Finn Madssen jr.

Leverandørindustrien består av mange hjørnesteinsbedrifter som skaper store verdier – ikke bare for selskapene selv, men for hele lokalsamfunn, staten og leverandørkjeder.

Det gjør det ekstra viktig at rammevilkårene legger til rette for videre utvikling og aktivitet. Men …

Det ordner seg ikke av seg selv

Vi oppfører oss ikke som et land som faktisk vil ha leverandørindustri. I stedet oppfører vi oss som om det ordner seg av seg selv. Det gjør det ikke.

Mulighetene er der, og industrien er klar. Det som mangler, er de politiske beslutningene som faktisk setter retning.

Leverandørindustrien står midt i en nødvendig omstilling.

Etter oljeskattepakken var planen klar: nye prosjekter skulle komme, og industrien skulle få tid til å rigge seg for fremtiden. Grønne satsinger skulle gi aktivitet og bygge nye bein å stå på.

Leverandørindustrien tok det på alvor. Det ble investert, planlagt og omstilt. Det som har kommet i stedet er utsettelser, omkamper og utydelige signaler.

Konsekvensene er helt konkrete.

Investeringer uteblir. Kompetanse bygges ikke. Industri utvikles ikke i Norge. Resultatet er en leverandørindustri som sakte tappes for kraft.

Mange fagfolk vil stå uten arbeid. Lærlinger får ikke utvikle seg. Fagmiljøer som har tatt generasjoner å bygge opp, står i fare for å forvitre. Dette er framtida vi styrer mot.

Dette er en syklisk bransje. Aktiviteten går opp og ned. Men denne gangen er det annerledes. Nå handler det ikke bare om svingninger det handler om retning.

Skal vi lykkes med omstilling, må vi ha noe å omstille oss til. Et hjemmemarked. Prosjekter. Forutsigbarhet.

Se på havvind. Utsira Nord skulle være et viktig steg videre. I stedet blir det diskusjoner om utsettelser og nye runder. Det sender ett tydelig signal: Usikkerhet.

Samtidig møter vi motstand fra ulike politiske hold mot det som skal bygges – både innen olje og gass og i grønne satsinger. Det er tydelig hva vi ikke skal bygge, men uklart hva vi faktisk skal leve av videre.

Resultatet blir det samme uansett. Stillstand.

Og i mellomtiden skjer det noe annet. Andre land bygger industri målrettet. De satser. De prioriterer. De tar risiko. Kontrakter går til utlandet. Kompetanse bygges andre steder. Kapasitet flyttes ut.

Vi gjør det motsatte.

Vi utreder.

Vi utsetter.

Vi tar omkamper.

Og vi håper at markedet skal ordne resten.

Det kommer ikke til å skje.

Markedet spiller en avgjørende rolle. Det er markedet som bestemmer hvor kontrakter går, og hva som er lønnsomt.

Men markedet flytter seg dit det er enklest, billigst og mest forutsigbart. Nettopp derfor er de politiske rammene så viktige.

Historien viser at vi kan noe annet.

Da Norge valgte å bli en oljenasjon, tok vi politisk eierskap. Vi pekte ut en retning, bygde hele verdikjeden og satset på egen kompetanse. Det var ikke risikofritt, men det var nødvendig – og det er grunnlaget for verdiskapingen vi lever av i dag.

Den samme viljen ser vi ikke nå.

Men den må komme.

Nå må de store partiene samle seg og peke ut en tydelig retning. Hva er det vi faktisk ønsker å bygge i dette landet? Skal vi fortsatt være en energi/industri nasjon og i så fall hvordan?

Det handler ikke om at politikken skal velge vinnere, det handler om at politikken må gjøre det mulig å investere å satse i Norge.

Vi kan ikke fortsette med endeløse arbeidsgrupper og treneringsdebatter, hvor partiene peker på hverandre. Resultatet er tamme strategidokumenter fulle av fine formuleringer, men uten tydelige valg og reelt innhold.

Skal vi ha leverandørindustri i Norge, må vi begynne å opptre som om vi mener det. Det krever politiske valg, tydelig retning og vilje til å stå i beslutningene over tid.

