Trine Østereng

Denne veka er den amerikanske presidenten, Donald Trump, ein av dei som skal til Davos for å få blest og kameraa retta mot seg. Dei han skal møte vil ha grunn til å takke han.

For sidan Trump blei president for andre gong har dei superrike auka si eiga formue fortare enn vanleg. Det siste året auka formuane til dollarmilliardærar meir enn tre gongar så raskt som dei har gjort i snitt per år dei siste fem åra. Også dei siste fem åra har denne gruppa dratt raskt i frå resten av oss.

Kvart år, same veke som verdas rikaste møtes i Davos, pleier Oxfam å gi ut ein rapport om forskjellane i verda. Det gjer alltid inntrykk å lese desse rapportane, men årets rapport var verre enn vanleg.

Ulikskapsveksten har sosiale konsekvensar. Pengane går til dei som allereie har meir enn nok til salt på maten i privatflya sine, mens ein av fire i verda slit med å ha nok mat til å ete seg mette, i følgje Oxfam.

Men konsekvensane er også politiske. For forskyving av pengar, i favør av ei gruppe, gjer også noko med maktbalansen i samfunnet. Meir pengar gir meir politisk makt til nokon få, og det reduserer andre sin påverknad.

I årets rapport har bistandsorganisasjonen rekna på kor stor sjanse dollarmilliardærar har til å bli folkevalte, samanlikna med andre grupper. Dei finn at det er 4000 gongar så stor sjanse for at den priviligerte gruppa kjem i posisjon.

I tillegg kan dei bruke pengane sine til å starte lobbykampanjar og påverke politikken på andre vis. Dei med aller mest kan kjøpe media våre, både tradisjonelle media og sosiale media.

Kvar dag er mange av oss i timesvis på telefonar der innhaldet er styrt av algoritmar vi ikkje kjenner. Innretninga på desse er kontrollert av eigarane av selskapa, som ikkje så tilfeldigvis også ofte er veldig rike.

Eit reknestykke i årets rapport seier at verda kvar dag bruker tid tilsvarande 100 millionar år på sosiale media eigd av dollarmilliardærar – kvar einaste dag.

Makt er sånn at når nokon får meir, får andre mindre. Og politisk avmakt påverkar også samfunnet. Det gir frustrasjon og manglande tillit til at politikken kan gjere livet betre. På lang sikt gir det god grobunn for demagogar og autoritære krefter. Difor er denne globale utviklinga så alvorleg.

På eit tidspunkt blir dei rike så rike at demokratiet blir ein illusjon. I følgje Oxfam-rapporten har land med store forskjellar minst sju gongar så stor sjanse som andre land til å stå i ei utvikling der demokratiet blir svekka. Difor treng folkestyre over heile verda ein plan mot forskjellar som ein del av sin demokratiske beredskap.

Det finst ei rekke tiltak som kan hjelpe – spreitt eigarskap av media, teknologi og sosiale medier, omfordelande skattar på høge formuar, regulering av marknader med mangelfull konkurranse og skrankar for bruk av pengar i politikken er nokon eksempel.

Her vil det ikkje vere nok å gi meir til dei med minst – ein må også redusere pengesekken til dei med mest.

Onsdag skal Trump på talarstolen i Davos. Det er grunn til å tru at det blir nok ein rundt med mørke og bisarre overskrifter frå den mannen. Hans delegasjon vil halde til i «USA House», som har vore open for sponsing frå private aktørar.

Her har selskap som Microsoft og McKinsey trått til med millionbeløp for å sponse dette huset. Det er eit symbol på samrøret som no finst mellom pengar og politikk i den amerikanske administrasjonen.

Noreg er ikkje landet med dei største problema knytt til forskjellar. Men dei er større enn mange trur også her. Difor treng også vi ein plan for å redusere ulikskap.

Det kan vere eit viktig verkty for å bidra til at vi ikkje følgjer retninga som USA går i om dagen – mot oligarki og vind i segla for autoritære krefter.

For det både Trump og Oxfam har vist oss er at det å halde forskjellane nede vil bli stadig viktigare for vår demokratiske beredskap.

Hans Ole Rian

For to uker siden ble jeg invitert til Dagsnytt 18, for å snakke om at bandet Vestavind – et band som har laget sine største hits ved hjelp av kunstige intelligens – skal spille på flere norske festivaler i sommer.

Det er forståelig at debatten rundt KI-band som bookes til festivaler skaper reaksjoner — mange opplever at slike prosjekter stjeler plassen til de som lager musikk selv.

Men for meg handler dette om noe mer grunnleggende enn én enkelt booking.

Det handler om hvilken rolle og hvilket ansvar festivaler, musikkinstitusjoner og kulturaktører tar i å forme framtidas musikkliv, framtidas kulturliv.  

Teknologi er ikke nødvendigvis problemet i seg selv — kunstig intelligens kan i noen settinger være et egnet verktøy for kreativ utfoldelse. Og mange bruker KI til utforsking av ideer, rutinearbeid, generering av større lydunderlag i filmer, TV-serier og i spill.

