Tor Erik Danielsen

Når fastlegenes takster for sykmelding nå endres, er tanken at det skal gjøre gradert sykmelding mer attraktivt enn full.

Intensjonen er god: flere bør få beholde kontakten med jobben mens de blir friske. Vi vet fra Nav at de som holder én fot innenfor arbeidslivet, oftere kommer helt tilbake enn de som blir lenge borte.

Men en gradert sykmelding er bare et tall — helt til arbeidsplassen klarer å gjøre den praktisk.

Legen kan skrive 60 prosent på et skjema. Men legen kan ikke bygge om turnusen, flytte arbeidsoppgaver, skjerme en barnehageansatt fra de tyngste løftene eller avgjøre hvem som tar resten av vakten.

En takst flytter noen kroner. Den flytter ikke en eneste arbeidsoppgave.

Nye takster: Så mye tjener legene på å ikke sykmelde deg

Hva som faktisk endres

For arbeidsgivere betyr gradert sykmelding dette: Den ansatte er ikke helt borte, men heller ikke helt tilbake.

De mest omtalte tallene i den nye ordningen er 5 kroner ved full sykmelding, 25 kroner ved gradert og 50 kroner når sykmelding unngås. I tillegg kommer nye takster som skal støtte mer dialog om arbeid og tilrettelegging.

Gradert blir normalen; full sykmelding blir unntaket legen må forklare.

Lege og forsker Ina Lill Skurtveit Grung advarte i FriFagbevegelse denne uka mot å knytte honoraret til utfallet av legens vurdering. Hun har et poeng.

Men spørsmålet er ikke om takster kan påvirke praksis. Spørsmålet er om de løser det som faktisk gjør gradering vanskelig. Og det gjør de ikke.

Her blir gradering vanskelig

Du er leder på et lager. Eller på et sykehjem, i en barnehage, på en skole. En av medarbeiderne dine er delvis sykmeldt og kan jobbe redusert. Hva nå?

Du må finne ut hvilke oppgaver hun kan gjøre i dag. Hvilke som må vente. Hvem som tar resten. Du må justere forventninger uten at hele driften velter,  samtidig som du har en avdeling å drive.

Det er her det stopper. Ikke fordi arbeidsgivere ikke bryr seg; de aller fleste vil gjerne. Men de mangler konkret hjelp til å gjøre sykmeldingsprosenten om til en fungerende arbeidsdag.

Og forskjellen mellom bransjene er stor. På et kontor kan du flytte oppgaver mellom dager og skjerme den som trenger det. I en barnehage, på et sykehjem, i en klasse er det mye vanskeligere.

Belastningen er ofte størst akkurat der gradering er vanskeligst å få til.

Belønnes for færre sykmeldinger: – Får legen til å se ut som en bonusjeger

Gapet i sykefraværsdebatten

Her ligger gapet få snakker høyt nok om. Staten kan ønske mer gradering. Legen kan skrive den ut. Men arbeidsplassen må gjennomføre den.

Systemet honorerer vurderingen, mens arbeidsplassen bærer gjennomføringen. Og det er der både kostnaden, risikoen og usikkerheten lander.

Skal de nye takstene bli mer enn et regnestykke, må arbeidsgivere og ansatte få konkret hjelp til å tilrettelegge.

Ikke flere sjekklister, men praktiske svar på: Hva kan endres? Hva koster det? Hvem gjør det, og når er det på plass?

Den uavhengige parten i rommet

Det er her bedriftshelsetjenesten (BHT) hører hjemme — og det er verdt å være presis på hva slags rolle det er.

BHT er ikke arbeidsgivers forlengede arm, og heller ikke den ansattes advokat. Tjenesten er lovpålagt nettopp som en fri og uavhengig fagaktør mellom partene.

Det er den uavhengigheten som gjør at BHT kan stå i rommet der interessene spriker: arbeidsgiver vil ha drift, den ansatte vil ha vern og trygghet — og oversette mellom dem, uten at noen taper ansikt.

Og det er i den oversettelsen gradering faktisk avgjøres: i overgangen fra det medisinske til det praktiske. Legen leverer en vurdering og en prosent. Noen må gjøre det om til konkrete arbeidsoppgaver som er gjennomførbare i dag.

