Torunn Bredvei Steinsholt

leder FO Vestfold og Telemark

Tom Kristensen

leder Fellesforbundet avdeling 7 – Vestfold

Som tillitsvalgte i fagbevegelsen møter vi hver dag mennesker som er avhengige av at velferdsstaten faktisk virker. Mennesker som blir syke, mister jobben eller trenger hjelp i krevende perioder av livet.

Dette innlegget springer ut av en bekymring for utviklingen i velferdsstaten.

Vi ser tegn til at grunnleggende velferdsordninger settes under press, og mener fagbevegelsen må følge denne utviklingen nøye og være tydelig i møte med viktige politiske veivalg.

I sin kjerne bygger velferdsstaten på tre grunnpilarer:

• Økonomisk trygghet når man ikke kan jobbe.

• Lik tilgang til velferdstjenester og fordeling etter behov, ikke betalingsevne.

• En felles skattefinansiering som erstatter «hver mann sin lommebok» og private forsikringsløsninger.

Alt dette forutsetter demokratisk kontroll, høy tillit og en rettsstat som setter fellesskapets interesser foran markedets.

Den nordiske velferdsstaten er et resultat av bevisste politiske valg, drevet fram av fagbevegelsen og arbeiderbevegelsen.

Den bygger på en blandingsøkonomi, med en privat sektor preget av marked, konkurranse og profitt, og en offentlig sektor med folkevalgt kontroll, politiske mål og ansvar for grunnleggende samfunnsbehov.

Dette er ikke et historisk kompromiss, men et verdimessig valg. At det ikke kommer naturlig, er verden full av eksempler på. Land med en velferdsstat verdt navnet er det virkelig ikke mange av.

Sveriges tidligere statsminister Olof Palme formulerte det omtrent slik: «Det finnes behov som er så viktige at de ikke kan overlates til markedskreftene».

Spørsmålet vi må stille oss, er om vi nå er i ferd med å bevege oss bort fra dette idealet.

Ser vi konturene av en velferdsstat som fungerer godt for dem som kjenner systemet og har ressurser, men som svikter dem som har størst behov?

Når «effektivisering» blir et mål i seg selv, risikerer vi at fellesskapsløsningene uthules, og at klasseskillene vi trodde vi hadde lagt bak oss, vokser fram igjen.

Velferdsstaten ble ikke bygget fordi den var billig, men fordi den var riktig.

Da Einar Gerhardsen i et intervju i 1962 viste til at trygdeutgiftene hadde økt fra 140 millioner kroner før krigen, til 2 800 millioner kroner i 1962, ble dette omtalt som en seier. En seier for fellesskapstanken og solidariteten mellom mennesker, samfunnsgrupper og landsdeler.

Det var nesten så man hørte: Hurra for høyere trygdeutgifter!

I dag er perspektivet snudd. Økte velferdsutgifter omtales som et problem, ikke som et resultat av politiske prioriteringer.

Samtidig vet vi at velferdsstaten fortsatt har bred støtte i befolkningen. Derfor går heller ingen partier til valg på å svekke velferden.

Likevel skjer kuttene. Hvordan? Gjennom en velkjent fremgangsmåte: Kutt innføres gradvis og i det stille, pakkes inn som nødvendige, og sikres gjennom tverrpolitisk enighet.

Lyder ikke dette kjent om du tenker etter? Det er stor forskjell på å bruke motorsag og ostehøvel, men begge redskapene jobber i samme retning.

Når velferden svekkes gjennom gradvise kutt, åpnes det samtidig rom for private aktører som tilbyr løsninger der fellesskapet tidligere tok hele ansvaret.

Som tillitsvalgte er vi også opptatt av at denne utviklingen ikke skjer uten motstand.

Organisasjonen For velferdsstaten har over flere år bidratt til å løfte fram konsekvensene av privatisering og markedsstyring av velferdstjenester.

Linn Herning har vært en sentral stemme i dette arbeidet. Gjennom analyser, offentlig debatt og boka Velferdsprofitører, har hun vist hvordan stadig større deler av skattefinansiert velferd blir en arena for privat profitt, ofte uten tilsvarende demokratisk kontroll eller dokumentert kvalitetsgevinst.

Dette reiser et helt grunnleggende spørsmål:

Skal fellesskapets midler gå til bedre tjenester, trygge arbeidsforhold og høy kvalitet? Eller skal de gå til profittuttak for eiere og investorer?

Hvordan dette spørsmålet besvares, avgjøres ikke bare i formelle politiske prosesser, men også gjennom maktkamp, der økonomisk ressurssterke aktører trekker utviklingen i motsatt retning.

I årene etter 2021 har flere kapitalfinansierte lobbyorganisasjoner blitt etablert, med mål om skattekutt og redusert offentlig ansvar.

Skattekutt betyr i praksis kutt i velferd, og erfaringen viser at det sjelden er de med bredest skuldre som rammes først.

«Nødvendighetens politikk» brukes nå igjen for å legitimere innstramminger. Finansministeren varsler at «det blir trangt», og at statens utgifter må kuttes.

