Liv Thon Gustavsen

Et barn blir funnet død. Varsler har vært sendt tidligere. Bekymringer har vært meldt. Likevel klarte ikke systemet rundt barnet å gripe inn i tide.

Dette er ikke bare én enkelt historie. Det har skjedd flere ganger.

Rapportene fra Barnas havarikommisjon viser gang på gang at barn som utsettes for vold, omsorgssvikt eller alvorlige overgrep ofte har vært i kontakt med hjelpeapparatet før tragedien skjer.

Når det verste skjer og et barn dør under mistanke om vold eller annen straffbar handling, starter etterforskningen. De voksne får advokater. De får juridisk bistand og representasjon.

Men barnet, som saken egentlig handler om, har ingen egen stemme. Dette blir særlig alvorlig i saker der en av barnets foreldre eller foresatte er siktet.

Foreldrene har forsvarer. Påtalemyndigheten skal etterforske saken objektivt. Likevel står barnet uten en egen representant i prosessen.

Det er en rettssikkerhetsmessig svakhet.

Jeg er opptatt av saker som handler om barns trygghet, rettigheter og beskyttelse mot vold. Noen av sakene setter dype spor. Saker der spørsmålene aldri helt får svar.

En av dem er saken om Shada, et barn som døde under omstendigheter som fortsatt reiser alvorlige spørsmål.

Etterforskningen ble aldri så grundig som mange mener den burde vært. For meg er det en påminnelse om hvor viktig det er at systemet alltid gjør alt det kan for å avdekke sannheten når et barn mister livet.

Når barn utsettes for vold eller overgrep, er det vårt ansvar som samfunn å sørge for at de ansvarlige blir stilt til ansvar.

Derfor har Frp levert et representantforslag til Stortinget for å styrke barns rettssikkerhet i disse sakene. Vi vil sikre at barns rettigheter tas tydelig inn i straffeprosessloven.

Forslaget innebærer at det skal oppnevnes bistandsadvokat for avdøde barn under 18 år når barnet er dødt som følge av mulig straffbar handling, og en av barnets foreldre, foresatte eller institusjon er siktet i saken.

En bistandsadvokat vil kunne følge etterforskningen, bidra til å belyse barnets situasjon og påpeke behov for ytterligere etterforskningsskritt dersom det er nødvendig.

Først og fremst vil ordningen sikre at barnets interesser blir representert uavhengig av de voksne rundt barnet.

Dette handler ikke om å komplisere straffesaker. Det handler om rettferdighet.

Når voksne er mistenkt for å ha utsatt et barn for vold eller forårsaket barnets død, kan vi ikke akseptere at barnet selv står uten en juridisk stemme i prosessen.

Forslaget gjelder et lite antall saker. Men nettopp fordi sakene er så alvorlige, er det avgjørende at rettssystemet er så grundig og tillitvekkende som mulig.

Når systemet svikter barn, er det svært alvorlig. Da må vi også være villige til å forbedre systemet.

Dette handler om noe helt grunnleggende. Barn skal være trygge. De skal beskyttes mot vold og overgrep. Og når det aller verste skjer, skal samfunnet gjøre alt i sin makt for å finne sannheten.

Når et barn dør, må barnet også ha en stemme.

Marius Strømmen

Norge er en maritim stormakt med verdens nest lengste kystlinje. Den er lang, krevende og strategisk avgjørende for handel, beredskap og nasjonal sikkerhet.

Nettopp derfor har vi en losplikt som sikrer trygg ferdsel i våre farvann. Losplikten ivaretas enten ved bruk av los eller ved at navigatøren har farledsbevis.

Begge deler bygger på det samme grunnleggende prinsippet: dokumentert kompetanse, reell lokalkunnskap og evne til sikker kommunikasjon med norske myndigheter.

Nærings og fiskeridepartementet har i sitt bestillingsbrev til Kystverket satt i gang en storstilt nedbygging av beredskap og sikkerhet langs heile norske kysten.

Dette er ikke byråkrati. Det er sikkerhetspolitikk i sin reneste form. Likevel tas det nå til orde for en dramatisk oppmyking av regelverket.

En liberalisering som åpner for at navigatører, også fra utenlandske skip, kan føre fartøy opptil 100 meter langs hele kysten uten los, og med én begrenset prøve oppnå farledsbevis for hele kysten.

Dette uten tilstrekkelig lokalkunnskap, erfaring eller språkkrav.

Norsk Losforbunds leder Johannes Sivertsen slår alarm i sin kronikk:

Dette er en systematisk og farlig nedbygging av sikkerheten, en oppskrift på katastrofe i en tid med skjerpet geopolitisk uro, økt russisk etterretningsaktivitet, hybride trusler og risiko for sabotasje mot kritisk infrastruktur, som undersjøiske kabler og annen kystnær infrastruktur.

I Totalforsvarets år 2026, når Norge rustes for krise og konflikt, velger regjeringen å svekke kontrollen over våre farvann i stedet for å styrke den.

Losene er statens eneste fysiske representanter om bord i utenlandske skip, våre «øyne på innsiden». Å redusere denne tilstedeværelsen åpner for spionasje, kartlegging og potensielle trusler.

Teknologi som ECDIS og AIS kan jammes eller manipuleres. Finske erfaringer viser at dette skjer i praksis.

I våre trange fjorder, med skjærgård, smale farvann, ekstremvær og høy trafikk fra kystfrakt, servicebåter i oppdrettsnæringen og fritidsfartøy, kreves menneskelig dømmekraft og presis kommunikasjon.

En grunnstøting med et tankskip eller et målrettet angrep mot infrastruktur kan få katastrofale konsekvenser for miljø, økonomi og nasjonal sikkerhet.

Språkkunnskaper er helt avgjørende. Kommunikasjon med VTS, Kystverket, havnemyndigheter og andre fartøy må være umiddelbar, presis og uten misforståelser, spesielt i kritiske situasjoner der nyanser kan bety forskjellen på kontroll og krise.

Å åpne for navigatører uten tilstrekkelig skandinavisk språkkunnskap er ikke modernisering. Det er livsfarlig risikotaking.

Norsk Sjøoffisersforbund støtter fullt ut Norsk Losforbunds advarsel og går lenger.

Vi krever:

• Losplikten skal ligge fast. Ingen oppmyking.

• Farledsbevis skal forutsette reell lokalkunnskap og strenge, dokumenterte krav til skandinavisk språkkunnskap.

• Navigatører som skal inneha farledsbevis, må sikkerhetsklareres.

• Endringer i regelverket må skje i tett dialog med partene i arbeidslivet. Den norske modellen med samarbeid må respekteres. Nasjonale sikkerhetshensyn må alltid veie tyngre enn kortsiktige kostnadsbesparelser for rederier.

Prosessen er oppsiktsvekkende.

Regjeringen har sendt et bestillingsbrev til Kystverket om en liberalisering av losforskriften uten dialog med fagfolk i Losforbundet og Norsk Sjøoffisersforbund.

Argumentasjonen speiler i hovedsak rederienes økonomiske interesser. Men sikkerhet kan ikke underordnes profitt.

Norske sjøfolk kjenner kysten best. Å erstatte dem med lavkostaktører fra utlandet er en direkte trussel mot suverenitet og beredskap.

Norge har ikke råd til å gamble med sikkerheten langs kysten.

Losplikten er ikke et hinder for verdiskaping. Den er en forutsetning for trygg ferdsel, miljøbeskyttelse og nasjonal kontroll.

Den bør styrkes, ikke uthules.