Ragnhild Bjerkvik

Daglig leder i Tirna (tidligere AOF Vestlandet-Agder)

Den siste tiden har flere fagskoler skapt overskrifter etter økonomiske problemer og avvikling av drift.

Når studenter blir stående i usikkerhet, er det alvorlig, både for dem det gjelder og for tilliten til sektoren som helhet.

Samtidig er det viktig å passe på at enkeltsaker ikke får definere hele bildet.

Norsk fagskolesektor består av et bredt mangfold av offentlige, private og ideelle aktører som hver dag leverer utdanninger arbeidslivet trenger og studentene etterspør.

Dette mangfoldet er ikke en svakhet ved sektoren. Det er en av dens største styrker.

I møte med et arbeidsliv preget av rask omstilling, teknologisk utvikling og økende behov for spesialisert kompetanse, spiller fagskolene en stadig viktigere rolle i utdanningslandskapet.

Norge trenger flere med praktisk og yrkesrettet kompetanse, og vi trenger utdanningstilbud som kan utvikles i takt med endringene i arbeidslivet.

Nettopp her har fagskolene vist sin styrke gjennom fleksible studiemodeller, praksisnær undervisning og tett samarbeid med bransjer og arbeidsgivere.

Tirna, tidligere AOF Vestlandet-Agder, har tilbudt fagskoleutdanninger siden 2007, og gjennom nær 20 år i sektoren har vi sett hvor viktig denne delen av utdanningssystemet er blitt for både studenter og arbeidsliv.

Som ideell aktør samarbeider vi tett med fagbevegelse, kommuner, virksomheter og næringsliv for å utvikle studier som er relevante i praksis, ikke bare på papiret.

Når behovene i arbeidslivet endrer seg, må også utdanningene gjøre det samme.

Mangfoldet i sektoren handler også om studentene.

Studenter har ulike livssituasjoner, ulike erfaringer og ulike måter å lære på.

Noen trenger fleksible deltidsstudier ved siden av jobb og familieliv. Andre ønsker samlingsbaserte løp eller nettundervisning. Noen motiveres av tett oppfølging og praksisnær læring.

Et bredt spekter av tilbydere gjør det mulig å møte denne variasjonen på en måte et mer ensartet system ikke ville klart alene.

For mange voksne studenter er nettopp fleksibilitet og nærhet til arbeidslivet avgjørende for at de i det hele tatt kan ta utdanning.

Ideelle aktører har samtidig en viktig rolle i dette økosystemet. For oss handler utdanning først og fremst om samfunnsoppdraget. Overskudd reinvesteres i undervisning, fagmiljøer og utvikling av nye tilbud til studentene.

Samtidig er vi fullt avhengige av å levere kvalitet, drive ansvarlig og tilby utdanninger som faktisk er relevante og etterspurte. Derfor er det også naturlig at sektoren stilles overfor tydelige krav.

Fagskoler som mottar offentlig finansiering forvalter fellesskapets penger, og det skal skje med høy grad av ansvarlighet og åpenhet.

Når aktører ikke oppfyller dette ansvaret, må det få konsekvenser. Seriøsitet er avgjørende for tilliten til hele sektoren. Samtidig er det viktig at sektoren behandles rettferdig.

Alle aktører som mottar offentlige midler må møte de samme kravene til kvalitet, økonomistyring og ansvarlighet, uavhengig av eierskapsmodell.

Like spilleregler er en forutsetning for tillit, både mellom aktørene i sektoren og hos studentene og samfunnet rundt oss.

Debatten om fagskolene bør derfor ikke handle om offentlige mot private – eller ideelle mot kommersielle aktører. Den bør handle om hvordan vi sammen sikrer høy kvalitet, gode utdanningstilbud og ansvarlig drift til beste for studentene.

Norge trenger sterke offentlige fagskoler, men vi trenger også private og ideelle aktører som utfordrer, utvikler og supplerer utdanningstilbudet. Samspillet mellom disse skaper innovasjon, bredde og dynamikk i sektoren.

I en tid hvor behovet for kompetanse bare vil øke, bør ambisjonen være å styrke fagskolene og legge til rette for et mangfold av seriøse aktører som kan bidra til å løse samfunnets kompetansebehov.