Dette ser vi tydelig i forslagene som nå legges fram i konkrete politikkområder, der innstramminger rammer dem som står svakest.

Et eksempel er de omfattende endringene som foreslås i integreringspolitikken, der flyktningers ytelser reduseres og aktivitetsplikten skjerpes.

Dette er omtalt av regjeringen som den største omleggingen på over tjue år.

Vi frykter at konsekvensene blir økt utrygghet for dem som allerede står svakest. Dette kan vi ikke sitte stille og se på!

Tidligere LO-leder Roar Flåthen er blant dem som har advart mot at sosialdemokratisk politikk skyves til side til fordel for en snever økonomisk logikk. Den kritikken deler vi.

For oss i fagbevegelsen handler dette ikke bare om budsjetter og tall, men om grunnleggende verdier som solidaritet, trygghet og like rettigheter.

Kampen om sykelønna viste hva som står på spill. Mange av oss husker TV-bildene fra Debatten på NRK.

Daværende LO-leder Peggy Hessen Følsvik sto ikke alene. Hun hadde over én million medlemmer i ryggen. Det minner oss om at når fagbevegelsen står samlet, har vi kraft til å påvirke.

Fagbevegelsen har alltid hatt velferd som en av sine viktigste saker. Også i dag må vi være tydelige.

LO må holde fast ved sin rolle som en uavhengig samfunnsaktør og holde alle regjeringer i øra, også dem vi anser som våre nærmeste politiske allierte, når grunnleggende velferdsrettigheter utfordres.

Som Olof Palme uttrykte det, med ord som fortsatt er like aktuelle: «Med skatt kjøper vi sivilisasjon».

Leserinnlegget er inspirert av en innledning holdt av Linn Herning på et åpent møte i regi av LO Larvik.

Kjell Werner

Nærmere to tusen fagorganiserte ved hoteller og restauranter gikk søndag til streik. Fellesforbundet (LO) og Parat (YS) klarte ikke å bli enige med NHO Reiseliv. Det hjalp ikke å få hjelp fra Riksmekleren i sluttfasen. 

Streiken handler i korthet om to ting: Høyere lønn som sikrer økt kjøpekraft og forskuttering av sykelønn.

På begge områdene kom man til kort. Dermed gikk 1627 medlemmer av Fellesforbundet og 295 medlemmer i Parat til streik ved hoteller og restauranter.

Nærmere to tusen fagorganiserte ved hoteller og restauranter gikk søndag til streik. Fellesforbundet (LO) og Parat (YS) klarte ikke å bli enige med NHO Reiseliv. Det hjalp ikke å få hjelp fra Riksmekleren i sluttfasen. 

Streiken handler i korthet om to ting: Høyere lønn som sikrer økt kjøpekraft og forskuttering av sykelønn.

På begge områdene kom man til kort. Dermed gikk 1627 medlemmer av Fellesforbundet og 295 medlemmer i Parat til streik ved hoteller og restauranter.

Poenget er å unngå at sykemeldte arbeidstakere får problemer med å få endene til å møtes i perioden fram til Nav utbetaler sykepengene.

Tre av fire bedrifter i privat sektor forskutterer eventuelle sykepenger for sine ansatte. Utfordringen er den siste firedelen.

NHO har hele tiden argumentert med at det er Navs oppgave å sørge for at sykepenger utbetales så raskt som mulig, men NHO-foreningen Norsk Industri svelget denne kamelen for å unngå streik i det såkalte frontfaget.

På denne bakgrunn trodde nok mange at sykepengekravet skulle være grei skuring i påfølgende lønnsoppgjør. Men den gang ei. NHO Reiseliv sa tvert nei, og dermed ble det streik.

Den sterke motstanden fra NHO Reiseliv er slett ikke overraskende, sett på bakgrunn av det NHO-sjef Ole Erik Almlid sa da det til slutt ble enighet i industrioppgjøret. Da understrekte han at frontfagsmodellen kun setter normen for lønnskostnadsveksten. 

«Andre elementer fra frontfaget er ikke bindende for oppgjørene som følger etter», poengterte Almlid. Underforstått må dette tolkes slik at forskuttering av sykelønn er et slikt unntak. NHO-familien viser med dette dobbeltbudskapet sitt sanne Janus-ansikt.

Her blir det derfor en ny fight i hver påfølgende tariffkamp.

Det bør nevnes at forskuttering av sykelønn er en større utfordring, spesielt når det gjelder likviditet, for mange hoteller og restauranter enn det er for industribedrifter flest.

Det er også uklart hvor stor avstand det var i kroner og øre da streiken var et faktum søndag.

Partene på begge sider av forhandlingsbordet holder nemlig disse kortene tett til brystet, så her blir det vanskelig å mene noe konkret. Men de organiserte ved hoteller og restauranter må uansett gis et solid lavlønnstillegg i tråd med det som ble gitt i industrien.

Dragkampen om forskuttering av sykelønn handler i bunn og grunn om likebehandling av arbeidstakere. Dette er et rettmessig krav.

De streikende fortjener å få klapp på skuldra.