Det handler ikke om ett prosjekt. Det handler om vi faktisk vil ha industriarbeidsplasser i dette landet.

Vi er heldige i Aker Solutions som har eiere som ønsker å satse og investere i verftene. Men den viljen alene er ikke nok. Det forutsetter at det er kontrakter i sikte, kontinuitet i aktiviteten og en viss politisk forutsigbarhet.

For når verft stenges og kompetansen forsvinner, er det ikke bare å bygge det opp igjen.

Da er det borte.

Kjell Werner

LO og NHO strides om i hvor stor grad frontfagsoppgjøret i industrien legger føringer for de påfølgende tariffkampene. Og her er vi ved kjernen i grunnlaget for streiken ved hoteller og restauranter.

LO-nestleder Are Tomasgard mener NHO skaper ekstra konflikt når NHO Reiseliv sier nei til kravet om at bedrifter skal forskuttere sykelønn, et krav som ble innfridd i industrioppgjøret. 

NHO mener på den annen side at LO burde ha opptrådt annerledes dersom dette kravet gjelder for alle lønnstakerne i privat sektor.

«Frontfaget setter kun normen for lønnskostnadsveksten. Andre elementer fra frontfagsoppgjøret er ikke bindende for oppgjørene som følger etter», sa NHO-sjef Ole Erik Almlid da streiken var et faktum.

«Vi har et felles ansvar for å bidra til et lavest mulig konfliktnivå i oppgjørene», sier LO-nestleder Are Tomasgard til Dagsavisen. Godt sagt.

Direktør for arbeidsliv og tariff i NHO, Nina Melsom, mener at LO burde ha bedt om et samordnet oppgjør, dersom forskuttering av sykepenger var «et gjennomgående krav som skulle gjelde alle overenskomster». 

I år ba nemlig LO om et forbundsvist oppgjør, og Fellesforbundet gikk derfor i front og forhandlet med NHO-foreningen Norsk Industri. I et samordnet oppgjør er det LO og NHO som forhandler.

Hvem har rett? LO eller NHO? «Det har vært lange tradisjoner for at det man blir enig om i frontfaget, også kopieres i påfølgende oppgjør, i alle fall innen LO/NHO-området«», svarer Fafo-forsker Kristine Nergaard.

Men så legger hun til at det «i utgangspunktet ikke er slik at det som kommer i frontfaget må kopieres i andre avtaleområder». 

Forskeren viser her til hvordan frontfagsmodellen er beskrevet av de tre utvalgene som økonomiprofessor Steinar Holden har ledet. Denne modellen er ikke norsk lov, og det er heller ikke noen absolutte regler for den. 

På denne bakgrunn vil jeg konkludere med at NHO har mest rett, ut fra en firkantet tolkning.

Men NHO-toppene burde ha forstått at LO-familien mente alvor, for kravet om forskuttering av sykelønn ble enstemmig vedtatt av LOs representantskap som oppspill til lønnsoppgjøret.

Ved konflikter i arbeidslivet er det både skrevne og uskrevne regler som gjelder.

Det er en skriftlig regel at lønnsrammen som partene blir enige om i frontfaget skal sette normen for påfølgende oppgjør, i privat og offentlig sektor.

Samtidig er det noen uskrevne regler basert på erfaringer og opparbeidet sedvane. Kravet om forskuttering av sykelønn faller under kategorien for uskrevne regler.

NHO har valgt å argumentere prinsipielt mot at bedriftene skal pålegges å forskuttere sykelønn. Men da saken ble satt på spissen, ble det doble Janus-ansiktet synlig.

I første runde våget ikke NHO-familien å sette foten ned, da faren for streik i industrien truet. 

Det var tydeligvis «lettere» å godta streik ved hoteller og restauranter, hvor organisasjonsgraden blant de ansatte er lav. Men NHO risikerer å gjøre opp regning uten vert, for Fellesforbundet har en stor streikekasse.

Det handler om solidarisk likebehandling av norske arbeidstakere.

Derfor er det på sin plass å mane til kollektiv fornuft, basert på uskrevne regler. Utspillet ligger hos arbeidsgiverne.