglende rutiner for innsyn i epost/spamfilter på tidspunktet for klage, og artikkel 5 nr. 2 (ansvarlighetsprinsippet), for å ikke kunne påvise behandlingsgrunnlag for innsyn i e-post/spamfilter.

Kort fortalt handler saken om at politiet forsøkte, på lovstridig vis, å påvise kontakt mellom Karlsen og journalister.

For journalistene er det åpenbart at de har full rett til å ha kontakt med kilder i både politiet og andre yrker. For Karlsen er det også åpenbart at han som alle andre har anledning til å ha kontakt med journalister. Han kan ytre seg om mange samfunnsspørsmål, og også om hvordan han selv har det på jobb.

Så når krysses grensen der arbeidsgiver kan mene at kontakten er ulovlig? Det skjer når en arbeidstaker som er betrodd sensitiv informasjon lekker taushetsbelagt materiale. Hadde det skjedd? Det er det ingen holdepunkter for å slå fast. Han er ikke tiltalt for lekkasjer.

Den første, og ifølge Datatilsynet lovstridige gjennomgangen av Karlsens PC, ga ingen slike holdepunkter. Det neste lovbruddet var at politiet opprettholdt overvåkningen av hans dataaktiviteter i åtte måneder uten behandlingsgrunnlag hjemlet i funn gjennom det første søket.

Når man leser grunnlaget for oppsigelsen av Karlsen, er nettopp hans klage til Datatilsynet en del av grunnlaget for å avskjedige ham. Det er paradoksalt, når den samme prosessen konkluderte med at det var politiet som hadde brutt loven.

Det er lett å forstå at noen ledere ikke liker at fagfolk sier fra om feil de har ansvaret for å rette. Noen ganger sier samme person fra om flere feil, og får stempel som arbeidsplassens «gnagsår».

Men samfunnet vårt trenger denne meningsbrytningen. Politiets uniform gjør sin nytte når de patruljerer uten i gatene, men ikke som innramming av meningene til fagfolkene.

Det som står på spill i denne saken, og i mange andre diskusjoner nå, er jobbtryggheten for mange av arbeidslivets høyt betrodde mennesker. Også folk som er avhengige av sikkerhetsklarering, skal ha rett til å si fra om kritikkverdige forhold.

Vi må ikke bevege oss fra et ideal om lojalitet, i retning av underdanig lydighet. Resultatet vil bli et arbeidsliv der ting alle vet er feil, ikke blir rettet.

Det virker demoraliserende og undergraver tilliten.

Jo Moen Bredeveien

Lørdag gikk alt galt. Det rødgrønne prosjektet var tilsynelatende i full oppløsning. Men allerede tidlig onsdag morgen falt ting på plass igjen.

Landet har et budsjett for neste år, og fortsatt en regjering. Statsministeren heter fortsatt Jonas Gahr Støre og kommer fra Arbeiderpartiet.

Rundt klokka to i natt annonserte de fem rødgrønne partiene Arbeiderpartiet, MDG, Rødt, Senterpartiet og SV at de endelig var blitt enige om statsbudsjettet for 2026.

De tre partiene som ble enige i helga, altså Ap, Rødt og Sp, fant til slutt plass i sine hjerter og i rene tall til å gi nok innrømmelser til MDG og SV til at de begge kunne skrive under på budsjettet.

«Much Ado About Nothing» er tittelen på et av William Shakespeares mer lødige verk. Stor ståhei for ingenting.

Er det noe slikt vi har blitt utsatt for de siste dagene, der de borgerlige partiene, deres velgere og en rekke kommentatorer i de store mediene har gasset seg i rødgrønt kaos og en viss skadefryd, mens venstresiden har bitt negler i mild panikk og mange har forbannet den manglende pragmatismen til MDG og SV?

Svaret er nok ja. Men også nei.

Det har ikke eksistert særlig mange andre utveier enn at de fem partiene til slutt måtte finne sammen igjen.

