Borghild Odland Frostad

Jeg er ufør og er en av dem som gjerne vil bidra så mye jeg kan, men som lever i et system der det ikke er trygt å jobbe litt.

Derfor reagerer jeg på saken i FriFagbevegelse 14.november, der SSB-forsker Andreas Myhre fremstiller økt fribeløp for uføre som «et lite treffsikkert tiltak».

Og da NAV la fram tall tidligere i år som viste at over 100.000 uføre har arbeidsinntekt, uttalte arbeidsminister Tonje Brenna samtidig at hun «gleder seg over tallene», og hun la til at «dette var høyere tall enn hun hadde sett for seg», og «vi må lage muligheter deretter», kjenner jeg at noe mangler i beskrivelsen av virkeligheten vår.

For tallene forteller ikke historien om oss som faktisk står i dette.

For oss handler arbeid vel så mye om livskvalitet, som om kroner. Når fribeløpet reduseres til et regnestykke, mister man hele poenget.

Jeg jobber ikke litt, kun fordi jeg vil tjene mest mulig. Jeg gjør det fordi arbeid gir mening, mestring, fellesskap, struktur og den lille livsviktige sosiale kontakten.

Det handler om identitet og verdighet. Om å få være en del av samfunnet, ikke en som står utenfor.

Det perspektivet mangler totalt i i SSBs analyse.

Jeg forstår at staten må tenke på økonomi, og at regelverkene må være ryddige og forutsigbare. Det er ikke vanskelig å se at dette handler om mer enn gode intensjoner.

Men når økonomi blir eneste perspektivet, mister man av syne hva arbeid faktisk betyr for oss som lever i dette systemet.

Vi stopper under fribeløpsgrensen – av frykt

SSB sier at få uføre jobber så mye at de passerer fribeløpet. Det stemmer. Men ikke av de grunnene de tror.

De fleste av oss stopper rett under 50.000 grensen, fordi vi er redde for tilbakebetaling, avkortning, NAV-feil som vi selv må dekke og byråkratiske konsekvenser vi ikke orker å risikere. Dette handler om frykt, ikke arbeidsevne.

Jeg sier ikke at kontroll er unødvendig. Jeg forstår behovet for klare systemer. Men når regelverket er så utrygt at folk holdes tilbake av frykt, da er det selve systemet som er problemet-ikke menneskene i det.

Mange tør ikke jobbe mer fordi systemet ikke gir trygghet

Mange av oss som fikk uføretrygd for 20.20 år siden, fikk den i en annen tid enn dagens. Den gang var forståelsen av langvarige helseplager, særlig innen psykisk helse mindre utviklet, og debatten om konsekvenser av uføretrygd og arbeidsevne langt mindre nyansert enn den er i dag.

Flere har fått bedre funksjon siden den gang, men alternativet for å kunne tjene mer enn dagens fribeløp er nemlig å si fra seg uføretrygden- et for de fleste alt for farlig prosjekt. 

For å klare seg økonomisk måtte man i praksis tjent nærmee full lønn fra dag en, for man mister grunninnteksten i det øyeblikket trygden bortfaller.

Med helse som svinger, er det nesten ingen som tør å risikere dette.

En eneste dårlig periode kan bety at man står fullstendig uten sikkerhetsnett og må starte hele prosessen om igjen. Derfor er det ikke manglende vilje som holder oss tilbake, men er system som gjør det uforsvarlig å prøve seg i større stilling enn helsen tåler.

SSB ser kun på 100% uføre-og mister helheten

Analysen vurderer bare dem som har full uføretrygd. Men virkeligheten er langt mer nyansert. Tusenvis kunne jobbet 50-70 prosent dersom systemet var fleksibelt nok.

Når man analyserer en kategori, får man et skjevt bilde av hvem vi faktisk er og hva vi faktisk kunne vært i stand til.

Økt fribeløp er treffsikkert - for det treffer dem som prøver

Hvis målet virkelig er å få flere uføre i arbeid, må man styrke dem som faktisk prøver. Økt fribeløp gir trygghet. En trygghet vi er avhengige av.

I tillegg gir det mer arbeid, mer mestring, bedre helse og mindre isolasjon. Det gir folk mot til å bruke den arbeidsevnen de faktisk har.

Arbeid er helsefremmende - men man må gjøre det trygt nok å prøve.

Fribeløpet handler ikke først og fremst om økonomi. Det handler om livskvalitet, verdighet, trygghet og muligheten til å bidra uten å risikere alt man har å leve av.

Hvis myndighetene virkelig mener at de ønsker at flere uføre skal jobbe, må de starte med det mest grunnleggende: å gjøre det trygt å prøve.

Gi oss fleksibilitet. Gi oss muligheten til å delta og være mennesker-ikke kun tall i et budsjett.

Vi er en gruppe som allerede har kjempet flere kamper enn de fleste ser. Mange av oss har brukt år på å stable oss på beina, reise oss fra livskriser og finne håp.

Men uten en reell mulighet til å bidra med den erfaringen, styrken og livskompetansen vi sitter på, mister samfunnet mangfold, nye perspektiver og motstandskraft tilbake.

Å gjøre det tryggere for uføre å jobbe litt, er ikke bare helsefremmende tiltak for oss som lever med sykdom-det er også smart økonomi på sikt.

Når mennesker får mulighet å bruke den arbeidsevnen de har, reduserer det isolasjon, behovet for behandling, trydeavhengighet og NAV.oppfølging.

Flere i arbeid betyr økt skatteinntekt, bedre helse og færre som faller ut av arbeidslivet for godt.

Et høyere fribeløp er derfor ikke bare en kostnad, men en investering- i mennesker, i helse og i et samfunn som trenger det mer enn noen gang!

Les også: Over 100.000 uføre jobber ved siden av uføretrygden

Bodil Gullseth

Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun foreslår å kutte engelsk, samfunnsfag og KRLE i de første årene av barneskolen. Målet er å gi mer tid til lesing, skriving og regning.

Men er det egentlig barna som vinner på dette?

Det viktigste er at de yngste barna lærer å lese, skrive og regne, sier Nordtun til Aftenposten. Hun mener engelsk, KRLE og samfunnsfag kan vente.

Skolenes landsforbund advarer: Forslaget er forhastet og kan svekke elevenes helhetlige dannelse.

En ensidig satsing på norsk og matematikk reduserer variasjonen i undervisningen og går på bekostning av språk- og samfunnskompetanse – som er viktig å starte tidlig.

Enda et problem er at dette vil medføre nok en endring av læreplanen, noe som skaper uro og belastning for lærere og skoler.

Skolenes landsforbund foreslår derfor en alternativ løsning: Samle samfunnsfag, KRLE og naturfag i et «orienteringsfag» på småskoletrinnet.

O-faget kan vektlegge praktisk læring og lek, samtidig som bredden i undervisningen bevares.

Vi roser kunnskapsministeren for at hun ønsker å fjerne noe fra læreplanen, men her går det rett og slett for fort i svingene.

Før slike forslag når media, bør hun sette på bremsen og snakke med lærerorganisasjonene først. Barnas beste fortjener ikke forhastede utspill.