Mangfoldet i fagskolesektoren er ikke et problem som må håndteres. Det er en ressurs som må forvaltes klokt.

Bjørn Kr. Rudaa

Dagens streik innen hotell- og restaurantbransjen handler blant om at arbeidsgivere ikke er villig til å forskuttere sykepenger til sine ansatte.

Forskuttering av sykepenger innebærer at arbeidsgiver utbetaler lønn til sykmeldte arbeidstakere utover arbeidsgiverperioden på 16 dager, for deretter å få beløpet refundert fra Nav.

Kostnaden for et slik «lån» til Nav fra arbeidsgiver, er da tap av renter på det forskutterte beløpet inntil Nav tilbakebetaler.

Det argumenteres fra arbeidsgiverhold også med at noen bedrifter ikke er likvide nok til å dekke en slik forskutteringen.  

Dette er nok et meget begrenset problem for norske bedrifter, sammenlignet med hva det innebærer for mange arbeidstakere å miste all sin inntekt etter arbeidsgiverperioden i påvente av Nav sin saksbehandling.

Arbeidstakerne er med andre ord den klart svake part i denne saken, som så ofte ellers i arbeidslivet.

De aller fleste arbeidstakere får sykepenger forskuttert av arbeidsgiver, men det er de svakest stilte i dagens arbeidsmarked (lavbetalte og ofte uorganiserte) som ikke får det. Det gjør kravet enda mer legitimt!

Når arbeidsgiver forskutterer sykepengene for Nav, så vil de være nok også mer motivert for tiltak som kan korte ned på sykefraværslengden.

Jeg vil her gjøre en sammenlikning med at arbeidstakerne gir arbeidsgiverne en betydelig kreditt hvert år knyttet til utbetaling av feriepenger. Dette har sin bakgrunn i at ved rettigheter til feriepenger, utbetales som kjent feriepengene først året etter.

Dette betyr at arbeidsgiver først må utbetale ca. 12 % av lønnsinntekten, dvs. feriepengene, først i juni i kalenderåret etter den faktiske opptjening av arbeidstakernes utførte arbeid.

Hvor mye tjener så arbeidsgiverne på den lovfestede ordningen (ferieloven) om etterskuddsbetaling av feriepenger?

For ansatte som har tariffavtale med 5 ukers ferie, er satsen for feriepenger 12 % av bruttolønn.

5 ukers ferie har også blitt vanlig i ikke-tariffbundne virksomheter. For ansatte over 60 år er satsen høyere (14,3 %).

Om hotellbedriften har 50 ansatte (alle under 60 år), vil rentefordelen av etterskuddsbetaling av feriepenger utgjøre 142.500 kroner hvert år med en rentesats på 5 %.

Denne «feriepenge-kreditten» fra arbeidstakerne til arbeidsgiverne, vil kunne utgjøre mer enn arbeidsgivers rentekostnad ved å forskuttere sykelønnsutbetalingen for Nav etter arbeidsgiverperioden.  

Mye viktigere i dagens streik, er selvsagt at dagens streikende hotell- og restaurantarbeidere kan oppnå en mer anstendig lønn for deres arbeid som gir glede og velferd for mange av oss, ofte utført på ugunstige tider på døgnet og med høy fysisk arbeidsbelastning.

Gjennomsnittlig årslønn i privat sektor (inkl. offentlig eide foretak) var på 759.720 kroner i 2025 ifølge SSB. 

Denne gjennomsnittlige årslønna utgjorde i 2025 nesten 300.000 mer enn årslønna til kokker og øvrige fagarbeidere i hotell- og restaurantbransjen, basert på deres tariffavtale i Fellesforbundet (Riksavtalen, minstelønn etter 10 års praksis i bransjen).

Mange ansatte i denne bransjen har også opplevd vanskeligheter med å få lønnstillegg utover tariffbasert minstelønn i lokale lønnsforhandlinger.

Da det ikke er streikerett ved lokale lønnsforhandlinger, blir mange hotell- og restaurantarbeidere værende på lave minstelønninger.