Samtidig har vi sett flere eksempler på at KI-genererte prosjekter kan få enorme tall og stor oppmerksomhet på tvers av streamingtjenester, uten menneskelig opphav eller menneskelige musikalske bidrag i det hele tatt.

I ett tilfelle fikk et KI-band flere millioner avspillinger på Spotify, før det ble bekreftet at både musikken og bandmedlemmene fullt og helt var generert av kunstig intelligens.

Dette reiste en debatt om behovet for tydelig merking og transparens både for lyttere og bransjeaktører.

Og det er ikke et lite fenomen; omtrent en tredjedel av det som i dag lastes opp på Spotify og andre strømmetjenester for musikk er KI-generert.

Det er – for det første – et kunstnerisk problem; vil vi ha et kulturliv der kunsten vi omgir oss med er skapt i en datamaskin, i en KI-motor? Hva gjør det med den offentlige oppmerksomheten rundt musikk og annen kultur, når verkene er generert av algoritmer?

Vi i kulturlivet snakker gjerne om kunsten og kulturens betydning, ikke bare som underholdning, men som en vital del av demokratiet, ytringsfriheten og totalberedskapen.

Vi løfter gjerne fram kunstnernes unike evner til å stille spørsmål ved makten, om evnen til å sette ord på det usagte og til å åpne rom for refleksjon. Og vi advarer mot at når kunstneriske uttrykk knebles, så trues demokratiets kjerne. Og det er en svært reell frykt stadig flere kjenner på. Ja, og dette er en utvikling vi ser også i land vi fram til nå har ansett som solide demokratier.

Men vil vi kjenne på den samme uroen, den samme frykten om KI overtar kulturlivet?

Og enda mer alvorlig; vil den KI-genererte kunsten i det hele tatt være i stand til å bidra i det demokratiske immunforsvaret vi gjerne snakker om når vi løfter fram dette?

Ja, vil et band som benytter KI kunne komme opp med protestviser og politiske låter som Bob Dylan, Woody Guthrie, Lillebjørn Nilsen eller Karpe gjorde?

Men det er også et økonomisk problem. Mens vederlag (betaling for spilling av låter) for den menneskeskapte musikken går til musikere, komponister, låtskrivere og tekstforfattere som har brukt tid og energi på å selv skape den nye musikken, er gjerne den KI-genererte musikken laget av dedikerte firma som har profitt som hovedmål.

Slik spiser disse av pengestrømmer som ellers ville gått til ekte musikere med ekte liv (og ekte utgifter).

Og for å ikke snakke om alle de låtene – og verkene – som ulovlig har blitt brukt til å trene disse KI-motorene.

I opphavsretten snakker vi om rimelig vederlag for bruk av opphavsrettslig beskyttet materiale. Har du skrevet en låt, skal du ha betalt når noen bruker den.

Men disse KI-motorene har rått og uhemmet brukt alt som ligger ute når de har trent opp algoritmene sine, uten å betale en krone.

Nå er det endringer på gang her, og et tysk vederlagsbyrå har vunnet en sak mot de som eier ChatGTP.

Den blir sikkert anket, her er det store økonomiske krefter i sving. Men kanskje er denne og andre rettssaker et lite tegn på at vinden er i ferd med å snu?

Men her har også våre myndigheter en jobb å gjøre.

Vi skal nå implementere det såkalte digitalmarkedsdirektivet, enda et direktiv fra EU. Og der foreslås det at disse motorene kan bruke alt av åndsverk der ute på nettet, gratis, uten å betale.

Det kan vi ikke la skje, så vi håper at Stortinget i år ser at det ville vært både ulovlig og urettferdig.

Vi har levert innspill, der essensen er at innføringen av dette og andre direktiver på området må bidra til å opprettholde tilliten til at opphavsretten håndheves, og til at lovverket også i framtiden skaper rammer for bærekraftige arbeidsvilkår for kunstnere og kulturarbeidere.

Jeg er av den mening at de som kan – og har midler og innflytelse – har et ansvar for å prioritere ekte menneskelig skapende og utøvende kunst.

Når festivaler og strømmetjenester fylles av prosjekter som ikke representerer ekte musikalitet og skapende kraft, bidrar det til å undergrave et levende musikkliv som både publikum og artister egentlig ønsker seg.

En levende kunst som vi som samfunn behøver mer en noen gang.

Så når festivaler velger KI-prosjekter foran ekte artister, så er det ikke bare én booking – det er et signal om hvilke verdier som prioriteres i norsk musikkliv.

Et signal som burde vært: Vi verdsetter kreativt arbeid, menneskelig uttrykk og musikalsk nyskaping.

Dessverre er nok tiden der musikk – og annen kunst – var et hundre prosent menneskelig håndverk, nok forbi.

Men nettopp derfor er kampen om hva kunsten skal være, hva som er kunstens mandat og oppdrag i dagens samfunn, den er mer politisk enn noen gang.