Glenn Ringdal

Leder av familie- og samlivsseksjonen ved Modum Bad

Arbeidsgivere som arbeider med å forebygge disse bruddene på lik linje med annet forebyggende arbeid, får lønnsomhet tilbake. Men det er det altfor få som gjør.

Fra 1. januar blir kravene i arbeidsmiljøloven skjerpet når det gjelder psykososiale forhold på norske arbeidsplasser. Fysisk og psykisk helse er nå likestilt.

Både et langvarig arbeid med dette og bevissthet hos mange ledere, har gjort at de allerede er langt flinkere til å følge opp sine medarbeidere enn det som var tilfelle for bare få år siden. 

HMS-arbeidet fungerer også godt i mange virksomheter. Det brukes mye ressurser på å sikre at medarbeiderne ikke utsettes for hendelser eller for et miljø som påvirker dem negativt, enten fysisk eller psykisk.

Selv om mange ledere nok fortsatt synes det er langt mer krevende å håndtere psykiske lidelser hos medarbeidere enn fysiske, er det en bevegelse i rett retning. 

Ifølge Navs siste kvartalstall utgjorde psykiske lidelser over 1,9 millioner tapte dagsverk, noe som tilsvarer 26 prosent av sykefraværsdagene. Hvor mye av dette fraværet som skyldes samlivsutfordringer, vet vi ikke.

Men en omfattende norsk studie fra Universitetet i Bergen fra 2015 viste at mennesker som går gjennom et samlivsbrudd, har økt sykefravær året før samlivsbruddet, høyest fravær i året bruddet skjer, og også høyere sykefravær enn sammenlignbare grupper etter bruddet.

En svensk studie fra 2023 viste at i barnefamilier hadde både mødre og fedre økt sykefravær rundt separasjon.

Kvinnene hadde ofte både en akutt fraværstopp og en mer langvarig økning etterpå, mens mennene hadde et mer stabilt, men vedvarende forhøyet fravær. 

Derfor bør det være en god grunn for alle arbeidsgivere å bidra litt mer på hjemmebane.

Offentlige tall viser at det skjer rundt 40 000 samlivsbrudd hvert år. Det betyr at ca. 80 000 personer, de fleste er nok arbeidstakere, øker sannsynligheten for et hyppigere sykefravær.

Hadde en så stor gruppe stått i fare for å få fysiske skader, ville det nok blitt satt i gang forebyggende tiltak for å redusere risikoen.

Både LO og NHO ville vært på banen, og sannsynligvis en offentlig etat eller to. 

Men, det er få som krever handling for å forebygge samlivsbrudd. De fleste tiltakene er rettet inn der et brudd allerede har skjedd. Det er ikke alle samliv som verken kan eller bør reddes, samtidig er nok en god del splittelser unødvendige.

Derfor er det et paradoks at norske virksomheter investerer i å dyktiggjøre sine medarbeidere faglig, i relasjonsarbeid med både kunder og kollegaer, og i å legge til rette for gode prestasjoner på jobben, men svært lite for å støtte opp om medarbeidernes samliv. 

Noen vil nok hevde at parforhold er mer komplekst enn kundeforhold. Det er riktig — og da burde man kanskje gjøre enda mer. For vi blir gode på det vi trener på, enten det er i bedriftsidrettslaget, i samspillet med kollegaer eller med partneren.

Privatlivet til medarbeiderne er selvsagt en privatsak, og arbeidsgivere skal ikke ta rollen som ekteskapsrådgiver eller mekler i parforhold. Men de kan legge til rette for at relasjonskompetansen økes.

Det finnes i dag tilbud som hjelper par til å bli bedre, enten alene eller sammen med andre. Det burde ledere som ønsker å redusere sykefraværet ytterligere i 2026, se nærmere på.

Tilbudet kan være et godt supplement til kick-offs og faglige samlinger, og sannsynligvis gi langvarig effekt på medarbeidernes, og deres partneres, helse.

På Modum Bad har vi grupper med partnere som blir kurset i sin egen relasjon og får med seg verktøy hjem, ikke ulikt et fagseminar.

Vi ser at de fleste deltakernes forhold blir bedre når gjensidig forståelse i parforholdet øker.

Å tilby forebygging for privatlivet, kan derfor bidra til å øke prestasjonene i arbeidslivet. Da blir forebygging det det skal være: en investering i medarbeiderne som gagner virksomheten.  

Derfor kan et av de mykere virksomhetsmålene for 2026 være: «Ingen unødvendige samlivsbrudd i vår virksomhet i år.» 

Kristoffer Andreas Olstad

Men når han i sitt innlegg i FriFagbevegelse hevder at mine argumenter bygger på «foreldede og feilaktige påstander», virker det som om Sande har tilbrakt mer tid i korridorene i Brussel enn på gulvet der konsekvensene av EUs politikk faktisk merkes.  

Sande tegner et bilde av EU som en velvillig "funksjonell" organisasjon som bare vil oss vel.

