Roger Bjørnstad

Å være arbeidsledig er kjipt. De fleste ønsker å bruke sine evner, bidra til samfunnet og tjene egne penger. Det gir frihet og mening.

Samfunnet trenger også alles innsats for å løse nødvendige oppgaver, skape merverdier og bidra med arbeidskraft og finansiere velferdsstaten. 

Lediggang er etter sigende roten til alt ondt, og derfor har også målet om full sysselsetting vært et hovedmål i den økonomiske politikken i snart hundre år.

Etter krigen var «arbeid til alle» det viktigste målet for Gerhardsens regjering. Siden har det vært det overordnede målet for den økonomiske politikken.

I dag ser vi dette tydeligst i debattene om at folk «må stå opp om morran», og politikernes stadige innstramminger i «arbeidslinja». Alle vil ha flere i jobb. 

Men hvor dypt stikker egentlig denne omsorgen for de arbeidsledige?

Dersom de arbeidsledige spiller en viktig og stabiliserende rolle i norsk økonomi, bør de kanskje også behandles deretter.

Synet på arbeidsledighet er dessuten en nøkkel til å forstå debatten rundt rentesettingen de siste årene. 

Norges Bank sier de tar hensyn til sysselsettingen når de setter renta. «Vår tolkning av mandatet er at vi skal legge stor vekt på sysselsettingen – også i situasjoner der inflasjonen avviker mye fra målet», skriver sentralbanken. 

Samtidig har den utstyrt seg med et sett med rammeverk, økonomiske teorier og modeller som tilsier at vi må tåle en viss ledighet, at noen rett og slett må være arbeidsledige for at arbeidstakerne ikke skal få for mye makt til å presse lønningene stadig oppover – og dra med seg prisene.

Det er betydelig støtte i forskningen for alternative syn. 

Uansett tvinger følgende spørsmål seg fram:

Hvis høy sysselsetting er så viktig for Norges Bank, hvorfor velger de da å legge seg på lite sysselsettingsvennlige alternativer i sine vurderinger?

Et eksempel: Når Norges Bank skal utdype hvordan den definerer høy sysselsetting i sitt mandat, heter det at det er snakk om den høyeste sysselsettingen som er forenelig med en lav og stabil inflasjon.

Altså på det nivået arbeidstakerne begynner å få for mye makt.

Forskning gjort på norske data, som Norges Bank ikke viser til, viser at alle nivåer på ledigheten i prinsippet er forenlig med lav og stabil inflasjon – gitt at lønnsdannelsen følger frontfagsmodellen og lønnsveksten er under kontroll. 

Norges Bank er bekymret for at et for høyt aktivitetsnivå og sysselsetting kan skape en risiko for at inflasjonen blir værende på et høyt nivå.

Arbeidskraft må ifølge denne tankegangen verken utnyttes for mye eller for lite. Men hvorfor legger ikke banken like mye vekt på en risiko for at ledigheten forblir høy? 

Videre, i sin pengepolitiske strategi skriver Norges Bank at det på lang sikt er lite Norges Bank kan gjøre for å påvirke sysselsettingsnivået.

Samtidig er det massiv forskning som viser at det kan oppstå såkalt hysterese i arbeidsmarkedet. Altså at mange ledige havner varig utenfor arbeid dersom de først mister jobben. Rentesettingen kan påvirke arbeidsmarkedet, mulighetene for å komme inn i jobb igjen, og dermed også sysselsettingen.

Videre velger Norges Bank å legge vekt på den registrerte ledigheten når den analyserer arbeidsmarkedet og gjør vurderingen av om ledigheten er høy eller lav. Dette målet er mye smalere og mindre relevant for sysselsettingen enn SSBs Arbeidskraftsundersøkelse – som Norges Bank bruker lite. 

I dag praktiserer vi altså en økonomisk politikk der arbeidsledighet brukes til å stabilisere økonomiske størrelser som prisvekst og lønnsvekst.

Arbeidsledighet er blitt et virkemiddel i den økonomiske politikken. Samtidig som vi har politiske mål om å få flere i jobb. 

Er målet om full sysselsetting illusorisk, fordi vi har stilt oss slik at vi har en økonomisk politikk som belager seg på en viss arbeidsledighet? I dag kan det virke sånn, men det trenger det ikke være. 

For det første må lav arbeidsledighet være et mål i seg selv.

Fordi arbeidsledigheten skulle utryddes og hele folket komme i arbeid, var det utelukket for Einar Gerhardsen å akseptere en økonomi som var avhengig av at en andel ble holdt utenfor arbeid.

Det er det også for LO i dag. Derfor debatterer vi Norges Banks praktisering, modellbruk og økonomiske forståelse. 

