Axel Fjeldavli

Noen ganger blir kontrastene i landet vårt veldig synlige. Som nå.

Mens vanlige folk er sjeldent svartsynte på hvordan det går med lommeboka, skinner solen i andre deler av samfunnet.

I den nyeste kvartalsrapporten til DNB kunne banken melde om store overskudd: Nær 10 milliarder kroner til nå i 2026.

Overskuddet alene er større enn hele politiets budsjett i samme periode.

Og mens hotellansatte og renholdere streiker for akseptabel lønn og sykepengeordning, kan vi samtidig lese om Kjerstin Braaten, toppsjef i DNB, som i 2026 øker sin godtgjørelse fra 16,9 til 18,7 millioner kroner i året.

Det er mye penger for ett menneske. For en slik sum kan hun kjøpe 30 splitter nye Volkswagen familie-SUV med firehjulstrekk, ta ut lønn som en vanlig lærer eller bankansatt og samtidig ha en god slump i tillegg.

Disse kontrastene rokker fundamentalt med den rotnorske tanken om at vi bør stå sammen og fordele byrder og gleder mellom oss. Men midlene i norsk banksektor er større enn hva man ville forvente i et velfungerende marked.

Hvorfor tar bankene seg godt betalt? Fordi de kan.

Forklaringen er enkel, skal vi tro økonomiprofessor Kjetil Storsletten:

Konkurransen mellom norske banker er rett og slett for svak. DNB sitter alene med rundt en tredel av alle norske bankkunder.

Når Norges Bank setter opp styringsrenten, er banken din lynrask med å sette opp renten på boliglånet ditt. Men renten på sparekontoen? Den kan vente.

Og denne forretningsmodellen – høyere rente på lån enn på sparing – brukes mer aggressivt av norske banker enn av banker i våre naboland. Resultatet er at det er dyrt å være norsk bankkunde, men lønnsomt å være bank.

E24 har formulert det slik: «DNB og andre banker økte inntjeningen kraftig da Norges Bank satte opp rentenivået. Bankene tjener mer når rentene stiger».

Det finnes tiltak. Det første er en mer aktiv konkurransepolitikk.

Nevnte Kjetil Storsletten har argumentert for at DNB med fordel kunne blitt delt i to, for at de to delene kunne konkurrere med hverandre.

Det er et drastisk forslag. Et mer moderat skritt ville være å gi Konkurransetilsynet større makt – for eksempel til å nekte banker å kjøpe opp konkurrenter.

Et annet forslag er bankskatt.

Økt skatt på bankene kunne for eksempel gått til å senke skatten for de med lavest inntekt, eller dekke opp noe av det udekkede behovet vi har for sykehjemsplasser framover. Det hadde vært nyttig for samfunnet.

Det er ikke radikalt å foreslå en egen beskatning av banknæringen. Faktisk har vi det allerede, innført under den borgerlige regjeringen i 2017, som del av skatteforliket den gangen.

Da ble det begrunnet med at bankene nyter en stor fordel av å bli fritatt fra den momsen som andre bedrifter betaler.

Mens en frisør, en tømrer eller et reklamebyrå betaler moms, er finanstjenester fritatt.

Denne skatten kunne med fordel vært høyere, for selv etter innføringen av finansskatten får bankene i dag en skattefordel på flere milliarder gjennom å bli fritatt fra moms.

Det er også andre måter å beskatte banknæringen enn å øke finansskatten.

Socialdemokraterna i Sverige har for eksempel foreslått en midlertidig skatt på fordelene banksektoren har av at rentenivået er høyt. Slik det er nå.

I Sverige har man også en egen risikoskatt på banknæringen. Den er en avgift på den risikoen banker med høy gjeld påfører fellesskapet. Hvis store banker går over ende, er det en stor kostnad for oss alle.

Til syvende og sist er det også et spørsmål om hvordan vi prioriterer som samfunn.

Kanskje kan man formulere det så skarpt som de svenske Socialdemokraternas leder, Magdalena Andersson, har sagt det:

«Barnfamiljer, pensionärer och vanliga hushåll som kämpar måste gå före bankernas övervinster».