Alternativet har alltid vært en regjeringskrise og statsminister Sylvi Listhaug fra Fremskrittspartiet, om enn bare for en stakket stund. Det er lite, om noe, som er mindre attraktivt for de rødgrønne enn en statsminister Listhaug.

MDGs valgkamp handlet sågar nesten utelukkende om å holde henne ute av regjeringskontorene.

MDGs anti-listhaugvalgkampløfter handlet mye om det store bildet, om bølgene der ute i verden som slår innover vår lange norske kystlinje: Dreiningen mot ytre høyre, bevegelsen mot såkalt karismatiske ledere, lengten etter enkle løsninger.

Men de var også basert på mer lokale forhold:

MDG er evig frustrert over hvor oljesmurt norsk politikk er. Den kritikken rammer også Arbeiderpartiet og støttepartiene.

Samtidig vet MDG at det er mye mindre å hente hos Listhaug.

Det går an å mene mye om oljeavhengigheten i Norge og hvordan den har et godt grep om Ap og Sp. Men de rødgrønne partiene driver i det minste ikke med klima som kulturkamp, i motsetning til Listhaug og hennes venner.

Det som skulle til for å få MDG tilbake i folden til statsminister Jonas Gahr Støre, var selvsagt innrømmelser på klimafronten.

Nå skal landet få en omstillingskommisjon som skal se på utsiktene til norsk økonomi i en framtid med mindre olje og gass. Landet får nå «en strategi for sluttfasen av norsk oljeindustri», ifølge MDG.

Kommisjonens rapport skal legges fram for Stortinget i løpet av våren 2027.

Både Ap og Sp la kjapt til i natt at linjen om at næringen skal «utvikles, ikke avvikles» fortsatt ligger fast.

Helt enige er de altså på langt nær, men omstillingskommisjonen og flere andre klimatiltak – som et Norgeskort på kollektivtransport og økte CO2-avgiften på sokkelen – var nok til MDG nå er enig i at budsjettet drar landet i riktig retning.

SV på sin side tapte kampen om å trekke Oljefondet ut av Israel, men fikk noen andre og mindre seire i Palestina-politikken.

Så var de altså venner igjen. Det betyr ikke at dramaet de siste dagene var et spill for galleriet. Ikke bare det, i alle fall.

MDG ville vise for hele verden at partiet mener alvor om at vi må endre kurs i retning av nullutslippssamfunnet, og at det må skje NÅ! og ikke om to eller ti år.

Som flere har vært inne på de siste dagene, er ikke klimasaken bare enda en viktig sak for MDG. Det er selve saken.

Når partiet nå har klart å presse fram innrømmelser på klimafronten, har MDG oppnådd viktige seire. Både reelt og kanskje også omdømmemessig.

Er det nå borgfred på rødgrønn side og alt er fryd og gammen? Trolig ikke.

SV må finne tilbake fotfestet, både i en offentlighet der mange undrer seg over partiets valg de siste månedene og dagene, og ovenfor de andre rødgrønne partiene.

Og statsministeren bør nok ikke se på MDGs vilje til å skrive under på dette budsjettet som et carte blanche for de neste årene. 

Mye tyder snarere på at dragkampen vi har sett de siste ukene er det første av mange reelle slag om oljenasjonens framtid.

Mye står på spill: Stø kurs eller ny kurs, grønt skifte eller flere skattepakker til oljenæringen? Fortsatt svart, oljebasert og stadig rikere, eller grønn, litt mindre velstående og et foregangsland på klimafronten?

Men dette hører framtiden til. Landet har nå fått sitt budsjett. Det er helt nødvendig. Det rødgrønne laget er samlet, og har klart å lage et godt budsjett som peker framover. Det er bra.

Sylvi Listhaugs spøkelse truer fortsatt i de rødgrønne kulissene, men hun slapp ikke inn på hovedscenen denne gangen.