Martin Benoni Flyvholm

Innlegget er skrevet som privatperson, og meningene som uttrykkes er mine egne, ikke arbeidsgivers.

Kjernekraftutvalget slår fast at kjernekraft passer godt inn i det norske kraftsystemet:

Den er trygg, arealeffektiv og kan levere stabil, utslippsfri kraft. Likevel advarer utvalget mot en satsing fordi den ikke anses som lønnsom uten subsidier.

Det er en konklusjon som overser to avgjørende poeng.

• For det første bygges så å si all ny kraftproduksjon i Europa i dag med støtteordninger.

• For det andre er ikke bedriftsøkonomisk lønnsomhet det samme som det beste valget for samfunnet.

Marked som barriere

Det er en utopi å tro at kjernekraft, vind eller solkraft kan bygges ut i stor skala i spotprismarkedet uten statlige prisgarantier.

Kjernekraft har svært lave marginalkostnader. Når verket først er i drift, koster det nesten ingenting å produsere én ekstra kilowattime. I et fritt marked presser slik produksjon prisene mot null.

For en privat investor er dette en umulig ligning: Å bygge kraftverket fordi prisene er høye, vil samtidig ødelegge lønnsomheten når produksjonen starter.

Uten forutsigbarhet 15–20 år frem i tid, vil ingen investor satse, uansett teknologi. Denne forutsigbarheten er det kun staten som kan gi.

Strøm som infrastruktur, ikke handelsvare

I flere tiår har vi behandlet strøm som en ordinær handelsvare.

Strømforbruket går ned når det burde gå opp for å nå klimamålene. Strømprisen stiger, og nettkostnadene øker.

I dag betaler vi rundt 50 øre/kWh for å frakte strømmen, nesten tre ganger mer enn selve produksjonskostnaden i Norge.

Det er et resultat av at vi bygger etter kortsiktige markedssignaler, ikke for samfunnets beste over tid.

Unntaket kan ikke bli fasit

Norsk Kjernekraft foreslår å bygge direkte for industrikunder utenom nettet.

Det er en god løsning for datasentre og kapitalsterk industri, men det løser ikke den store samfunnsoppgaven:

Å sikre lave, stabile strømpriser for folk og industri og samtidig fase ut vårt fossile forbruk.

Kjernekraften trenger langsiktig tenkning

Kjernekraftens verdi ligger i dens lange levetid og lave driftskostnader.

Noen av de største bragdene i norsk politikk, hjemfallsretten for vannkraft, opprettelsen av Statoil og Oljefondet, sprang ut av evnen til å se at statlig forvaltning for fellesskapets beste er nødvendig for å bygge varig verdi for landet.

Alle vellykkede kjernekraftsatsinger i historien har vært drevet av langsiktige statlige strategier.

Vi bør selvsagt legge til rette for private initiativer, men markedet alene sikrer verken klimamålene eller norsk konkurransekraft.

Bygg kraft for samfunnet – ikke for spotmarkedet

Halvparten av energien vi bruker i Norge i dag er fortsatt fossil. Skal vi erstatte den, må vi doble strømproduksjonen.

Det krever at vi tar lærdom av historien og kombinerer effektiv privat utbygging med langsiktig offentlig eierskap.

Gjennom grasrotinitiativet Energi for Alle foreslås det en modell for dette: å koble privat gjennomføringsevne med statlig drakraft.

Planen er en gradvis utbygging av fem kjernekraftverk over en 40-årsperiode med statlige subsidier. Det vil gi nok stabil, utslippsfri kraft til å erstatte dagens fossile energibruk.

Som motytelse for disse statlige subsidier foreslås det innføring av en moderne hjemfallsrett.

Det betyr at kraftverkene, og verdiene fellesskapet har vært med på å bygge opp, overføres vederlagsfritt til offentlig eie når støtteperioden er over.

Dette er samme strategi som i sin tid ga oss arvesølvet innen vannkraft.

Hva blir prisen?

I dag er produksjonskostnaden for vannkraft i Norge omtrent 15 øre/kWh.

Med Energi for Alle-modellen vil denne øke til omtrent 33 øre i utbyggingsperioden for å finansiere investeringene. Når verkene er betalt, faller kostnaden til rundt 18 øre/kWh.

Dette er prisen for forbrukere og industri for et kontrollert og forutsigbart energiskifte, der strømregningen kun går til drift, vedlikehold og bygging av ny kraft.

