Stina Eiet Hamberg

I stedet for å styrke tryggheten deres, foreslår regjeringen å ta fra dem barnetrygden og sende regningen til kommunene.

I en budsjetthøring på Stortinget, omtalt i FriFagbevegelse 28. oktober, kritiserte LO regjeringens forslag om å igjen regne barnetrygden som inntekt i sosialhjelpen.

Redd Barna er enig: ikke ta barnetrygden fra dem som har aller minst og som trenger støtten mest. 

Et usosialt forslag 

I 2022 ble det lovfestet at familier som mottar sosialhjelp skal få barnetrygd på lik linje med alle andre familier.

Nå vil regjeringen reversere denne endringen og igjen ta pengene fra familier som allerede lever på et minimum.

Det er positivt at regjeringen foreslår å øke sosialhjelpssatsene, men økningen kompenserer ikke for tapet av barnetrygden og satsene er kun veiledende.

Kommunene kan fortsatt legge seg lavere, og mange gjør det. Dermed risikerer familier å ende opp med mindre støtte enn før. 

Nav tar ikke hensyn til barn 

I politisk kvarter mandag 27. oktober, viser statsråd Kjersti Stenseng til at sosialhjelpen skal være skjønnsbasert og ta hensyn til individuelle behov.

Men statsråden har arvet et Nav som ikke tar hensyn til barna.

Grunnloven §104 og FNs barnekonvensjon artikkel 3 forplikter staten til å vurdere barnets beste i alle avgjørelser som berører barn. Likevel viser Helsetilsynets landsdekkende tilsyn (2022–2023) at barns behov ikke vurderes i 80 prosent av kontorene.

Manglende barnefaglig kompetanse, presset saksbehandlingstid og fravær av rutiner gjør at barn ikke blir sett eller hørt. Familier får dermed ikke støtte til grunnleggende behov som klær, transport eller fritidsaktiviteter.

At tilsvarende funn ble gjort allerede i 2012 uten oppfølging, viser at det er en alvorlig og vedvarende systemsvikt. 

Regningen sendes til kommunene – og barna 

Når regjeringen nå vil reversere lovendringen, skyves regningen over på kommunene, og i forlengelsen av det, over på barna.  

Regjeringen sier at kommunene selv kan velge om de vil gi familiene barnetrygd eller ikke. Redd Barna er bekymret for at dette ikke vil handle om hva kommunene ønsker, men om hva de faktisk har råd til.

Når kommuneøkonomien er presset, er risikoen stor for at barnetrygden igjen trekkes inn. Da blir det postnummeret, og ikke barnets behov, som avgjør hvilken hjelp familiene får. 

Når familier får mindre å rutte med, får barna det vanskeligere. I Redd Barna møter vi barn som forteller at det er flaut å ikke ha råd til det andre har. Barn som vokser opp i familier med lav inntekt, har høyere risiko for å slite på skolen, få helseplager og oppleve utenforskap.

Barndommen er kort, men konsekvensene varer livet ut. 

Barnetrygden virker 

LO har helt rett: Regjeringen tar med den ene hånden og gir med den andre. Barnetrygden har vist seg å virke. Den har løftet tusenvis av barn ut av fattigdom. Den må styrkes, ikke kuttes. 

Regjeringen sier de vil redusere forskjeller. Dette forslaget gjør det motsatte.

Nå må de rødgrønne partiene sørge for at den brukes slik den var ment, til barnas beste.

Karin Källsmyr

Konstituert generalsekretær, Voksne for Barn

Hege Ivangen-Hagedal

Styreleder i Nettverk for tilsynspersoner, Voksne for Barn 

«Det er som å rope inn i et tomt rom.»

Slik beskriver en tilsynsperson situasjonen når gjentatte bekymringer om et fosterbarns manglende helsehjelp ikke får svar.

Rapportene blir sendt, arkivert – og borte. Ingen tilbakemelding. Ingen synlige endringer for barnet. Dette er ikke unntaket. Det er hverdagen.

Et system som bryter loven

Veilederen fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (2015) er tydelig:

Barnevernstjenesten skal gi tilbakemelding til tilsynspersonen på rapportene. Likevel brytes denne plikten hver eneste dag i norske kommuner.

Tilsynspersoner over hele landet forteller om det samme: bekymringsmeldinger som forsvinner i stillheten. Ingen dialog, ingen dokumentert oppfølging – mens barnet står fast i en omsorgssituasjon som ikke blir bedre.

Dette er ikke bare en svikt i rutiner. Det er et lovbrudd. Og det skjer på statens og kommunenes vakt.

Ulik praksis – ulik trygghet

Tilsynspersonenes oppgave er å forsikre seg om at barn som er plassert i fosterhjem får god omsorg, og ikke minst at barnets stemme blir hørt.

Etter hvert tilsyn leveres konkrete rapporter med observasjoner og eventuelle bekymringer, men hvordan disse behandles varierer dramatisk mellom kommunene.

Noen kommuner har faste rutiner, tydelig oppfølging og reell dialog. Andre lar rapportene bli liggende som digitale filer uten svar, tiltak eller ansvar.

Og da blir barnets rettssikkerhet og medvirkning et spørsmål om geografi.

Et kontrollsystem uten kontroll

Statsforvalteren har ansvaret for tilsyn med barn i fosterhjem, men mye av oppfølgingen er delegert til kommunene. Det betyr i praksis at de som skal kontrolleres, kontrollerer seg selv.

Når barnevernstjenesten unnlater å følge opp rapportene, og statsforvalteren ikke griper inn, er det ingen igjen til å sikre barnets rettigheter. Da mister ordningen sin mening.

Det hjelper ikke å ha lovverk og veiledere hvis ingen stilles til ansvar når de brytes. Her sover politikerne – både lokalt og nasjonalt.

Kommunene får ansvaret for en lovpålagt ordning uten at noen kontrollerer hvordan den utføres. Ressurser og prioriteringer varierer, og ansvaret pulveriseres.

Når barnas rettigheter blir et spørsmål om økonomi og kapasitet, har vi som samfunn mistet retningen.

Slik kan vi sikre fosterbarns rettigheter

1. Lovfestet tilbakemeldingsplikt. Kommunene må forpliktes til å gi skriftlig tilbakemelding til tilsynsperson innen en fastsatt frist – med konsekvenser dersom de lar være.

2. Klageadgang for tilsynspersoner. Det må etableres en uavhengig kanal til Statsforvalter eller Bufdir når barnevernstjenesten ikke responderer.

3. Åpenhet. Kommunene må rapportere offentlig hvor mange tilsynsrapporter som mottas og hvordan de følges opp. Så vidt vi kjenner til, finnes det ikke offentlig nasjonal statistikk som viser hvor mange tilsynsrapporter som leveres av tilsynspersoner, og hvor mange av disse som får skriftlig eller muntlig tilbakemelding fra barnevernet.

4. Kompetanse. Tilsynspersoner og saksbehandlere trenger opplæring i lovverk og barns rettigheter.

5. Politisk styring. Stortinget må fastsette nasjonale standarder som sikrer like rettigheter for alle barn – uavhengig av kommunen.

Barnas rett er ikke valgfritt

Når staten plasserer et barn i fosterhjem, overtar den ansvaret for at barnet får trygghet, omsorg og utvikling. Dette ansvaret kan ikke delegeres bort i taushet.

Tilsynspersonene er barnas stemme. Når ingen lytter til dem, mister barnet sin siste sikkerhetslinje.

Vi kan ikke fortsette med et system som roper «barnets beste» i festtaler, men hvisker «ressursmangel» i praksis.