For det andre er det unødvendig å bruke arbeidsledigheten som et virkemiddel mot inflasjon. Derfor løfter vi fram frontfagsmodellen som et alternativ.

Frontfagsmodellen som ble utviklet og formalisert på 1960-tallet, var helt eksplisitt opptatt av å unngå at arbeidsledighet skulle påvirke prisveksten. Frontfagsmodellen innrettes slik at den stabiliserer økonomien på veldig lave ledighetsnivåer.

Så lenge modellen holder, vil vi kunne få veldig høy sysselsetting. Og det nivået er mye høyere enn det vi holder oss med i dag. 

Axel Fjeldavli

Noen ganger blir kontrastene i landet vårt veldig synlige. Som nå.

Mens vanlige folk er sjeldent svartsynte på hvordan det går med lommeboka, skinner solen i andre deler av samfunnet.

I den nyeste kvartalsrapporten til DNB kunne banken melde om store overskudd: Nær 10 milliarder kroner til nå i 2026.

Overskuddet alene er større enn hele politiets budsjett i samme periode.

Og mens hotellansatte og renholdere streiker for akseptabel lønn og sykepengeordning, kan vi samtidig lese om Kjerstin Braaten, toppsjef i DNB, som i 2026 øker sin godtgjørelse fra 16,9 til 18,7 millioner kroner i året.

Det er mye penger for ett menneske. For en slik sum kan hun kjøpe 30 splitter nye Volkswagen familie-SUV med firehjulstrekk, ta ut lønn som en vanlig lærer eller bankansatt og samtidig ha en god slump i tillegg.

Disse kontrastene rokker fundamentalt med den rotnorske tanken om at vi bør stå sammen og fordele byrder og gleder mellom oss. Men midlene i norsk banksektor er større enn hva man ville forvente i et velfungerende marked.

Hvorfor tar bankene seg godt betalt? Fordi de kan.

Forklaringen er enkel, skal vi tro økonomiprofessor Kjetil Storsletten:

Konkurransen mellom norske banker er rett og slett for svak. DNB sitter alene med rundt en tredel av alle norske bankkunder.

Når Norges Bank setter opp styringsrenten, er banken din lynrask med å sette opp renten på boliglånet ditt. Men renten på sparekontoen? Den kan vente.

Og denne forretningsmodellen – høyere rente på lån enn på sparing – brukes mer aggressivt av norske banker enn av banker i våre naboland. Resultatet er at det er dyrt å være norsk bankkunde, men lønnsomt å være bank.

E24 har formulert det slik: «DNB og andre banker økte inntjeningen kraftig da Norges Bank satte opp rentenivået. Bankene tjener mer når rentene stiger».

Det finnes tiltak. Det første er en mer aktiv konkurransepolitikk.

Nevnte Kjetil Storsletten har argumentert for at DNB med fordel kunne blitt delt i to, for at de to delene kunne konkurrere med hverandre.

Det er et drastisk forslag. Et mer moderat skritt ville være å gi Konkurransetilsynet større makt – for eksempel til å nekte banker å kjøpe opp konkurrenter.

Et annet forslag er bankskatt.

Økt skatt på bankene kunne for eksempel gått til å senke skatten for de med lavest inntekt, eller dekke opp noe av det udekkede behovet vi har for sykehjemsplasser framover. Det hadde vært nyttig for samfunnet.

Det er ikke radikalt å foreslå en egen beskatning av banknæringen. Faktisk har vi det allerede, innført under den borgerlige regjeringen i 2017, som del av skatteforliket den gangen.

Da ble det begrunnet med at bankene nyter en stor fordel av å bli fritatt fra den momsen som andre bedrifter betaler.

Mens en frisør, en tømrer eller et reklamebyrå betaler moms, er finanstjenester fritatt.

Denne skatten kunne med fordel vært høyere, for selv etter innføringen av finansskatten får bankene i dag en skattefordel på flere milliarder gjennom å bli fritatt fra moms.

Det er også andre måter å beskatte banknæringen enn å øke finansskatten.

Socialdemokraterna i Sverige har for eksempel foreslått en midlertidig skatt på fordelene banksektoren har av at rentenivået er høyt. Slik det er nå.

I Sverige har man også en egen risikoskatt på banknæringen. Den er en avgift på den risikoen banker med høy gjeld påfører fellesskapet. Hvis store banker går over ende, er det en stor kostnad for oss alle.

Til syvende og sist er det også et spørsmål om hvordan vi prioriterer som samfunn.

Kanskje kan man formulere det så skarpt som de svenske Socialdemokraternas leder, Magdalena Andersson, har sagt det:

«Barnfamiljer, pensionärer och vanliga hushåll som kämpar måste gå före bankernas övervinster».