Kjernekraft er ikke en sommerflørt. Det er et generasjonsprosjekt som krever langsiktig tenking og politisk vilje.

Styret i NTL UiT, Norges arktiske universitet

Det dreide seg også om en større konflikt: Skal alle statsansatte ha ett felles lønnssystem, eller skal lønna i større grad bestemmes av hvilken fagforening de tilhører?

Etter flere år med ulike tariffavtaler og ulike lønnsmasser er svaret nå klart.

Resultatet av årets oppgjør er at staten igjen får én felles tariffavtale og én felles lønnsmasse for alle statsansatte – for første gang siden 2016.

Meklingen ble avsluttet etter mange timer på overtid sist fredag. Da resultatet forelå, hadde staten kommet til enighet med alle hovedsammenslutningene.

For NTL, som er den største fagforeningen i staten, har målet om én felles tariffavtale og én felles lønnsmasse vært den viktigste saken i årets oppgjør.

Bakgrunnen er et grunnleggende prinsipp: Statsansatte skal kunne velge fagforening ut fra interesser og verdier– ikke ut fra hvilken avtale som gir størst lønnsmessig uttelling.

Samme jobb – ulik lønnsutvikling

De siste årene har ansatte i staten kunnet oppleve ulik lønnsutvikling, ikke på grunn av kompetanse, ansvar eller arbeidsoppgaver, men fordi de tilhører ulike fagforeninger.

Det har utfordret forestillingen om at ansatte med samme arbeidsgiver skal omfattes av de samme grunnleggende spillereglene for lønnsdannelse.

I universitets- og høyskolesektoren har denne konflikten vært særlig synlig. Ansatte ved samme institutt, med samme utdanning, arbeidsoppgaver og arbeidsgiver, har opplevd ulik lønnsutvikling fordi de har vært organisert i ulike fagforeninger.

Det har utfordret forestillingen om at lønn først og fremst skal bestemmes av kompetanse, ansvar og arbeidsoppgaver – ikke av fagforeningstilhørighet.

Derfor er gjeninnføringen av én felles lønnsmasse og én felles tariffavtale av stor betydning.

Et krevende kompromiss

Samtidig er det ingen grunn til å underslå at oppgjøret innebærer et krevende kompromiss.

NTL og LO Stat gikk inn i forhandlingene med et mål om sentrale tillegg som sikrer alle ansatte en del av lønnsutviklingen. Det fikk vi ikke gjennomslag for.

Hele den disponible økonomiske rammen skal nå fordeles gjennom lokale forhandlinger.

Mange medlemmer har reagert med bekymring. Når all lønn skal fordeles lokalt, oppstår en legitim bekymring for økte lønnsforskjeller og større grad av vilkårlighet.

Lokale forhandlinger kan gi større variasjon mellom virksomheter og større innflytelse til arbeidsgivers prioriteringer. Bekymringen er reell og bør tas på alvor.

Hva var alternativet?

Likevel må oppgjøret vurderes ut fra helheten.

Alternativet ville vært å videreføre et system der statsansatte fortsatt var splittet mellom ulike tariffavtaler og ulike lønnsmasser, med de konsekvenser det får.

Det er også verdt å merke seg at årets resultat ikke bare innebærer at LO Stat har måttet gi avkall på krav. Også de øvrige hovedsammenslutningene har måttet akseptere en modell med likelydende avtaler og en felles lønnsmasse.

Resultatet representerer derfor en bevegelse fra alle parter rundt forhandlingsbordet.

Debatten om sentrale og lokale tillegg vil utvilsomt fortsette. Det samme vil diskusjonen om hvordan lønnsmidlene best kan fordeles. Men etter ti år er staten igjen tilbake til et felles avtalesystem.

Medlemmene har siste ordet

Resultatet skal nå ut til uravstemning blant medlemmene. Det er medlemmene som avgjør om avtalen skal godkjennes eller forkastes.

Styret i NTL UiT har vurdert resultatet og mener at de langsiktige fordelene ved én felles tariffavtale og én felles lønnsmasse veier tyngre enn svakhetene ved årets løsning.

Vi har derfor anbefalt at medlemmene stemmer ja.

Om dette på sikt vil bidra til mindre forskjeller og en mer rettferdig lønnsutvikling, vil framtidige oppgjør vise.

For årets statsoppgjør handler om langt mer enn årets lønnstillegg. Det handler om hvilke prinsipper som skal ligge til grunn for lønnsdannelsen i staten – og om statsansatte skal være samlet i ett felles system eller delt mellom flere.