Dette ansvaret bør ligge hos en uavhengig tredjepart.

Nav beskriver oppfølgingsplanen nettopp som et felles verktøy: et sted å skrive ned arbeidsoppgaver, tilretteleggingsmuligheter og tiltak — som kan deles med fastlege og Nav.

Legen trenger den informasjonen fra arbeidsplassen, ikke bare en diagnose og en prosent. Det er i samspillet at gradering blir til en arbeidsdag.

Hvor er taksten for forebygging?

Og så et spørsmål tilbake til dem som har laget ordningen:

Den nye taksten betaler legen i det øyeblikket sykmeldingen skrives. Men hva er taksten for alt som skjer før legekontoret? Det systematiske arbeidsmiljøarbeidet, den tidlige tilretteleggingen, samtalen som gjør at en ansatt slipper å bli sykmeldt i det hele tatt?

Vi finansierer øyeblikket beslutningen tas. Vi underfinansierer alt som kunne gjort beslutningen unødvendig.

Det dyreste fraværet er sjelden det som graderes på legekontoret, men det som kunne vært forebygd på arbeidsplassen måneder i forveien.

Skal vi ta sykefraværet på alvor, må satsingen flyttes dit problemene oppstår.

Det neste steget tas på jobben

Jeg har sett arbeidsplasser som får dette til. Som bruker gradert sykmelding ikke som et pålegg, men som en mulighet.

Som sier til den ansatte: «Vi trenger deg ikke fullt ut akkurat nå. Men vi har ikke tenkt å miste deg heller. Her er det vi kan få til.»

Det fungerer ikke alltid. Men det fungerer langt oftere enn der ingen prøver.

Takstene fra 1. juli kan vri legenes vurderinger. Men nærværet avgjøres ikke av hva legen får betalt. Det avgjøres av om noen på jobben gjør jobben med å tilrettelegge — og om de har en uavhengig fagpart å gjøre det sammen med.

Hvis ikke blir 5, 25 og 50 kroner bare nye tall i en gammel floke: en sykmeldingsprosent på papiret, uten en arbeidsdag som faktisk fungerer.

Kristian Skard

Skatt finansierer velferdssamfunnet og det kan bidra til å bremse utviklingen av forskjeller i samfunnet. Men å innføre eller opprettholde skatter som bidrar til en bedre fordeling, krever også et visst mot fra politikerne.

Ikke minst gjelder det arveskatt, eller arveavgift som har vært navnet i Norge.

Hvis du har bygget opp en stor formue, så er det rett og rimelig at en liten andel av denne formuen går tilbake til samfunnet etter din død. Jo, arvingene dine skal få i bøtter og spann, men de trenger ikke alt.

En kan håpe på at diskusjonen om gjeninnføring av arveavgift vil stå sentralt når partiene en gang til neste år skal forhandle om et bredt skatteforlik. Men sannsynlig er det dessverre ikke.

Arv er den sterkest driveren for forskjellsutviklingen her i landet. En god del mennesker øverst i samfunnslaget blir rikere og rikere. Store formuer fra svært verdifulle boliger, hytter både på fjellet og ved sjøen og pene aksjeformuer arves videre til neste ledd i familien.

Neste generasjon er ikke bare født med ei sølvskje, men hele bestikkskuffen i munnen, og vil rykke ytterligere ifra.

Tilbake sitter den delen av befolkningen som sjelden klarer å opparbeide seg noen særlig større verdier enn det som kommer i lønningsposen, og kanskje en beskjeden boligverdi avhengig av beliggenhet.

Dessverre ser det ikke ut til at vi får diskusjonene om beskatning av arv. I den nylig avgitte utredningen fra Skattekommisjonen, er arveavgift knapt nevnt i det hele tatt. Hvorfor er ikke den utredet?

En kunne tro at det var mandatet til kommisjonen som var så strengt rammet inn, at arveavgift ikke skulle være en del av arbeidet. Men nei da. Utvalget sto helt fritt til å ta den diskusjonen. Frykten var nok at beskatning av arv ville være så polariserende at det ville vært umulig å bli enige om resten av skattesystemet.