Det er en farlig naivitet.

Ideologi, ikke bare funksjon

Sande påstår at EU ikke er et markedsliberalt prosjekt, men at jussen er "funksjonell".

Det er en omskriving av virkeligheten. EUs grunnlov (Lisboa-traktaten) har grunnlovsfestet de fire friheter. I EU er fri flyt av kapital, varer, tjenester og arbeidskraft overordnet alt annet.

Å si at dette ikke er ideologi, er som å si at nyliberalisme ikke er politikk. Forskjellen på Norge og EU er at i Norge kan vi stemme frem en ny regjering som kan endre markedspolitikken.

I EU er markedsliberalismen traktatfestet. Det er ulovlig å føre en annen politikk. Det er dette vi kaller "konstitusjonalisert høyrepolitikk".

Sverige og Danmark som bevis?

Sande bruker organisasjonsgraden i Sverige og Danmark som bevis på at EU er ufarlig. Dette er som å sammenligne epler og pærer.

Disse landene har høy organisasjonsgrad på tross av EU, ikke på grunn av det, hovedsakelig på grunn av Ghent-systemet (der fagforeningene styrer a-kassen).

Men Sande utelater det viktigste; hva skjer i nabolandene våre akkurat nå?

Både svensk og dansk fagbevegelse er i full krig mot EU om minstelønnsdirektivet. De saksøker EU for å forsvare den nordiske modellen.

Hvorfor gjør de det, hvis EU er den "arbeidslivs-vennen" Sande beskriver? De gjør det fordi de ser at EUs innblanding truer partsmodellen.

At en tidligere forbundsleder ignorerer denne pågående dødskampen i Norden, er oppsiktsvekkende.

Laval spøker fremdeles

Sande prøver å parkere Laval-dommen som «gamle nyheter» og peker på at regelverket er blitt justert siden 2007.

Det er riktig at utsendingsdirektivet er blitt revidert, men Sande hopper bukk over det viktigste, som er det juridiske hierarkiet i EU.

Prinsippet EU-domstolen fastslo i Laval-saken gjelder fortsatt, om at fagbevegelsens rett til å bruke kampmidler (som streik og blokade) skal veies mot bedriftenes rett til fri flyt.

Hvis kampmidlene anses som en «uforholdsmessig hindring» for markedet, er de ulovlige.

I Norge er streikeretten en grunnleggende rettighet. I EU er den en unntaksbestemmelse som må vike hvis den forstyrrer de fire friheter for mye.

At vi må flikke på direktiver i etterkant for å reparere skaden EU-domstolen gjør, er ikke et bevis på at systemet fungerer. Det er et bevis på at systemet er rigget feil fra bunnen av.

Sosial dumping satt i system 

Sande hevder EU styrker kampen mot sosial dumping. Sannheten er at EU skapte systemet med fri flyt av billig arbeidskraft som gjør sosial dumping mulig.

Å innføre noen lappetepper av direktiver i etterkant for å dempe skaden, er som å dele ut plaster til noen du nettopp har knust kneskålene på.

Utsendingsdirektivet og vikarbyrådirektivet har sementert et A- og B-lag i arbeidslivet.

Vi i AUF vil ha et arbeidsliv der alle ansatte er faste ansatte med norske lønns- og arbeidsvilkår. EUs regler er designet for å beskytte flyten av tjenester, ikke arbeidernes trygghet.

Bolig og folkestyre

Sande sier EU tillater boligstøtte hvis den er "sosialt begrunnet". Nettopp! EU tillater boligpolitikk for de aller fattigste, som en veldedighet.

Men sosialistisk boligpolitikk handler om en tredje boligsektor for folk flest. Der møter vi EUs statsstøtteregler i døra. Vi vil ikke stå med lua i hånda og be Brussel om lov til å bygge rimelige boliger til ungdom.

Leif Sande har rett i én ting, vi må velge hvem som skal styre markedet.

Men der han tror løsningen er å sende makta til Brussel og håpe på det beste, mener jeg og AUF at makta hører hjemme i det norske demokratiet og hos den norske fagbevegelsen.

Takk for observasjonen  

Sande skriver at innlegget mitt gir inntrykk av å være et prinsipielt forsvar for fagbevegelsen. Det er helt korrekt observert. For dette er et prinsipielt forsvar for fagbevegelsen.

Leif Sande ber oss resignere og overlate rattet til markedskreftene i Brussel. Jeg nekter å akseptere den avmakten.

Vi vil ha et samfunn der boliger er hjem, ikke spekulasjonsobjekter. Der togene går når folk trenger dem, ikke bare når det er lønnsomt. Og der tryggheten til arbeidsfolk alltid trumfer retten til fri flyt av profitt.

Markedet er en god tjener, men en elendig herre. Vi trenger ikke EUs markedstvang, vi trenger mot til å føre en sosialistisk politikk som setter folkestyret først.