Kjetil Staalesen

Da svigerfar var student, ønsket han seg et radioapparat. Det kunne være ensomt på hybelen i Trondheim, og nyheter var ikke lett tilgjengelig. Radioen var navlestrengen til resten av verden.

Men et radioapparat var også ekstremt dyrt. Svigerfar hadde sommerjobb på Tandberg og sparte alt han tjente for å kjøpe radioen han ønsket seg.

Så ble han med i en studentforening på NTH, som universitetet der oppe i Trondheim het den gangen. Det var en velkledd bande som krevde at medlemmene hadde smoking. Han fikk et fryktelig dilemma. Radio eller smoking? Det kostet det samme.

Han valgte å bli med i fellesskapet. Alle pengene han hadde spart til å kjøpe radio, gikk med til å kjøpe en dress til å flotte seg med på fest. Nyheter og værvarsel fikk han fortsette å hente på kommunebiblioteket. Gratis.

Det er rart å tenke på dette i dag, over femti år senere. En radio koster ingenting. Den følger med på kjøpet når du bytter mobiltelefon. Hva skjedde? Og kan vi lære noe av dette når vi i dag fortviler over at alt har blitt så dyrt?

Du merker det hver dag. En tur på kino for to voksne og tre barn, komplett med popkorn og brus kjøpt på stedet, koster en formue.

Og det er selvsagt ikke bare kino. Det gjelder tannlegen, håndverkeren, konserten, medlemsavgiften, sykehjemsplassen og en helt vanlig time hos fastlegen, når du først får den.

Alt som krever mennesker og tid, kjennes ut som det har fått sin egen pristabell.

Samtidig er det en kjensgjerning at veldig mange ting er mye billigere enn før. Ikke bare radioen.

En skjerm du kan ha i lomma, med kart over hele verden, bibliotek, kamera, musikkarkiv og kontakt med alle du kjenner, koster mindre enn en middels vinterjakke. Et par rimelige ørepropper gir deg bedre lyd enn det stereoanlegget som var en konfirmants drøm i 1980.

Forskjellen ligger ikke i hva tingene er verdt for oss. Den ligger i hvordan de blir til.

Noe kan presses ut av en fabrikk, raskere og billigere for hvert år som går. Annet må fortsatt gjøres på den gamle måten. Det må settes av tid. Noen må møte opp. Noen må gjøre jobben. Og den tiden lar seg ikke trykke sammen.

Når lønningene stiger rundt oss, følger de med overalt. Også der tempoet ikke kan økes. Da blir ikke jobben gjort raskere. Den blir bare dyrere.

Å håndlage en cappuccino til deg, med en flott rose i melkeskummet, tar rett og slett like lang tid som før, også i en verden der en radio lages av en maskin på noen sekunder.

Hvis du ikke vil ha en fattig underklasse med mennesker som lager kaffe til alle oss andre, må prisen på kaffekoppen din opp.

Det er lett å lese dette som et problem. Offentlig sektor vokser. Den produserer jo nettopp tjenester. Budsjettene eser ut. Vi drukner i utgifter.

Det er også mulig å lese det annerledes.

Vi bruker mer på mennesker. Vi betaler for at noen har tid til å undervise, trøste, pleie, verne, reparere og spille. Vi har råd til omsorg, kultur og utdanning.

Vi bruker mer penger på det som ikke lar seg effektivisere bort uten at det samtidig mister mening.

For det er jo egentlig det vi betaler for når kinobilletten koster mer enn den gjorde før, mens radioen er gratis. Vi betaler for alt rundt filmen som fortsatt krever mennesker. Og for selve opplevelsen av å være der.

Så ja: Prisene stiger. Mange kjenner det på lommeboka, og det er ikke innbilning. Men det er heller ikke bare en dårlig nyhet.

Noe av det er prisen for å leve i et rikt land. Et land som kan bruke mer av ressursene sine på det som tar tid, på det som handler om kvalitet, omsorg og fellesskap.

Alternativet er ikke at alt blir billig. Alternativet er at vi blir fattigere. Og det er, tross alt, mye dyrere.