Det var likevel feigt av skattekommisjonen å ikke ta diskusjonen om arveavgift. Det er spesielt overraskende at ikke utvalgsmedlemmene som var utpekt av SV, Rødt og MDG, sørget for at arveavgift ble løftet inn. Utvalgsarbeidet er fra før av fullt av dissenser. En om arveavgift hadde ikke skadet. Da ville problemstillingen ha ligget der.

Disse tre partiene har til og med arveavgift som en del av sine partiprogrammer. Selvsagt ville diskusjonene om skatt på arv blitt vanskelig, men det er da ingen grunn til å skygge temaet. Nå blir det vanskeligere å reise denne debatten, siden motstanderne av arveavgiften kan vise til at det ikke engang ble løftet som tema i skattekommisjonens arbeid.

Det burde være ganske åpenbart at arveavgift er den minst inngripende skatten.

Den må selvsagt innrettes slik at den ikke skaper problemer for arvinger av eksempelvis virksomhet som skal videreføres, men det er et større problem for samfunnet dersom vi rigger oss med et økonomisk adelskap der privilegiene går i arv.

Problemet med arveavgiften er at det er så lett å skape en følelsesladet debatt. Før den ble fjernet i 2014, hadde Frp allerede døpt den om til skatt på død. At det var helt uhørt å skattlegge de døde kom også opp da AUF for noen år siden forsøkte å reise skattediskusjonen igjen.

Daværende leder i FpU, Simen Velle, kunne fortsette med Frps retorikk: «Det siste vi trenger nå er en ny sosialistisk dødsskatt i en tid der folk sliter med å få endene til å møtes.»

Slapp av, Velle og andre som bærer på tilsvarende frykt. Det er ingen noen gang som har ment, eller kommer til å mene, at de som «sliter med å få endene til å møtes» eller deres arvinger, skal ilegges arveavgift.

Skatten skal gjelde for arvinger som på ingen måte sliter med økonomien. Så skal skatteinntekten nettopp gå til de som faktisk sliter med å få endene til å møtes. Det er selve poenget.

Arbeiderpartiet klarte ikke å stå imot den følelsesladede debatten om arveavgift før valget i 2013. Nå støtter dessverre ikke lenger regjeringspartiet denne skatten i det hele tatt.

Det siste Stoltenberg-regjeringen gjorde etter valget i 2013, var å legge fram et budsjettforslag for 2014 som innebar at det meste av arveavgiften forsvant. For Frp-leder Siv Jensen som hadde skreket: «Morn'a, Jens!» på Frps valgvake og ny statsminister Erna Solberg, ble det derfor enkelt å fjerne resten.

I den politiske debatten har det blitt vanskelig å vinne fram med at det faktisk er veldig fornuftig å kreve skatt av de døde. Men det er altså fornuftig. Arveavgift er vanlig i mange sammenlignbare land. I Norge hadde vi denne skatten i 200 år før den forsvant.

Selv om det er en polariserende debatt, er det på tide å innføre arveavgift igjen. Vi får håpe på at SV, Rødt og MDG løfter den inn i forhandlingene om et fremtidig skattesystem. Jeg er sikker på at store deler av Arbeiderpartiet egentlig mener det er en fornuftig skatt.

Og trenger man gode argumenter for arveavgift, kan man gå til det forrige ekspertutvalget om skatt. Utvalget som ble ledet av professor Ragnar Torvik. Utredningen ble overlevert til daværende finansminister Trygve Slagsvold Vedum i 2022, som dessverre la den rett ned i skuffen og ikke på skrivepulten. Men den bør leses igjen.

Torvik-utvalget slår fast at skatt på arv har positive effektivitetsvirkninger sammenlignet med de fleste andre skatteformer:

«Videre er skattlegging av arv gunstig fra et fordelingsperspektiv. Skattlegging av arv motvirker opphoping av formue i enkeltfamilier, og innebærer økt beskatning av formue som en person ikke selv har bygd opp, og relativt mindre skatt på formue som er betinget av egeninnsats.»

Bedre kan det ikke sies. Skattlegging av de døde er ingen synd. Det er riktig politikk.